1. Innledning
Stortinget behandlet våren 1999 St.meld. nr. 49 (1997-1998) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Ved behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 100 (1998-1999), vedtok et enstemmig storting:
"Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn i komiteens merknader, om å nedsette et utvalg som skal se på hele boligpolitikken. Utvalget bør være ferdig med sitt arbeid senest om to år, og Regjeringen må deretter legge fram en boligmelding for de neste 10 år."
Boligutvalget la fram sin utredning NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken 15. februar 2002. Utredningen ble sendt på en bred høringsrunde. Stortingsmeldingen er en oppfølging av dette.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at Regjeringen har lagt frem en melding om boligpolitikken som en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 49 (1999-2000) Boligetablering for unge og vanskeligstilte og NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken.
Komiteen viser til at retten til bolig er nedfelt i menneskerettighetene og at boligpolitikken er ett av fundamentene for all velferdspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Husbanken, med sine låne- og støtteordninger, har vært det viktigste boligpolitiske verktøyet i Norge etter krigen. Flertallet mener Husbanken skal fortsette å ha en slik rolle.
Lånerammene og boligtilskuddene må derfor stå i forhold til de behovene som skal dekkes. Husbankens ordinære låneordninger skal sikre en vedvarende tilførsel av nøkterne, rimelige boliger. Samtidig må Husbankens behovsprøvde tilskudds- og låneordninger være så omfattende at de kan bidra vesentlig til å dekke behovet for ulike sosiale botilbud til enkeltpersoner og grupper som har problemer med å komme inn på boligmarkedet.
Flertallet mener at boligmeldingen mangler svar på flere sentrale utfordringer vi står overfor. Det gjelder hvor store økonomiske virkemidler som skal til for å avskaffe bostedsløshet, hvordan sørge for at alle kan bo med en boutgift i rimelig forhold til inntekten, hvordan oppnå stabil boligbygging på et høyt nok nivå, hvordan unngå store svingninger i boligprisene på eie- og leiemarkedet, hvordan sørge for en mer bærekraftig boligsektor og hvordan sørge for at dagens boliger blir tilpasset en stadig eldre befolkning.
Flertallet registrerer at Regjeringen mener at et velfungerende boligmarked ideelt sett skal imøtekomme alles behov for bolig på en økonomisk effektiv, sosialt rettferdig og miljøvennlig måte. Flertallet mener at det ikke er slik markedet fungerer.
Flertalletmener at boligmeldingen i for stor grad vektlegger bolig som en vare i et marked, og i for liten grad tar utgangspunkt i boligen som en viktig ramme om folks dagligliv. Bolig er sammen med arbeid, utdanning og helse hjørnesteiner i den enkelte borgers liv og velferd. Flertalletkan ikke se det slik at mer markedsstyring og mindre politisk styring er et bidrag til å lette etablering og inkludere i boligmarkedet de som i dag faller utenfor. Et marked fastsetter prisen på boliger, men sørger ikke for at de som ikke har råd til å betale det markedet krever, får et godt og trygt hjem med de kvaliteter samfunnet mener er nødvendig. Til det trengs en solidarisk boligpolitikk.
Flertallet har merket seg at Regjeringen har som målsetting at kommunene skal være en drivkraft for å få fart i boligbyggingen. Flertallet vil påpeke at kommuneøkonomien har blitt betydelig svekket under regjeringen Bondevik II. Dette har ført til at den kommunale handlefriheten har blitt svært begrenset i landets kommuner. Flertallet mener derfor at kommuneøkonomien må styrkes betydelig, bl.a. slik at kommunene gis rom til å prioritere boligpolitikk.
Flertallet viser til at St.meld. nr. 23 (2003-2004) Om boligpolitikken legges fram på bakgrunn av NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken, et utvalgsarbeid nedsatt av sentrumsregjeringen.
Flertallet må konstatere at den sittende regjerings melding om framtidens boligpolitikk går i stikk motsatt retning av boligutvalgets tilrådinger. Regjeringens linje er en sterk innstramming av boligpolitikken, der denne i stor grad gjøres til en del av sosialpolitikken. Dette står i sterk kontrast til Boligutvalget som tok til orde for en sterkere boligpolitisk satsing og en boligpolitikk som fortsatt skulle være en del av den brede velferdspolitikken.
Flertallet vil understreke at bolig er en nødvendighet for alle. Det er derfor en forutsetning for velferdssamfunnet at alle som ønsker det, får mulighet til å eie sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Samtidig skal de som av ulike grunner heller vil leie, sikres gode botilbud.
Flertallet vil slå fast at de flere tusen bostedsløse vi har i landet skal ha et hensiktsmessig botilbud. Staten har råd til å ta et større ansvar. Alle har rett til å eie eller leie en bolig til en pris de kan makte. Det er derfor nødvendig med sterkere offentlig innsats innenfor sosial boligbygging.
Flertallet konstaterer at ungdom som skal kjøpe bolig for første gang møter et stadig råere marked. Andelen unge boligeiere har gått drastisk ned. Boligkjøp er en investering som bør sikre den enkeltes privatøkonomi og danne en ramme for resten av livet. Flertallet viser også til de skattemessige incentiv-ordningene som begunstiger boligeiere framfor leiere. Det faktum at en stadig større andel av den yngre generasjon står utenfor eiemarkedet, bidrar til å skape en økonomisk generasjonskløft.
Flertallet vil understreke at sosial boligpolitikk ikke er sosialhjelpspolitikk, men en samfunnsinvestering vi ønsker å gjøre ut fra prinsippet om at alle skal ha mulighet til å skaffe seg et godt sted å bo.
Flertallet vil på denne bakgrunn ta til orde for en betydelig styrking av de boligpolitiske ambisjonene og ikke minst de økonomiske virkemidlene som kan bidra til et bedre boligmarked med rom for alle.
Flertallet mener at markedet må få mindre og ikke mer makt i boligpolitikken. Derfor må boligpolitikken styrkes gjennom følgende tiltak:
1. Kraftig økning i byggingen av ikke-kommersielle utleieboliger med 30 pst. tilskudd og lavinnskuddsboliger for ungdom og økonomisk vanskeligstilte med 15 pst. tilskudd. Målsetningen er 3 000-4 000 utleieboliger og 1 000 lavinnskuddsboliger årlig.
2. Bygge 1 000-1 200 nye studentboliger årlig.
3. Høy stabil nybygging av boliger for å unngå økt press på prisene. Husbanken skal beholde sin rolle som det viktigste boligpolitiske virkemiddelet. Husbanklån skal brukes aktivt for å fremme nybygging.
4. Gi all ungdom en reell mulighet til å få innvilget startlån, slik at det blir lettere for ungdom å kjøpe egen bolig.
5. Styrke bostøtta og boligtilskuddet vesentlig for å redusere boutgiftsbelastningen for økonomisk vanskeligstilte.
6. Øke inntektsgrensen slik at flere barnefamilier kan få bostøtte.
7. Avvikle bruk av hospits.
8. Gi kommunene lån med rente- og avdragsutsettelse slik at de kan føre en offensiv tomtepolitikk, og stimulere kommunene til helhetlig områdeplanlegging og opprusting av infrastruktur gjennom tilskudd.
9. Gi tilskudd til bygging av heis for å sikre livsløpsstandard i eksisterende boliger.
10. Utrede nye virkemidler for å sikre en mer stabil boligprisutvikling.
Flertallet viser til merknader og forslag i Innst. S. nr. 95 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Husbanken med sine låne- og støtteordninger har vært ett av de viktigste økonomiske boligpolitiske verktøyene i Norge. Disse medlemmer viser til at Husbanken vil spille en viktig rolle også fremover, bl.a. som kompetansebank. I tillegg spiller rentenivå, den generelle økonomiske politikken, boligbeskatning samt lovgivning en svært viktig rolle.
Disse medlemmer mener boligmeldingen gir et godt svar på de hovedutfordringer som er i boligpolitikken de neste årene. Disse medlemmer viser til at meldingen bygger videre på den boligpolitikk som har vært ført i Norge de siste tiårene. Videre viser disse medlemmer til at norsk boligpolitikk har vært mer deregulert enn de fleste andre lands, noe som etter disse medlemmers oppfatning har ført til at Norge har et mer velfungerende boligmarked enn de fleste andre land. Etter disse medlemmers oppfatning er det svært viktig å legge til rette for at boligmarkedet skal fungere best mulig. På den måten vil flest mulig være i stand til å skaffe seg bolig - og beholde den - på egen hånd, uten statlig medvirkning. Dermed kan de direkte økonomiske virkemidlene i hovedsak rettes mot dem som har størst behov for hjelp til å etablere seg og til å mestre et boforhold, noe som vil bidra til å oppfylle målsettingen om at alle skal kunne bo godt og trygt.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at veksten i kommunenes frie inntekter i 2004 er blant de høyeste noensinne og at kommunene derfor, gitt vilje til omstilling, har en god mulighet til å rette opp den ubalansen som er i kommunenes økonomi og skaffe seg en sunn plattform. Disse medlemmer vil også vise til at gjennom de omlegginger som Regjeringen foreslår i de boligpolitiske virkemidlene, så vil dette bidra til bedre å finne gode løsninger for vanskeligstilte på boligmarkedet, noe som også vil bidra positivt til kommunenes økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at 96 pst. av boligmassen i Norge er eid og forvaltes av private aktører. Den høye andelen privat eierskap i Norge bidrar i vesentlig grad til effektiv forvaltning og godt vedlikehold av bygningsmassen. I sum gir dette en samfunnsøkonomisk gevinst.
Disse medlemmer er av den oppfatning at den norske boligpolitikken basert på eierlinjen og et deregulert boligmarked har vært vellykket. Resultatet av en markedsorientert boligpolitikk er et godt tilpasset nybyggingsvolum og relativt overkommelige boligpriser i Norge sammenliknet med en del andre land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg i all hovedsak til innholdet i St.meld. nr. 23 (2003-2004) om boligpolitikken.
Disse medlemmer legger følgende punkter til grunn for Fremskrittspartiets boligpolitiske prinsipper:
– Det norske boligmarkedet er med enkelte unntak velfungerende.
– Eierlinjen følges opp. Flest mulig skal eie sin egen bolig.
– Et deregulert boligmarked og en markedsorientert boligpolitikk.
– Lavest mulig boligbeskatning. Bolig er ikke et skatteobjekt.
– Ett deregulert bank- og kredittmarked. Fremme konkurranse i lånemarkedet.
– Husbankens fremtidige rolle må klargjøres tydeligere.
– Forenkle plan- og bygningslovgivningen vesentlig.
– Vektlegge en økonomisk politikk som sikrer stabilt lavt rentenivå.
– Det offentlige har et særskilt ansvar for bostedsløse og reelt vanskeligstilte i boligmarkedet.
– Vri boligsubsidieringen fra investeringsstøtte til bostøtte.
– Fremme fri omsetning av landbrukseiendommer. Avskaffe odels- og konsesjonslovene.
– Liberalisere arealpolitikken betydelig med hensyn til restriksjoner vedrørende strandsonen og jordvern. Vektlegge lokal selvråderett i slike saker.
– Langt enklere å få byggetillatelse. Stimulere til en ja-holdning i kommunene i byggesaker.
– Nei til statlig tomtefinansiering.
– Beholde inntektsfradrag for boligrenter.
Disse medlemmer vil påpeke at boligmarkedet er et komplisert marked som påvirkes av en rekke ulike faktorer og forhold, bl.a. de forhold som det vises til ovenfor.
Disse medlemmer oppfatter St.meld. nr. 23 (2003-2004) om boligpolitikken som en god beskrivelse og grei oppsummering av dagens norske boligmarked.