Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

5. Forsvarets inNretting, oppgaver og kapasiteter

Forsvaret må innrettes og videreutvikles innenfor rammen av en helhetlig tilnærming. Det må tas høyde for summen av de mest sentrale strategiske utviklingstrekk og utfordringer som preger Forsvarets rammebetingelser, slik disse er beskrevet i de foregående kapitler. Disse trekker alle i samme retning, og tilsier et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset forsvar, som kan settes inn der og når behov oppstår, enten oppgavene skal løses hjemme eller ute, alene eller sammen med andre.

Forsvaret må innrettes på en slik måte at det skapes et størst mulig samsvar mellom hva Forsvaret forutsettes å kunne gjøre, og hva Forsvaret i praksis kan gjøre. Dette samsvaret må tilstrebes gjennom formuleringen av hovedelementene i forsvarspolitikken - de forsvarspolitiske mål, Forsvarets oppgaver og forsvarskonseptet. Forsvarspolitikken binder således sammen de overordnede politiske ambisjoner for Forsvarets rolle og funksjon som et sentralt virkemiddel i norsk sikkerhetspolitikk, med den konkrete utformingen av Forsvarets struktur, organisasjon og virksomhet.

Gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 342 (2000-2001) og Innst. S. nr. 232 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 45 (2000-2001) og St.prp. nr. 55 (2001-2002), vedtok Stortinget et sett med forsvarspolitiske mål, et forsvarskonsept og et sett med oppgaver for Forsvaret. Regjeringen anser at det grunnleggende innholdet i forsvarspolitikken bør ligge fast. Det er likevel behov for justeringer, presiseringer og forenklinger i tråd med utviklingen i og utenfor Forsvaret, slik at det etableres en helhetlig og logisk sammenheng mellom sikkerhetspolitikken, forsvarspolitikken og utviklingen i Forsvarets struktur og organisasjon

Regjeringen foreslår nye forsvarspolitiske mål, som er mer direkte utledet av de overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger, og som dermed skaper en bedre sammenheng mellom sikkerhets- og forsvarspolitikken. De forsvarspolitiske målene for neste langtidsperiode bør etter Regjeringens syn være at Forsvaret, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjonale myndigheter der dette er naturlig, skal kunne:

  • – alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter og interesser, samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press

  • – sammen med allierte, gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner og internasjonalt forsvarssamarbeid bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot Norge og NATO

  • – sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet

  • – bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.

Oppsummert innebærer de endrede forsvarspolitiske mål et større fokus på hva Forsvaret skal oppnå, fremfor hvordan dette skal oppnås.

Den påfølgende beskrivelsen av Forsvarets oppgaver og de grunnleggende prinsippene i forsvarskonseptet utgjør en operasjonalisering av de ovennevnte forsvarspolitiske mål, og av hvordan Forsvaret skal innrettes for å oppnå disse. I forlengelsen av dette danner oppgavene grunnlaget for den konkrete utformingen av Forsvarets kapasiteter og struktur.

Fraværet av én enkelt dimensjonerende trussel gjør at Forsvaret i fremtiden må ivareta flere ulike roller, både hjemme og ute. For å kunne ivareta disse rollene må Forsvaret kunne løse sine konkrete oppgaver på en effektiv måte. Forsvarets oppgaver deles inn i "nasjonale oppgaver", «oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre» og «andre oppgaver». De to første kategoriene skal - som en balansert helhet - være styrende for Forsvarets strukturutvikling. Dette innebærer at de nasjonale og internasjonale oppgavene ikke står i et motsetnings- eller konkurranseforhold, men tvert imot skal utfylle hverandre slik at det skapes gjensidig forsterkende synergier mellom de forskjellige aspekter ved Forsvarets virksomhet. Forsvarets kapasiteter skal i hovedsak kunne brukes både hjemme og ute, og i prinsippet vil det ikke eksistere noe skille mellom personell/kapasiteter for henholdsvis nasjonale og internasjonale oppdrag. «Andre oppgaver» skal ikke i seg selv være dimensjonerende for styrkestrukturen, men løses i den grad det er mulig med den strukturen som etableres for å ivareta de to første kategoriene av oppgaver. Imidlertid er også den tredje kategorien oppgaver av en slik karakter at den på enkelte, klart avgrensede områder kan kreve utvikling og vedlikehold av en særskilt operativ evne.

En rekke av Forsvarets oppgaver springer ut av et norsk ansvar i Norge og norske nærområder. De må derfor løses nasjonalt, og i utgangspunktet uten alliert medvirkning. Disse oppgavene krever en permanent høy tilgjengelighet på, og tilstedeværelse av, operative militære kapasiteter under norsk kontroll. Forsvarets nasjonale oppgaver vil være:

  • – å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning

  • – å håndheve norsk suverenitet

  • – å ivareta norsk myndighetsutøvelse på avgrensede områder

  • – å forebygge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser i Norge og norske områder.

Forsvaret skal bidra til å sikre norsk suverenitet og til å bevare nasjonal integritet, ivareta myndighetsutøvelse knyttet til beskyttelse av norske suverene rettigheter. Videre bidra til håndhevelse av norsk lov på de områder der Forsvaret er tildelt slik myndighet og bidra til å håndtere nasjonale sikkerhetspolitiske episoder og kriser som i sin helhet ledes av norske politiske myndigheter, og som ikke er av et slikt omfang at Regjeringen vil ønske å involvere alliansen. Slike episoder og kriser - inkludert terrorangrep - må hurtig, og med et minimum av negative konsekvenser, kunne bringes under kontroll på norske premisser.

De mest krevende oppgavene knyttet til forsvaret av Norge og NATO, samt oppgaver relatert til internasjonalt stabiliserende og fredsskapende arbeid, må Forsvaret løse i samarbeid med andre. Her vil Norge kun stille med en begrenset andel av de militære kapasiteter det er behov for. Disse oppgavene vil være:

  • – å bidra til kollektivt forsvar av Norge og øvrige deler av NATO mot trusler, anslag og angrep, inkludert bruk av masseødeleggelsesvåpen

  • – å bidra til flernasjonal krisehåndtering, herunder flernasjonale fredsoperasjoner.

Forsvaret skal, sammen med våre allierte, møte trusler, anslag og angrep på Norge og øvrige deler av NATO som omfattes av Atlanterhavspaktens artikkel 5 og 6, og innenfor rammen av folkeretten, kunne bidra med militære kapasiteter i den hensikt å skape kontroll over ulike situasjoner som enten truer felles sikkerhet og vitale interesser, eller som har andre uakseptable konsekvenser. Slik krisehåndtering vil kunne omfatte alle typer sikkerhetspolitiske utfordringer, i prinsippet kunne foregå over hele verden, være ledet av etablerte organisasjoner som FN, NATO og EU, eller gjennomføres som del av tidsbegrensede koalisjoner.

Dette er oppgaver der andre myndigheter har primæransvaret. Disse oppgavene skal ikke være dimensjonerende for Forsvarets innretting, og må derfor i hovedsak løses med de kapasiteter og den kompetanse som er tilgjengelig med basis i evnen til å løse oppgavene som er beskrevet ovenfor. Disse oppgavene er:

  • – å bidra med militær støtte til diplomati og til å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen

  • – å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Forsvaret skal bidra med støtte til norsk og flernasjonalt diplomati som et ledd i arbeidet med å skape internasjonal fred og stabilitet, og innenfor rammen av tilgjengelige ressurser og kompetanse, bidra til det samlede samfunnssikkerhetsarbeidet. Forsvaret skal kunne bidra til å forebygge og bekjempe anslag og angrep mot landets befolkning, infrastruktur og ledelseskapasitet, herunder anslag og angrep av en asymmetrisk karakter. Bekjempelse og forebygging av terror er en politioppgave, i de tilfelle der det etter omstendighetene ikke er grunnlag for å hevde at det foreligger en sikkerhetspolitisk situasjon eller at situasjonen for øvrig antas å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon. I slike tilfelle vil Forsvaret bistå etter anmodning og til støtte for politiet.

Forsvarskonseptet definerer hvordan Forsvaret skal innrettes for på best mulig måte å kunne løse de oppgaver det er tildelt, og derigjennom bidra til å realisere de overordnede sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Regjeringen vil derfor formulere forsvarskonseptet i en mer normativ retning, som gir en kortfattet og samlet beskrivelse av de mest sentrale prinsipper som skal legges til grunn for Forsvarets fremtidige utvikling og virksomhet:

"Forsvaret skal utvikles som et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset sikkerhetspolitisk virkemiddel, der det tilstrebes en balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang. Virksomheten skal baseres på et nært samarbeid med relevante sivile myndigheter og på en verneplikt som praktiseres i tråd med Forsvarets behov. Fokus skal være på å sikre og fremme norske interesser, gjennom å kunne håndtere et bredt spekter av utfordringer både nasjonalt og internasjonalt."

Dette innebærer at de sentrale prinsipper som ligger til grunn for det eksisterende forsvarskonseptet videreføres. Samtidig reflekteres en nødvendig tilpasning og videreutvikling av disse, i lys av utviklingen i og utenfor Forsvaret. For at Forsvaret skal være moderne og fleksibelt, må alle enhetene i Forsvarets styrkestruktur holde et høyt nivå hva angår kompetanse, utrustning og evne til å operere i et helhetlig nettverk, både i en nasjonal og i en internasjonal ramme. Styrkene må kunne operere i et moderne stridsmiljø, og være innrettet mot å kunne håndtere et bredere og mer sammensatt risikobilde. Dette krever tilgjengelige militære enheter med stor mobilitet og høy reaksjonsevne, hvilket forutsetter at kvalitet prioriteres over kvantitet.

Effektiv ivaretakelse av Norges sikkerhetsinteresser krever et alliansetilpasset forsvar, som møter kravet til både mental og materiellmessig interoperabilitet. Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker både hjemme og ute, og kunne bidra aktivt til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver. Et forsvar der oppgaver, struktur og ressurstilgang skal være i balanse, må drives og fornyes slik at dets kompetanse og kapasitet kan opprettholdes over tid innenfor gitte økonomiske rammer.

Det endrede risikobildet, med en økt relativ vekt på samfunnssikkerhet, har skapt et behov for endringer i samarbeidet mellom militære og sivile myndigheter i håndteringen av sikkerhetsutfordringene. Det må legges vekt på å styrke og utvide et gjensidig sivilt-militært samarbeid for å kunne møte endrede sikkerhetsutfordringer, fremfor alt knyttet til samfunnssikkerheten, på en mest mulig effektiv måte.

Verneplikten vil fortsatt utgjøre en bærebjelke for Forsvarets virksomhet. Verneplikten bidrar til å gi Forsvaret en forankring i samfunnet og utgjør en viktig ressurs for Forsvaret hva gjelder rekruttering av personell og kompetanse. I lys av endringene i risikobildet og den gjennomgripende omleggingen av Forsvaret, er det imidlertid behov for en betydelig fleksibilitet i den konkrete praktiseringen av verneplikten. Forsvarets behov må være styrende for innrettingen av verneplikten.

Komiteen mener Forsvarets videre utvikling må skje i en overordnet og helhetlig tilnærming, der de sikkerhetspolitiske føringer blir styrende for Forsvarets innretning og virksomhet. Komiteen mener at de omliggende strategiske utviklingstrekk i stor grad trekker i samme retning. Forsvaret bør som et svar på disse utfordringer fortsette sin utvikling mot å bli moderne, fleksibelt og alliansetilpasset.

Komiteen understreker at Forsvarets evne til å takle relevante utfordringer i norske nærområder må opprettholdes. Det kan blant annet gjøres gjennom flernasjonalt samarbeid. Et nært samarbeid med våre allierte kan bidra til å skape et moderne og fleksibelt forsvar, noe som også bidrar til høyere ressursutnyttelse.

Komiteen mener at Forsvaret må innrettes slik at det skapes samsvar mellom Forsvarets oppgaver og hva Forsvaret i praksis kan gjøre.

Komiteen noterer seg at de forsvarspolitiske mål skal utgjøre et bindeledd mellom forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken, gjennom å angi hva Forsvaret skal bidra med for å sikre størst mulig oppnåelse av de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Komiteen deler derfor de foreslåtte endringer i de forsvarspolitiske mål, mot mer overordnede sikkerhetspolitiske målsettinger for Forsvaret, ettersom de eksisterende forsvarspolitiske mål i stor grad fokuserer på evne og kapasiteter. Forsvaret må i fremtiden ha kapasitet til å dekke flere ulike trusler og komiteen mener derfor at Forsvarets operative evne må innrettes etter dette.

Komiteen ser at Forsvarets endrede oppgaver har skapt nye store utfordringer. Likevel er det etter komiteen mening viktig at Forsvarets bilde av seg selv ikke henger fast i de oppgaver som var knyttet til tidligere trusler. Her ligger en utfordring, og den samme utfordring ligger i relasjonen mellom Forsvaret og den folkelige forankring som Forsvaret har.

Komiteen vil videre fokusere på de nasjonale oppgaver Forsvaret har. Forsvarets innretning og oppgaver springer opprinnelig ut av et nasjonalt ansvar for norsk territorium og norske nærområder. Disse oppgavene må i størst mulig grad også kunne løses nasjonalt. Komiteen ser Forsvarets oppgaver i denne sammenheng som svært viktig, og har en oppfatning om at norske styrker selv bør kunne fylle dette behovet i utgangspunktet uten alliert medvirkning. Komiteen ser også at det her ligger en oppgave i å sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning, som kun kan utføres av norske styrker.

Komiteen mener imidlertid også at Forsvarets evne til å sikre og analysere et riktig situasjonsbilde er av mindre verdi dersom Forsvaret selv i fredssituasjoner ikke kan sikre og håndheve norsk suverenitet på land, i territorialfarvannet og i norsk luftterritorium. Disse oppgavene kan også etter komiteens mening omfatte forebyggende tiltak, eksempelvis grense- og kystvakt. Forebygging er ikke minst viktig ettersom Norges nærområder i hovedsak er de samme som under den kalde krigen, selv om den internasjonale oppmerksomhet ikke er like sterk på våre nærområder som den gang. Komiteen ser det derfor som svært viktig å ha evne til å forebygge og unngå situasjoner som kan vokse til å bli uhåndterbare for norske myndigheter alene.

Komiteen vil vise til at tilstedeværelse i norske havområder både av Kystvakten og Sjøforsvaret er av stor betydning for Norges troverdighet som sjønasjon. Det kan påpekes at 90 pst. av Norges havområde ligger nord for Brønnøysund og at i dette området befinner det seg naturressurser som fisk og olje/gass. Her er også problematikken rundt den norsk/russiske gråsone, Smutthullet, Smutthavet, samt sokkelen rundt Svalbard. Et sterkt sjøforsvar med flest mulig fartøyer i kontinuerlig drift vil være viktig for norsk suverenitetshevdelse - og kanskje avgjørende for en god og endelig avtale med Russland om delelinjen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at en viktig side ved et troverdig norsk forsvar må være en tydelig tilstedeværelse i Nord-Norge. Dette er vesentlig både ut ifra norske sikkerhetspolitiske interesser, vårt ansvar for stabilitet i egen region og vår stilling som kyststat. På denne bakgrunn er disse medlemmer bekymret over at forsvarsoppgaver trekkes ut av landsdelen og at det skjer en klar sentralisering av tilstedeværelse innen regionen. Disse medlemmer ønsker å styrke den viktige funksjon Forsvaret har gjennom en aktiv tilstedeværelse i nord og vil fremme forslag som kan underbygge dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil også i forbindelse med proposisjonens utkast til Forsvarskonsept, gi sin støtte til de formuleringer som står i utdypningen, og viser til innstillingens merknader om verneplikt og sivilt-militært samarbeid.

For at Forsvaret effektivt skal kunne løse summen av de oppgaver som er beskrevet i det foregående, er det nødvendig å foreta ytterligere tilpasninger av Forsvarets operative struktur. Behovet for transformasjon, strenge prioriteringer, og nødvendigheten av å skape en klar sammenheng mellom de oppgaver Forsvaret er satt til å løse og de kapasiteter Forsvaret skal prioritere, er sentrale forutsetninger som må legges til grunn i denne sammenheng.

Et sentralt aspekt ved transformasjon er den teknologiske utvikling. Denne vil påvirke organisasjon, ledelsesformer, operasjonskonsepter og kompetansebehov. Teknologiens muligheter og begrensninger må reflekteres i Forsvarets doktriner. Evnen til å utnytte eksisterende og ny teknologi mest mulig effektivt, skal være et satsingsområde for Forsvaret. Der sivile institusjoner og forsvarsindustrien besitter relevant kompetanse og teknologi relatert til utviklingen av forsvarsprodukter og -konsepter, vil også disse kunne være verdifulle partnere i transformasjonsarbeidet.

Samtidig må trening og øving rette fokus mot konseptutvikling og eksperimentering. Dette vil være en viktig forutsetning for å utvikle relevante styrker både nasjonalt og i NATO. Dette øker betydningen av alliert eksperimentering, og vil bli lagt til grunn for fremtidens øvelser og trening. Derfor har NATOs transformasjonskommando (Allied Command Transformation, ACT), og NATOs senter på Jåtta (JWC), økt fokus nettopp på dette aspektet, og det vil bli lagt til rette for høy alliert øvingsvirksomhet i Norge.

Den overordnede føring for utformingen av Forsvarets styrkestruktur er at Forsvaret skal kunne håndtere et bredt spekter av mulige utfordringer på en fleksibel måte. De fleste kapasiteter gis både en nasjonal og en internasjonal rolle - og norske kapasiteter får sin relevante plass i NATOs styrkestruktur. Det er derfor lite hensiktsmessig å utvikle strukturelementer som kun er relevante og anvendbare i forhold til et smalt segment av oppgavespekteret.

Utvikling av strukturen må ta utgangspunkt i de kapasiteter som er nødvendige for å løse oppgavene. Med kapasitet forstås i denne sammenheng evne til å løse en avgrenset del av Forsvarets samlede oppgaver Det er en viktig distinksjon mellom kapasitet og kapabilitet. Kapasitet er først og fremst knyttet til volum, mens kapabilitet er knyttet til evne til å gjøre noe (av engelsk, «to be capable of . . .»). I NATO brukes kapabiliteter i større grad. På norsk er kapasiteter - definert som ovenfor - et etablert begrep, også i fagmilitær terminologi. For enkelhets skyld brukes derfor kapasiteter i en slik betydning gjennomgående i denne langtidsplanen. . Et strukturelement er en enhet eller en avdeling som bidrar til å fremskaffe en slik kapasitet. Med bakgrunn i en prioritering basert på Forsvarets prioriterte oppgaver og ovennevnte prinsipper, anbefaler Regjeringen en justering av operativ struktur som beskrevet i proposisjonens pkt. 5.5 til 5.7. Målbildet dekker ambisjonen for 2008. Forslaget er i hovedsak basert på anbefalingene i forsvarssjefens militærfaglige utredning, med enkelte justeringer.

Forsvarets øverste ledelse ble 1. august 2003 omorganisert i henhold til Stortingets vedtak. Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando nedlagt og Forsvarsstaben opprettet.

I henhold til Stortingets beslutning våren 2001 har Forsvaret også gjennomført en omfattende omorganisering av Forsvarets operative ledelse. Kommandostrukturen består av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge (LDKS) i Trondheim.

NATOs nye Joint Warfare Center (JWC), samlokalisert med Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger og underlagt Allied Command Transformation (ACT), ble opprettet da det tidligere Joint Headquarters North ble nedlagt i oktober 2003. Forsvarets ledelses- og kommandostruktur må, som resten av Forsvaret, ha kontinuerlig evne til å tilpasse sin struktur og arbeidsform til rådende rammebetingelser, og det vektlegges at utviklingen av en fremtidig ledelsesstruktur må bygge på et nettverksbasert operativt konsept og være tilpasset styrkestrukturen.

Med bakgrunn i ovennevnte anbefales kommandostrukturen justert ytterligere som en tilpasning blant annet til de muligheter som ligger i et nettverksbasert ledelseskonsept, og LDKS i Trondheim anbefales nedlagt. LDKN på Reitan videreføres under FOHK som en krisestyringskommando. Antall HV distriktsstaber justeres fra 18 til 12. En divisjonskommando i Hæren (6. divisjonskommando) og et maritimt ledelseselement (CNOTG) i Sjøforsvaret, videreføres for taktisk ledelse. Dette er nærmere omtalt i proposisjonen i kapitlene 5.6.2, 5.6.3, 7.5.2 og 7.5.6. FOHK vil, som i dag, kunne delegere kommandomyndighet for aktuelle HV-distrikter og andre aktuelle ressurser til kommandoen på Reitan.

For det andre vil den strategiske ledelse bli gjenstand for ytterligere strømlinjeforming. Departementet vil vurdere en videre strukturell utvikling av den integrerte sivil-militære strategiske ledelsen med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets videre utvikling. Et slikt arbeid vil også kunne ha konsekvenser for Forsvarets militære organisasjon og etatsstyringen av denne.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, har merket seg at departementet vil vurdere en videre struktuell utvikling av den integrerte sivil-militære ledelsen i departementet med bakgrunn i rammebetingelsene for Forsvarets videre utvikling.

I tråd med forsvarssjefens anbefaling vil Regjeringen fremme et investeringsprogram for informasjonsinfrastrukturen for perioden 2005-2008. Ambisjonen er at det i 2008 er lagt et godt grunnlag for en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjonsutveksling i Forsvarets operative organisasjon, for å tilpasse kommandostrukturen til kravet om økt deployeringsevne, mobilitet og fleksibilitet. Satsningen vil kunne medføre at investerings- og driftskostnadene for dette området kan øke. Deler av Forsvarets informasjonsinfrastruktur, etablert for å ivareta Forsvarets primæroppgaver, bør kunne brukes av utvalgte instanser og brukersteder i en totalforsvarssammenheng, for å forsterke samfunnssikkerhetsarbeidet.

Etterretningstjenesten må videreutvikle sitt flernasjonale samarbeid og kunne bidra til informasjonsinnhenting og analyse både i Norges nærområder og i områder hvor det er aktuelt å sette inn norske styrker i flernasjonale operasjoner. Etterretningsressursene må, som Forsvaret for øvrig, ha et større innslag av deployerbare ressurser, og ulike sensorkapasiteter bør videreutvikles og knyttes til informasjonsinfrastrukturen.

Komiteen mener det er viktig å sikre samarbeidet mellom Etterretningstjenesten, Politiets Sikkerhetstjenste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) som komiteen sluttet seg til i Innst. S. nr. 9. (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Komiteen vil understreke både avgrensingene mellom tjenestene og samarbeidet i anti-terrorberedskap. Komiteen vil også fremheve betydningen av internasjonalt etterretningssamarbeid i arbeidet for å forebygge terrorhandlinger. Komiteen har for øvrig merket seg at etterretningstjenesten bidrar aktivt for å trygge sikkerheten til norske styrker i utlandet.

Nedenfor beskrives strukturen med utgangspunkt i hvilken kapasitet, eller operativ evne, de ulike elementer representerer. Fremstillingen er delt inn i felles-, land-, sjø- og luftkapasiteter, og tar primært utgangspunkt i ansvar for styrkeproduksjon. Strukturen som helhet forutsetter et tett samvirke mellom de ulike forsvarsgrener og Heimevernet, og det er flere områder hvor ansvarslinjer for styrkeproduksjon ikke nødvendigvis er sammenfallende med ansvarsforhold for den operative bruken.

For en oppsummering av felleskapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.1 i St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Forsvarets spesialstyrker er strategiske styrker som gir en fleksibel kapasitet til å møte skiftende utfordringer, både nasjonalt i forbindelse med suverenitetshevdelse og krisehåndtering, i forebygging og bekjempelse av terrorisme. Spesialstyrkene kan også gi bistand for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret for å håndtere.

En økt kapasitet for spesialstyrkene er viktig, først og fremst for å bedre vår nasjonale handlefrihet, fleksibilitet og utholdenhet. Videre vil beredskapen bli forbedret. Det er behov for å styrke kapasiteter knyttet til overordnet ledelse og å øke bemanning ved spesialstyrkecellen i Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK).

Norske spesialstyrker organiseres innledningsvis i tre avdelinger: Hærens jegerkommando/Forsvarets spesialkommando (HJK/FSK), Marinejegerkommandoen (MJK) og en integrert helikopterving som skal støtte disse. De skal også være i stand til å operere som en samlet enhet eller sammen med styrker fra andre forsvarsgrener. Avdelingene er underlagt sine respektive forsvarsgrener i styrkeproduksjonslinjen.

Spesialstyrkene er avhengig av støtte fra andre forsvarsgrener, og det er behov for å etablere en integrert luftving som en øremerket ressurs for spesialstyrkene. Regjeringen foreslår at behovet dekkes ved å reorganisere 720 skvadronen og etablere et tilpasset ledelseselement. Innledningsvis vil denne være utrustet med Bell 412 SP. Disse helikoptrene har begrensede kapasiteter for spesialoperasjoner, men det planlegges med en viss kapasitetsbedring i perioden. Anskaffelse av helikopter for spesialstyrker vurderes for perioden etter 2008.

Operative hensyn taler for å videreføre dagens virksomhet (HJK/FSK) ved Rena. Luftenheten lokaliseres til Rygge. MJK er lokalisert ved Ramsund.

Det er behov for å styrke styringen av Forsvarets operative informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)-ressurser og -miljøer. For å samle all operativ IKT-virksomhet og oppnå anvendbarhet samt helhetlige, effektive og koordinerte løsninger for deployeringer av norske styrker nasjonalt og internasjonalt, foreslår Regjeringen å etablere én felles, operativ og modulbasert KKIS-enhet. Ansvaret for styrkeproduksjon tillegges sjef Forsvarets kompetansesenter for kommando-, kontroll- og informasjonssystemer. Samlingen av disse ressursene vil være en videreføring av Stortinget vedtak i Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2003-2004), om iverksetting av fase tre i omstillingen av FLO.

ISTAR (Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance) er et satsingsområde i NATO, med bakgrunn i behovet for innsamling av informasjon, overvåking, rekognosering og målangivelsesdata. Enheten forutsetter samvirke på tvers av forsvarsgrener og nettverksorganisering, og vil kunne gjøres flernasjonal.

Regjeringen foreslår at det etableres én modulbasert ISTAR-enhet av inntil bataljons størrelse. Enheten opprettes i hovedsak med basis i allerede eksisterende oppklarings-, jeger- og elektronisk krigførings-avdelinger og -enheter. Kystjegerkommandoen tilpasses for å kunne operere sammen med enheter fra 6. divisjonskommando integrert i denne felles ISTAR-enheten.

Ubemannede luftfartøyer er en ny type kapasitet som anbefales anskaffet. Ambisjonen er å etablere en taktisk UAV-kapasitet innenfor planperioden. Enheten består av et antall UAVer med sensorer eller annen nyttelast, og et antall mobile bakkestasjoner med tilknytning til informasjonsinfrastrukturen. UAV-kapasiteten integreres i ISTAR-enheten, men vil også kunne nyttes utenfor rammen av ISTAR. Det tas sikte på raskt å kunne anskaffe en slik kapasitet i perioden 2005-2008, ikke minst for å høste erfaringer fra trening, øving og operasjoner så tidlig som mulig. Dette vil gi verdifull kompetanse, som kan brukes til eventuell utvidelse av kapasitetsområdet etter 2008.

Alliance Ground Surveillance (AGS) er et NATO-prosjekt for anskaffelse av en kapasitet for luftbåren bakkeovervåking, som skal eies og opereres av NATO.

AGS er erklært av NATOs Råd som den høyest prioriterte anskaffelse i NATO, og er et vesentlig element i PCC. Prosjektet er i definisjonsfasen, og mer konkrete krav til ytelse og organisering av denne kapasiteten gjenstår å beslutte i NATO. Norge avsetter inntil 75 mill. kroner pr. år i perioden 2004-2008. Omfanget av eventuell norsk deltakelse i senere anskaffelses- og driftsfaser må vurderes nærmere i lys av utviklingen i prosjektet.

Forsvaret har behov for satellittkapasitet for blant annet overvåking av norske havområder. Slik kapasitet, brukt sammen med Kystvakten og de maritime overvåkingsflyene (Orion), vil gi en sterkt forbedret evne til overvåking gjennom mer effektiv bruk av de samlede overvåkingsressursene. Norge vil fortsatt kjøpe slik informasjon kommersielt og det vil følgelig ikke bli utviklet nasjonal militær satellittkapasitet.

Militære informasjonsoperasjoner er koordinerte militære tiltak, iverksatt for å utnytte og beskytte egne beslutningstakere og egen IKT-infrastruktur, samt for å påvirke andre parters beslutningstakere i operasjonsområdet gjennom bruk eller kontroll av informasjon, eller forstyrrelse og ødeleggelse av deres IKT-infrastruktur.

Evne til elektronisk krigføring (EK) er en del av militære informasjonsoperasjoner. Forsvaret har flere komponenter i dagens struktur som har slik evne, for eksempel i EK-kompaniet i Hæren og EK-fly i Luftforsvaret. Disse kapasitetene må moderniseres videre som følge av utviklingen i risikobildet. For å øke effektiviteten og legge grunnlaget for helhetlig utvikling av slike kapasiteter, samles de faglige miljøene i et felles EK-kompetansesenter med overordnet faglig ansvar for EK-tjeneste i Forsvaret.

Endringene i Forsvarets innretting, organisasjon og oppgaver har konsekvenser for innholdet i og organiseringen av Forsvarets sanitetstjeneste, blant annet fordi totalforsvarets ressurser ikke kan påregnes å være tilgjengelige i hele Forsvarets oppgavespekter. Forsvarssjefen anbefaler at den militære sanitetstjenesten rettes inn mot områder av operativ betydning, og organiseres og videreutvikles som modulbaserte sanitetssystemer med deployerbar hospitaliserings- og behandlingskapasitet.

For å styrke sanitetets evne til å løse sine oppgaver, er en større konsentrasjon av virksomheten en mulighet. I denne sammenheng foreligger et forslag om etablering av et Forsvarets medisinske senter (FMS) ved Ullevål universitetssykehus i Oslo. Prosjektet har potensial til å gi faglige og driftsmessige fordeler, men innebærer meget betydelige investeringskostnader. Regjeringen foreslår derfor at et forprosjekt av begrenset omfang iverksettes for å avklare kostnadsbildet og gi ytterligere beslutningsgrunnlag for en eventuell videreføring av prosjektet. Som en del av dette forprosjektet skal ulike modeller for offentlig-privat samarbeid/partnerskap vurderes. Nødvendige avklaringer av prinsipielle spørsmål knyttet til ansvar, finansiering og oppgaver skal foretas i samråd med Helsedepartementet. Det er ikke avsatt midler i perioden utover det som er nødvendig for gjennomføring av forprosjektet.

Det endrede risikobildet fører til at Heimevernets tradisjonelle oppgaver ikke lenger alene kan være dimensjonerende for HVs struktur. Et modernisert HV vil imidlertid være svært relevant for oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og bistand til ivaretakelse av samfunnssikkerhet. Herunder må HV kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder, og ivareta andre typer spesielle oppdrag som forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. I tillegg kan HV etter anmodning yte bistand for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har primæransvaret for å håndtere og gi støtte til andre sivile myndigheter. HVs oppgaver opp mot det sivile behov beskrives nærmere i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid som fremlegges våren 2004.

Regjeringen foreslår å gjennomføre en kvalitetsreform i HV. HV skal utvikle en kjerne av styrker på høy beredskap - innsatsstyrker. Disse vil bestå av frivillige på kontrakt i hvert HV-distrikt, gis fra 6 til 20 dager årlig trening, og spesielt ivareta behovet for evne til raskt å kunne konsentrere styrker. De mer tradisjonelle oppgavene lokalt ivaretas av forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker med 5 dagers trening hvert år (i tillegg til 3 dager for befalet). For styrker med utelukkende statiske sikringsoppdrag gis slik trening annenhvert år. Forsterknings- og oppfølgingsstyrkene vil også ha en viktig funksjon i å stille mannskaper ved katastrofer og ulykker i fredstid, jf. HV-lovens § 13. I tillegg skal HV ha en reserve på 33 000 personell, for å sikre at 50 000 personell er operativt tilgjengelige. Reserven rulleføres, har bekledning, men ikke våpen, og øves ikke.

HV skal fremdeles organiseres i distrikter, avsnitt og områder. Antall HV-distrikter justeres fra 18 til 12, jf. proposisjonens kapittel 7.5.6.

Gitt den budsjettprofil som denne proposisjon legger opp til, vil HV få en viss økning i sine budsjetter, slik at det skapes rom for heving av kvaliteten. Allerede i 2005 vil ca. 150 mill. kroner settes av til materiellinvesteringer for HV, en sum som øker til ca. 250 mill. kroner i 2008. Dette er en betydelig økning fra dagens nivå på i underkant av 100 mill. kroner.

Forsvarsdepartementet skal foreta en gjennomgang av oppbevaring av våpen og eventuell differensiering av våpentyper i den nye strukturen. Det er ikke aktuelt å bygge ut nye våpenlagre for Heimevernet, men behovet for at soldatene til enhver tid oppbevarer våpenet i hjemmet vil bli vurdert ut fra kravet til reaksjonstid. GIHV har, støttet av Landsrådet for Heimevernet anbefalt at anskaffelsen av kammerlås utsettes, i det sikkerheten synes tilfredsstillende som følge av at tennstemplene er inndratt. Anskaffelsen bør, hvis kvalitetsreformen vedtas, forskyves til slutten av planperioden, da HVs eventuelle nye organisasjon vil være på plass. Dette for å unngå feilinvesteringer. Inntil da skal allerede anskaffede kammerlåser omfordeles på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Det nye risikobildet omfatter fare for bruk av masseødeleggelsesvåpen fra statlige eller ikke-statlige aktører, også rettet direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet omfatter også farer relatert til utilsiktede utslipp fra infrastruktur og industri. Det er planlagt med oppgradering av beskyttelsesutrustning for personellet, samt en omfattende innføring av beskyttelsessystemer på avdelingsnivå. I tillegg opprettes det egne ARBC-vern enheter. Enhetene vil inneha deployerbar deteksjons-, analyse- og rensekapasitet, kunne løse nasjonale oppgaver, herunder også gi støtte til samfunnssikkerhet, samt inngå i flernasjonale styrker og operasjoner.

I konflikter som foregår innenfor rammen av det sivile samfunn, hvor målet er å dempe negative konsekvenser av konflikt eller gjenoppbygging og stabilisering i konfliktområder, er sivilt-militært samarbeid en kritisk ressurs. Slikt samarbeid omfatter samvirke og koordinering mellom militære og et bredt spekter av sivile aktører, herunder internasjonale og nasjonale frivillige institusjoner og organisasjoner, samt sivile myndigheter og andre lokale institusjoner. Slik kapasitet er en viktig ressurs i alle former for fredsoperasjoner. Den eksisterende kapasitet videreføres.

Forsvarssjefen har anbefalt en videreføring og ytterligere modernisering av logistikk- og støttestrukturen, som en følge av endrede behov i den operative strukturen. Hovedtrekkene i videreutviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem mot 2008 vil være i samsvar med Innst. S. nr. 93 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 12 (2002-2003), om FLOs fremtidige organisering. Målet er økt fleksibilitet, tilgjengelighet og deployeringsevne for operative logistikk- og støtteenheter. FLO vil kunne trekke på transportkontrollavdelinger, militærpolitiavdelinger, transport og ingeniøravdelinger, lufttransportkapasitet, samt avdelinger for understøttelse av allierte styrker i tråd med nasjonalt ansvar (Host Nation Support). Nevnte kapasiteter vil både kunne nyttes til å understøtte nasjonale styrkebidrag og som selvstendige styrkebidrag internasjonalt, og ikke minst understøtte operasjoner innenfor nasjonal krisehåndtering.

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.2. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Allerede i inneværende planperiode vil det bli lagt økt vekt på mekanisert infanteri i Hæren. Det er et mål på sikt å gjøre Hærens avdelinger lettere, blant annet ved satsing på nye og lettere stridskjøretøy utrustet med moderne sensorer og IKT-løsninger. I løpet av planperioden må det vurderes hvilke typer av Hærens stridskjøretøy som bør skiftes ut eller oppgrades etter 2008, og det vil være et omfattende investeringsbehov i Hæren etter 2008.

Hæren løser operative oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse og overvåking gjennom kontinuerlig grensevakt og vakthold og sikring for Hans Majestet Kongen. Disse oppgavene krever hver seg en avdeling spesialtilpasset disse oppdragene, som videreføres i ny struktur.

Den dimensjonerende ambisjon for Hæren, utover disse to permanente oppdragene, er at Norge skal kunne stille én deployerbar brigade (Brigade Nord) for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Den mekaniserte infanteribrigaden vil i denne planperioden bestå av tre bataljoner med i hovedsak dagens CV 90 og M 113 pansrede kjøretøyer og Leopard 2 stridsvogn som hovedmateriell. Innenfor denne brigaderammen vil en rekke komponenter ha en høy beredskap, mens brigaden som helhet vil ha en noe lavere beredskap. Telemark bataljon videreføres innenfor brigaderammen. Beredskapsnivået og oppdrag vil kunne rulleres mellom brigadens underavdelinger. Brigaden vil inneholde et bredere spekter av kapasiteter med bedre kvalitet og reaksjonsevne enn tidligere. Disse kapasitetene kan også utgjøre norske styrkebidrag i en flernasjonal ramme.

Felles ISTAR-enhet etableres med hovedtyngden i Hæren, jf. kapittel 5.6.1 i proposisjonen. Denne skal bidra med en underenhet til Brigade Nord.

For å kunne stille én brigade må Hæren ha minimum to brigademateriellsett totalt. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6). Hæren skal kunne stille én mobil taktisk landkommando (6. divisjonskommando). Denne kommandoen vil danne rammen for et ledelsesnivå over brigade for operasjoner i Norge, samt kunne utgjøre en kjerne for et divisjonshovedkvarter for operasjoner sammen med våre allierte utenfor Norges grenser.

Hæren må kunne stille en brigade med en reaksjonstid på maksimalt 180 dager. I presserende situasjoner gir en brigade med delvis stående elementer evne til å redusere reaksjonstiden betydelig. Deler av brigaden vil ha langt høyere beredskap, og Hæren skal raskt kunne deployere en styrke på bataljonsstørrelse for internasjonale operasjoner og vedlikeholde et engasjement over en periode på tentativt 3-5 år, forutsatt at situasjonen stabiliseres. Samtidig skal Hæren kunne opprettholde en styrke på høy beredskap hjemme for nasjonale oppdrag, eller for ytterligere deployeringer internasjonalt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringen foreslår å opprette en deployerbar ISTAR-kapasitet, med bakgrunn i behovet for innsamling av informasjon, overvåking, rekognosering, og målangivelsesdata. Etableringen er tilpasset NATOs satsingsområder. Dette medlem er kritisk til at Norge skal videreutvikle denne typen kapasiteter, som er en kapasitet som i hovedsak er egnet for internasjonale operasjoner, og vil gå imot denne kapasiteten etableres.

Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"ISTAR-enheten opprettes ikke."

Komiteens medlem fra Senterpartiet er av den oppfatning at behovet for å opprettholde mer av forsvarsstrukturen i Norge tilsier at man må redusere ambisjonene når det gjelder anskaffelse av kapasiteter som NATO anbefaler å utvikle. På denne bakgrunn vil dette medlem gå imot anskaffelse av UAV - ubemannede luftfartøyer. Dette er en kapasitet som dette medlem ikke kan se at man fra norsk side kan se seg råd til å anskaffe dersom man samtidig skal investere i nye fregatter, kampfly, etablere en ISTAR-enhet og for øvrig investere på en rekke områder knyttet til informasjon og teknologi. Dette medlem er også usikker på om ambisjonene når det gjelder oppsettet av en ISTAR-enhet lett kan bli noe overdrevet i forhold til andre områder i Forsvaret.

Dette medlem viser til at man i dag har en velfungerende sanitetsenhet stasjonert i indre Troms som igjen har et godt utviklet samarbeid med regionsykehuset i Tromsø. På denne bakgrunn har dette medlem svært vanskelig for å forstå at det skal være nødvendig å etablere noe eget Forsvarets medisinske senter ved universitetssykehuset i Oslo. Dette medlem registrerer at dette ansees som en "større konsentrasjon av virksomheten" og er redd for at det kun betyr at oppgaver skal flyttes og sentraliseres med de kostnader det vil medføre å bygge opp noe helt nytt. Regjeringen sier også selv at et slikt prosjekt vil ha betydelige investeringskostnader.

Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot at det etableres noe forprosjekt for et slikt medisinsk senter og mener at dersom man vil utvikle de sanitetsmessige oppgavene, kan dette best skje gjennom det samarbeid som allerede er etablert mellom sanitetsenheten på Bardufoss og sykehuset i Tromsø. Dette medlem er overbevist om at det vil være kostnadsbesparende å ta utgangspunkt i en utvikling av eksisterende virksomhet på dette området.

Materiellbytte vil være et prioritert område for å skaffe kapasiteter raskere og til lavere utgifter enn hva man vil kunne ved en vanlig anskaffelsesprosess. I St.prp. nr. 1 (2003-2004) er bytte av forsvarsmateriell mellom Norge og Nederland foreløpig presentert. Forsvarsdepartementet har arbeidet videre med denne saken, men fremdeles gjenstår avklaringer knyttet til omfang og type materiell. Stortingets behandling av forslag til operativ struktur i denne proposisjonen vil kunne skape grunnlag for å videreføre arbeidet med slike avtaler, fordi norsk materiell frigjøres på grunn av justeringer i den operative strukturen. Med basis i Stortingets beslutning vedrørende denne, kan det således inngås forpliktende avtaler.

Anskaffelse gjennom en byttehandel skal innpasses i normale vurderinger og prosedyrer knyttet til anskaffelsesprosesser. Regjeringen foreslår i første omgang å inngå en avtale mellom Norge og Nederland vedrørende materiellbytte i løpet av annet halvår 2004. Stortinget vil bli orientert nærmere om omfang og innhold av slike avtaler.

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.3. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Sjøforsvaret bidrar i stor grad til løsing av nasjonale fredstidsoppgaver gjennom evne til kontinuerlig tilstedeværelse i norske havområder. Suverenitetshevdelse i havområdene krever selvstendig norsk innsats med relevante operative kapasiteter, i fred så vel som i kriser, dersom Norges evne på dette området skal være troverdig.

Fridtjof Nansen-fregattene med NH 90 helikopter vil representere en fleksibel kapasitet som er relevant innenfor alle former for operasjoner til havs, nasjonalt og internasjonalt. De har evne til både antioverflate- og antiubåtoperasjoner.

MTB Hauk vil bli utfaset parallelt med at Skjold-klassen fartøy fases inn, senest i 2010. Skjold-klassen fartøy skal i fremtidig struktur bidra til aktiv tilstedeværelse, suverenitetshevdelse og overvåking i norske kystnære farvann.

Undervannsbåtene (Ula) videreføres med seks fartøy og begrenset oppdatering gjennomføres. Nødvendig oppgradering for å tilfredsstille NATO-krav gjennomføres på et mindre antall fartøy.

Mineryddekapasiteten videreføres med 6 fartøyer. På sikt må fartøyenes kapasitet videreutvikles gjennom anskaffelse av fjernstyrte sensorer og våpen som opererer under vann. Minedykkerkommandoen videreføres som i dag. KNM Tyr tilpasses rollen som støttefartøy.

Oppbygging og videreføring av kompetanse på maritim, taktisk ledelse er en vesentlig forutsetning for at Norge skal kunne lede multinasjonale maritime styrker, fortrinnsvis NATOs stående atlanterhavsstyrke (STANAVFORLANT). De nye fregattene vil bli utrustet deretter. Et ledelseselement videreføres som en kadrestab med base på Haakonsvern (CNOTG).

Kystjegerkommandoen (KJK) videreføres i redusert omfang, og tilpasses for også å kunne operere integrert innenfor felles taktisk ISTAR-enhet, jf. proposisjonens kapittel 5.6.1, spesialtrent for ISTAR-relaterte oppdrag i kystsonen.

Kystvakten videreføres og strukturen opprettholdes. Kystvaktens fartøy i den såkalte Indre Kystvakt vurderes i nær fremtid.

Stortinget har tidligere blitt orientert om problemene knyttet til de nye luftvarslingsradarene for Kystvaktens fartøy, jf. vedlegg 1 i Innst. S. nr. 232 (2002-2003) og i St.prp. nr. 1 (2003-2004). Det er essensielt at Kystvaktens fire helikopterbærende fartøy er utrustet med tilstrekkelig helikopterkontrollsystemer. Dagens radarsystem fungerer ikke tilfredsstillende og må erstattes snarest. En midlertidig løsning er nå under utprøving på KV Senja. Denne utprøvingen har avdekket et behov for å anskaffe et annet radarsystem som tilfredsstiller de operative kravene til sikker kontroll med helikopteroperasjoner fra Kystvaktens fartøyer. Konkret prosjektforslag vil foreligge i løpet av sommeren 2004. Prosjektet har høy prioritet, og det er avsatt midler, i størrelsesorden 200 mill. kroner, til dette. Det planlegges med at alle fire fartøy skal være fullt operative med helikopterkapasitet innen høsten 2006. Kystvaktens tilstedeværelse kan forsterkes ved å anvende fartøy og ressurser i Sjøforsvarets resterende struktur.

Sjøheimevernets nye kapasiteter består av hurtiggående fartøy, bordingslag, kontrolldykkere og mobile kystmeldeposter. Dette gir Sjøheimevernet økt kapasitet og relevans ift. overvåkning og håndtering av utfordringene langs kysten i fredstid, som støtte til sivile myndigheter etter anmodning, og i episode- og krisehåndtering.

Logistikkfartøy er vesentlige for utholdenhet i maritime operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt. Det planlegges å skaffe tilgang på logistikkfartøykapasitet basert på eie/leie/lease for fregattene fra 2010. I denne forbindelse skal kommersielle løsninger vurderes.

Den rekvirerte fartøysstrukturen skal nedskaleres betydelig, da denne har vært knyttet først og fremst til invasjonsforsvaret, og legger unødige begrensninger på private fartøy. Imidlertid er sanitetsfartøyene viktige for Forsvarets totale behov for felles sanitetsstøtte også i fremtiden. I tillegg har disse fartøyene relevans også for sivil katastrofeberedskap. Et antall slike fartøy videreføres gjennom inngåtte kontrakter.

For en oppsummering av kapasiteter og tilhørende strukturelementer, se tabell 5.4. i St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Luftstyrker har oppgaver spesielt knyttet til operasjoner rettet mot andre luftstyrker, overvåking og patruljering, støtte til operasjoner på bakken og til sjøs med ildkraft og logistikk, samt bidra til beskyttelse mot luftstridskrefter fra bakken. Luftforsvarets kapasiteter utnyttes av spesialstyrkene, både gjennom ivaretakelse av transportbehov og gjennom samvirke med eksempelvis kampfly og overvåkningsressurser. Luftforsvaret skal også bidra til ressurs- og miljøoppsyn samt søk- og redningsoperasjoner.

Operativ ledelse av luftstyrker er sentralisert og ut­øves gjennom FOHK nasjonalt og gjennom NATOs kommandokjede i flernasjonale operasjoner. Luft­overvåking og stridsledelse (LOS) bidrar til NATOs strategiske luftromsovervåking, og er en viktig del av den nasjonale og NATOs kommandokjede. 2 statiske luftkontrollsentre (ARS) anbefales videreført, begge innmeldt til NATO, men med ulike driftsmønstre.

Luftforsvarets prioriterte oppgave er å stille kampfly og kompetanse for ledelse av kampflyoperasjoner, nasjonalt og internasjonalt. For sistnevnte type oppdrag er ambisjonen å kunne stille én operativ enhet kampfly for alle typer operasjoner for en tentativ periode på 3 måneder. På sikt må det investeres i nye våpen, samt løpende oppgradering av kampflyene. Strukturforslaget omfatter 48 F-16 kampfly i operativ struktur. Resterende 9 kampfly videreføres inntil videre.

På sikt må det investeres i en tilsvarende ny kampflykapasitet, som må være operativ senest 2018. Beslutning om valg av type kampfly tas senest tidlig i neste planperiode (2009-2013).

Foruten kampfly er det behov for kapasiteter som bidrar til overvåking, suverenitetshevdelse og har kapasitet til å anvende elektronisk krigføring. De 6 maritime overvåkningsflyene videreføres. Oppgradering av 4 av disse påbegynnes mot slutten av perioden med en forbedret sensorkapasitet for maritim overvåking og for overvåking mot bakken. EK-flyene videreføres.

For å kunne transportere spesielt landstyrker og ivareta forsyningsbehovene til alle norske deployerte styrker nasjonalt og internasjonalt, må det sikres en tilfredsstillende tilgang på transportflykapasitet med høy lasteevne og lang rekkevidde.

Strategisk lufttransport og luft-til-luft-tanking er kapasiteter det foreløpig er hensiktsmessig å anskaffe gjennom flernasjonale prosjekter. C-130 Hercules-kapasitet videreføres som en interimsløsning gjennom leie/eie/lease.

Økt kapasitet til luft-til-luft-tanking vil bli videreført som en prioriteringav flernasjonale PCC-tiltak på dette området.

Eksisterende 18 Bell 412 SP videreføres, hvorav 6 øremerkes for spesialstyrkene. Fremtidig behov for taktiske transporthelikoptre bør vurderes ut fra Forsvarets helhetlige behov. Det tas sikte på begrenset oppgradering av eksisterende Bell 412 for å dekke spesialstyrkenes behov, jf. kapittel 5.6.1.

Det foreslås at det foretas en reduksjon av luftvernets omfang som vil skape rom for oppgradering av kvaliteten. NASAMS II vil ivareta krav blant annet til mobilitet, og gi en viss missilforsvarskapasitet. Målet er å kunne stille ett fullt oppsatt batteri på høy beredskap for alle typer operasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Dette batteriet skal også dekke luftvernbehovet for Hærens deployerbare brigade. Dette medfører et behov for minimum 2 materiellsett totalt. Ett mobiliseringsbatteri videreføres.

Tilpasset basestøtte i form av egnet forsynings- og ledelsesapparat for norske styrker skal dimensjoneres slik at den møter de krav ambisjonene om deployerbare luftforsvarsstyrker stiller. For understøttelse av styrkebidrag i operasjoner utenfor Norge, vil flernasjonale løsninger være hensiktsmessige.

Det innfases NH-90 helikoptre for fregattene og kystvakten i perioden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at Forsvarets transportfly er 30 til 35 år gamle. Dersom ingenting gjøres, frykter vi at disse må settes permanent på bakken i 2006. Flyene er meget dyre i drift, på grunn av alder generelt og at deler i stadig større grad må spesiallages. I fjor hadde Luftforsvaret en kapasitet på i snitt 1,2 C130H Hercules klare til enhver tid. Basert på at vi har 6 maskiner, blir timeprisen da meget høy. Dette er problemstillinger disse medlemmer mener vi må ta på alvor.

Norges behov for militær lufttransport har vært presentert for Stortinget ved en rekke anledninger de siste årene, senest i St.prp. nr. 42 (2003-2004) og i Forsvarssjefens FMU fra desember 2003. Behovsspesifikasjonen har ligger fast lenge og er som følger:

  • – behov for taktisk lufttransport

  • – behov for strategisk lufttransport

  • – lufttanker kapasitet.

Disse medlemmer etterlyser initiativ til å anskaffe de nevnte kapasiteter. Det er etter disse medlemmers erfaringer fremlagt ulike modeller og tilbud for slike anskaffelser, deriblant et tilbud fra Airbus Military. Disse medlemmer anbefaler Regjeringen å vurdere de innkomne tilbud og med bakgrunn i de miltitærfaglige råd Forsvaret kommer med, foreta en vurdering om anskaffelse så snart som mulig.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Nye transportfly til erstatning for dagens C-130-flåte anskaffes utenfor og som tillegg til den ordinære budsjettramme for Forsvaret."

"Stortinget ber Regjeringen sikre norsk deltakelse i prosjekter om utviklingen av nye transportfly."

Innenfor de økonomiske rammer som anbefales i denne proposisjonen, skal det utvikles et anvendbart, moderne og fleksibelt forsvar tilpasset de fastsatte oppgaver. Dette betinger imidlertid at prioriteringsprinsippene beskrevet tidligere følges opp i praksis. Kvalitet må prioriteres fremfor kvantitet, og tilgjengelige avdelinger må prioriteres fremfor mobiliseringsavdelinger.

Dette betyr ikke at kvantitet er uten verdi. Kvantitet vil blant annet påvirke utholdenhet, og det finnes en nedre kvantitativ terskel for hva som er meningsfullt å videreføre av elementer i strukturen. Går man under denne terskel, kan det være vel så hensiktsmessig å fjerne kapasiteten helt, fordi den ikke gir ønsket effekt, og samtidig er kostnadsdrivende ved at den nødvendiggjør kompetanseoppbygging og infrastruktur. I slike tilfeller kan det være mer formålstjenlig å satse på andre typer kapasiteter, eller på flernasjonalt samarbeid. Det er ikke hensiktsmessig å videreføre elementer som det ikke finnes ressurser til å modernisere.

Videreføring av en større struktur enn anbefalt i denne proposisjonen, eksempelvis gjennom å beholde ekstra mobiliseringsstyrker som en reserve, vil imidlertid skape en negativ spiraleffekt, og vil forhindre modernisering av de enheter som er ment å skulle ha høyere prioritet. Å beholde strukturelementer som allerede er, eller er i ferd med å bli, umoderne, med basis i ønsket om regenereringskapasitet, vil derfor være svært lite hensiktsmessig, og utgjøre en feil bruk av Forsvarets totale ressurser. Prioriteringen av kvalitet er derfor et avgjørende strukturelt grep også i et mulig fremtidig regenereringsperspektiv.

Tabell 5.5 i St.prp. nr. 42 (2003-2004) gir en oversikt over Forsvarets operative struktur 2008, og en samlet vurdering av strukturen er gitt i pkt. 5.6.6.

Det helt sentrale premiss i utformingen av den operative struktur og virksomhet er at Forsvarets evne skal tilpasses summen av oppgavene i det nye sikkerhetsbildet. Uansett ressursnivå, krever dette en endret innretting av Forsvaret. De generelle kravene til militær evne i en ny tid krever modernisering, nytenkning og fleksible løsninger. Dette er en utvikling som gjelder uavhengig av vårt NATO-medlemskap, og er uavhengig av deltakelse i utenlandsoperasjoner. Tilpasningene i den operative strukturen som anbefales i denne proposisjonen, forutsatt at de planlagte investeringene gjennomføres, innebærer en betydelig kvalitetsforbedring og øker i hele Forsvaret. Dette, sett i sammenheng med endringene i personellforvaltningen, vil styrke Forsvarets relevans og effektivitet for nasjonale så vel som internasjonale oppgaver.

Øvingsvirksomheten må tilpasses nye krav og målsettinger som følge av omleggingen av Forsvaret og innføringen av alliansens nye kommando- og styrkestruktur. Det er avgjørende at Forsvarets operative struktur øves i et realistisk operativt miljø og innenfor de organisasjonsstrukturer de er tenkt brukt. Det fokuseres på håndtering av krisesituasjoner, terroranslag og masseødeleggelsesvåpen i tillegg til mer tradisjonelle oppgaver. Etter at flere PfP-land nå vil gå inn som medlemmer i NATO, samt at flere NATO-øvelser åpnes for partnerdeltakelse, vil de gjenværende øvelsene av denne typen være mindre relevante.

Utenlandsk trening i Norge skal gis høy prioritet og nødvendige rammebetingelser gjennom fastsatt øvingsprogram. Dette gjelder spesielt øvelser og tilstedeværelse i Nord-Norge. Tilstedeværelse av norske militære styrker må ses i sammenheng med den samtrening som finner sted med allierte enheter i Norge og norske farvann.

Ett av virkemidlene for å understøtte denne målsettingen er Alliert treningssenter nord (ATS/N) i Harstad og Alliert treningssenter sør (ATS/S) på Voss. Det er også ønskelig å tilby utenlandske styrker treningsfasiliteter i Porsanger. I Sør-Norge skal trening for landstridskrefter primært legges til ATS/S fasiliteter på Voss.

Utenlandske landstridskrefter og marineinfanteri fra bataljons- og opp til brigadestørrelse vil ha et meget godt utbytte av å samvirke, trene og øve sammen med avdelinger under 6. divisjonskommando. Dette skal ATS/N støtte med infrastruktur og kompetanse. Senteret forblir i Åsegarden. Britiske Royal Marines og Royal Netherlands Marines benytter ATS/N blant annet på grunn av umiddelbar nærhet til kysten og ideelle treningsforhold for deres operasjoner. I tillegg legger de vekt på samarbeidet med Marinejegerkommandoen og treningsfasilitetene for spesialstyrker som er tilgjengelige på Ramsund, forholdene på Evenes flystasjon og samarbeidet med allierte fartøy som bruker Olavsvern.

Bardufoss flystasjon skal tilbys som vertsavdeling for utenlandsk helikopteraktivitet. Forholdene skal legges best mulig til rette for samvirke mellom nasjonale og utenlandske helikopteravdelinger og 6. divisjonskommando.

Ørland hovedflystasjon skal markedsføres som vertsavdeling for Composite Air Operations (COMAO) og som fast arrangør av NATO AIR MEET og NORDIC AIR MEET når disse aktivitetene er lagt til Norge. Her utgjør Værnes en viktig tilleggskapasitet. Samtidig kan Ørlandet nyttes som treningsbase for deler av NRF (NATO Response Force).

Utenlandsk fartøyaktivitet skal i størst mulig grad ha Haakonsvern (Bergen) i Sør-Norge og Olavsvern (Tromsø) i Nord-Norge som utgangspunkt. Allierte og andre enheter skal søkes involvert i trening og øving sammen med våre enheter langs norskekysten.

Forholdene i Finnmark er meget godt egnet til trening av spesialstyrker, og det er en målsetting å legge utenlandske spesialstyrkers trening til Garnisonen i Porsanger/Banak når treningen ikke foregår på Rena og Ramsund. Flystyrker som understøtter spesialstyrkers trening ved Garnisonen i Porsanger skal søkes lagt til Banak.

Forsvaret disponerer og inventarfører i dag ca. 80 små og store landbaserte skyte-, øvings- og regionfelt (SØR) over hele landet, med et samlet areal på ca. 1 800 kvadratkilometer. I forbindelse med pågående modernisering av Forsvaret antas det at omtrent halvparten av feltene vil bli tatt ut av bruk i løpet av de nærmeste 8-10 år.

Fleksible og hensiktsmessige SØR-felt beliggende nær den militære bruker, er en klar forutsetning for en god og effektiv soldatutdanning med sikte på å forberede norsk personell på forskjellige typer oppdrag. For å kunne samtrene avdelinger er det behov for flere større felt med tilliggende lavflygningsområder. Disse må gi mulighet for gjennomføring av skyteøvelser med tyngre våpen i hensiktsmessige forband. Videre vil det være behov for et antall mindre øvingsfelt for øvelsesvåpen.

Forsvaret disponerer i dag seks store skyte- og øvingsfelt på land hvorav ett, Hjerkinn, vil utfases i takt med innfasing av Regionfelt Østlandet. Dette gir Forsvaret fem gjenværende skyte- og øvingsfelt av en viss størrelse, basert på at sammenbindingen av Mauken og Blåtind forutsettes gjennomført.

Porsangmoen og Halkavarre skyte- og øvingsfelt kan i dag understøtte manøvrering og skarpskyting i bataljonsgruppe forband støttet av alle Hærens våpen. I tillegg kan feltet benyttes av fly, dog med visse begrensninger, spesielt ved bruk av presisjonsvåpen levert fra høyder over 15 000 fot. Kamphelikoptre kan drive skarpskyting, og feltet har programmerbart målmateriell. Forband større enn bataljonsgruppe kan manøvrere i tilknytning til feltet. Dersom Banak og Porsangmoen sees under ett, er forlegnings- og forpleiningskapasitet for brukende avdelinger god. Departementet vil følge opp aktiviteten knyttet til Halkavarre, for å sikre at bruk av skytefeltet også reflekteres gjennom tilstedeværelse på Banak og Porsangermoen.

Mauken/Blåtind er primært et skyte- og øvingsfelt for Hærens avdelinger i Troms, med kapasitet for bataljonsgruppe støttet av alle Hærens våpen. Større forband kan manøvrere utenfor feltet. I feltet er det anlagt trasèer for stridskjøretøyer, og det har programmerbart målmateriell. Et anlegg for strid i bebygd område (SIBO) er bygget i Mauken-delen av feltet. Kamphelikoptre kan til en viss grad støtte manøveravdelingene.

Setermoen skytefelt har kapasitet for manøvrering og skarpskyting med bataljonsgruppe støttet av alle Hærens tyngre våpen, samt fly og kamphelikoptre. Trening med fly er begrenset ved at levering av skarpe våpen må skje fra høyde under 15 000 fot. Også her kan større forband manøvrere utenfor feltet. Feltet er arealmessig lite og det er små variasjonsmuligheter i innflygingsprofil ved levering av skarpe våpen. Skyting med rørartilleri på avstander ut til over 30 km kan gjennomføres.

Mjølfjell har kapasitet for manøver og skarpskyting med kompanigruppe støttet av alle Hærens støttevåpen og saktegående fly. Større forband kan manøvrere i tilknytning til skarpskytingen. Fordelt på tre leire kan en avdeling på ca. 500 befal/mannskaper forlegges og forpleies i tilknytning til feltet.

Regionfelt Østlandet er et moderne felt med kapasitet for skarpskyting og manøvrering med to bataljonsgrupper støttet av alle Hærens våpen samt fly (kun øvingsvåpen), og kamphelikoptre. Større forband kan manøvrere utenfor feltet. Feltet er under utbygging og skal etter planen kunne tas i bruk i 2005.

De senere års utvikling innen våpenteknologi og konsepter har resultert i at allerede etablerte skyte- og øvingsfelt ikke gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring av nødvendig virksomhet. Dette er forhold som departementet har under utredning og søker konkrete løsninger for, for snarest mulig fremleggelse for Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at alliert trening og øving koordineres fra FOHK. Flertallet vil imidlertid understreke at ikke bare ved de Allierte treningssentrene (ATS), men også ved Østerdal Garnison er gode fasiliteter for trening og øving. Flertallet vil spesielt vise til Regionfelt Østlandet og Hærens taktiske treningssenter, samt muligheten for simulatortrening, og mener at også disse må tilbys våre allierte og samarbeidspartnere for øvings- og treningsformål.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at Regionfelt Østlandet er under utbygging, og etter planen skal kunne tas i bruk i 2005.

Disse medlemmermener at Regionfelt Østlandet ikke burde vært igangsatt. Utbyggingen av skyte- og øvingsfeltet vil koste nærmere 2 mrd. kroner, og er således svært kostnadskrevende. Det er store negative miljøkonsekvenser knyttet til utbyggingen. Utbyggingen av regionfeltet må i tillegg sees i sammenheng med Regjeringens ønske om å utvikle Forsvaret til et reaksjonsforsvar, som like gjerne skal kunne brukes i internasjonale operasjoner som til nasjonale oppgaver, og utbyggingen må termineres.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen mener at de senere års utvikling innen våpenteknologi og konsepter har resultert i at allerede etablerte skytefelt ikke gir tilstrekkelige rammebetingelser for gjennomføring av nødvendig virksomhet, og at det er satt i gang utredninger for å avhjelpe dette. Disse medlemmer imøteser dette, og har samtidig merket seg at det arbeides aktivt for å øke interessen for å trene i Norge hos våre allierte. Disse medlemmer vil peke på at aktiviteten i mange skytefelt skaper store negative, miljømessige konsekvenser og er til betydelig sjenanse for befolkningen i mange områder. Disse problemene kan øke ved større og endret øvingsomfang. Halkavarre skytefelt er et av de områdene der dette er en aktuell problemstilling. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede omfanget og konsekvensene av planlagt framtidig bruk i alle norske skytefelt, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."

"Stortinget ber Regjeringen utrede bruken av Halkavarre skytefelt, og aktuelle konsekvenser av økt bruk, og fremme en sak om dette for Stortinget på egnet måte."

Disse medlemmer vil videre peke på at omfanget av forurensning i skytefeltene kan være vesentlig, og at det kan medføre vesentlige kostnader å restaurere landskap og naturmiljø i slike områder når de skal fases ut. Hjerkinn skytefelt er et av disse feltene som skal tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Disse medlemmer vil presisere at kostnadene ved slik tilbakeføring må bæres av Forsvaret, slik stortingsflertallet tidligere har lagt til grunn.

Forrige kapittelNeste kapittel