1.1 Sammendrag

Kommunalkomiteen ba i sin merknad i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) om en melding "om arbeidsmarkeds- og sysselsetningspolitikk i det 21. århundret". I meldingen er det lagt opp til en slik bred drøfting. Da Regjeringen allerede har tatt mange initiativ for å bedre arbeidsmarkedets funksjonsmåte samt at det foregår et betydelig arbeid som ennå ikke er sluttført, er meldingen i hovedsak av beskrivende karakter. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag på flere områder med betydning for arbeidsmarkedet etter hvert som de ulike saksfeltene er ferdig utredet. Det gjelder bl.a. skattepolitikken, pensjonspoli-tikken og arbeidsrettsreglene.

Kampen mot arbeidsledighet er Regjeringens prioritet nummer én. Meldingen omhandler de mer langsiktige utfordringene for å fremme et velfungerende arbeidsmarked. Utfordringene knyttet til å motvirke utstøtingsprosessene i arbeidsmarkedet er særlig viktige.

Et velfungerende arbeidsmarked innebærer at arbeidsmarkedet er tilstrekkelig fleksibelt til raskt å kunne tilpasse seg endret etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft uten at det oppstår høy ledighet eller stor avgang fra arbeidslivet. Arbeidsledigheten har en tendens til å ramme utsatte grupper hardere enn andre. Det er en viktig grunn til å være opptatt av rammebetingelsene i arbeidsmarkedet.

Et velfungerende arbeidsmarked skal bidra til at personer som ønsker å tilby sin arbeidskraft, skal kunne ha muligheten til å få og beholde arbeid i en lang yrkeskarriere. Det vil resultere i høy yrkesdeltakelse. Det forutsetter kvalitativt gode arbeidsplasser hvor bedriftene legger til rette for en langsiktig forvaltning og bruk av arbeidskraften hos arbeidstakerene de har ansatt. Det er mange bekymringsfulle trekk knyttet til nivået på arbeidsstyrken, bl.a. høy avgang til uføretrygding og lav yrkesdeltakelse blant eldre. I tillegg bidrar et høyt sykefravær til å redusere den effektive arbeidsstyrken.

Arbeidsmarkedet er kanskje det viktigste markedet i en økonomi. Her fordeles arbeidssøkere med forskjellige kvalifikasjoner på bedrifter og jobber i forhold til kvalifikasjonskrav. Arbeidstakere skal helst finne den jobben de er best kvalifisert for. Denne allokeringsfunksjonen til arbeidsmarkedet er viktig både når arbeidsmarkedet er stramt og når det er høy ledighet.

I et dynamisk arbeidsmarked vil det være store strømmer mellom ulike arbeidsmarkedsstatuser. Det er viktig at disse strømmene kan skje mest mulig smidig for å hindre at det oppstår store ubalanser. Et velfungerende arbeidsmarked skal sørge for at prosessen med å bringe sammen tilbydere og etterspørrere av arbeidskraft skjer uten unødvendig spill av tid. De fleste av disse endringene i status settes i gang frivillig og håndteres av den enkelte uten behov og ønske om medvirkning av offentlige institusjoner.

Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende og med høy yrkesdeltakelse. Det innebærer at flest mulig av strømmene på arbeidsmarkedet kan skje uten behov for myndighetenes medvirkning. Myndighetene kan da konsentrere sine ressurser til områder hvor markedet ikke leverer tilfredsstillende løsninger.

1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, vil ha et arbeidsliv med plass til alle. Flertallet har kamp mot arbeidsledighet og kamp for et menneskelig og inkluderende arbeidsliv som et hovedmål for vår politikk. Menneskene er et lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring mot utstøtning og fattigdom.En jobb sikrer den enkelte inntekt, et sosialt nettverk og mulighet til å bruke sine evner og ressurser. Det er derfor fundamentalt viktig både for den enkelte og for landet, at alle menneskers ressurser får utvikle seg og komme til nytte. Dette må være utgangspunkt for statens politikk på alle områder. Arbeidsledighet og et hardere arbeidsliv er ingen nødvendig følge av internasjonalisering. Tvert imot gir ny teknologi og mer effektive produksjonsformer oss mulighetene som skal til for å skape et tryggere og mer menneskelig arbeidsliv dersom dette prioriteres.

Flertallet mener at yrkeshemming på ett område ikke behøver å bety at arbeidsevnen er redusert på andre områder. Mangelfull tilrettelegging av arbeidsplassen fører til at mange blir yrkeshemmede. Arbeidslinjen innebærer at folk skal motiveres til å fortsette i lønnsarbeid framfor å gå over på trygd. Men hvis dette skal være reelt, må også de som er yrkeshemmet gis mulighet til en plass i arbeidslivet. Det innebærer at arbeidsmarkedet må organiseres inkluderende.

Flertallet mener at følgende premisser må ligge til grunn i arbeidsmarkedspolitikken:

• – Arbeid er en rettighet.

• – Arbeid sikrer velstand og utvikling.

• – Arbeid motvirker fattigdom.

Flertallet mener at for å nå målet om et arbeidsliv med plass til alle, må det føres en aktiv politikk der det tas i bruk et bredt spekter av virkemidler. Arbeid er det viktigste grepet for å unngå fattigdom. All forskning og erfaring på området tydeliggjør sammenhengen mellom fattigdom og de som av en eller annen grunn har havnet på utsiden av det regulære arbeidsliv. Et arbeidsliv for alle er et gode både for den enkelte og for samfunnet. Flertallet vil også understreke betydningen av å sikre de som står utenfor arbeidsmarkedet en inntekt som gjør at de kan leve et verdig liv.

Flertallet mener det må føres en aktiv politikk for å sikre eksisterende og skape nye arbeidsplasser. Norsk næringsliv kan ikke styrke sin konkurranseevne ved lønnsdumping, dårligere arbeidsmiljø og mindre jobbtrygghet, men må styrke seg gjennom å konkurrere på kvalitet, kompetanse og miljø. Dette styrker både landet, bedriftene og den enkelte innbygger. Sterkere satsing på utdannings- og forskningspolitikk er ved siden av en aktiv næringspolitikk med vekt på nyskaping, ansvarlig aktivt statlig eierskap og distriktssatsing, viktige strategier for å øke vår konkurranseevne.

Flertallet mener at forsterket innsats mot svart arbeid, økonomisk kriminalitet, hvitvasking og sosial dumping både nasjonalt og internasjonalt, er helt avgjørende for at seriøse bedrifter som driver lovlig ikke skal tape i kampen mot useriøse aktører og for å sikre at inntektene til fellesskapet bæres av alle. Skatteunndragelser kan bare i Norge beløpe seg til milliarder. Dette velter ansvaret for å finansiere fellesgodene over på andre bedrifter og arbeidstakere, og øker skattenivået for alle.

Samtidig må det arbeides aktivt for å hindre at folk støtes ut fra arbeidslivet, og samfunnet må ta ansvar for å få folk tilbake i arbeidslivet når de har falt utenfor.

Flertallet mener derfor det er et feilgrep når Regjeringen ønsker et arbeidsmarked som i størst mulig grad er selvregulerende. Flertallet er av den oppfatning at dette vil føre til økt press på arbeidstakerne og gi mer, ikke mindre, utstøting fra arbeidslivet, noe som vil gi økte kostnader for samfunnet og svekke næringslivets konkurransekraft. Et regulert arbeidsmarked, slik vi har det i Norge, er en samfunnsmodell som sikrer velferd. Dette er en av de viktigste faktorene for at Norge er et av de land i verden med minst forskjeller mellom fattig og rik og relativt høy sysselsetting. Flertallet er av den oppfatning at myndighetenes aktive rolle i arbeidsmarkedet har vært en forutsetning for en høy yrkesdeltakelse, lav ledighet og lite fattigdom.

Flertallet vil påpeke at markedet ikke tar sosiale hensyn. Tvert imot vil markedskreftene bruke og kaste arbeidskraften etter dens kompetanse og yteevne - hvis det ikke reguleres. Dermed vil eldre arbeidstakere, syke mennesker, funksjonshemmede, ungdom uten utdanning, innvandrere og andre utsatte grupper kunne få problemer med å komme i arbeid, eller beholde sitt arbeid.

Flertallet mener at et selvregulerende arbeidsmarked vil være en trussel mot vår velferdsmodell og økonomiske utvikling i landet, og registrerer at det i meldingen signaliseres en utvikling som flertallet grunnleggende sett er imot.

Flertallet har merket seg at det i meldingen beskrives at Regjeringen ønsker å styrke arbeidslinjen. Flertallet støtter dette. Derfor finner flertallet det noe underlig at det i meldingen legges opp til et arbeidsmarked som i størst mulig grad skal være selvregulerende og som dermed vil gi økt utstøting av arbeidslivet. Flertallet vil derfor hevde at det ikke er samsvar mellom mål og virkemidler i meldingen.

Flertallet viser dessuten til at regjeringen Bondevik II har kommet med flere forslag som bidrar til å gjøre livet tøffere både for dem som er i jobb og for dem som stenges ute:

• – kutt i arbeidsledighetstrygden

• – nedprioritering av arbeidsmarkedstiltak

• – svakere beskyttelse mot overtidspress

• – svekkelse av sykelønnsordningen

• – åpning for utstrakt bruk av midlertidige ansettelser

• – svekkede permitteringsregler

Flertallet vil dessuten påpeke at regjeringen Bondevik II ikke i tilstrekkelig grad har prioritert ressurser til Aetat. Det har medført at det er for få ansatte i Aetat til å følge opp behovene på individuelt nivå.

Flertallet er uenig med Regjeringen i at økt fleksibilitet som vil føre til mer overtid, mindre jobbtrygghet og svekkelse av lovfestede rettigheter er et gode verken for den enkelte arbeidstaker eller for samfunnet. Det vil heller ikke bidra i arbeidet for å få færre arbeidsledige og færre på trygd og sjukelønn, eller gi Norge noe varig bedret konkurranseevne. Endringer må fokusere på å få et arbeidsliv som gir mindre sykdom og helseskader og som har plass til mennesker med ulikt funksjonsnivå. Myndighetene må ha en sterkere og mer systematisk satsing på forskning og utdanning og et forsterket internasjonalt samarbeid mot sosial dumping, korrupsjon og hvitvasking.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, og fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, viser til at arbeidsmarkedet er landets viktigste marked og mennesker er Norges viktigste ressurs. Disse medlemmer er glad for at meldingen tar dette på alvor og omhandler de mer langsiktige utfordringene for et velfungerende arbeidsmarked.

Disse medlemmer mener at kampen mot arbeidsledighet må fortsette. Et godt fungerende arbeidsmarked bringer tilbydere og etterspørrere av arbeidskraft rask og billig sammen uten store utslag i ledighet eller avgang fra arbeidslivet. Disse medlemmer mener at det er en svært viktig politisk oppgave å medvirke til et mest mulig fleksibelt og selvregulerende arbeidsmarked.

Disse medlemmer mener at målet er flest mulig i arbeid. Disse medlemmer er derfor bekymret for at stadig flere står utenfor arbeidsmarkedet, som følge av blant annet arbeidsledighet, uførhet, sykdom og tidlig avgang fra arbeidslivet.

Arbeidsledighet er sløsing med både menneskelige og samfunnsmessige ressurser.

Disse medlemmer støtter Regjeringens arbeid med å gjøre det lettere for arbeidsledige å komme inn på arbeidsmarkedet. En generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig i inntil 12 måneder over en periode på 3 år er et bidrag i så måte. Midlertidig ansettelse vil spesielt ha betydning for mindre og mellomstore bedrifter, hvor risikoen ved ansettelser ofte medfører at bedrifter ikke våger ekspandere når muligheten byr seg. Midlertidig ansettelse gjør det lettere for personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet å oppdatere erfaring og ferdigheter. Erfaringsmessig får derfor mange midlertidig ansatte tilbud om fast ansettelse, enten i bedriften de ble midlertidig ansatt i eller i andre bedrifter. Det er kostnader forbundet ved ansettelsesprosessen, og sammen med fordelen det gir å kunne investere langsiktig i trening og opplæring av ansatte, gjør at disse medlemmer mener midlertidig ansettelse ikke vil utvikle seg til å erstatte fast ansettelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at Norges største utfordring i fremtiden blir arbeidskraftsunderskudd og det faktum at det er stadig færre yrkesaktive pr. pensjonist og utviklingen vil fortsette i negativ retning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at velstand er ikke et produkt av politiske avgjørelser og ikke nødvendigvis basert på landets naturressurser, men fremfor alt et resultat av enkeltmenneskers daglige innsats i produktiv virksomhet. Disse medlemmer ser på arbeid som et vesentlig grunnlag for allmenn trivsel, men mener at det først og fremst er den enkeltes oppgave å skaffe seg arbeid, basert på egne forutsetninger og utdanning, samt markedets behov for arbeidskraft.

Disse medlemmer mener at det er gjennom valg av utdanning, yrke, arbeidstid, overtid og ekstrajobber den enkelte bør kunne påvirke sin inntekt og at progressiv inntektsskatt reduserer den enkeltes lyst til å gjøre en ekstra innsats, for eksempel gjennom overtidsarbeid. Progressiv inntektsskatt hemmer etter disse medlemmers syn folks lyst til å bedre fremtidig inntektsevne ved å skaffe seg utdanning, omskolere seg og flytte på seg.

Disse medlemmer er av det syn at inntektsfordelingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes frie valg til å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid og vil ikke endre denne inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning.

Disse medlemmer mener at sysselsettingen i hovedsak må konsentreres om verdiskapende arbeid. Et fritt arbeidsmarked fungerer etter disse medlemmers syn ikke godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Disse medlemmer er av det syn at arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift. Et slikt system vil etter disse medlemmers syn bidra til at mange bedrifter kan unngå konkurs i nedgangstider fordi det også vil være i de ansattes interesse å bidra til dette gjennom midlertidige endringer av lønns- og arbeidsbetingelser.

Disse medlemmer ser det ikke som en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet. Oppstår det et sterkt behov for enkelte typer arbeidskraft er disse medlemmer av den oppfatning at dette dekkes best gjennom tilpassede lønnsavtaler ved at det tilbys høyere betaling for den type arbeidskraft det er knapphet på.

Disse medlemmer vil advare mot å skape kunstige arbeidsplasser for friske og arbeidsføre mennesker. Arbeidsledige på ulike tiltak vil etter disse medlemmers syn kunne overta arbeidsoppgaver som skulle ivaretas av det ordinære arbeidsmarkedet, noe som kan føre til at det kan skapes ny ledighet gjennom inngrep i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er av det syn at arbeidsplikt som motytelse for offentlig understøttelse må derfor bare innføres der det åpenbart ikke vil fortrenge ordinær arbeidskraft.

Disse medlemmer vil knytte betingelser til arbeidsledighetstrygden, slik at det kun er reelt arbeidsledige som har rett til slik støtte. Disse medlemmer mener at det må stilles krav til å ta ledig arbeid, selv om dette ikke nødvendigvis finnes i bostedskommunen eller er i samsvar med den lediges bakgrunn og utdanning.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det er en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker, dermed ikke en offentlig oppgave. Disse medlemmer ønsker isteden en satsning på spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og langtidsledige da dette er en gruppe som er viktig å få ut i arbeidslivet, både av menneskelige og økonomiske grunner. Potensialet i å aktivisere denne gruppen er etter disse medlemmerssyn svært stort, og det har ellers særdeles mye å si for livskvaliteten til disse menneskene.

Disse medlemmer vil peke på at den økte fleksibilitet man nå ser i arbeidsmarkedet pga. utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling er svært positivt.

Disse medlemmer vil understreke at dagens lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. av 1977 bør sterkt forenkles samtidig som regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske, sikkerhetsmessige eller grunnleggende sosiale årsaker.

Disse medlemmer viser til at Norge for øyeblikket er et rikt land sammenliknet med de fleste andre land. Norge har ingen statsgjeld og store årlige overskudd i statens regnskaper. BNP per innbygger er blant de høyeste i verden. Staten har en betydelig finansiell formue gjennom Oljefondet og Folketrygdfondet samt eierskap i en rekke store børsnoterte selskaper. Man kan trolig anslå en statlig kapitalformue på rundt 1 300-1 500 mrd. kroner totalt.

Disse medlemmer vil også minne om at Norge har store energiressurser i form av olje, gass og vasskraft, råder over store havområder og marine ressurser, yrkesdeltakelsen er høy, ledigheten er relativt lav, og kapasitetsutnyttelsen i industrien og næringslivet er jevnt over god.

Disse medlemmer vil også legge til at historien om Velferds-Norge er historien om produksjon og arbeid som det viktigste grunnlaget for dagens velferd.

Disse medlemmer er bekymret for at landets finansielle rikdom gjør at man i Norge ikke lenger vektlegger produksjon og arbeid like godt som i tidligere tider, men i stedet videreutvikler sjenerøse velferdsordninger som det på sikt ikke er økonomisk bærekraft til å opprettholde den dagen oljen er borte. Å redusere verdiskapende sektor og sysselsetting i stedet for å bygge opp en stor og tung offentlig sektor samt intensivere velferdsytelsene fører i lengden helt galt av sted. Antall ansatte i ikke konkurranseutsatt offentlig sektor har økt betydelig.

Disse medlemmer vil vise til at etter at de første oljeinntektene kom inn på statsbudsjettet i 1972 har utbyggingen av velferden vært svært omfattende. Fra 1972 til i dag har sysselsetting økt med hele 650 000, mens antall alderspensjonister har økt med 280 000 i samme perioden.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til utviklingen videre fremover mot 2050. Antall pensjonister vil fordoble seg til rundt 1 300 000, mens antall sysselsatte bare vil øke med rundt 300 000. Vi får altså en helt motsatt demografisk og sysselsettingsmessig utvikling de neste årene enn hva som har vært tilfelle de forrige 30-50 årene.

Disse medlemmer viser til Lisboa-erklæringen der det slås fast at Europa skal bli den mest konkurransedyktige region i hele verden. Dette vil kreve et langt sterkere fokus på europeiske bedrifters konkurranseevne. Dette vil også gjelde Norge og norske arbeidsplasser.

Disse medlemmer mener nøkkelen til den fremtidige rikdom og velferd for nasjonen går gjennom et konkurransedyktig og velfungerende arbeidsmarked basert på markedsmekanismer.

Disse medlemmer vil påpeke at 85 pst. av nasjonalformuen består i vår samlede arbeidskraft. Hvordan arbeidskraften utnyttes er derfor et viktig samfunns­økonomisk spørsmål. Arbeidskraftens verdi er trolig 15 ganger høyere en oljeformuen og følgelig av helt vital betydning for landets fremtid.

Disse medlemmer vil også peke på at liberalisering, globalisering og økende markedsorientering er et fremtredende fellestrekk i de fleste land i dag.

Disse medlemmer mener denne utfordring må møtes på en bevisst måte fra norsk side. Norsk nærings- og sysselsettingspolitikk må derfor utformes og tilpasses den globale utviklingen på en måte som opprettholder og styrker landets konkurranseevne i de internasjonale markeder. En særnorsk skatte- og avgiftspolitikk, med høye norske skatter og avgifter blir derfor en umulighet for fremtiden om vi som nasjon vil henge med i den globale utviklingen og sikre den nasjonale verdiskaping og sysselsetting.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti går inn for full lovfestet organisasjonsfrihet, hvor retten til å være organisert står like sterkt som retten til å være uorganisert.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og varemarked øker behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse. Åpenhet og globalisering har til nå vært for ensidig på finanskapitalens og rike lands premisser, med negative konsekvenser for mange, særlig i utviklingslandene. Globaliseringen må møtes med klare spille­regler og regelverk både nasjonalt og internasjonalt og kombineres med tiltak mot sosial dumping, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet.

Dette arbeidet må forsterkes og internasjonaliseres, ellers vil de økonomiske forskjellene mellom folk øke og vi vil oppleve større skiller mellom en velutdannet og høytlønnet elite som tar del i den globale økonomien og der resten av befolkningen har lav utdanning, lav lønn eller trygd.

Disse medlemmer vil ha hovedfokus på:

• – En aktiv finans- og pengepolitikk som vektlegger lav arbeidsledighet.

• – En aktiv utdannings- og forskningspolitikk som sikrer at alles evner får utvikle seg og ny virksomhet skapes (økt konkurransedyktighet både for enkeltpersoner og land).

• – Oppfølging av kompetanse og etter- og videreutdanningsreformen.

• – En aktiv næringspolitikk med vekt på stimulering av nyskaping, miljøarbeidsplasser, ansvarlig aktivt statlig eierskap og distriktssatsing.

• – En moderne offentlig sektor med gode kvalitetstjenester som næringslivets viktigste infrastruktur, jf. skoler, barnehager.

• – En aktiv arbeidsmarkedspolitikk med et samordnet offentlig apparat som sikrer rask formidling, individrettet kompetanseheving og attføring. Regelverket må endres i tråd med dette og Aetat må bemannes og ha tiltaksmidler for å sette ledige raskere i aktivitet og arbeid.

• – Mer forskning på arbeidsrelaterte sykdommer og arbeidsmiljø.

• – Større satsing på kvalifisering av innsatte i fengsler og personer som har gjennomgått avrusning eller annen lengre behandling.

• – Systematisk antidiskrimineringsarbeid og et helhetlig lovvern mot diskriminering.

• – Skattepolitikk som fremmer arbeid. Prioritering av lettelser i bånn og redusert arbeidsgiveravgift.

• – Pensjonsreformer må minske inntektsforskjellen, også mellom kvinner og menn.

• – Fagbevegelsen må gis nødvendige lovhjemlede virkemidler i tillegg til avtalfestede virkemidler, for å fylle sin viktige rolle i å balansere maktforhold og utøve nødvendig kontroll av at lov og avtaleverk overholdes.

• – Økt internasjonalt samarbeid for standarder på HMS, mot sosial dumping, hvitvasking, korrupsjon og innsyn i finans- og kapitaltransaksjoner.

• – Forsøk med arbeidstidsordninger som 6 timers dag og andre typer arbeidstidsforkortelser/tidskontoordninger for å sikre at helsa holder til pensjonsalderen og lette på tidsklemma.

• – Inntektssikring for personer uten arbeid må verne mot fattigdom.

• – Statlig og offentlig rekrutteringsmål og oppfølging av IA-avtalen og rekruttering av mennesker med innvandrerbakgrunn.

• – Konkrete tiltak for likelønn og likestilling mellom turnus og skift.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at myndighetene gjennom Grunnloven er forpliktet til å legge forholdene til rette for at alle arbeidsføre mennesker kan tjene til livets opphold. Arbeidslivet består av sjølstendige næringsdrivende og arbeidstakere. For begge gruppene er den økonomiske politikken avgjørende for muligheten til å skaffe seg tilstrekkelig inntekt og trygge arbeidsforhold.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at næringslivet er avhengig av utformingen av næringspolitikken for sin bransje. Konkurranseforholdene blir stadig tøffere, og markedskonsentrasjonen sterkere. Disse medlemmer viser til at det for sine respektive partier er viktig å arbeide for å jevne ut maktbalansen i næringslivet til fordel for de mange mindre sjølstendig næringsdrivende.

Disse medlemmer mener stadig økende nasjonal og internasjonal kapitalmakt og omfattende samfunnsendringer gjør det nødvendig stadig å vurdere lover og regelverk for lønnsmottakere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at lover, regelverk og avtaler mellom partene i arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakernes livsvilkår og muligheter til å utfolde seg. Flertallet er opptatt av å ha en sterk fagbevegelse som medvirker til et godt organisert arbeidsliv i en slik endringsprosess.

Flertallet er bekymret for at økende konkurranse og presset fra markedet gjør arbeidsmarkedet stadig hardere. Utstøting fra arbeidslivet er et økende problem. For mange yrkesgrupper er nå uføretrygding og førtidspensjonering den mest vanlige måten å gå ut av arbeidslivet på. Flertallet vil derfor advare mot en utvikling der arbeidsmarkedet spaltes i et A-lag med trygge ansettelsesforhold, et B-lag med kronisk utrygg tilknytning til arbeidslivet og et C-lag som i beste fall har sporadisk tilknytning.

En slik utvikling medfører at den tradisjonelle faglige solidariteten undergraves og det blir vanskeligere for arbeidstakere å samle kreftene når arbeidsgiveren er et flernasjonalt konsern. Prosjekter som tar sikte på å styrke arbeidstakernes muligheter til samarbeid over landegrensene bør derfor støttes. Politiske vedtak og offentlige budsjetter som legger opp til økt bruk av konkurranseutsetting og privatisering i det offentlige kan bidra til ytterligere å støte de svakeste gruppene ut av arbeidslivet.

Den raske utviklingen innenfor informasjonsteknologi åpner etter flertallets syn nye muligheter for organisering av virksomheten, både innen industri, tjenesteyting og primærnæringene, og fører til framvekst av nye yrker. Forholdet mellom individuell frihet til utvikling, livsorganisering, kollektiv trygghet og solidaritet settes på prøve.

Flertallet registrerer at effektivitets- og omstillingstrykket øker, noe som stiller større krav til den enkelte arbeidstakerens evne til å utvikle seg, lære og styre seg sjøl. Dette kan være stimulerende og utvik­lende, men samtidig føre til at folk blir tidlig utbrent, og det skaper større grad av stress, utrygghet og fare for utestenging fra arbeidslivet.

Flertallet vil påpeke at hovedproblemet for stadig flere mennesker synes å være mangel på tid til å ivareta nødvendige oppgaver i dagliglivet. Dette stiller den tradisjonelle sammenkoplingen mellom arbeid, tid og sted overfor store utfordringer. Faren er at det "uregulerte arbeidsmarkedet" får legge premissene for arbeidsorganiseringen i framtida og dermed true etablerte rettigheter og beskyttelse. Forkjemperne for det frie markedet ønsker en utvikling der lover og avtaler får mindre betydning. Flertallet vil understreke at sine respektive partier vil arbeide mot en slik utvikling.