Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ib Thomsen, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til forslaget fra representantene Lund og Øveraas om å redusere tinglysingsgebyret og legge til rette for mer effektiv konkurranse mellom bankene. Forslagsstillerne foreslår å redusere ting­lysingsgebyret til selvkost, innføre en maksimal frist for å nedsette lånerenten etter vedtak i Norges Bank og etablere en maksimalgrense tilsvarende selvkost for etableringsgebyr for nye lån. Komiteen viser også til Justisdepartementets brev til komiteen av 22. mars 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteen deler forslagsstillernes syn om at det er viktig å legge til rette for konkurranse mellom bankene, slik at forbrukerne sikres rimelige banktjenester.

Komiteen vil bemerke at bankene i dag ikke har plikt til å sette ned lånerenten i takt med endringer i Norges Banks styringsrente. Komiteen viser også til de andre problemstillingene ved forslaget om maksimalfrist som er beskrevet i brevet fra Justisdepartementet. Komiteen er kjent med at Forbrukerrådet ikke støtter forslaget. Forbrukerrådet viser til at forslaget kan virke mot sin hensikt ved at bankene vil tilpasse seg en lovpålagt maksimalgrense, og dermed blir ikke reaksjonstiden på rentenedsettelser et konkurranseelement mellom bankene. Komiteen støtter ikke forslaget om å innføre en maksimalfrist på 21 dager for å nedsette lånerente etter vedtak i Norges Bank.

Komiteenviser videre til at forslagsstillerne foreslår at etableringsgebyret for lån skal fastsettes lik den enkelte banks selvkost knyttet til arbeidet med å opprette et nytt låneforhold. Komiteen er skeptisk til dette forslaget, og er kjent med at Forbrukerrådet er av samme oppfatning. Etter det komiteen kjenner til, varierer etableringsgebyret fra bank til bank, og fungerer i dag allerede som et konkurranseelement. Banker som har til hensikt å knytte til seg nye kunder, bør derfor holde etableringsgebyret lavt. Komiteen kan ikke se at forslaget fremmer konkurransen mellom bankene til beste for forbrukerne, og støtter ikke forslaget.

På denne bakgrunn støtter komiteen ikke forslagene om å innføre maksimalfrist for rentenedsettelse og maksimalgrense for etableringsgebyr.

Komiteen viser til at gebyr ved tinglysing av pantobligasjoner, i tråd med siste økning i rettsgebyret, er økt med virkning fra 1. juli 2003. Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre støttet denne økningen, jf. begrunnelser gitt i Innst. O. nr. 122 (2002-2003) pkt. 15.2.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til opplysninger i brev fra Justisdepartementet om at det ikke har latt seg gjøre å skille ut kostnadene ("selvkost") ved tinglysing av pantobligasjoner fra alle de øvrige tinglysingsforretningene som tinglysingsmyndighetene utfører. Flertallet støtter ikke forslaget om å redusere tinglysingsgebyret til selvkost.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter intensjonen fra forslagstillerne, stortingsrepresentantene Morten Lund og Eli S. Øveraas, om å redusere tinglysingsgebyret og legge til rette for mer effektiv konkurranse mellom bankene.

På bakgrunn av sine respektive merknader vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fra og med budsjettåret 2005 arbeide frem en løsning slik at tinglysingsgebyret settes etter selvkostprinsippet."

Disse medlemmer slutter seg til komiteens øvrige merknader.

Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet er spesielt opptatt av forholdet til tinglysingsgebyret. I den anledning vil disse medlemmer vise til saksordførers påstand om

"opplysninger i brev fra Justisdepartementet om at det ikke har latt seg gjøre å beregne kostnadene (selvkost) ved tinglysing av pantobligasjoner."

Disse medlemmer vil hevde at dette i beste fall er en omskrivning av departementets svar, hvor det faktisk står at

"Justisdepartementet har ikke tall som viser de faktiske kostnadene ved tinglysing av panteobligasjoner alene. Det er også svært vanskelig å beregne disse kostnadene."

Hvis det faktisk er slik at Justisdepartementet ikke er i stand til å foreta slike beregninger, blir disse medlemmer meget bekymret, da tillit til fagdepartementene er avgjørende for tilliten mellom Stortinget og regjeringsapparatet.

Disse medlemmer vil hevde at justisministerens beskrivelse av bruk av tinglysingsgebyret som politisk verktøy for å finansiere oppgaver både innenfor og utenfor justissektoren, er mer redelig.

Disse medlemmer vil også vise til uttalelse fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) som i sitt brev til justiskomiteen sier:

"Vi støtter forslaget om at tinglysingsgebyret bør reduseres slik at det representerer selvkost. tinglysingsgebyret er ment som en dekning av kostnadene ved tinglysing, men som nevnt i Dok 8:42 har det utviklet seg til en fiskalavgift. Vi kan ikke se at det er hensiktsmessig forbrukerpolitikk å skattlegge forbrukernes opptak av lån eller skifte av bank."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener et slikt gebyr til selvkost vil øke konkurransen mellom bankene, og dermed presset på å holde lånerentene lave.

Dette medlem viser til at Forbrukerrådet i sin uttalelse til justiskomiteen påpekte at de lenge har tatt til orde for å redusere eller fjerne dette gebyret. Forbrukerrådet anser dette gebyret i dag å være vesentlig høyere enn den kostnaden som påløper ved tinglysing av panteobligasjoner. Tinglysingsgebyret er etter dette medlems syn ikke et område der staten skal hente sine inntekter.

Dette medlem har merket seg at Justisdepartementet mener selvkost kan være vanskelig å beregne i denne sammenhengen. Likevel viser dette medlem til at dette er meget vanlig praksis både i kommunal og statlig forvaltning og dermed bør la seg gjøre.