3. Vurdering av effekter av virkemiddelbruk
Befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene i tiltakssonen har ønskede effekter. I første del av 1990-tallet økte både folketall og sysselsetting for deretter å bli redusert igjen. Samlet sett for perioden 1990-2002 har befolkningsutviklingen i tiltakssonen vært negativ, og det har ikke vært vekst i private arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra 1996 til 1998 og har siden vært 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for Norge.
Mange faktorer har betydning for utviklingen i tiltakssonen i tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste er konjunktur- og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk og utviklingen i ressurssituasjonen, for eksempel for torsk, har betydning. Hva som er årsaken(e) til en gitt utvikling i et område er derfor vanskelig å vurdere. Vi vil aldri med sikkerhet vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke ble satt i verk. Det er likevel mulig å gjøre faglige vurderinger av hvilke effekter tiltakene har hatt.
Det er en klar tendens til at stabilt bosatte legger vekt på skattelette, mens innflytterne og utflytterne prioriterer nedskrivningsordningen for studielån. Mange av de stabilt bosatte har ikke studielån. For de fleste (nær 60 pst. av befolkningen) er det kun skattetiltakene som betyr noe økonomisk, og størrelsen på skatteletten er alene knapt noen mobilitetsdrivende faktor. For denne gruppen har tiltakene liten eller ingen betydning for at de bor i regionen. De høytutdannede og relativt nyutdannede som har flyttet enten til eller fra regionen på 1990-tallet, tillegger tiltakene meget stor vekt for lengden på botiden i regionen.
Virkemidlene i tiltakssonen er viktige betingelser, men de er ikke tilstrekkelige for å sikre tilflytting og økt bofasthet. Om folk velger å leve i regionen eller flytte til eller fra regionen er også avhengig av hvorvidt en kjenner seg igjen i, og kan identifisere seg med, det bildet som tegnes av regionen. Møreforsking (2002) viser at både bedrifter og lokalsamfunn i regionen preges av optimisme, trivsel og livskvalitet. Mange av de signalene som sendes ut om tiltakssonen fokuserer på problemene i sonen. Et slikt bilde oppleves som nedbrytende av mange. Det er av denne grunn behov for å tegne et mer nyansert bilde av regionen og vise til mulighetene som faktisk er i sonen.
Effekten av alle virkemidlene i tiltakssonen er beregnet til rundt 3 800 arbeidsplasser, eller om lag 10 pst. av totalsysselsettingen i sonen i 2001. Evalueringen viser at de personrettede virkemidlene har en forholdsmessig større effekt enn fritaket for arbeidsgiveravgift for tjenesteytende næringer, mens det var motsatt for fiskeindustrien og bygg og anlegg. Fritak fra arbeidsgiveravgift ble vurdert som det mest treffsikre virkemidlet i forhold til målet om å øke sysselsettingen i regionen samlet sett. Nedskriving av studielån ble vurdert som et effektivt tiltak, men også som et tiltak som har en høy kostnad per arbeidsplass. Tiltaket har stor betydning for rekruttering av høyt utdannet arbeidskraft, spesielt til offentlig sektor.
Fra midten av 1990-tallet har bofastheten for de med høy utdanning blitt svekket uavhengig av tidligere tilknytning til sonen. Det tyder på at årsaken til flytting for flere av disse er mangel på relevante og attraktive arbeidsplasser i sonen. For de som har vært en periode i arbeidslivet og ønsker seg nye utfordringer, innebærer det ikke bare et skifte av arbeidssted, men også bosted pga. mangel på attraktive arbeidsplasser. Uten de kraftige generelle virkemidlene i tiltakssonen ville sannsynligvis reduksjonen i antallet arbeidsplasser vært enda større.
Nyetableringsraten av foretak er høy i Finnmark sammenlignet med andre fylker. Interessen og viljen til å satse er m.a.o. stor. Tiltakssonen er preget av mange små bedrifter med svak lønnsomhet og liten vekstkraft. En mulig årsak til liten vekst kan være at mange bedrifter ikke har vekst som målsetting, men vedlikehold av bedriften. Mange aktører i tiltakssonen ønsker vekst og å utvikle bedriftene videre. De kan mangle nødvendig formell eller erfaringsbasert kompetanse til å realisere dette, eller de har ikke godt nok nettverk og ressurser til å skaffe bedriften den type kompetanse bedriften mangler for å utvikle seg videre. Nyskapings- og omstillingsprosessene i regionen er ikke raske og sterke nok sett i forhold til rasjonaliserings- og strukturendringsprosessene i privat sektor. Utfordringen for næringslivet i tiltakssonen er å ha produkter som genererer tilstrekkelig betalingsvilje til å utvikle så stor lønnsomhet at det er mulig å utvikle stadig nye produkter og markeder. Nærheten til råvaren er et konkurransefortrinn som må benyttes systematisk. I stor grad kan dette bare skje gjennom god markedsorientering, økt lokal foredling og gode logistikksystemer for effektiv transport og distribusjon av produkter til betalingsvillige deler av markedet.
I forhold til problemet med mangel på vekstkraft i privat næringsliv, vil de mest treffsikre virkemidlene først og fremst være innrettet mot å legge forholdene til rette for næringer hvor regionen har komparative fortrinn (Møreforsking 2002). Det er også muligheter for å koble kompetansen i de ressursbaserte næringene sammen med formell kompetanse for å utvikle nye produkter. Regionen har store områder som kan brukes til utprøving av nye arter innen havbruk og til uttesting av alternative energiformer som vind- og bølgekraft. Den kommende olje- og gassvirksomheten på norsk og russisk side innebærer store muligheter for næringsutvikling. Regionen har også gode forutsetninger for utvikling av turisme.
Komiteen vil påpeke at befolknings-, sysselsettings- og arbeidsledighetsutviklingen er tre viktige indikatorer for å vurdere om virkemidlene i tiltakssonen har ønskede effekter. Komiteen viser til at i første del av 1990-tallet økte både folketall og sysselsetting, for deretter å bli redusert igjen. Samlet sett for perioden 1990-2002 har befolkningsutviklingen i tiltakssonen vært negativ, og det har ikke vært vekst i private arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble redusert fra 1996 til 1998 og har siden vært to prosentpoeng over gjennomsnittet i landet for øvrig. Komiteen vil understreke at mange faktorer har betydning for utviklingen i tiltakssonen i tillegg til de spesielle virkemidlene. De viktigste er konjunktur- og markedsutviklingen, men også sektorpolitikk og utviklingen i ressurssituasjonen. Selv om vi aldri med sikkerhet vil kunne vite hva som hadde skjedd om tiltakene ikke ble satt i verk, mener komiteen, med bakgrunn i faglige vurderinger som ligger til grunn, at tiltakene, både personrettede og næringsrettede, har hatt positive effekter for landsdelen.
I forhold til problemet med mangel på vekst i privat næringsliv, har komiteen merket seg at Møreforsking i sin utredning fra 2002 påpeker at de mest treffsikre virkemidlene først og fremst bør være innrettet mot næringer som har komparative fortrinn. Tiltakssonen synes å ha fortrinn blant annet innenfor fiskeri- og havbruksnæringen, reindrift, energi og reiseliv. Det vises til mulighetene for å koble kompetansen i de ressursbaserte næringene sammen med formell kompetanse for å utvikle nye produkter.
Komiteen har merket seg at den fremste utfordringen i alle de fire delområdene i regionen er knyttet til økt verdiskapning og utvikling av det private næringsliv. I kyst- og fjordområdene i Finnmark og Nord-Troms bidrar den økte internasjonale konkurransen til en stadig vanskeligere konkurransesituasjon for fiskeindustrien. Komiteen er enig i at utfordringene for fiskerinæringen er å klare å utnytte mulighetene innen havbruk, ferskfisk og bioteknologi og utvikle en logistikk som tar hensyn til markedets behov.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader under andre kapitler om behovet for en ny fiskeripolitikk, større innsats i forskning og utvikling og statlige virkemidler for å sikre kapitaltilgang til nødvendig markedstilpassing i industrien.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark er den kraftigste distriktspolitiske innsatsen staten har gjennomført i noe område av landet. Dette har vært helt nødvendig for å oppveie de utfordringer dette området står overfor i forhold til befolkningstetthet, klimatiske forhold og store avstander.
Dette medlem viser til at tiltakssonen ble evaluert av Møreforsking i 2002. Denne evalueringen konkluderer med at tiltakene som har vært iverksatt har fungert godt. De første fem årene etter at tiltakssonen ble opprettet, økte både folketall og sysselsetting. Etter 1995 økte derimot arbeidsledigheten og også utflyttingen. Til sammen flyttet 1 500 mennesker fra regionen mellom 1990 og 2002.
Dette medlem konstaterer at folketallet i området nå er nede på 1960-nivå.
Dermed ser det ut til at tiltakene ikke har hatt samme effekt de siste årene.
Dette medlem viser til at Møreforsking konkluderer med at virkemidlene i tiltakssonen mot slutten av perioden ikke fullt ut har kompensert for de sentraliserende effektene.
Dette medlem konstaterer videre at rapporten fra Møreforsking konkluderer med at innsatsen i tiltakssonen bør styrkes ut fra at man ser en demografisk utvikling som vil gjøre det vanskelig å opprettholde bosetningen fremover.
Dette medlem viser videre til at Senterpartiet står for en helt annen og mer offensiv distriktspolitikk enn det Regjeringen legger opp til. I løpet av inneværende stortingsperiode har de distriktspolitiske målsetningene blitt svekket, gjennom endret bosettingsmål og ikke minst gjennom en kraftig nedbygging av de distrikts- og næringspolitiske virkemidlene. Det er verdt å merke seg at Møreforsking nettopp tar til orde for en styrking av selektive innovasjonsrettede næringsvirkemidler.
Dette medlem mener Regjeringen i denne stortingsmeldinga utviser en passiv holdning til framtida i vår nordligste landsdel.