St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk

Jeg viser til brev av 1. april 2004 fra Nærings­komiteen, og har følgende svar på de spørsmålene som er reist:

• 1. Med normalisering av sjøpattedyrnæringene menes det at forvaltning av hval- og selressursene skal kunne ses på som en naturlig del av fiskerinæringen basert på bærekraftig bruk.

• Når det gjelder nasjonal forvalting og fangst, skjer dette etter samme mønster som i fiskerinæringen for øvrig. Vitenskapelige råd legges til grunn for kvotefastsettelse og fangstutøvelsen er regulert på samme måte som i fiskeriene. Som i de forskjellige fiskeriene tas det hensyn til de forholdene som er spesielle for den aktuelle type fangst. I stor grad er derfor nasjonal forvaltning og fangst normalisert.

• I samsvar med den politikk skiftende regjeringer har lagt til grunn etter gjenopptakelsen av fangst på vågehval i 1993, er de vitenskapelige rådene for kvotefastsettelse basert på det arbeidet som er gjort i IWCs vitenskapskomité ved utviklingen av kvoteberegningsmodellen, RMP. Kvotefastsettelse basert på RMP medfører lavere kvoter enn det som var gjennomsnittet før fangststoppen. Dersom kvotefastsettelsen skulle baseres på den versjon av RMP som kommisjonen i 1994 godkjente ved resolusjon, ville imidlertid kvotene bare blitt halvparten så store som i dag. Årsaken til dette er at kommisjonen kun vil akseptere bruk av det strengeste beskyttelsesnivået ("tuning level") i vitenskapskomiteens anbefaling, mens Norge har valgt å gjøre bruk av hele spektret av nivåer som er testet av vitenskapskomiteen og funnet forsvarlig.

• Regulering av selfangst er basert på råd fra ICES/NAFO og behandling i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon.

• Det som ikke er normalisert på dette området, er at IWC ikke lenger anbefaler eller fastsetter kvotene slik tilfellet var før fangststoppen (moratoriet) trådte i kraft.

• Sysselsettingen i fangstnæringene kan ikke sies å være normalisert i dag. Så lenge kvotefastsettelsen for hvalfangst er basert på en modell som ikke tillater at den årlige tilveksten tas ut, og kvotene som settes for selfangst ikke tas, må man anta at sysselsettingen i fangstnæringene kan økes. Det samme vil også gjelde verdiskapningen. Ved optimal høsting av ressursene er det grunnlag for større verdiskapning.

• Den internasjonale handelen som nå skjer med produkter av vågehval, er beskjeden i omfang.

• Det arbeides med å få IWC til å gjenoppta aktiv forvaltning av de hvalbestandene som tåler beskatning. Inntil så skjer, kan man ikke si at internasjonal forvaltning av hvalfangst er normalisert.

• Siden hvalfangsten ble gjenopptatt i 1993, er det tatt små skritt i retning av normalisering av alle sider ved hvalfangsten. Dette er en prosess som tar tid fordi det er ulike syn på denne fangsten internasjonalt og mange holdninger må endres. Det kan imidlertid ikke være tvil om at utviklingen går i riktig retning. Dette ser vi av at en del frivillige organisasjoner som har vært motstandere av enhver form for hvalfangst, nå støtter det arbeidet som pågår i IWC med sikte på å finne et kompromiss som åpner for at hvalfangst igjen skal få bred internasjonal aksept. Vi må imidlertid være oppmerksom på at disse organisasjonene vil arbeide for at det kun skal gis aksept for hvalfangst som er meget begrenset i omfang.

• Når det gjelder selfangst, er det produktutvikling og markedsføring som skal til for å få normalisert alle sider ved næringen. På dette felt har også fangstnæringen et vesentlig ansvar.

• 2. IWC vedtok moratoriet i 1982. Norge reserverte seg mot dette. IWC satte ikke kvote for kommersiell fangst verken for 1982 eller 1983, og ikke for noe år etter 1984. Norge fastsatte derfor på egen hånd kvoter for fangst, til dels basert på anbefalinger fra vitenskapskomiteen. Anbefalingene fra vitenskapskomiteen gikk ned fra 1.790 dyr for 1982 til 635 for 1983 og 1984. I 1985 ble nordøstatlantisk vågehval klassifisert som "beskyttet" bestand, og det kom ingen flere kvoteanbefalinger fra vitenskapskomiteen. Etter 1987-sesongen stoppet regjeringen vågehvalfangsten midlertidig. Også gjenopptakelsen av fangsten i 1993 kom som følge av en nasjonal beslutning.

• I tiden etter moratorievedtaket arbeidet vitenskapskomiteen med den reviderte forvaltningsprosedyren, RMP, som skulle avløse den nye forvaltningsprosedyren (NMP) som ble vedtatt i 1974. Vitenskapskomiteen var ferdig med sitt arbeid i 1991, og kommisjonen aksepterte dette ved en resolusjon i 1994, men unnlot å innlemme prosedyren i vedtektene som er en integrert del av konvensjonen. Kommisjonen har således ikke befat­tet seg med forvaltning av norsk vågehvalfangst siden moratoriebeslutningen, bort­sett fra å beklage norsk fangst i form av en rekke kritiske resolusjoner, siste gang i 2001.

• IWCs vitenskapskomité har imidlertid gjort betydelig innsats når det gjelder vurdering av bestandsstørrelse og utarbeidelsen av RMP.

• IWC er et velegnet internasjonalt organ for forvaltning av norsk vågehvalfangst basert på Den internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst (ICRW). Et flertall av medlemmene tilsidesetter imidlertid deler av konvensjonen. Det er derfor vanskelig, og det vil ta tid, å få etablert et kvalifisert flertall som i tråd med konvensjonen vil behandle hval som en utnyttbar ressurs, og således støtte en bærekraftig fangst slik vi driver den. Dette avspeiles i den årelange dragkampen for å få på plass et nytt forvaltningssystem for kommersiell hvalfangst, RMS. Hvis et flertall skal forlate et ensidig vernestandpunkt, vil man ha behov for å vise til at man ikke har gitt fullstendig etter for fangstlandenes krav.

• Det er imidlertid klare insitamenter for fangstmotstanderne til å komme i mål med dette arbeidet innen rimelig tid. Det faktum at Norge har forvaltet vågehval ensidig i 10-12 år etter gjenopptakelsen av fangsten i 1993, og at Island likeledes vil kunne starte opp ordinær fangst etter 2006 i samsvar med den reservasjonen man tok ved gjeninntreden i IWC i 2002, gjør at IWC har et visst press på seg. Det er likevel ikke mulig å si sikkert om det i løpet av fem år vil være funnet en tilfredsstillende løsning som vil gjøre det mulig for Norge å forvalte vågehval innen IWC.

• 3. Det kan ikke dokumenteres at norsk sjøpattedyrpolitikk har hatt vesentlige negative konsekvenser på noen områder, verken politisk eller økonomisk.

• 4. GATT-avtalens artikkel XX gir adgang til å innføre handelsbegrensende tiltak i visse tilfeller, bl.a. tiltak relatert til beskyttelse av miljøet. Denne bestemmelsen har stått uendret siden GATT-avtalen først ble utarbeidet i 1947, og det har heller ikke vært noen utvikling i retning av endring av denne bestemmelsen de siste år. Etter regjeringens syn hjemler ikke denne unntaksbestemmelsen et forbud mot import av selprodukter fra Norge. Vi må imidlertid konstatere at bl.a. USA har et annet syn enn oss i denne saken.

• 5. og 6.

• I en 20-årsperiode fra 1963 til 1982 ble det fanget om lag 1800 dyr pr år i gjennomsnitt. Detaljerte vitenskapelige undersøkelser gir gode grunner til å anta at denne fangsten var bærekraftig. Vi har ingen grunner til å tro at vågehvalens beite­grunnlag er dårligere i dag enn den var i disse 20 årene.

• En høsting på dette nivået frem til det foreligger et nytt bestandsestimat(trolig i 2008) vil fjerne maksimalt 9000 (5 x 1800) fra en bestand på om lag 100 000 dyr. Dette uttaket vil ikke sette bestanden i fare. Om bestanden vil tåle et tilsvarende uttak i mange år, kan vi likevel ikke vite helt sikkert i dag. Fiskeridepartementet vil derfor anbefale at kvotene gradvis settes opp fra dagens nivå ved hjelp av en forbedret forvaltningsprosedyre og etter hvert som telleresultatene gjør det mulig.

• Svaret i avsnittet ovenfor et gitt ut fra den forutsetningen at høstingen skal være en likevektshøsting med en konstant bestand på omkring 100 000 dyr. Hvis man aktivt ønsker å høste bestanden ned, f. eks til 2/3 av nåværende bestand, vil kvotene i en periode måtte være betydelig høyere.

• 7. RMP har en øvre grense for bestandstilvekst på 1 % av den delen av bestanden som er ett år eller eldre. Dette tallet er sikkert for lavt. Hvor høyt denne øvre grensen i RMP bør settes, blir en avveining mellom "føre-var" betraktninger og anslag for vekst i tidligere tider. 2 % skulle være et helt sikkert tall. Mange ville argumentere for 4 %. Hval­arter som er høstet langt ned (blåhval, knølhval og retthvaler), vokser for tiden med 8 % i året. For disse artene vil tilveksten bli om lag 4 % etter at bestandene eventuelt har vokst opp til det nivået som ville tillate maksimal årlig likevekstfangst.

• Kjønnsmodne hunner av de nevnte artene, kan bare føde en unge hvert 2. eller hvert 3. år, mens vågehvalhunner føder en unge hvert år. Vi har imidlertid gode grunner til å tro at ungedødeligheten er betydelig større hos vågehval enn hos disse andre artene. Vågehvalhunnen er bare sammen med ungen i få måneder, og vi vet at vågehvalunger er et viktig byttedyr for hai og spekkhogger. Usikkerhet om hvor stor ungedødeligheten er for vågehval, er den viktigste grunnen til at vi ikke kan gi sikrere øvre grenser for bestandstilveksten.

• Det er kommisjonen som avgjør (med simpelt flertall) instruksen til vitenskapskomiteen. Gjeldende instruks er at vitenskapskomiteen ikke kan endre RMP uten etter ny instruks fra kommisjonen.

• 8. Til tross for at flertallet av IWCs medlemmer ikke ønsker at kommisjonen skal gjenoppta sitt arbeid med å sette kvoter for ordinær hvalfangst, tillot man at vitenskapskomiteen arbeidet med utvikling av metoder og modeller som gjorde det mulig å bli enig om bestandsestimater og kvoteberegningsmodeller. Dette arbeidet er bl.a. grunnlaget for den aksept vi har for norsk hvalfangst i dag. Det er derfor mulig at IWCs vitenskapskomité over noen år vil kunne kvalitetssikre nye metoder for beregning av hvalbestander og justering av RMP. Dette forutsetter imidlertid at det gjøres en betydelig innsats fra norsk side, både når det gjelder vitenskapelig arbeid og dialog med toneangivende medlemmer av IWC.

• 9. NAMMCOs vitenskapskomité har gjennom de faste nasjonale medlemmene betydelig kompetanse både når det gjelder å videreutvikle RMP og å utvikle den nødvendige metodikken for bruk av DNA-registeret til bestandsvurderinger. I tillegg kommer at vitenskapskomiteen har fullmakt til å invitere ytterligere deltakere fra medlemslandene og andre land som har spesiell kompetanse på områder komiteen arbeider med. Det er rimelig å legge til grunn at det vil være uproblematisk å fremskaffe den nødvendige ekspertise til å videreutvikle RMP og utvikle metodikk for bruk av DNA-registeret til bestandsvurderinger. Det er imidlertid også viktig å sørge for å få med noen som er kritisk til NAMMCO-landenes syn på forvaltning av sjøpattedyr. NAMMCO har satt av midler på sitt budsjett for å kunne invitere personer med spesielle kvalifikasjoner til å delta i spesielle utredninger og arbeidsoppgaver.

• I den grad Norge legger vekt på å etablere grunnlaget for økosystembasert forvaltning, og tar disse resultatene med til NAMMCOs vitenskapskomité, vil det bidra til fortgang i arbeidet på dette felt i NAMMCO. Det ser ellers ut til at det er enighet om å gå videre med å legge grunnlaget for økosystembasert forvaltning i alle medlemslandene i NAMMCO. I det første møtet i den gruppen som er opprettet for å få i gang dette arbeidet i NAMMCO, deltok en representant fra Canada. Vi vil arbeide for at også Russland blir med i det videre arbeidet.

• 10. Det er gjort en risikovurdering av totalkvikksølv i vågehvalkjøtt. Denne vurderingen ble gjort av underarbeidsgruppe for miljøgifter under den forrige vitenskapskomiteen til SNT (levert SNT i mai 2003). På daværende tidspunkt var det ikke publisert data om hvor stor andel av totalkvikksølv metylkvikksølv kunne utgjøre i kjøtt av sjøpattedyr. I risikovurderingen ble det derfor regnet med at andel metylkvikksølv i hval tilsvarer den i fisk. Selv om det er varierende opplysninger om hvor mye av kvikksølvet som foreligger i metylert form i fisk, så antas metyleringsgrad og ligge mellom 80-100%, og ved beregning av kvikksølveksponering i Europa (SCOOP 2003) ble all kvikksølv i fisk regnet som metylkvikksølv.

• Når det gjelder andelen av kvikksølv som er i metylert form (metylkvikksølv) i sjøpattedyr, varierer det mellom arter og innen en artspopulasjon. Inntil nylig har andelen vært målt indirekte ved å trekke andelen av uorganisk kvikksølv fra det totale kvikksølvinn­holdet i kjøtt fra sjøpattedyr. I 2004 er en japansk undersøkelse av kvikksølvnivå i sjø­pattedyr publisert (Endo et al. Chemosphere 54(2004)1653-1662). I 14 individprøver av vågehval fra Antarktis og nordre del av Stillehavet utgjorde innholdet av metylkvikksølv fra 14 til over 100% av totalkvikksølv. NIFES kan nå foreta slike målinger direkte, men foreløpig er det kun analysert to prøver av henholdsvis vågehval, grønlandssel og klappmyss. Dataene viser at andelen metylkvikksølv av total mengde kvikksølv er 62-65% i vågehvalkjøtt, i klappmyss 43-49% og i grønlandssel 36-55%. Først når det forelig­ger tilstrekkelige mengde av kvalitetssikrede data om andel metylkvikksølv av total­kvikksølv i ulike arter sjøpattedyr, vil det være aktuelt å gjenta risikovurderingen. En risikovurdering gjort ut fra totalkvikksølvnivå kan antas å være konservativ. Mer data vedrørende metylkvikksølv er derfor nødvendig for en mer nøyaktig risikovurdering.

• 11. Behov for økt innsats når det gjelder produktutvikling og markedsføring er en av konklusjonene i meldingen. Det er særlig selfangstnæringen som sliter med lønnsomheten og hvor fokus på produktutvikling vil være avgjørende for å få opp lønnsomheten.

• De siste årene har mesteparten av de økonomiske tilskuddene til selfangstnæringen kommet over Fiskeriavtalen mellom Norges Fiskarlag og staten. Tilskuddsmidlene har i stor grad blitt gitt som driftstilskudd til fartøyene og tilskuddsopplegget har vært utformet mht. å fange de mest verdifulle dyrene. I tillegg er noe midler gitt til landanlegg for å drive produktutvikling.

• Innovasjon Norge (tidligere SND) har ved flere anledninger finansiert ulike innformasjonstiltak for å øke kunnskapen om sel og selfangstnæringen, både i Norge og utlandet. Et eksempel på dette er kystselprosjektet med initiativ fra Vega kommune som nå er blitt utvidet til å omfatte Finland og Sverige i tillegg til Norge. Her er EU blitt en sentral medspiller sammen med bl.a. Innovasjon Norge. Dette bidrar til økt oppmerksomhet for selfangstnæringen i EU.

• Videre har Innovasjon Norge tatt initiativ til å få til økt uttak av sel i Østisen. Dette prosjektet er omtalt i meldingens punkt 6.2.2.

• For 2004 har Innovasjon Norge og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) satt i gang et selprogram med en økonomisk ramme på 3,2 mill kroner. Følgene områder står sentralt i programmet:

• • 1. FOU for å kunne øke verdiskapningen ved å utnytte selspekket bedre

  • 2. Samarbeid mellom Norge og Russland for å få et økt uttak av sel i Østisen

  • 3. Økt satsing på design, trender og moter for at selskinn skal kunne opprettholde sin posisjon på ulike markeder

  • 4. Utvikling og tilpassing av skuter til bruk i selfangst

  • 5. Ulike informasjonstiltak

Programmet har en styringsgruppe som er ledet av FHF. Representanter fra Innovasjon Norge, Norges Fiskarlag og Fiskeridepartementet deltar i styringsgruppen.

Jeg regner med at disse institusjonene også i fremtiden vil bidra til at vi kan nå de mål vi setter oss for utvikling av fangstnæringene våre.

Reklameutvalget for småkvalkjøtt har inngått en avtale med Eksportutvalget for fisk (EFF) om markedsføring av hvalkjøtt i Norge. Avtalen fungerer på den måten at Reklameutvalget kjøper tjenester av EFF i stedet for å bygge opp en egen markeds­organisasjon.