I kapittel 8 i St.meld. nr. 26 (2003-2004) drøfter departementet behovet for utredning av en del spørsmål med sikte på ulike lovendringer som skal styrke ytringsfriheten. Det er ikke tale om endringer som er nødvendige som følge av at departementets tilråding om valg av grunnlovsbestemmelse følges.

Departementet går inn for at en del spørsmål knyttet til plassering av ansvaret for ulovlige ytringer, utredes nærmere. Det gjelder særlig spørsmålet om kretsen av mulige ansvarssubjekter i mediene bør avgrenses for å styrke ytringsfriheten. I den forbindelse kan det være hensiktsmessig å utrede spørsmål knyttet til kildevern, anonymitetsrett og referatprivilegier. Etter departementets syn bør en ta opp igjen spørsmålet om lovfesting av den redaksjonelle uavhengighet. Hensynene bak en slik lovfesting bør veie tyngre enn at lovgiverne bør være forsiktige med å gripe inn i interne kompetanseforhold i medievirksomhetene. En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør åpne for slik regulering.

Departementet drøfter videre enkelte sider av hvordan reaksjonssystemet bør være utformet, det vil si på hvilken måte det bør reageres dersom det er fremsatt en ulovlig ytring, ut fra det synet at valg av reaksjonssystem påvirker ytringsfriheten. Særlig vurderes noen sider ved reaksjonssystemet ved injurier, men også reaksjoner i forhold til andre typer ytringer drøftes. Departementet mener at en bør være tilbakeholden med å bruke straff mot ulovlige ytringer. Det kan dessuten være spørsmål om å nyansere eller variere reaksjonen alt etter hvilke interesser som krenkes ved overskridelse av ytringsfrihetens grenser. Reaksjoner mot ulovlige ytringer bør uansett være forholdsmessige, både når det gjelder valg av reaksjonstype og utmåling av reaksjonen. Departementet går inn for å oppheve adgangen til privat straffeforfølgning i saker om ærekrenkelser. Departementet drøfter spørsmålet om ordningen med mortifikasjon av ærekrenkelser bør oppheves. En nærmere vurdering vil skje i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Departementet omtaler også andre reaksjonsformer.

Departementet tar avslutningsvis opp enkelte spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg i saker om ytringer som krysser landegrenser.

8.1 Komiteens merknader

Komiteen viser til at både Ytringsfrihetskommisjonen og departementet mener det er behov for å utrede behovet for en lovregulering som knytter seg til ansvarsplassering for publiserte ytringer og når det gjelder kildevern/anonymitetsrett.

Komiteen vil peke på at den teknologiske utviklingen på medieområdet gjør det nødvendig med videre utredning, blant annet når det gjelder ansvar i forhold til videreformidling av informasjon (for eksempel ulike typer av pekere på Internett).

Komiteen viser til departementets drøfting av områder som trenger nærmere utredning, og legger til grunn at Regjeringen følger opp behovet for slik utredning på egnet måte.

Komiteen viser til at flertallet i Stortingets familie-, kultur og administrasjonskomité (alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet) tidligere har støttet forslaget om lovfesting av prinsippene i Redaktørplakaten, forutsatt at Grunnloven åpner for dette (Innst. S. nr. 142 (2000-2001)).

Komiteens flertall; medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at den grunnlovsbestemmelsen flertallet går inn for ikke er til hinder for slik lovfesting.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har merket seg Ytringsfrihetskommisjonens vurdering av at lovfesting av redaksjonell uavhengighet ikke kommer i konflikt med kommisjonens forslag til nr. § 100, fjerde ledd i Grunnloven og legger dette til grunn.

Komiteen viser til at en lovregulering kan bidra til ytterligere å befeste prinsippet om redaksjonell uavhengighet, som i dag står sterkt i det norske medie­miljøet. Komiteen har registrert en tendens til økende eierkonsentrasjon i mediebransjen, ofte på tvers av landegrensene. Det kan ikke utelukkes at det vil komme sterke og dominerende eiere inn i det norske mediemarkedet, som ikke har den samme respekten for prinsippet om redaksjonell frihet som vi har vært vant til.

Komiteen har merket seg at departementet viser til at hensynet til mediebedriftenes frihet kan trekke i motsatt retning, og at et forslag om lovfesting bør gis en utforming som - så langt det er mulig - tar høyde for de hensynene som taler mot en lovregulering blir ivaretatt. Komiteen legger til grunn at Regjeringen vil utarbeide og fremme for Stortinget et lovforslag i tråd med de vurderingene og avveiningene som går fram under dette punktet i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til straffeloven § 134 tredje ledd som lyder.

"Som i andet led bestemt straffes ogsaa den, som offentlig søker at ophidse nogen, som hører til den væbnede magt, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede."

Denne straffebestemmelsen blir tolket og praktisert av myndighetene slik at informasjon om siviltjenesten kun tillates i svært liten omfang. Til dette uttaler Straffelovskommisjonen (NOU 2002:4 Ny Straffelov pkt. 10.2 side 398) at straffeloven § 134, tredje ledd

"…gjelder imidlertid ikke påvirkning til handling, men til oppfatninger. Kommisjonen har liten forståelse for at man i dag skal strafflegge det å påvirke andres oppfatninger eller innstillinger til offentlige myndigheter, og stiller seg dessuten tvilende til om straffebudet tjener sitt formål. Det er her fristende å sitere deler av synspunktet til flertallet i Justiskomiteen, som i Innst O XXIV (1915) s 7 og 8 gikk imot forslaget om å innføre strl § 134 tredje ledd: «Forfølgelse av mindretallets "agitation" ved anvendelse av magtmidler har alltid vist sig tveegget og av høist tvilsom verdi. Oftest virker den mot sin hensigt."

Straffelovkommisjonen konkluderte utvetydig med at:

"Strl § 134 tredje ledd foreslås på denne bakgrunn ikke videreført."

Disse medlemmer viser til hva Ytringsfrihetskommisjonen uttaler om denne problemstillingen i NOU 1999: 27 under punkt 6.3.3.3:

"Bestemmelsen synes å ramme ytringer et godt stykke før ytringene med nødvendighet vil lede til straffbare handlinger. Det kan derfor være grunn til å presisere bestemmelsens anvendelsesområde i overensstemmelse med det grunnleggende prinsipp om forskjellen mellom ytring og handling."

Disse medlemmer oppsummerer situasjonen derfor slik at noen av Norges ledende eksperter på ytringsfrihet og straffelov er sterkt kritiske til straffeloven § 134, tredje ledd.Ytringsfrihetskommisjonen sier at loven straffer ytringer lenge før de fører til straffbare handlinger, mens Straffelovkommisjonen går inn for at hele paragrafen bør strykes.

Disse medlemmer har merket seg at problemstillingen ikke behandles i St.meld. nr. 26 (2003-2004). Disse medlemmer ber om at denne problemstillingen behandles av Regjeringen når Straffelovkommisjonens innstilling legges frem for Stortinget, og at Regjeringen da foreslår hvordan straffeloven § 134 tredje ledd kan oppheves eller endres slik at det å spre informasjon om vernepliktsordningen ikke ilegges begrensninger.