Vedlegg 2: Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 26. mai 2004
Landbruksdepartementet viser til Næringskomiteens henvendelse av 24. mai 2004, og gir med dette brev sitt svar på komiteens spørsmål.
Innledningsvis vil Landbruksdepartementet påpeke at selv om Omstillingsprogrammet ble lansert i en melding fra Landbruksdepartementet (St meld nr 28 (1991-1992)), ble ansvaret for omstillingsprosessen lagt til Kommunal- og regionaldepartementet (KRD). Bakgrunnen for dette var at programmet ikke skulle ha en ensidig fokus på reindriften, men være et bredt og generelt anlagt program uten en særlig innretting mot en spesiell nærings- eller befolkningsgruppe. Det vises også til at KRD har gjennomført en sluttevaluering av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark i 2003.
Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark omfattet de fire kommunene Tana, Porsanger, Karasjok og Kautokeino. Programmet hadde formelt sin oppstart i 1993 og ble avsluttet etter en toårig overgangsperiode i 2000. Bakgrunnen for programmet var den vanskelige ressursmessige, økonomiske og sosiale situasjonen i reindriftsnæringen. For å få ned reintallet skulle programmet på den ene siden legge forholdene til rette slik at tilstrekkelig mange i reindriften sluttet frivillig. På den andre siden skulle programmet bidra til å styrke næringsliv, arbeidsliv og utdanningsmuligheter i de samiske kjerneområdene på bred basis for å møte problemene med overtallighet i reindriften. Omstillingsprogrammet ble sett på som ett av de viktigste virkemidlene i samepolitikken for å legge grunnlaget for en levende og aktiv samisk kultur, og for å nå de reindriftspolitiske målene.
Ut fra målene i programmet var det konkretisert tre satsingsområder: næringsutvikling, utdanning- og kompetanseheving og levekårstiltak. Under hvert av områdene var det utviklet tiltak. Det største enkelttiltaket var omstillingslønn, og tiltaket var det eneste under levekår. Utvidede økonomiske støttemuligheter gjennom endret regelverk og økt bemanning i virkemiddelapparatet var tiltak innen næringsutvikling. Mens en rekke kurs, undervisnings- og motivasjonstiltak var tiltak under kompetanseheving.
I perioden 1993-2000 ble det totalt brukt 330 mill kroner til omstillingsarbeidet i Indre Finnmark. Fordelingen var 100 mill kroner til omstillingslønn, 185 mill kroner til næringssatsing, 24 mill kroner til kompetanseheving og i underkant av 20 mill kroner til administrasjon av programmet.
Det var totalt 101 driftsenheter som gikk ut i omstilling. Innen 2002 var det 39 driftsenheter av disse som hadde avviklet driftsenheten og 62 driftsenheter som hadde gjenopptatt reindriften. Av de 39 driftsenhetene som har avviklet er det 19 som har benyttet seg av ordningen med forlenget omstillingslønn. Blant driftsenhetene som valgte å avvikle var det en overrepresentasjon av driftsenheter med små flokker. En gjennomgang av driftsenhetene som gikk inn i omstillingsprogrammet og driftsenhetene som gjenopptok reindriften, viste at nettoeffekten av omstillingen var en reduksjon på ca 15 000 rein i Indre Finnmark.
Det var 160 personer knyttet til de driftsenhetene som mottok omstillingslønn, hvorav 55 kvinner og 105 menn. Dette betyr at det i flere driftsenheter var flere enn en person som gikk ut i omstilling. Dette kunne være ektefelle/samboer og barn, og i noen tilfeller kunne det også være søsken av driftsenhetsinnehaveren. Av disse var 2/3 fra Vest-Finnmark. Alder og andre bakgrunnskjennetegn viste at omstillere i øst og vest hadde ulike utgangspunkt. I Vest-Finnmark var det en høyere andel av de eldre, samt av de yngste omstillerne. Det kom flest omstillere inn i programmets sluttfase, dvs. de startet sin omstilling fra 1995 og 1996. I evalueringsrapporten vises det til at man på et gitt tidspunkt i 2002 forsøkte å få et bilde av hva omstillerne gjorde etter at omstillingsperioden var avsluttet. Dette viste at omstillere fra Øst-Finnmark i større grad var inkludert i arbeidsmarkedet enn hva som var tilfelle for omstillere fra vest. Over halvparten av omstillerne i Vest-Finnmark var utenfor arbeidsmarkedet, enten som ledige, forlenget omstillingslønn, uføre- eller alderspensjon. Et annet funn var at kvinnene i større grad enn mennene var i arbeid.
I sluttevalueringsrapporten konkluderes det med bl.a. at Omstillingsprogrammet har vært mislykket for mange omstillere, i den forstand at mange ikke har klart å skaffe seg et alternativt yrke slik hensikten med programmet var. Imidlertid bør det påpekes at programmet også har hatt positiv effekt for sysselsetting og næringsliv i de berørte lokalsamfunnene, ikke minst har programmet bidratt positivt for det kulturelle elementet, ved at mange har fått utdanning og gjennom dette tilført det samiske samfunnet verdier.
Avslutningsvis poengteres det at erfaringene med omstillingsprogrammet er og blir trukket med i arbeidet med den nå pågående reintallstilpasningen i Finnmark.