Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Arbeidskraftbehovet i årene som kommer, er omtalt i kapittel 3 i meldingen. Kapittel 4.5 gjør rede for betydningen av å kunne rekruttere utenlandsk arbeidskraft. Befolkningsutviklingen, som bl.a. innebærer en økende andel pleietrengende eldre i tiårene framover, tilsier at behovet for slik arbeidskraft kan bli større på lengre sikt. Også på kort sikt kan det bli behov for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet på enkelte områder, trass i arbeidsledighet innenlands.

Det er et mål for Regjeringen å fjerne hindringer for rekruttering av arbeidskraft som er nødvendig for norsk næringsliv og for offentlig virksomhet. Regelverket er i løpet av de siste par årene endret på flere punkter for å legge bedre til rette for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS.

Behovet for ytterligere oppmyking og forenkling av regelverket blir løpende vurdert, i påvente av den grundige gjennomgangen som utlendingslovutvalget foretar.

Behovet for ytterligere oppmyking må ses i forhold til målsettingen om regulert innvandring som bidrar til stabil økonomisk og sosial utvikling, og målet om å redusere ledigheten innenlands, særlig blant innvandrere. Endring av regelverket skal ikke føre til at arbeidsledige innenlands fortrenges gjennom rekruttering fra utlandet. Det skal heller ikke svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv.

På det nåværende tidspunkt er det dessuten nærliggende å legge vekt på endringene som utvidelsen av EU og EØS-avtalen innebærer og hvilke konsekvenser utvidelsen faktisk får for tilgangen på arbeidskraft fra utlandet.

Kapittel 5 i meldingen inneholder Regjeringens svar på Stortingets anmodningsvedtak nr. 7 (2003-2004):

"Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2003 legge fram sak for Stortinget om konsekvenser ved overgangen til et fritt arbeidsmarked innenfor det nye EØS-området hvor spørsmålet om bruk av overgangsordninger og andre tiltak for å forberede landet på arbeidskraftinnvandring fra de nye medlemsland i EU drøftes."

I meldingen redegjøres det for regelverket for arbeidsinnvandring, både for borgere fra land utenfor og innenfor EØS-området. Etter at utvidelsesavtalen har trådt i kraft vil borgere fra de nye medlemslandene regnes som EØS-borgere og trenger ikke arbeidstillatelse. Hvis Norge ikke endrer utlendingsloven som ledd i en overgangsordning, gjelder EØS-regelverket om fri personbevegelse også for arbeidstakere fra de nye medlemslandene.

Den viktigste endringen gjelder utvidelsen av Den europeiske union, EU, og dermed av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS. Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn blir medlemmer av EU 1. mai 2004.

Utvidelsen av EU vil, med en ny EØS-avtale på plass, legge til rette for betydelig lettere tilgang på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Det betyr muligheter for økt mobilitet som kan være utgangspunkt for en positiv økonomisk og sosial utvikling i alle deler av EU/EØS. Det gir dessuten arbeidstakere og tjenesteytere fra disse landene langt bedre rettigheter og en sterkere stilling når de drar til et annet EU/EØS-land for å arbeide.

EUs nye medlemsland blir med avtalen om EØS-utvidelsen parter i selve EØS-avtalen, jf. omtale i St.prp. nr. 3 (2003-2004) om samtykke til ratifikasjon av utvidelsesavtalene med de nye medlemslandene.

Den forestående utvidelsen av EU og EØS vil innebære at borgere fra de nye EU/EØS- og EFTA-landene får adgang til Norge i kraft av reglene om fri bevegelighet for personer fra 1. mai 2004. Det sentrale i retten til fri bevegelighet for personer er adgangen til å slå seg ned i en annen EU/EØS-stat og utøve økonomisk virksomhet som arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller tjenesteytere. På nærmere betingelser vil også familiemedlemmer til disse gruppene, uansett deres statsborgerskap, kunne komme til Norge.

Borgere fra de nye medlemslandene kan også komme hit som arbeidssøkere. Mens de søker arbeid, må de kunne forsørge seg selv. De har begrensete sosiale rettigheter i henhold til gjeldende regelverk. Hvis de finner en jobb innen seks måneder, vil de få tillatelse til å bo her over lengre tid, vanligvis for fem år av gangen. De blir arbeidstakere i henhold til EU-regelverket og har da som hovedregel samme rettigheter og plikter som andre arbeidstakere i Norge. Det gjelder for eksempel tilgang på ulike velferdsordninger, samordning av trygderettigheter og gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner.

Norge har under pågående forhandlinger om tjenester i Verdens handelsorganisasjon tilbudt å utvide sine forpliktelser mht. midlertidig arbeidstillatelse ved at varigheten for ansatte som flytter innen samme konsern utvides fra 2 til 4 år, og at adgangen til 3 måneders arbeidsopphold for selvstendige spesialister utvides til alle typer yrker. Dette tilbudet går ikke lenger enn eksisterende norske regler for arbeidstillatelser. Tilbudet kan både forbedres og trekkes tilbake i løpet av forhandlingene.

Sluttresultatet av forhandlingene vil være avhengig både av resultatet av tjenesteforhandlingene som sådan, men også av resultatet på øvrige områder i den pågående WTO-runden.

Eksisterende nettverk av innvandrere eller sesongarbeidere i et land vil ofte føre til økt innvandring av arbeidskraft. Nettoinnvandringen fra de nye medlemslandene til Norge, i all hovedsak Polen og de baltiske landene, har økt jevnt de siste ti årene. Den utgjorde likevel ikke mer enn vel 1 000 personer i 2002 hvorav de aller fleste fra Polen og Baltikum, en økning på ca. 300 fra 2001. Mange av innvandrerne er familiegjenforente på grunnlag av ekteskap inngått med norsk borger. I 2002 var det i underkant av 11 000 personer med bakgrunn fra de nye medlemslandene som bodde i Norge. Over 60 pst. av disse var fra Polen. Det var vel 4 000 utenlandske borgere fra de samme landene.

Det store flertallet av personer fra Polen og de baltiske land som årlig oppholder seg i Norge, er i landet kortere enn 6 måneder, og vil derfor ikke være registrert som bosatte her. De fleste har en midlertidig arbeidstillatelse. I 2002 ble det innvilget nærmere 20 000 slike tillatelser, hovedsakelig til sesongarbeid. I tillegg arbeider hvert år en del personer fra de nye medlemslandene innenfor ulike næringer uten arbeidstillatelse og i strid med regelverket for tredjelandsborgere.

Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det høyst sannsynlig vil bli en økning av innvandringen til Norden, inkludert Norge, særlig fra Polen og de baltiske landene. Økningen vil antakeligvis være størst de første årene etter utvidelsen, noe avhengig av om overgangsordninger tas i bruk eller ikke. En betydelig del av økningen kan komme til å bli arbeidskraftvandring av midlertidig karakter.

EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner for en overgangsperiode på syv år hvor de nåværende EØS-landene har adgang til å sette begrensninger vedrørende fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av arbeidstakere fra Kypros og Malta.

Det er ingen overgangsperiode for fri bevegelse av tjenester. Det innebærer at EU/EØS-reglene om fri bevegelighet må gjelde for tjenesteytere og de arbeidstakerne en tjenesteyter bringer med seg for å utføre et oppdrag. Eneste unntak er særregler for Tyskland og Østerrike når det gjelder enkelte typer tjenester.

I de to første årene etter utvidelsen skal EØS-landene benytte nasjonale bestemmelser i forhold til borgere fra de nye medlemslandene. Landene kan ikke innføre mer restriktive nasjonale regler enn de som gjaldt ved undertegningen av hhv. tiltredelsestraktaten (for dagens EU-land) og EØS-utvidelsesavtalen (for EØS/EFTA-landene).

Det er mulig å forlenge anvendelsen av nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet for tre nye år uten nærmere vilkår. Dersom de nåværende EØS/EFTA-land ikke velger å forlenge nasjonale ordninger, trer EØS-avtalens generelle regler om fri personbevegelse i kraft med virkning også for borgere fra de nye medlemslandene.

Anvendelsen av nasjonale bestemmelser kan videre forlenges i ytterligere to år, dvs. fram til syv år etter utvidelsen. Dette forutsetter at det konstateres eller er fare for alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet.

Hvis de nåværende medlemslandene ved utløpet av den første toårsperioden beslutter ikke å videreføre nasjonalt regelverk, har de til rådighet en spesiell beskyttelsesmekanisme, jf. kapittel 5.6.3 i meldingen. For EØS/EFTA-landenes vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag i henhold til gjeldende framgangsmåter i EØS-avtalen artikkel 112, 113 og 114.

Både EUs nåværende medlemsland og EØS/EFTA-landene har avgitt erklæringer i forbindelse med utvidelsen, som gir uttrykk for vilje til å åpne arbeidsmarkedene for borgere fra tiltredelseslandene på et så tidlig tidspunkt som mulig.

I proposisjonen om utvidelsesavtalene med de nye EU-landene (St.prp. nr. 3 (2003-2004)) gjør Regjeringen rede for sitt prinsipielle syn på overgangsperioden og tiltak fra norsk side i den forbindelse.

Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger og kontroll- og beskyttelsestiltak, vurdere hvorvidt muligheten til å iverksette tiltak hjemlet i en beskyttelsesmekanisme er tilstrekkelig, eller om det også skal vurderes iverksatt overgangsregler som gjelder fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene.

Kontakten med partene i arbeidslivet vil fortsette.

Det er stor usikkerhet om omfanget av arbeidsinnvandringen framover. Denne avhenger av den økonomiske utviklingen i nåværende og nye EU-land og i Norge. Svakere konjunkturutvikling og åpning av de andre europeiske arbeidsmarkedene er en av faktorene som kan medføre lavere arbeidsinnvandring til Norge.

Sysselsettingssituasjonen i Norge for bosatte innvandrere fra de nye medlemslandene er relativt god sammenliknet med andre innvandrergrupper, og kan antakelig tjene som et incitament for flere til å komme hit når de får enklere adgang til arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten er mellom to og fire pst. for de ulike nasjonalitetene, langt mindre enn for innvandrere fra andre land i Sentral- og Øst-Europa, hovedsakelig land i tidligere Jugoslavia.

I 2002 kom 49 pst. av spesialistene fra de nye EU-landene. Også kortere arbeidsopphold i Norge domineres av statsborgere fra disse landene. 91 pst. av alle sesongarbeidere i 2002 kom fra de nye EU-landene.

I forhold til utsikten til en stagnerende arbeidsstyrke og større behov for tjenester på grunn av en aldrende befolkning, vil økt arbeidsinnvandring fra de nye EØS-medlemslandene kunne bety et verdifullt tilskudd av arbeidskraft. Blant annet kan økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft bidra til reduksjon i flaskehalser når det gjelder rekruttering til enkelte typer yrker.

Forventninger om bedre tilgang på arbeidskraft vil også kunne påvirke bedriftsetableringene og sysselsettingen i eksisterende bedrifter.

I meldingen påpekes det at økt arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene vil virke positivt for norsk arbeidsliv på lengre sikt. Det er imidlertid enkelte risikofaktorer de første årene etter utvidelsen.

For å kunne vurdere konsekvensene av utvidelsen for det norske arbeidsmarked er det etter Regjeringens syn viktig å etablere en beredskap for å overvåke utviklingen. Fokus for denne vil være eventuell ubalanse i arbeidsmarkedet knyttet til arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene. Aetat vil kunne ha en naturlig rolle i denne overvåkningen. Overvåkningen skal fange opp om det er en fare for vesentlig ubalanse som kan føre til negative konsekvenser for sysselsetting eller arbeidsledigheten. Aetat vil også kunne følge utviklingen i ledigheten blant utsatte arbeidssøkergrupper. Forutsetningen for å kunne gripe inn overfor ett eller flere av de nye EU-landene er at en kan knytte en negativ og uønsket utvikling i arbeidsmarkedet til tilstrømmingen av arbeidstakere fra dette/disse landene. Et mulig beskyttelsestiltak kan være på målrettet vis å gjeninnføre krav til arbeidstillatelse med de samme vilkår som gjelder for tredjelandsborgere.

Personer på arbeidsoppdrag i landet med en varighet over tre måneder skal registrere seg hos politiet for å få en EØS-oppholdstillatelse. Effektiv overvåking av utviklingen på arbeidsmarkedet vil innebære at en også kan få informasjon om tilstrømningen av personer til landet med arbeid i korte perioder som tjenesteytere, selvstendig næringsdrivende, sesongarbeidere eller pendlere, og som derfor ikke trenger noen EØS-tillatelse. Det vil i tilfelle kreve at myndighetene får tilgang på løpende informasjon om slike arbeidsoppdrag. Det vil bli vurdert om informasjon fra skattemyndighetene kan dekke dette behovet. En ordning med meldeplikt og registrering hos politiet også for kortere arbeidsoppdrag vil bli vurdert.

På bakgrunn av forskjellene i lønns- og kostnadsnivået mellom de nye medlemslandene og Norge er det uttrykt bekymring for om det kan oppstå såkalt sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet. Med sosial dumping menes i denne sammenheng at utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og utfører arbeid på lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn norske. Det kan således innebære sosial dumping selv om de aktuelle arbeidstakerne opplever at de får vesentlig bedre lønns- og arbeidsvilkår i Norge enn i sitt hjemland. I meldingen gis en framstilling av hvilke regler som gjelder for utenlandske arbeidstakere i Norge, og en drøfting av mulige tiltak som eventuelt kan settes i verk for å forhindre sosial dumping.

Norsk lovregulering får i all hovedsak også anvendelse på ansettelses- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge. Direktivet om utsendte arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting og de tilsvarende reglene i arbeidsmiljøloven skal bidra til å skape klarere regler og mer ensartet praksis innenfor EØS-området. Dette sammen med muligheten for å allmenngjøre tariffavtaler gjør at Norge kan sies å ha virkemidler som kan bidra til å forhindre sosial dumping. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå situasjoner i forbindelse med utvidelsen av EØS-området, som kan gjøre det nødvendig med ytterligere virkemidler. Nedenfor gis det derfor en vurdering av mulige tiltak som eventuelt kan være aktuelle.

Allmenngjøringsinstituttet har til formål å sikre arbeidstakere likeverdige lønns- og arbeidsvilkår, samt forhindre useriøs konkurranse.

Allmenngjøringsloven vil kunne være et virkemiddel ved brudd på lønns- og arbeidsvilkår, fordi et vedtak vil få virkning for alle arbeidstakere som arbeider innenfor vedtakets gyldighetsområde, uavhengig av om de er her som arbeidsinnvandrere med eller uten arbeidstillatelse, eller som del av en tjenesteavtale.

Allmenngjøringsinstituttet vil være blant de virkemidler Regjeringen ønsker å drøfte videre med partene.

I meldingen konstateres det etter en nærmere drøfting at det synes lite hensiktsmessig for norsk arbeidsliv å lovfeste minstelønnsbestemmelser for å forhindre at utenlandske arbeidstakere får en lønn som ligger under grensen for hva som er tilstrekkelig til vedkommendes underhold. Dette vil likevel være et av de tiltakene det kan være aktuelt å se nærmere på, og som vil bli drøftet med partene i arbeidslivet.

For arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndighetene blir det viktig å følge utviklingen i arbeidslivet nøye i tiden etter utvidelsen av EØS-avtalen. Særlig blir det viktig å overvåke om det vil etableres mange nye og useriøse aktører som i liten grad tar hensyn til norsk regelverk og fastlagte normer i norsk arbeidsliv. Tilsvarende må tilsynsmyndighetene være opptatt av hvorvidt problemstillinger knyttet til blant annet språkproblemer, manglende informasjon og kjennskap til norsk arbeidsliv og regelverk, samt ulik HMS-kultur, tilsier økt oppmerksomhet og prioritering av enkelte bransjer, prosjekter og lignende med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft.

I tillegg til mer tradisjonelt tilsyn gjennomfører Arbeidstilsynet en rekke kampanjer rettet mot utsatte bransjer eller typer virksomheter. Som et ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 17 (2002-2003) om statlige tilsyn, skal også Arbeidstilsynets rolle som koordineringsansvarlig for HMS-tilsynene for landbasert næringsliv formaliseres og styrkes. Det arbeides for tiden med gjennomføringen av dette.

I den grad Arbeidstilsynet får mistanke om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk kontaktes politiet og/eller de andre etatene som har tilsynsansvaret for det aktuelle området.

Departementet vil også peke på det særskilte ansvaret byggherrer har fått for å sikre og bedre arbeidstakernes sikkerhet og helse på midlertidige eller mobile arbeidsplasser.

Tilsyn og en sterk offensiv i forhold til arbeidsgivers oppfølging av HMS-regelverket bidrar til høyere seriøsitet i utsatte bransjer.

Etter arbeidsmiljølovens regler om utsendte arbeidstakere har Direktoratet for arbeidstilsynet, som såkalt samarbeidskontor, ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere.

Utenlandske arbeidsgivere og arbeidstakere som arbeider i Norge vil ha et stort informasjonsbehov. Utvidelsen av EØS-avtalen vil kreve ytterligere informasjonstiltak og større innsats på dette området, rettet mot de nye medlemslandenes virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme til Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere) som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.

Det er avgjørende at norske myndigheter og partene i arbeidslivet samarbeider for å sikre at dette viktige informasjonsarbeidet kommer i gang i tide.

Det vises ellers til at Petroleumstilsynet har et ansvar tilsvarende Arbeidstilsynets på den norske kontinentalsokkelen. Fra 1. januar 2004 utvides dette ansvaret til også å gjelde enkelte petroleumsanlegg på land.

Det fremgår av St.prp. nr. 3 (2003-2004) at Regjeringen skal vurdere om det eventuelt bør gis en hjemmel i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet skal kunne gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det norske markedet.

For at en slik bestemmelse ikke skal komme i strid med EØS-avtalens likebehandlingsprinsipp, må den gjelde for alle arbeidstakere i Norge og ikke bare for utenlandske arbeidstakere. Prinsipielt vil en slik regel kunne innebære at alle arbeidstakere kan få Arbeidstilsynet til å prøve om de lønns- og arbeidsvilkår arbeidstakeren har, er vesentlig dårligere enn gjengs i den aktuelle bransjen.

I dag er det Utlendingsdirektoratet som utsteder arbeidstillatelser for utenlandske arbeidstakere og stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår etter utlendingslovgivningen.

Spørsmålet om å innføre en lovhjemmel for Arbeidstilsynet, eventuelt andre tilsyns- og kontrollmyndigheter, til å gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det norske markedet, vil også være et av de tiltakene det må ses nærmere på og som vil bli drøftet med partene.

I 1996 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. Nærings- og handelsdepartementet vil vurdere å implementere ILO-konvensjonen i en ny statlig innkjøps-instruks, som ventes ferdig i løpet av sommeren 2004.

Det er betydelig forskjell mellom de nye medlemslandene og for eksempel de nordiske landene når det gjelder omfang av velferdsordninger og nivå på ulike sosiale ytelser. Dette kan i seg selv føre til økt innvandring, både av personer som ønsker å arbeide, og personer som primært vil få del i velferdsordninger.

En tverrdepartemental arbeidsgruppe ledet av KRD, drøftet konsekvenser for norske velferdsordninger i rapporten EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger, Kommunal- og regionaldepartementet 2003. Rapporten ble offentliggjort i august 2003.

Arbeidsgruppa la bl.a. fram følgende anbefalinger:

  • – For å forebygge direkte misbruk bør kontrollsystemet på enkelte områder forbedres. Det gjelder særlig i forhold til sykepenger, dagpenger og økonomisk sosialhjelp.

  • – Utlendingsmyndighetene bør, i samarbeid med instanser med ansvar for aktuelle ytelser, kontrollere bedre at vilkårene for en EØS-tillatelse, også for familiemedlemmer, oppfylles under oppholdet i Norge.

  • – Dersom Danmark og Sverige skulle velge å bruke nasjonal lovgivning i en periode for å begrense den frie bevegeligheten for arbeidstakere, vil det etter arbeidsgruppas vurdering være naturlig at Norge gjør det samme.

  • – Forbedring av gjeldende regelverk og mer effektiv kontroll er viktig. Utilsiktede, negative konsekvenser av EU-utvidelsen i deler av arbeidslivet og for enkelte velferdsordninger, vil skape negative reaksjoner.

Regjeringen har vurdert anbefalingene i rapporten og vil følge opp med konkrete tiltak for å motvirke utilsiktede konsekvenser og misbruk.

Det er allerede foreslått å endre vilkårene for rett til sykepenger i budsjettforslaget for 2004, jf. St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Sosialdepartementet.

Videre oppfølging av arbeidsgrupperapporten i berørte departementer samordnes av Kommunal- og regionaldepartementet. Departementene skal foreta en ny gjennomgang av ordninger på egne ansvarsområder og rapportere hvilke regelendringer som er planlagt og hvordan kontrolltiltak kan gjennomføres. Spørsmål i tilknytning til eksport av ytelser skal særlig vurderes.

På bakgrunn av den nye gjennomgangen vil Regjeringen i begynnelsen av 2004 bli forelagt departementenes planer om oppfølging og ta stilling til om det er behov for ytterligere samordning. Jevnlig vurdering av behovet for regelendringer og kontrolltiltak er for øvrig en del av den generelle virksomheten på ulike forvaltningsområder.

Et forslag til en ny ordning for innvandring av ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS ble sendt på bred høring i juni 2002.

Et viktig premiss for forslaget var at arbeidstillatelse til ufaglærte bare vil være aktuelt dersom det ikke er mulig å skaffe arbeidskraft innenlands eller innen EØS. Arbeidsmarkedssituasjonen burde være avgjørende for i hvilket omfang ordningen skulle brukes.

Et annet premiss var at arbeidstillatelse til ufaglærte skal kunne danne grunnlag for bosettingstillatelse, dvs. varig opphold. Videre ble det lagt vekt på at også ufaglærte arbeidstakere bør ha mulighet til å delta i det norske samfunnet på linje med andre innvandrere.

Regjeringen vil foreløpig ikke sette i verk en prøveordning for ufaglært arbeidskraft fra kandidatland til EU. Det er ønskelig å avvente EØS-utvidelsen, utvidelsen av perioden for sesongarbeid fra 3 til 6 måneder, og en evaluering av konsekvensene av disse endringene. På denne bakgrunn vil det bli vurdert når det kan være aktuelt å iverksette prøveordningen. Departementet vil i mellomtida utforme forslag til regelendringer som vil bli sendt på alminnelig høring.

Økonomisk-administrative konsekvenser av forslag til regelendringer og kontrolltiltak som gjelder velferdsordninger, overvåkingsberedskap og tiltak mot sosial dumping er under utredning i flere sammenhenger. Regjeringen og berørte departementer vil komme tilbake til spørsmålet i den ordinære budsjettprosessen.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

  • "1. Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at det opprettes en arbeidsgruppe mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Gruppen vurderer løpende tiltak for å bekjempe ulovligheter og useriøsitet i arbeidslivet.

  • 2. Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tilsyns- og kontrollordningene i den hensikt å gi Arbeidstilsynet et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak legges til samme organ.

  • 3. Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag til at hovedentreprenør/oppdragsgiver gjøres ansvarlig for at underentreprenører følger loven, slik at brudd medfører sanksjoner.

  • 4. Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme forslag om implementering av ILO-konvensjon nr. 94 i norsk lov, slik at arbeid som er satt bort på enterprise av staten, statlige foretak, fylkeskommuner og kommuner skal baseres på lønns- og arbeidsvilkår som er vanlig for sammenlignbart arbeid, og i tillegg at bedrifter som er tatt for sosial dumping ekskluderes fra å delta i offentlige anbudskonkurranser.

  • 5. Stortinget ber Regjeringen meddele Stortinget om hvordan endringene i lovverket i 2000, hva angår inn- og utleie av arbeidskraft (AML 55 K og L), har virket inn på den beskrevne situasjonen på arbeidsmarkedet, samt vurdere en autorisasjonsordning og nærmere regler for inn- og utleie."

I dokumentet vert det fremja følgjande forslag:

  • "1. Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget forslag til naudsynte endringar i utlendingslovgjevinga slik at Noreg kan nytte overgangsordningar frå 1. mai neste år for å avgrense fri rørsle av arbeidskraft frå nye EU-land.

  • 2. Stortinget ber Regjeringa leggje til rette for kvotar for arbeidskraft frå andre land etter nærare avtale mellom partane i arbeidslivet."

I dokumentet fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak i forbindelse med utvidelsen av arbeidsmarkedet i EØS-området i tråd med Dokument nr. 8:24 (2003-2004)."

Forslagsstillerne mener det er behov for følgende tiltak:

I. Det utarbeides en handlingsplan for å motvirke forskjellsbehandling og sosial dumping i forbindelse med fri bevegelse av tjenester og utstasjonering av arbeidstakere. Handlingsplanen bør omfatte følgende:

  • 1. Arbeidstilsynet tilføres tilstrekkelige ressurser og fullmakter til håndheving av regler nedlagt i allmenngjorte tariffavtaler og styrket kontroll med overholdelsen av reglene om arbeidstid og andre aktuelle vilkår i arbeidsmiljøloven, samt standarder for bolig- og brakkeforhold, i forbindelse med utstasjonering av arbeidstakere.

  • 2. Det vedtas en lovhjemmel som i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser gir tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hjemlet i lov og arbeidsavtale (jf. arbeidsmiljøloven § 55C) hos underentreprenører, men slik at det ikke omfatter rett til innsyn i personlige forhold eller andre fagforeningers kollektivavtale.

  • 3. Det vedtas en lovhjemmel som gir tillitsvalgte rett til drøfting i forbindelse med beslutninger om innleie og underentrepriser.

  • 4. Hovedentreprenør, eller den som har kontrakt med byggherren, må gjøres ansvarlig for at underentreprenører betaler skatter og avgifter, og følger gjeldende lov- og regelverk. Byggherrens ansvar for å sikre lovlige forhold på bygg- og anleggsplass innskjerpes.

  • 5. Erfaringene med liberaliseringen av arbeidsformidling, utleie og vikarbyråer evalueres, og det innføres en ordning for kontroll, godkjenning og registrering av byråer som driver formidling eller utleie av arbeidskraft i Norge.

  • 6. Tilsynsmyndighetenes mulighet til kontroll styrkes ved at det innføres bestemmelser om at arbeidstakere skal vise fram identitetskort, samt at hovedentreprenør, eller den som har kontrakt med byggherren, skal legge fram mannskapslister og doku-mentasjon av lønnsforhold og utbetalt lønn.

  • 7. Organisasjonene i arbeidslivet oppfordres til å innføre bransjenormer som fastsetter krav som skal stilles i forbindelse med utlysing av anbud og inngåelse av kontrakt. Det skal stilles klare krav til prekvalifisering som gjør at useriøse aktører ikke kommer i posisjon til å oppnå kontrakt.

  • 8. ILO-konvensjon 94, som hjemler at offentlig virksomhet kan kreve at anbydere overholder lønns- og arbeidsvilkår som er fastsatt i relevante tariffavtaler eller det som normalt gjelder ved slikt arbeid, implementeres i norsk lovgivning snarest mulig.

II. I forbindelse med åpningen av arbeidsmarkedet for individuelle arbeidssøkere fra 1. mai 2004 bør følgende bestemmelser iverksettes:

  • 1. Arbeidssøkere fra de nye EU-landene får rett til 6 måneders opphold for egen regning til å søke arbeid i Norge og må registrere seg så snart de tar opphold i riket.

  • 2. Alle arbeidssøkere fra de nye EU-landene som finner arbeid som tilfredsstiller gitte vilkår, gis adgang til å arbeide i Norge.

  • 3. Arbeidstakere fra de nye EU-landene skal sikres lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende tariffavtale eller det som er vanlig på samme sted og yrkesområde (jf. utlendingsforskriften § 2-2) og være sikret bolig som tilfredsstiller helsemyndighetenes krav (jf. utlendingsforskriften § 20).

  • 4. Vilkåret for å få tidsbegrenset oppholds- og arbeidstillatelse er i tillegg til ovennevnte krav til lønn og bolig, samt underholdsevne, at ansettelsen i utgangspunktet skal være på heltid. Under hensyntaken til underholdskravet og hva som er vanlig i angjeldende type arbeid, kan vilkåret om fulltidsarbeid fravikes ut fra en helhetsvurdering.

  • 5. Det framlegges skriftlig arbeidskontrakt med informasjon om lønn, arbeidstid, varighet, henvisning til eventuell tariffavtale mv., samt informasjon om boforhold.

  • 6. Arbeidet kan ikke opptas før oppholds- og arbeidstillatelsen er utstedt, og at saksbehandlingen i ordinære saker i førsteinstans skal være avsluttet innen 4 uker.

  • 7. Arbeidstakere fra de nye EU/EØS-landene skal ha de samme velferdsrettigheter som andre EU/EØS-borgere så lenge oppholds- og arbeidstillatelsen varer.

  • 8. For et dokumentert varig arbeidsforhold over 90 dager, som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid mv., gis oppholds- og arbeidstillatelse for arbeidskontraktens varighet, oppad begrenset til 2 år, med rett til forlengelse, såfremt vilkårene for tillatelsen fortsatt er til stede. Dersom arbeidsforholdet opphører, gis rett til inntil 6 måneders opphold for å søke nytt arbeid, samt rett til velferdsytelser og ledighetstrygd på ordinære vilkår i denne perioden.

  • 9. For lovlig inngåtte midlertidige arbeidskontrakter, sesongarbeid mv. av varighet inntil 90 dager som tilfredsstiller kravene til lønn og arbeidstid, gis oppholds- og arbeidstillatelsen kun for arbeidsforholdets avtalte varighet. Og at vedkommende kan bruke den gjenværende ubenyttete delen av perioden som arbeidssøker på eget underhold - dvs. uten rettigheter til velferdsytelser - oppad begrenset til 6 måneder samlet. Hvis vedkommende ikke finner nytt arbeid i løpet av arbeidssøkeperioden, må han/hun forlate landet.

  • 10. Arbeidstilsynet og andre relevante tilsyn gis lovhjemlet fullmakt, samt økte ressurser, til kontroll og iverksettelse av sanksjoner overfor virksomheter som bryter regelverket, slik at regelverket, inklusive ovennevnte vilkår om lønn, arbeidstid og boforhold blir fulgt.

  • 11. Det gjennomføres ikke liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i de nærmeste årene.

III. For å fremme integrasjon og motvirke forskjellsbehandling og utnyttelse av utenlandske arbeidstakere foreslås følgende:

  • 1. Aktive informasjonsstrategier overfor arbeidssøkere fra de nye EØS-landene (særlig Baltikum og Polen) for å orientere om mulighetene og vilkårene for å finne arbeid i Norge, hvilke rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår som gjelder, bolig og kostnadsnivå, samt samarbeids- og partsforhold i norsk arbeidsliv. Sentral informasjon om det norske arbeidsmarkedet må forefinnes på de nye EØS-landenes språk.

  • 2. Legge til rette for at partene i arbeidslivet kan informere nye arbeidstakere om rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv, legge til rette for god tariffavtaledekning, sørge for overholdelse av lov- og avtaleverk, og legge til rette for opplæring og integrasjon av innvandrere i fellesskapet på arbeidsplassene.

  • 3. Styrking av tilsynsmyndighetenes kapasitet til informasjon, kontroll og håndheving av at lover og regler i arbeidslivet og velferdssystemet blir overholdt; det opprettes en egen strategisk, operativ enhet på høyt nivå med ansvar for å samordne og målrette de ulike instansenes innsats på feltet, inklusive ansvar for særskilt opplæring og kompetanseutvikling; for å bekjempe framveksten av useriøse bedrifter og konkurransevridende forhold bør dette arbeidet samkjøres med partene i arbeidslivet, politiet, utlendingsmyndighetene, skattemyndighetene og andre offentlige instanser.

IV. For å forebygge illegalt arbeid foreslås følgende tiltak:

  • 1. Det opprettes lokale/regionale nettverk mellom fagforeninger, arbeidsgivere, politi og andre offentlige myndigheter for å avsløre illegalt arbeid og sikre utveksling av opplysninger.

  • 2. En sentral enhet under Politidirektoratet gis ansvar for bekjempelse av illegalt arbeid, samt støtte til lokale/regionale myndigheters arbeid.

  • 3. At virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeidstillatelse skal anmeldes og de skal idømmes betydelige bøter og konfiskering av fortjenesten.

  • 4. At det utvikles en mer presis statistisk kartlegging, overvåking og analyse av utviklingen i ulike deler av arbeidsmarkedet for å kunne utforme målrettete tiltak og kunne anvende beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen.

  • 5. At det iverksettes særskilte prosjekter for å kartlegge og analysere omfanget av sosial dumping, illegale arbeidsformer og eventuelt misbruk av velferdsordninger.

  • 6. At kompetansen og kapasiteten til tilsynsmyndighetene for å hindre misbruk av velferdssystemets styrkes.

  • 7. At koordineringen mellom ulike offentlige instanser bedres.

  • 8. At kontrollen med utlendingsforskriftens regler for boligstandard bedres.

V. Det foretas en helhetlig vurdering samt fremmes forslag om endringer av utsatte velferdsordninger, for å motvirke uønskete strategiske tilpasninger til velferdsordningene. Særlig gjelder dette muligheten for å eksportere ytelser.

Neste kapittel