6.1 Samandrag av kap. 6 i St.meld. nr. 45 (2002-2003)

Regjeringa vurderer rekruttering til pleie- og omsorgstenestene i åra framover som ei stor utfordring. Utfordringa ligg både i rekruttering til utdanningane på dette feltet og i rekruttering til sjølve tenestene. Tilgangen på høgskuleutdanna helse- og sosialpersonell og legar blir vurdert som tilfredsstillande dei nærmaste åra framover. Hovudutfordringa vil vere å auke tilgangen på hjelpepleiarar og omsorgsarbeidarar og redusere prosentdelen ufaglærte i pleie- og omsorgstenestene.

Regjeringa meiner at det er eit kommunalt ansvar å vurdere behovet for personell, og at kommunane må vurdere dette ut frå lokale forhold, mellom anna kva for organisatoriske løysingar som er vald, og ut frå det hjelpebehovet som finst i befolkninga. Det blir uttala at rettane til dei mest pleietrengande brukarane blir best sikra ved at ein tek omsyn til alle sider av behovet når ein utformar tenestetilbodet, og då også vurderer kor høg bemanningsfaktor som krevst for å tilfredsstille dei individuelle behova til brukaren. Regjeringa meiner at samanhengen mellom kvalitet og normering av bemanning ikkje er godt nok dokumentert til at det er mogleg å fastsetje ei statleg norm for bemanning i den samla pleie- og omsorgstenesta. Regjeringa meiner at slike normer ikkje vil sikre fleksibel og effektiv ressursutnytting i kommunane, og ønskjer derfor ikkje å fastsetje slike normer. Regjeringa vil på bakgrunn av dette ikkje føreslå bemanningsnormer i pleie- og omsorgstenestene, men meiner det i staden må fokuserast på organisering og leiing, og ikkje minst på tiltak for å rekruttere kvalifisert personell til sektoren. Regjeringa vil betre kunnskapsgrunnlaget når det gjeld samanhengen mellom bemanning og kvalitet, gjennom arbeidet i Effektivitetsnettverka og i eit samarbeid med KS ta i bruk brukarundersøkingar og utvikle kvalitetsindikatorar for å måle kvaliteten i tenestene. Desse resultata skal offentliggjerast for å auke innbyggjarane sin kunnskap om kvaliteten på tenestene i eigen kommune.

Det blir gjort greie for Rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell, "Rekruttering for betre kvalitet", som skal verke i perioden 2003-2006. Det er eit mål for Regjeringa å vidareføre den årlege veksten i personell med universitets- og høgskuleutdanning, som ligg på 4-5 prosent. Regjeringa går inn for å auke den årlege veksten i personell med fagutdanning frå vidaregåande skule frå 2,4 til om lag 5 prosent. Målet er at prosentdelen av tilsette utan fagutdanning skal bli vesentleg redusert i planperioden.

Regjeringa meiner at alle som ønskjer det, bør få tilbod om heile stillingar. Sosialdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund følgje opp denne saka.

I samarbeid med KS vil Regjeringa leggje større vekt på arbeidet med fagetikk, holdningar og yrkesutøving. Vidare vil Regjeringa gjennomføre ei samla kartlegging av tilgjengelege studiar av dei ulike yrkesgruppene i helse- og sosialsektoren for å kunne avgjere kva verkemiddel som skal takast i bruk i den vidare kompetanseutviklinga for dei tilsette i sektoren.

Regjeringa legg til grunn at ordninga med tilsynslegar i sjukeheim blir ført vidare, men vil at det skal gå klart fram av regelverket at alle brukarar som ønskjer det, skal få behalde fastlegen sin uavhengig av kvar dei bur. For å auke rekrutteringa til offentleg legearbeid vil Regjeringa gjennom avtalen med KS oppmode kommunane om å utnytte dei høva fastlegeavtalane gir når det gjeld å påleggje legane offentleg legearbeid, slik at legetenesta i pleie- og omsorgstenesta blir styrkt. Det er eit mål for Regjeringa å inkludere kunnskap om dei spesielle helse- og sjukdomsforholda blant eldre i all etter- og vidareutdanning av allmennlegar, og Regjeringa vil følgje opp dette overfor Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling, Den norske lægeforening og andre som fyller funksjonar i etter- og vidareutdanning av allmennlegar. Sosialdepartementet og Helsedepartementet vil i samarbeid med aktuelle miljø vurdere korleis ei langsiktig utbygging av fo­rsking og fagutvikling på området kan organiserast og setjast i gang.

Sosialdepartementet vil i samarbeid med Helsedepartementet få gjennomført ei kartlegging av legetenester til brukarar av pleie- og omsorgstenester, der legetenester i sjukeheimar også skal takast med, og der ein ser på økonomiske konsekvensar av ulike løysingar. Kartlegginga vil danne grunnlaget for å vurdere ei framtidig organisering av desse tenestene,og vil også danne grunnlaget for tilrettelegging av fagutvikling, forsking og undervisning på området aldersmedisin. Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppdrag å stå for kartlegginga.

Sosialdepartementet meiner at det er viktig at kommunane som arbeidsgivarar legg til rette for at dei tilsette får den nødvendige rettleiinga og tid på seg til å reflektere over eigen praksis. I arbeidet med ny rettleiar til kvalitetsforskrifta vil dette bli teke med. I rettleiaren vil det bli utarbeidd gode døme på korleis refleksjonsgrupper/verdiverkstader kan nyttast som konkrete og løysingsorienterte arenaer for å fremje kvalitetsutvikling.

6.2 Samandrag av Dokument nr. 8:29 (2003-2004)

Det blir i dokumentet fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen tillegge Helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved sykehjem og i hjemmesykepleien, slik at behandlings- og pleietrengende syke eldre sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted."

Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstillerne at alle eldre i landet skal være trygge for at de får tilstrekkelig pleie og omsorg dersom de blir pleietrengende, og at om omsorgen for de eldre og pleietrengende skal bli god nok, trengs det nok pleiere med riktig og tilstrekkelig kompetanse.

Det understrekes at pasientene i sykehjem og hjemmesykepleie i stor grad er eldre med et komplisert sykdomsbilde med store innslag av aldersdemens, hjerte- og karlidelser, nevrologiske lidelser og ernæringsproblemer.

Det vises til undersøkelser og rapporter som forteller at det er meget store variasjoner i bemanningen uten at ulikhetene kan forklares med ulik pleietyngde eller andre kjennetegn ved beboerne. Andre undersøkelser viser bl.a. at arbeidspresset i pleie- og omsorgstjenestene har økt, og at kun 1 av 6 avgangsstudenter fra sykepleierutdanningen kan tenke seg å arbeide i kommunehelsetjenesten.

Forslagsstillerne mener at underbemanning i sykehjemstjenesten har alvorlige følger for beboerne, og viser til at 8 av 10 sykepleiere mener pleie- og omsorgstjenesten tidvis er faglig uforsvarlig, mens 3 av 4 sykepleiere mener det er for lav grunnbemanning ved sykehjemmet hvor de er ansatt.

På grunn av veksten i antallet eldre mener forslagsstillerne det fortsatt vil være behov for å bygge nye sykehjemsplasser i mange kommuner i årene framover, men også at det er helt nødvendig å sette i verk tiltak som sikrer kvaliteten på sykehjemstjenestene. Det framholdes at sykehusenes utskrivningspraksis fører til økende omfang av spesialiserte oppgaver, og at dette stiller store krav til at kommunene har fagpersoner med nødvendig helsefaglig kompetanse for å sikre pasientene den medisinske og behandlingsmessige oppfølgingen de har behov for.

Det uttales at spørsmålet om bemanningsnormer knyttet til forskjellige organisasjonsmodeller i sykehjem og den øvrige pleie- og omsorgstjenesten ikke er konsekvensutredet og beskrevet i stortingsmeldingen om kvalitet i eldreomsorgen, slik Stortinget ba om ved behandlingen av Dokument nr. 8:114 (2001-2002).

Det vises til at Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Fagforbundet også melder om at manglende kompetanse og personell i eldreomsorgen går ut over kvaliteten, og at fagorganisasjonene mener at en normering av bemanning og kompetansesammensetning vil være et viktig bidrag for å sikre kvalitet og gi helsepersonellet mulighet til å ivareta sine lovpålagte plikter.

Forslagsstillerne mener at sykehjemsbeboernes grunnleggende behov må ivaretas uavhengig av hvor de bor i landet, og at det til dette trengs et visst antall pleiere uansett om sykehjemmet drives i en bydel, i en liten landkommune eller i et industrisamfunn.

Det vises til at Helsedirektoratet fram til 1. januar 1980 hadde ansvaret for den faglige godkjenningen av bemanningsplanene ved landets sykehjem, og forslagsstillerne mener at direktoratet nå bør tillegges denne funksjonen igjen. Det påpekes at en slik godkjenningsfunksjon også vil kunne gi direktoratet en bedre oversikt over tjenestene, og styrke dets veilederkompetanse og -funksjon i forhold til andre spørsmål som kompetanseutvikling, rekruttering, organisering mv.

6.3 Merknader frå komiteen

Komiteen vil peke på at mangel på kvalifisert personale fører til lavere kvalitet på pleie- og omsorgstjenestene. Komiteen har merket seg at undersøkelser avdekker at brukernes psykososiale behov ofte oppleves som lite imøtekommet. Komiteen antar at dette har sammenheng både med for lav bemanning og mang­lende kontinuitet i personalgruppen. Mange brukere må stadig forholde seg til nytt personell. Komiteenforutsetter at dette er blant de svakheter i dagens tjenester som prioriteres i kvalitetsarbeidet. Forutsigbarhet med hensyn til hvem som kommer for å yte tjenester, og at hjelpen kommer til avtalt tid, er viktige kvalitetsindikatorer. Komiteen vil peke på at meldingen i for liten grad belyser denne siden av pleie- og omsorgstjenestene.

Komiteenvil peke på at kompetente ledere er en forutsetning for at personalets ressurser skal kunne benyttes best mulig. Rekruttering av og kompetanseheving for personale og ledere innen pleie- og omsorgstjenestene er derfor nødvendige tiltak for å heve kvaliteten på tjenestene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Regjeringens rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell som gjelder for perioden 2003-2006. Målsettingen for planen er bedre kvalitet i pleie og omsorgstjenestene gjennom økt rekruttering av stabil arbeidskraft med nødvendig kompetanse. Det tas sikte på å øke bruttotilgangen på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere til et nivå på om lag 4 500 per år i planperioden, hvilket innebærer en økning med 1 500 kandidater i året. Videre påpeker flertallet at Regjeringen har iverksatt lederutdanningsprogrammet "Flink med folk" for å øke kompetansen hos ledere i pleie- og omsorgssektoren.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at selv om de fleste eldre er friske, utgjør eldre pasienter i dag de største og mest hjelpetrengende pasientgruppene både i primærhelsetjenesten og i sykehus. Dette flertallethar merket seg at både enkeltkommuner og Kommunenes Sentralforbund gjør et viktig arbeid for å sikre kvaliteten i tjenestene. Norske kommuner løser oppgavene innen pleie- og omsorgstjenestene svært ulikt. Dette flertalleter av den oppfatning at en må være tilbakeholden med å gi detaljerte regler om organiseringen av tjenesten, og at utgangspunktet må være at bemanning og tilbud må bestemmes ut fra pasientenes behov. Dette flertalletvil også peke på at normtall for personelldekning på sykehjem kan gi en risiko for at minimumsnormtall i praksis blir til maksimumstall.

Komiteen viser til at beboere på sykehjem ikke er omfattet av fastlegeordningen; i stedet er ansvaret for nødvendig legetjeneste overført til institusjonen i den tid pasienten oppholder seg der.Komiteenhar merket seg at flere undersøkelser har avdekket at sykehjemsbeboere ikke får nødvendig legehjelp. Økende antall eldre med behandlingskrevende sykdom og kortere liggetid på sykehusene har ført til at beboere i sykehjem ofte har flere kroniske og kompliserte sykdommer. Deres behov for legetjenester er stort. Komiteen understreker at den enkelte beboer må sikres forsvarlig legehjelp, og at legedekningen ved sykehjemmene må styrkes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at fastlegeavtalene gir kommunene hjemmel til å sette vilkår om at fastlegene skal delta i offentlig allmennmedisinsk arbeid, eksempelvis ved et sykehjem. Flertallet har merket seg at kommunene i liten grad har inngått avtaler om slikt offentlig legearbeid. Etter flertallets vurdering bør kommunene i langt større grad bruke de muligheter som ligger i fastlegeavtalene, til å øke legedekningen ved sykehjem og omsorgsboliger.

Flertallet vil peke på at uten økt rekruttering kommer det til å være stor personalmangel i pleie- og omsorgstjenestene i årene fremover.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at tilstrømningen til helse- og sosialfag i videregående skole er økende. Dette er gledelig, men dette flertallet vil peke på behovet for økt satsing for å rekruttere flere voksne gjennom å skolere ufaglært arbeidskraft.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, fremmer følgende forslag:

"Dokument nr. 8:29 (2003-2004) – forslag fra stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik om å tillegge Helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved sykehjem og i hjemmesykepleien, slik at behandlings- og pleietrengende syke eldre sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted – vedlegges protokollen."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en styrket bemanning både i antall hender og større faglighet vil medvirke til en bedre rekruttering til omsorgssektoren. Sykefraværet i våre offentlige sykehjem er meget høyt, og uføretrygden rekrutterer påfallende mange omsorgsarbeidere årlig. Det er derfor etter disse medlemmers mening helt nødvendig å få en styrket grunnbemanning og bemanningsnormer, og disse medlemmer mener at Sosial- og helsedirektoratet er det rette organ til å utarbeide normerte bemanningsplaner for de somatiske sykehjemmene. Disse medlemmer viser til at Den norske lægeforening, Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet alle sterkt anbefaler å få utarbeidet faste bemanningsnormer i våre offentlige sykehjem. Slik disse medlemmer ser det, kan det umulig være andre grunner for å stille seg negativt til bemanningsnormene enn frykten for at nye bemanningsnormer vil måtte medføre en betydelig økning av fagpersonell i de offentlige sykehjem.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen tillegge Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved sykehjem og i hjemmesykepleien, slik at behandlings- og pleietrengende syke eldre sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på to viktige utfordringer i arbeidet for å bedre kvaliteten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. På den ene sida å rekruttere og beholde et tilstrekkelig antall ansatte med høy kompetanse i sektoren, og på den andre sida å sørge for en økonomi som setter norske kommuner i stand til å bære de kostnadene dette medfører.

Det er åpenbart for disse medlemmer at grunnbemanningen i pleie- og omsorgssektoren slik den er i dag, gjennomgående er for lav til å sikre en god nok kvalitet. Derfor kommer vi ikke utenom at det vil måtte ansettes flere mennesker, samtidig som kompetanse hos de ulike yrkesgruppene i pleie- og omsorgssektoren må heves. Da er det nødvendig med en strategi både for å beholde de mange dyktige ansatte vi allerede har i disse yrkene og for å rekruttere flere nye. Ved å se på framskrivningen av folketall og alderssammensetning, ser vi at behovet for ansatte vil øke betydelig i åra som kommer.

Disse medlemmer mottar stadig rapporter fra ansatte i pleie- og omsorgssektoren som vitner om en hverdag preget av høyt arbeidspress, mangel på tid og for få ansatte – særlig på natta og i helger. Samtidig er vi kjent med at sykdom og belastningslidelser knytta til arbeidslivet er utbredt i pleie- og omsorgssektoren. Sykefraværet er høyt, og særlig bekymringsfullt er det at langstidssykefraværet er høyt. En undersøkelse foretatt av Universitetet i Oslo blant norske hjelpepleiere viser at 9 av 10 hjelpepleiere som er i arbeid – og som altså ikke er sykmeldt – lider av smerter og helseplager knytta til arbeidet.

Slik disse medlemmer ser det, viser dette at en systematisk satsing for å bedre arbeidsforholda er av avgjørende betydning for en framtidig god nok rekruttering til disse yrkene.

I konkurransen om å tiltrekke seg godt kvalifisert arbeidskraft i et moderne arbeidsmarked, er lønnsnivå et viktig element. Pleie- og omsorgsyrkene har tradisjonelt vært – og er til dels fortsatt – kvinnedominerte yrker og tilhører dermed også lavtlønnsyrkene. Selv om disse medlemmer mener det er riktig at lønnsforhandlinger i utgangspunktet skal være et ansvar for partene i arbeidslivet, må det likevel understrekes at en styrking av lønnsutviklingen for pleie- og omsorgspersonell må være et viktig element i en strategi for å bedre rekrutteringen. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på den urimelige lønnsmessige ulikheten mellom turnusarbeid og skiftarbeid, og mener at disse må lønnsmessig likestilles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den utstrakte bruken av deltidsstillinger i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. En slik praksis har flere uheldige sider. For den enkelte arbeidstaker vil det være umulig å klare seg økonomisk på en liten deltidsstilling. Det fører til at mange ser seg nødt til å ta ekstravakter og ekstrajobber. Dette skaper en uheldig og lite forutsigbar arbeidssituasjon. Mange små stillinger gir også en uheldig effekt for dem som er brukere av de kommunale tjenestene ved at de må forholde seg til svært mange ulike personer i løpet av ei uke.

Flertallet mener derfor at bruken av deltidsstillinger må reduseres betydelig. Flertallet er kjent med at det hevdes at bruken av deltidsstillinger er nødvendig for å få turnusplaner til å gå opp. Flertallet tror dette problemet lar seg løse på annen måte og vil i den forbindelse vise til flere vellykka forsøk der kommuner i samarbeid med de ansatte gjennom utarbeidelse av såkalte "ønsketurnuser" har klart å redusere bruken av deltid betydelig.

Flertallet mener videre at muligheter til faglig utvikling og fornying er et viktig rekrutteringstiltak. Dette vil være av betydning både for å rekruttere til yrkene og også bidra til å heve kvaliteten i sektoren. Derfor må det settes i gang utdanningsprogrammer der faglig utvikling vektlegges og som bl.a. legger til rette for spesialistutdanning i aldersmedisin skal være mulig for allmennpraktiserende leger og for pleie- og omsorgspersonell.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det gjennom flere år har vært en bekymringsfull nedgang i søkningen til helse- og sosialfag i de videregående skolene, og registrerer med glede at denne trenden nå kanskje ser ut til å ha snudd. Det er likevel, etter disse medlemmers oppfatning, nødvendig å sette i verk tiltak for å styrke rekrutteringen til disse fagene i utdanningsinstitusjonene. Samtidig må det legges bedre til rette for voksne som har vært i yrkene i flere år å ta etter- og videreutdanning i helse- og sosialfag.

Disse medlemmer viser til Rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell, "Rekruttering for betre kvalitet", som går fram til 2006. Disse medlemmer mener at i det videre arbeidet med denne planen må det rettes et sterkere fokus på ulike sider ved arbeidsforholda i helse- og sosialsektoren, og mulighetene til fortløpende kompetanseheving hos de ansatte må styrkes.

Disse medlemmer registrerer at flere tar til orde for å innføre bemanningsnormer i pleie- og omsorgssektoren – både i sykehjem, i omsorgsboliger og i de hjemmebaserte tjenestene. Disse medlemmer deler fullt ut det ønsket om en høyere grunnbemanning som ligger bak dette kravet, men er usikker på om en bemanningsnorm vil løse dette problemet. Det vil, slik disse medlemmer ser det, være en svært stor utfordring å finne et optimalt nivå for en slik norm, med bakgrunn i ulikheter både i organiseringsformer og pleie- og omsorgsbehov som vil variere både fra institusjon til institusjon og fra kommune til kommune, og som også vil endre seg over tid.

På ett område mener likevel komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti det kan innføres en tallfestet norm for tjenestene. Disse medlemmer viser til at legedekningen og nødvendige helsetjenester til til dels alvorlig syke pasienter ved mange norske sykehjem er svært mangelfull. Disse medlemmer mener at kommunene må oppmuntres til å gjøre maksimal bruk av den muligheten de har i fastlegeavtalen til å pålegge legene offentlig legearbeid. I tillegg til dette mener disse medlemmer det er behov for å utrede innføringen av en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere innføring av en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem og komme tilbake til Stortinget med egen sak om dette i løpet av 2004."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til meldingens pkt. 7.4, der det fremgår at Sosialdepartementet og Helsedepartementet vil gjennomføre en kartlegging av legetjenester til brukere av pleie- og omsorgstjenesten, herunder pasienter i sykehjem. Kartleggingen skal gjennomføres av Sosial- og helsedirektoratet, og vil danne grunnlag for fagutvikling, forskning og undervisning innenfor aldersmedisinen. På bakgrunn av denne kartleggingen vil det foretas en vurdering av hvordan man kan sikre en forsvarlig legedekning. Videre vil det foretas en vurdering av de økonomiske konsekvensene av ulike løsninger. Disse medlemmer legger til grunn at dette arbeidet vil danne grunnlag for økt rekruttering av leger til sykehjem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at ordninga med tilsynsleger i sykehjem foreslås videreført. Disse medlemmer støtter dette og er også enige i at alle brukere som ønsker det skal kunne beholde sin fastlege uavhengig av hvor de bor. Disse medlemmer vil likevel presisere at det er tilsynslegene som må ha det overordna medisinske ansvaret for alle pasienter i et sykehjem, og forutsetter at det legges opp til ordninger som ikke skaper uklarhet med hensyn til det faglige medisinske ansvaret.