1.1 Samandrag

Regjeringa sitt mål for pleie- og omsorgstenestene i kommunane er at den einskilde skal sikrast tenester av god kvalitet. Tenestene skal utformast med utgangspunkt i ønske hos den einskilde og dekkje individuelle behov på ein forsvarleg måte, uavhengig av sosial status, personleg økonomi, bustad eller buform. Alle som ønskjer det, skal få høve til å bu heime så lenge som råd og ta imot nødvendige tenester der.

Handlingsplanen for eldreomsorga hadde som utgangspunkt at ei opprusting av den kommunale eldreomsorga måtte begynne med investeringar i bygningar og ein auke av personellressursane. Det blir uttala at gjennomføringa av handlingsplanen har lagt dei ytre rammene for ei god eldreomsorg gjennom auka kapasitet og betra bygningsmessig standard, med nye omsorgsbustader, moderniserte sjukeheimar og einerom til alle som ønskjer det. Regjeringa vil med denne meldinga rette fokus mot innhaldet og kvaliteten i tenestene og føreslår mål, strategiar og tiltak for å utvikle betre pleie- og omsorgstenester i tråd med ønske og behov hos den einskilde.

Regjeringa ønskjer spesielt å fokusere på brukaropplevd kvalitet, valfridom og individuell tilrettelegging av tenestetilbodet.

Det blir peika på at ansvaret for å kunne tilby pleie- og omsorgstenester av god kvalitet ligg på fleire nivå:

• – Den einskilde tenesteutøvaren har ansvar for å utøve yrket sitt i samsvar med gjeldande lover og reglar og i tråd med fagetiske retningslinjer.

• – Kommunane har ansvar for utbygging, utforming og organisering av eit forsvarleg og godt tenestetilbod til kvar einskild borgar som treng pleie og omsorg.

• – Staten har ansvar for å sikre like rammevilkår for tenesteproduksjonen gjennom utforming av regelverk og økonomiske rammer. Andre statlege oppgåver er å sikre tilgang på nok personell og føre tilsyn og kontroll med at tenestetilbodet er forsvarleg og blir utført i samsvar med gjeldande reglar.

Regjeringa vil gi kommunane auka handlingsrom til å utforme gode pleie- og omsorgstenester ut frå lokale tilhøve og behov og auke kommunane sin del av dei frie inntektene gjennom reduksjon av øyremerkte tilskot.

Regjeringa vil forenkle det statlege regelverket som er retta mot kommunesektoren og utvikle det statlege systemet for tilsyn slik at det sikrar rettstryggleiken til den einskilde og at tenestene held tilstrekkeleg kvalitet.

Regjeringa meiner det er behov for å utvikle nye samhandlingsformer mellom stat og kommune, og Regjeringa og Kommunenes Sentralforbund har inngått ein avtale om samarbeid for å betre kvaliteten i pleie- og omsorgstenesten gjennom lokalt utviklingsarbeid.

Regjeringa føreslår i meldinga å betre pleie- og omsorgstenestene ut frå følgjande hovudpunkt:

• – samarbeid med kommunane

• – styrkt leiing og betre organisering

• – tilfredsstillande rekruttering og betre kompetanse

• – større valfridom og styrkt rettstryggleik

• – betre tilsyn og kontroll

• – eit enklare og betre regelverk

Det er eit mål for Regjeringa at dei framtidige reglane skal skape betre oversikt, struktur og samanheng i den kommunale tenesteproduksjonen og sikre ei målretta utnytting av dei samla ressursane. Regjeringa har som mål å harmonisere føresegnene for tenestetilbodet i pleie- og omsorgstenestene slik at dei i større grad tek omsyn til dei individuelle behova brukarane har uavhengig av kvar brukaren bur. Regjeringa har òg som mål å harmonisera brukarbetalingsordningane og gjera dei uavhengige av buform.

1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til at komiteen i Innst. S. nr. 263 (2001-2002) ved behandling av St.meld. nr. 31 (2001-2002) Avslutning av Handlingsplan for eldreomsorgen, understreket at det fortsatt vil være store utfordringer i norsk eldreomsorg, og at det nå er tid for å sette fokus på kvalitet og sikre brukerne større innflytelse over hvordan tjenestetilbudet utformes. Komiteen er tilfreds med at det er fremlagt en melding som nå setter fokus på kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene.

Komiteen vil imidlertid peke på at det fortsatt er behov for økt kapasitet innen pleie- og omsorgstjenestene. Antallet personale og deres kompetanse påvirker både kvaliteten og kapasiteten i tjenestene. Det samme gjelder organiseringen av styring og ledelse av pleie- og omsorgstjenestene.

Komiteen vil understreke at en helt nødvendig forutsetning for at arbeidet med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skal ha den ønskede effekt, er at norske kommuner er i økonomisk stand til å ta de kostnadene som følger med.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener dette ikke er tilfellet i dag, og at meldingen heller ikke gir signaler om at meldingen skal følges opp med nødvendige økninger i de statlige overføringene til kommunene. Disse medlemmerhar i den forbindelse merket seg at meldingen konkluderer med at det er usikkert om konkurranseutsetting fører til innsparinger og bedre effektivitet, og at det heller ikke er påvist målbar eller brukerdefinert kvalitet i konkuranseutsatte pleie-og omsorgstjenester.Disse medlemmermener at de statlige overføringene til kommunene må økes de nærmeste årene for å sette kommunene i stand til å gjennomføre arbeidet med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av handlingsplanen for eldreomsorgen, Dokument nr. 3:9 (2003–2004), som ble overlevert Stortinget 18. mars 2004. Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad målene med handlingsplanen er nådd, og hvordan tilskuddsordningene og forvaltningen av disse har fungert. Handlingsplanen gjaldt opprinnelig for perioden 1998–2001 og hadde som mål å øke tjenestenes kapasitet, bedre kvaliteten, sikre brukerne mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis og bedre de statlige styringsvirkemidlene. Målene skulle nås ved å gi enerom til alle som ønsker det, skaffe 12 000 nye årsverk i perioden samt bygge og rehabilitere 24 400 omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Handlingsplanperioden har senere blitt forlenget, og det er nå vedtatt utbygging og rehabilitering av 38 400 omsorgsboliger og sykehjemsplasser innen 2005. Det statlige tilskuddet til handlingsplanen har økt fra 29 mrd. kroner til 40 mrd. kroner siden handlingsplanen ble vedtatt. Flertallet påpeker at Riksrevisjonens undersøkelse viser at de konkrete målene om en økning av antall personell, enerom, omsorgsboliger og sykehjemsplasser etter foreliggende prognoser, vil bli nådd i handlingsplanperioden.

Komiteenvil peke på at det i meldingen legges til grunn at det ligger et stort forbedringspotensial i organiseringen av pleie- og omsorgstjenesten og ved å styrke lederfunksjonene. Videre er det lagt stor vekt på at utveksling av informasjon og erfaringer legger til rette for at kommunene kan lære av hverandres erfaringer. Komiteener enig i at dette er viktige og nødvendige tiltak, og at økt kunnskap gir grunnlag for for­bedring av tjenestene.

Komiteenhar merket seg at det er stort engasjement i landets kommuner i arbeidet med å sikre et best mulig pleie- og omsorgstilbud. Kommunene må ha frihet til å bygge ut og utforme tjenestene i tråd med lokale forhold og brukernes behov. Komiteenvil peke på at statlige myndigheter gjennom lovverk og tilsynsordninger må legge forholdene til rette for dette, og er glad for at ulike Regjeringers arbeid for en bedre samordning av velferdstjenestene følges opp gjennom en harmonisering og omleggingav lovverket.

Komiteen er enig i at alle som ønsker det, skal få bo hjemme så lenge som mulig og ta imot nødvendige tjenester i hjemmet, men vil samtidig peke på at det må tilbys omsorgsboliger og sykehjemsplasser for de som ønsker det, og når behovet for alternative boligformer og plasser med heldøgns omsorg er til stede. Arbeidet med økt kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene må omfatte både hjemmetjenester og tjenester i institusjon.

Komiteen vil i denne sammenheng vise til de utfordringer kommunehelsetjenesten står overfor ved at liggetidene i sykehusene blir stadig kortere. Helsehjelp til pasienter med omfattende behov for medisinsk oppfølging er blitt et kommunalt ansvar. Omfattende dokumentasjon fastslår at pasienter i sykehjem og hjemmesykepleien har sammensatte lidelser og aktive diagnoser som krever kontinuerlig oppfølging. Pasientene i sykehjemmene har i snitt nesten fire aktive medisinske diagnoser hver, i hjemmesykepleien nesten tre. Problemer knyttet til ernæring, smertelindring og ivaretakelse av psykiske og sosiale behov er særlig uttalt. Komiteenmener det er behov for å kartlegge kommunenes kapasitet og kompetanse i forhold til et slikt ansvar.

Komiteen viser i denne sammenheng til at Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal vurdere samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Utvalget skal analysere dagens helsetjeneste ut fra de behov store pasientgrupper har for et helhetlig tilbud fra første - og annenlinjetjenesten, og leverer sin innstilling innen utgangen av 2004.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til en ny rapport fra Røde Kors Sykehjem i Bergen ved overlege Husebø som avdekker at et stort antall av de somatiske sykehjemspasientene får for dårlig smertebehandling, noe som skyldes for dårlig legedekning i de enkelte sykehjem.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener derfor at legebemanningens antall tilsynslegeårsverk i våre offentlige somatiske sykehjem må dimensjoneres slik at hvert tilsynslegeårsverk kun kan ha ansvar for 40 pasienter.

Komiteenslutter opp om at målet for pleie- og omsorgstjenestene i kommunene er at den enkelte skal sikres tjenester av god kvalitet, og at tjenestene skal utformes med utgangspunkt i den enkeltes ønsker og behov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil i den forbindelse peke på at meldingen i for liten grad belyser de særlige utfordringer utformingen av pleie-og omsorgstjenester for funksjonshemmede innebærer. I motsetning til eldre som har behov for slike tjenester en begrenset periode, vil mange funksjonshemmede trenge tjenester gjennom hele livet. Flertalletsavner drøftinger av hvordan tjenestetilbudet til yngre mennesker som lever med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer, skal ivaretas i det kommunale tjenestetilbud. Flertallet vil i den sammenhengen peke på at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et egnet tilbud for mange funksjonshemmede, og mange vil foretrekke dette fremfor andre kommunale tjenester. Flertalletlegger vekt på at slike valgmuligheter må være reelle.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at behovet for pleie- og omsorgstjenester for personer med nedsatt funksjonsevne både er drøftet i foreliggende melding og i St.meld. nr. 40 (2003-2004), Nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Komiteen er enig i at det er nødvendig med en gjennomgang av eksisterende lovgiving for å sikre brukernes rettigheter og en forsvarlig organisering av tjenestene. Komiteenvil peke på at pasientrettighetsloven har klargjort og styrket rettighetene til brukere av helsetjenestene både når det gjelder retten til å få tjenester og måten tjenesten skal ytes på. Komiteenvil peke på at det er behov for en tilsvarende klargjøring av rettighetene til brukere av de pleie- og omsorgstjenester som ikke er helsetjenester. Komiteen legger til grunn at en samordning av helse- og sosiallovgivingen ikke må svekke eksisterende rettigheter, og viser i den forbindelse til pasientrettighetsloven, helsepersonelloven, internkontrollforskriften og kvalitetsforskriften. Komiteenvil i den forbindelse peke på sentrale bestemmelser som retten til faglig forsvarlige tjenester, retten til informasjon og retten til medvirkning i valg av tjenester.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kvalitetsforskriften/pleieforskriften i svært mange kommuner ikke følges opp i de offentlige sykehjemmene. Forskriften bør derfor etter disse medlemmers mening bli en rettighetsforskrift som kan gi grunnlag for rettsforfølgelse om forskriften brytes.

Komiteen mener at ønskene til brukerne skal legges til grunn for hvilke tjenester som skal ytes, og hvordan dette skal skje. Komiteenvil imidlertid peke på at mange av brukerne ikke er i stand til selv å gi uttrykk for sine ønsker. Det må derfor etter komiteens oppfatning være flere virkemidler enn brukerundersøkelser som må anvendes for å sikre at brukerne får imøtekommet sine behov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens vurdering om at brukerundersøkelser bør brukes i større grad i tillegg til de mer objektive kvalitetsmålingene. Utgangspunktet må være at de tjenestemottakere som har samtykkekompetanse, kan gi uttrykk for egne ønsker og behov, og at disse vurderingene må tillegges stor vekt i utformingen av tjenestetilbudet. Brukerundersøkelser gir brukerne større innflytelse over tjenester de mottar, og dermed større grad av selvbestemmelse i egen hverdag.

Komiteenhar merket seg at det er igangsatt et arbeid med sikte på harmonisering av brukerbetalinger innenfor pleie- og omsorgstjenestene. Komiteenønsker en nærmere redegjørelse for de prinsipper en slik harmonisering bygger på, og hvordan nye betalingsordninger vil slå ut for brukerne, før det er aktuelt å drøfte dette nærmere.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet ved innføringen av egenandelstak 2 foreslo et lavere beløp som øvre grense for denne ordningen. Dette var bl.a. begrunnet i at det innenfor denne egenandelsordningen var tatt med for få av de utgiftene som brukerne bør få refusjon for. Dette medlem mener fortsatt at utgifter innen pleie- og omsorgstjenestene bør inn under egenandelstak 2, og mener dette også burde vært avklart fra Regjeringens side.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke at handlingsplan for eldreomsorg har bidratt til en betydelig heving av standard og kvalitet når det gjelder boforhold for eldre og pleietrengende. Handlingsplanen har også bidratt til å øke antall ansatte i pleie- og omsorgssektoren i kommunene. Flertallet vil likevel understreke at det vil være behov for en til dels betydelig økning av bemanningen i denne sektoren i åra som kommer. Det vil gjelde både hjelpepleiere, sykepleiere, leger og andre yrkesgrupper. Flertallet mener det er viktig at det nå settes fokus på og gjøres tiltak for å heve kvaliteten og innholdet i det tjenestetilbudet som gis i den kommunale pleie- og omsorgssektoren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil sterkt understreke at det ikke vil være mulig å oppnå en slik kvalitetsheving uten en betydelig styrking av bemanninga av ulike yrkesgrupper innafor sektoren. Dette har sammenheng både med at bemanninga svært mange steder er for lav slik den er i dag og med det faktum at antallet eldre og pleietrengende i ulike aldersgrupper vil komme til å øke i åra som kommer.

Disse medlemmer vil særlig peke på at det medisinske tilbudet både til hjemmeboende, personer som bor i omsorgsboliger og de som bor i sykehjem trenger en betydelig både kvalitativ og kvantitativ styrking. Mange rapporter om for eksempel alvorlig syke og døende mennesker i sykehjem som får til dels svært mangelfull smertebehandling og annen relevant medisinsk behandling, gir et bilde av en situasjon som disse medlemmer ikke kan akseptere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er av den klare oppfatning at en styrking av bemanningen generelt sammen med en betydelig kompetanseheving vanskelig kan nås innafor de økonomiske rammer de fleste norske kommuner har i dag. Det er derfor en helt grunnleggende forutsetning at kommunenes økonomiske rammer gis en betydelig økning gjennom de årlige statlige overføringer.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringa erkjenner at staten har ansvar for å sikre kommunene like rammevilkår for tjenesteproduksjon gjennom bl.a. økonomiske rammer. Disse medlemmer registrerer videre at Regjeringa gir signal om at den vil øke kommunene sin del av de frie inntektene gjennom å redusere de øremerka tilskudda. I dette ligger det ingen signaler om at Regjeringa vil følge opp ambisjonene om å heve kvaliteten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene ved en samtidig styrking av kommunenes samla økonomiske rammer. Slik disse medlemmer ser det, ser Regjeringa på denne måten bort fra den kanskje aller viktigste forutsetningen for å lykkes i en målsetting om bedre kvalitet på tjenestene.

Disse medlemmer vil understreke at en kvalitetsheving i pleie- og omsorgssektoren er avhengig av svært mange faktorer. Det dreier seg om flere ansatte, økt kompetanse, god ledelse, god organisering og motivasjon og innstilling hos den enkelte ansatte. Ikke alle disse faktorene er nødvendigvis avhengig av mer penger, men det er, slik disse medlemmer ser det, en helt grunnleggende forutsetning at kommuneøkonomien styrkes. Disse medlemmer erkjenner at kvalitet må koste penger – også i den kommunale pleie- og omsorgssektoren.

Disse medlemmer vil følge dette opp gjennom disse partiers årlige forslag til statsbudsjetter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at ordningen med brukerstyrt personlig assistanse gir mange økte muligheter til å ta ansvar for sitt eget liv og sin egen hverdag. Flertallet ønsker å styrke denne ordningen både for å sikre flere rett til å få ordningen og for å trygge finansieringen gjennom statlig medvirkning. Flertallet viser i denne sammenheng til sine merknader og forslag i behandlinga av St.meld. nr. 40 (2003-2004) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i det følgende gi sine generelle merknader, og disse medlemmer viser til at det er dokumentert omfattende svikt i eldreomsorgen på det faglige og administrative plan i svært mange kommuner både fra uavhengige forskningsrapporter og fra Statens helsetilsyn. Etter disse medlemmers mening har vi ikke på langt nær tilstrekkelig behovsdekning for sykehjemsplasser i landet.

Helsetilsynets årsmelding for 2003 viser ganske alvorlige brudd både på lover, regler og pleieforskrifter. Helsetilsynet uttaler blant annet at det er urolig over at mange kommuner ikke kan dokumentere rutiner som sikrer pasientene de basale pleiebehov. Videre påpeker Helsetilsynet at svært mange kommuner ikke har innført systematiske tiltak som sikrer fullgod styring og kontroll med tjenestene i de offentlige sykehjem og i den åpne omsorgen.

Helsetilsynet utførte tilsyn i 34 sykehjem i 2003. Avvik og brudd på regelverk og lovverk ble påvist i 29 sykehjem. De fleste av rapportene konkluderer med at grunnbemanningen og den faglige kompetanse i eldreomsorgen er for dårlig, og at bemanningen både kvantitativt og kvalitativt må styrkes. Dette legger St.meld. nr. 45 (2003-2004) ikke opp til, og disse medlemmer mener derfor at den foreliggende stortingsmelding i liten grad vil være i stand til å rette opp de alvorlige mangler i omsorgen, mangler som er påpekt fra offentlige tilsynsmyndigheter.

Disse medlemmer vil understreke at krisen i eldreomsorgen ikke på langt nær er over, slik en kunne få inntrykk av i et oppslag i Aftenposten 28. februar 2004 der forsker Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionforskning gir uttrykk for at krisen i eldreomsorgen nærmest er over. Det er heller ikke korrekt som anført av forsker Brevik, at det er slutt på ventelistene for innleggelse i sykehjem. Nær sagt de aller fleste kommunene har ventelister, og hertil kommer at terskelen for innleggelse i sykehjem er blitt mye høyere, og dermed blir det færre pasienter på venteliste. Mange pasienter med til dels store hjelpebehov i omsorgsboliger får ikke tilfredsstillende oppfølging fordi det ikke eksisterer fast bemanning i omsorgsboligene.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 3:9 (2003–2004) Riksrevisjonenes undersøkelse av handlingsplan for eldreomsorgen. Her bemerker Riksrevisjonen at de undersøkelser som er foretatt, viser at det var liten eller ingen prioritering de første årene i handlingsplanperioden i forhold til at kommuner med innbyggere som hadde et omfattende pleiebehov, først skulle bygge ut et tilbud til disse. Riksrevisjonens dokument fastslår videre at den første tiden ble det også godkjent bygget ut omsorgsboliger uten felles­areal og personalbase. Videre skriver Riksrevisjonen at det synes ikke som om sosialkomiteens forutsetninger om å prioritere å bygge ut tilbudet til de mest pleietrengende i tilstrekkelig grad ble fulgt opp i første delen av planperioden.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i Dokument nr. 3:9 (2003-2004) også påpeker at handlingsplanen ikke har medført en samlet nettokapasitetsøkning av boliger og omsorgsplasser sett i forhold til utviklingen av antall eldre over 80 år i perioden 1998–2001. Riksrevisjonen konkluderer i Dokument 3:9 (2003-2004) med at lavere krav til bemanning og gunstigere finansieringsordninger kan ha medvirket til at kommunen i så stor grad har bygget omsorgsboliger fremfor sykehjemsplasser. Endelig påpeker Riksrevisjonen at det er nødvendig i fremtiden å ha stor oppmerksomhet mot at behovet for heldøgns pleie- og omsorgsplasser blir dekket på en forsvarlig måte i takt med økningen av eldre over 80 år.

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens vurdering av eldreplanen så langt og har merket seg at Riksrevisjonen har de samme synspunkter som Fremskrittspartiet har hatt over lang tid, nemlig at kommunene har foretrukket å bygge omsorgsboliger istedenfor nødvendige sykehjemsplasser, da dette gir en gunstigere finansiering og mindre driftsutgifter for den enkelte kommune. Hensynet til den enkelte pasients pleiebehov synes å ha vært nedprioritert i planperioden. Disse medlemmer viser ellers til at Riksrevisjonen fullt ut støtter den kritikk som er reist fra Fremskrittspartiets side, om at eldreplanen, bygging av omsorgsboliger og sykehjem var totalt ute av kontroll de første tre årene i planperioden med manglende eller ingen oppfølging fra departementets side.

Disse medlemmer mener at Regjeringen i meldingen ikke synes å ha tatt inn over seg at de offentlige somatiske sykehjemmene i dag i større og større grad må betraktes som minisykehus som gir omfattende medisinsk behandling, og ikke lenger bare er et bosted for eldre, skrøpelige mennesker. Det er etter disse medlemmers mening en feil tilnærming til kvalitetsbedømmelse fra Regjeringens side, når en fortsatt betrakter svært syke eldre som brukere eller beboere. Det er i de somatiske sykehjemmene en i dag finner de aller sykeste av de syke.

Sett fra et helseperspektiv mener disse medlemmer at kvaliteten i våre sykehjem er gjennomgående dårlig og ikke gjennomgående god, som det hevdes i stortingsmeldingen. Den funksjonsendring som har skjedd i våre somatiske sykehjem de siste fem årene, hvor brorparten av pasientene er meget syke mennesker med opptil flere diagnoser, krever stadig sterkere medisinsk behandling både når det gjelder lege og sykepleiere. Disse medlemmer mener at det nå bør vurderes hvorvidt den somatiske sykehjemsdriften kan opprettholdes som et kommunalt ansvarsfelt hvor kravet til faglighet er så stort at kommunens økonomi ikke makter å følge opp behovet. Disse medlemmer mener det kanskje bør vurderes om ikke driften av de somatiske sykehjemmene bør vurderes overført til de statlige helseforetakene som en desentralisert del av spesialisthelsetjenesten.

Disse medlemmer viser til at sykehusenes utskrivningspraksis gir sykehjemmene svært syke pasienter som krever større legebehandling og høyere sykepleierkompetanse. Disse medlemmer viser til at sykehjemmene i dag har en legebemanning som tilsvarer 140 pasienter per legeårsverk, mens en medisinsk avdeling i sykehus har 2-3 pasienter per lege. Videre er disse medlemmer kjent med at opptil 30 prosent av pleiepersonalet i offentlige sykehjem er ukvalifisert hjelp. Disse medlemmer vil hevde at grunnbemanningen av fagpersonell i våre offentlige sykehjem gjennomgående er for lav, og disse medlemmer stiller seg derfor uforstående til at meldingen i liten grad tar opp dette problemet når alle undersøkelser, rapporter og tilsynsmeldinger synes å mene at mang­lende oppfølging av de pleietrengende pasientene nettopp skyldes for dårlig bemanning (for få kunder).

Disse medlemmer vil understreke at bedre ledelse og organisering er viktig, men dette vil ikke løse problemet med mangel på hender i omsorgen. Selv om god ledelse og hensiktsmessig organisering er viktig, viser Helsetilsynets påpekning at det alene ikke løser utfordringer når det gjelder de helsefaglige oppgavene kommunen står overfor. Personalsituasjonen og tilførsel av nødvendig kompetanse er avgjørende for at brukerne skal få et tjenestetilbud som er faglig forsvarlig både når det gjelder omfang, innhold og kvalitet. En god og forsvarlig bemanning vil også stimulere til bedre rekruttering av omsorgspersonale. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at Regjeringen ikke har fulgt opp en samlet komitémerknad fra Innst. S. nr. 258 (2001-2002). Den enstemmige merknaden fra komiteen hadde følgende ordlyd:

"Stortinget ber Regjeringen i den varslede stortingsmelding om kvalitet i eldreomsorgen utrede hvilke alternativer som vil være aktuelle for å sikre en tilstrekkelig bemanning i pleie- og omsorgstjenestene. Denne utredningen må også omfatte spørsmålet om bemanningsnormer både når det gjelder sykehjem og den øvrige pleie- og omsorgstjenesten knyttet til forskjellige organisasjonsmodeller. Denne utredningen skal også omfatte godkjenningsordninger og godkjenningsmyndighet."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet på nytt har fremmet et privat forslag om å pålegge Sosial- og helsedirektoratet å utarbeide faglige bemanningsnormer for somatiske sykehjem og hjemmesykepleie. Videre vil disse medlemmer påpeke at både Den norske lægeforening, Norsk Sykepleierforbund og fagforbundet støtter forslaget om normert bemanning.

Disse medlemmer viser videre til at situasjonen i dag er at antall årsverk innen eldreomsorgen faktisk går ned til tross for eldreplanen hvor det blir lagt inn 12 000 nye stillinger. I en av Helsetilsynets rapporter fremgår det at antall årsverk per 100 innbyggere over 80 år som i 2001 var 46, i 2003 var redusert til 45,1 årsverk. Disse medlemmer har også registrert at ved siste års budsjettbehandling i svært mange kommuner ble det foretatt betydelige kutt i omsorgssektoren både i institusjon og i hjemmetjenestene. Dette finner disse medlemmer særdeles bekymringsfullt, når en vet at behovet for en styrket faglig bemanning bare øker fra måned til måned i takt med at pasienter som legges inn i sykehjemmene, stadig blir dårligere.

Disse medlemmer vil bemerke at selv om det er satt strek for videre utbygging av omsorgsboliger og sykehjem i henhold til opptrappingsplanen, viser det seg at mange kommuner har en for dårlig sykehjemsdekning som skaper problemer i henhold til mottak av utskrivningsklare pasienter fra sykehusene. Ifølge Helsetilsynets tilsynsrapport for 2003 har vi igjen hatt en stor økning av korridorpasienter. Dette problemet synes bare å øke, og departementet må etter disse medlemmers mening vie dette problemet stor oppmerksomhet i årene fremover.

Disse medlemmer vil peke på at det er tvingende nødvendig nå å få en bedre samordning mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten av behandling og oppfølging av utskrivingsklare pasienter. Det bør etter disse medlemmers mening vurderes i de større byene og tettstedene å etablere en halv­annenlinjetjeneste ved å utvikle et nærsykehus som fortrinnsvis er beregnet på oppfølging og rehabilitering av eldre utskrevne pasienter fra foretakene.

Disse medlemmer vil igjen påpeke at en ikke kan sette likhetstegn mellom aldershjem, omsorgsboliger og sykehjem når en skal vurdere dekningsgraden for nødvendig omsorg og pleie for mennesker over 80 år.

Videre vil disse medlemmer gjøre oppmerksom på et økende ensomhetsproblem blant eldre etter at så mange eldre og skrøpelige pasienter er plassert i omsorgsboliger uten fast bemanning. Det har lenge vært kjent og observert at ensomhetsproblematikken for enslige eldre er tiltagende og gir ganske store mentale problemer for den enkelte. Dette problemet har økt betydelig etter at eldre omsorgstrengende i større grad er plassert i omsorgsboliger uten bemanning, og disse medlemmer mener kanskje det var feil å legge ned aldershjemmene hvor de eldre over svært mange år hadde et sosialt nettverk rundt seg som virket forebyggende i forhold til ensomhetsfølelse og selvmestring.

Disse medlemmer viser til at endringen i sykdomspanoramaet i våre somatiske sykehjem har medført at mens tjenestene tidligere i stor grad var omsorg og lett pleie, er de somatiske sykehjem nå i større og større grad blitt minisykehus med instensiv medisinsk oppfølging i tillegg til pleie og omsorg. Dette krever en helt annen kvalitet og en ny organisering av sykehjemmene, og disse medlemmer mener derfor at en nå bør vurdere om ikke driften av sykehjem egentlig burde vært et ansvar for spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer annonserer at Fremskrittspartiet vil komme tilbake til denne problematikken ved en senere anledning.

Disse medlemmer mener at pleieforskriftene i større grad må omformes til en rettighet for pasientene. Disse medlemmer er kjent med at Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet har uttalt at forskningen på aldring og løpende eldreomsorg er fraværende i samfunnet. Disse medlemmer er enig i dette, og forskningen bør derfor etter disse medlemmers mening på dette felt intensiveres, og disse medlemmer ser gjerne at det etableres et forskningssenter knyttet opp mot et av de større sykehjemmene. Fremskrittspartiet vil fremme forslag om dette under behandlingen av neste års statsbudsjett.

Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved om et sterkere samarbeid om kvaliteten i eldreomsorgen med KS vil gi en ønsket effekt, særlig fordi disse medlemmer i utgangspunktet har inntrykk av at dette samarbeidet først og fremst er basert på å redusere utgiftene til eldreomsorgen i de enkelte kommuner, noe som budsjettbehandlingen i svært mange kommuner for 2004 kan tyde på. Disse medlemmer er positive til utarbeidelse av pleieplaner og gjennomføring av enkeltvedtak, men det vil neppe ha noen effekt hvis det mangler hender i den enkelte institusjon for å utføre pleieplanene eller enkeltvedtakene.

Det har lenge vært kjent at underernæring og feilernæring blant eldre mennesker er et voksende problem i Norge også innen den offentlige omsorg. Disse medlemmer vil også vise til at tannpleien og tannhelsetjenesten blant eldre over 80 år i våre sykehjem ikke er tilfredsstillende. Flere og flere eldre legges i dag inn i institusjoner med egne tenner som er vedlikeholdt over mange år, men som fort brytes ned ved dårlig tann- og munnpleie i institusjon. Dårlig tannsett hos eldre syke kan også medvirke til dårlig ernærings­tilførsel.

Disse medlemmer er positive til en ombudstjeneste i omsorgstjenesten og viser i den forbindelse til at Fremskrittspartiet flere ganger i Stortinget har fremmet forslag om et eget nasjonalt eldreombud etter mønster av barneombudsordningen.

Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet går imot en tvangslov for senil demente. Det bør heller utarbeides en rettighetslov både for psykisk utviklingshemmede og for senil demente. Praksis viser at der de senil demente blir fulgt opp av kompetent personale, er problemene blitt mindre også i forhold til utagering og andre pleieproblemer.

Disse medlemmer stiller seg positive til en samordning av brukerbetalingen i de ulike omsorgstjenester, men vil ikke akseptere at denne samordningen fører til høyere egenandeler for pasientene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flere og flere norske statsborgere flytter ut for kortere eller lengre tid til varmere strøk og land i Europa. I for eksempel Spania finnes en ganske stor koloni bestående både av eldre som er klart i flertall, men også etter hvert av yngre familiemedlemmer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener derfor at Norge må påta seg et visst ansvar for norske statsborgere bosatt midlertidig i utlandet når det gjelder helse og omsorg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at stiftelsene Det norske Diakonhjem, Diakonissehuset Lovisenberg og Solgården har gjennomført en prosjektstudie på Costa Blanca hvor man har kartlagt hjelpebehovene innen den no­rske befolkning med særlig vektlegging på omsorg og pleie for eldre syke. Når det gjelder eldreomsorg, finnes en helt annen kultur i Spania enn den vi er vant til i Norge. I Spania er gjerne situasjonen den at det er familien som forventes å ta vare på sine eldre, mens en i Norge i større og større grad ser på dette som et offentlig ansvar. Rapporten fra Costa Blanca viser at det etter hvert er bygget opp en del private helse- og omsorgstilbud, men for brorparten av de norske pensjonistene som bor i Spania, vil hjelp fra disse private institusjonene bli for kostbart til å kunne benytte seg av. Den norske kolonien i Costa Blanca har etter hvert fått svært mange gamle som trenger både kortvarig og langvarig omsorg, og særlig er problemene store i forbindelse med omsorg ved livets slutt i Spania. Mange av de svært eldre nordmenn i Spania har enten ikke familie i Norge eller dårlig kontakt og kommunikasjon med sin familie i Norge, og de får således liten eller ingen hjelp fra sine nærmeste. Flertallet viser til at det i budsjettforliket mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene i budsjettet for 2003 ble opprettet en diakonstilling, og at en diakon nå er i gang med en kartlegging av den norske befolkningens levekår og hjelpebehov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det ville være ønskelig at Sosialdepartementet og norske interessenter på sektoren i Spania kom sammen for å diskutere hva som kan gjøres fra det offentlige Norge for å lette pleie- og omsorgssituasjonen for de av våre landsmenn som nå etter hvert får større og større problemer i forbindelse med aldring i utlandet og manglende nettverk i hjemlandet.

Disse medlemmer mener det er på tide med en gjennomgang av situasjonen for nordmenn i Spania med bakgrunn i rapporten fra Costa Blanca. Disse medlemmer vil fremme forslag om å be Regjeringen legge frem en evaluering av situasjonen og behovet for tiltak for nordmenn.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem en evaluering av situasjonen for nordmenn bosatt i Spania basert på rapporten fra Costa Blanca og fremme forslag om eventuell innføring av tiltak i forbindelse med statsbudsjettet for 2005."

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Fremskrittspartiet i budsjettforliket med regjeringspartiene i statsbudsjettet for 2003 fikk øremerket en bevilgning på 500 000 kroner fra Husbanken til bruk for bygging av omsorgsinstitusjoner i utlandet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet minner om at Senterpartiet ved sluttbehandlingen av handlingsplan for eldreomsorgen foreslo at samtlige av de 9 300 godkjente søknadene for eldreomsorgsplasser som gjensto ved søknadsfristen i oktober 2001, skulle få finansieringstilsagn i tråd med handlingsplanens ordninger, jf. Innst. S. nr. 263 (2001-2002). Etter dette medlems mening ville dette gitt en skikkelig dekning av kommunenes behov for plasser innen eldreomsorgen. I stedet ble det bare innvilget 5 000 søknader, og dermed ble hele 4 300 plasser utelatt i forhold til statlig medfinansiering etter handlingsplanen. Dette medlem mener det ble begått en stor feil når dette skjedde, og at handlingsplan for eldreomsorgen heller ikke er oppfylt med hensyn til de fysiske behovene for institusjonsplasser. Dette medlem mener denne situasjonen bare vil forverre seg med det økende antallet av eldre som kommer i årene framover, samtidig som helseforetakenes endrede utskrivingspraksis vil øke presset på kommunale behandlings-, pleie- og omsorgsplasser.

Dette medlem har også tidligere påpekt at forsk­ning på aldring og eldreomsorg må prioriteres på en helt annen måte enn det som er tilfellet i dag. Innen medisin må aldersmedisin og geriatri integreres mer i de ulike medisinske fagområdene samtidig som disse områdene styrkes i grunnutdanningen. Allmennlegenes kompetanse må styrkes, og det må etableres spesialistutdanning innen fagfeltet for bedre spisskompetanse og større karrieremuligheter. Innen pleie- og omsorgsfeltet må også kompetansen og de faglige karrieremuligheter styrkes og bevisst prioriteres. Dette medlem minner bl.a. om undervisningssykehjemmenes viktige rolle og ber igjen om at disse videreutvikles og styrkes. Det er etter dette medlems mening viktig at antallet undervisningssykehjem økes og ikke reduseres, samtidig som samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og forsknings- og utdanningsinstitusjonene styrkes.

Dette medlem viser til Innst. O. nr. 14 (2003-2004) og vil også nå uttrykke sterk skepsis til et generelt lovgrunnlag for bruk av tvang mv. overfor personer med demens.

Dette medlem vil understreke at utviklet adferd og livsførsel i størst mulig grad må respekteres og aksepteres uansett hvilke brukergrupper det gjelder. Dette medlem mener man må være ytterst varsom med å bruke tvang og makt overfor tilvent adferd og livsførsel som forsøk på rehabilitering og endring. Dette medlem ser imidlertid behov for sikring av enkeltmenneskers behov for for eksempel medisinske undersøkelser og behandling, herunder tannlegebehandling, og at dette kan måtte skje uten vedkommendes samtykke. I slike tilfeller kan det være behov for et lovverk som begrenser og regulerer bruken av tvang og makt overfor ulike grupper som av ulike grunner ikke kan gi sitt samtykke i slike situasjoner.

Dette medlem vil understreke at det beste opplegget for å unngå vanskelige situasjoner og dermed tvangsbruk, er et godt og trygt pleie- og omsorgstilbud der den enkelte bruker føler sine behov ivaretatt og føler trygghet overfor tjenesteytere og omgivelsene. Dette bør sikres gjennom et botilbud som tjenestemottakeren føler seg bekvem med, og ved at tjenestemottakeren kjenner tjenesteyterne og har fortrolighet til disse. I praksis betyr det at tjenestemottaker ikke må flyttes unødvendig, og at en ved en eventuell flytting må gi tjenestemottakeren og dennes pårørende mest mulig bestemmelsesrett. Videre må det legges opp til bemannings- og turnusplaner slik at tjenestemottakeren ikke må forholde seg til svært mange og dermed ukjente tjenesteytere.

Dette medlem vil understreke at et godt grunnlag for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene er at de pleie- og omsorgstrengende er i en best mulig fysisk og medisinsk situasjon. Dette krever at spesialisthelsetjenestene er best mulig skikket for å lege og rehabilitere også eldre og pleie- og omsorgstrengende. Etter dette medlems mening er det påkrevd at spesialisthelsetjenesten i større grad enn i dag ferdigbehandler personer med mange og sammensatte lidelser før de blir utskrevet fra spesialisthelsetjenesten. Det er også påkrevd å gi flere et mer aktivt rehabiliteringstilbud enn i dag. Dette kan gjøres gjennom en styrking og utvidelse av det rehabiliterings-/opptreningstilbudet man har til disposisjon.

Dette medlem vil understreke at sammen med eldresentrene har frivillighetssentralene en viktig rolle for å skape kontaktarenaer der en kan forebygge bl.a. ensomhet. Dette medlem vil derfor påpeke at frivillighetssentralene må få høyere prioritet fra statens side, og dette medlem forventer at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 fremmer forslag om en styrking av denne virksomheten, som også er et positivt og unikt samarbeid mellom frivillige, kommunene og staten.