1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Rapport fra granskingskommisjonen
- 1.3 Høring av rapporten og departementets vurderinger
- 1.4 Rettslige vurderinger
- 1.5 Offentlige kompensasjonsordninger
- 1.6 Kompensasjonsordning og andre tiltak overfor pionerdykkerne i Nordsjøen
- 1.7 Økonomiske konsekvenser
Det er Regjeringens hensikt at pionerdykkerne som gjorde et banebrytende arbeid i Nordsjøen fra 1965 til 1990, også omtalt som pionertiden, skal få den oppreisningen og økonomiske kompensasjonen Stortinget og Regjeringen mener de har krav på. Derfor mener Regjeringen at det bør etableres en kompensasjonsordning for pionerdykkerne, og gis en kollektiv anerkjennelse av denne gruppen. I tillegg foreslår Regjeringen at det gis bistand overfor pionerdykkerne i deres daglige livssituasjon. Samtidig med fremleggelsen av meldingen iverksetter Regjeringen strakstiltak overfor pionerdykkerne.
Til grunn for meldingen er arbeidet til granskingskommisjonen for undersøkelse av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen oppnevnt av Regjeringen 2. mars 2001, etter vedtak i Stortinget 13. juni 2000.
Meldingen gjennomgår rapporten for granskingskommisjonen.
Etter en innledende oversikt over rapporten i kapittel 1, omtaler rapporten i kapittel 2 opprettelsen av kommisjonen, og kommisjonens arbeid og arbeidsmetoder.
Kapittel 3 og 4 omhandler utviklingen av, og ulike sider ved, dykkeoperasjoner og utstyr, samt medisinske sider ved dykkevirksomheten.
I kapittel 3 er det redegjort for varige skader etter dykking.
I påvente av studier som fyller alle krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at det må legges vekt på studier som peker på en sannsynlig sammenheng mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk og kognitiv natur.
Kapittel 5 omhandler regelverket i Nordsjøen og myndighetenes rolle. Kommisjonen fremholder at regler om dykking i hovedsak var fraværende frem til 1978 da Oljedirektoratet overtok tilsynet, og at tilsynet med dykkingen i denne perioden var svakt. Men kommisjonen peker også på at jurisdiksjonsspørsmål i mange år skapte kompetansestrid og til dels uklare forhold med hensyn til regelverket i Nordsjøen.
I kapittel 6 gis det en kort redegjørelse for rollen til de øvrige aktørene i Nordsjøen - dykkerselskapene og oljeselskapene. For dykkerselskapene fremholdes det at det i store deler av mandatperioden var en uheldig arbeidskultur som aksepterte trykkfallsyke med dekompresjon som en del av dykkingen. Kommisjonen antar at oljeselskapene ikke var ukjent med dette.
I kapittel 7 blir det referert en del hovedpunkter i kommisjonens undersøkelser av pionerdykkernes nåværende forhold, blant annet deres familiesituasjon, arbeids- og trygdeforhold og helsesituasjon. Av rapporten fremgår det at
"mange av pionerdykkerne har klart seg godt, ja for flere til og med meget godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske problemer."
Kommisjonen fremholder bl.a. at det virker sannsynlig at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne har vært utsatt for, utgjør en vesentlig faktor for utviklingen av sykdom hos en del av dem.
Ifølge granskingsrapporten fremgår det samtidig at antall dødsulykker og andre alvorlige ulykker gikk markert ned utover i 1980-årene, noe som sannsynligvis har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere og dykkerledere. Andre årsaker kan være klarere regler fra myndighetenes side, og bedre håndheving av disse.
I kapittel 8 er statens, dykkerselskapenes og rettighetshavernes/operatørenes rettslige ansvarsforhold drøftet. Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne. For dykkerselskapene er bildet mer sammensatt. Granskings-kommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning for økonomisk tap. Ordningen bør etableres og finansieres av staten, men rettighetshavere/operatører bør inviteres til å være med i finansieringen.
Rapporten fra granskingskommisjonen har vært på høring til berørte departementer og tilsynsmyndigheter, næringsorganisasjoner, enkeltselskaper og andre. I tillegg forela departementet kommisjonens rettslige vurderinger for lovavdelingen i Justisdepartementet for vurdering som egen sak.
I forhold til dykketekniske og dykkeoperasjonelle forhold har det kommet noen merknader til fremstillingen av tabellverket ved luftdykking med overflatedekompresjon og bruken av pustegass ved dykking. Disse kommentarene vil bli oversendt til Oljedirektoratet for nærmere vurdering i forhold til gjeldende regelverk.
Det er ingen uenighet med hensyn til de konklusjoner som trekkes av kommisjonen med hensyn til de mulige eller sannsynlige medisinske konsekvensene av den dykkingen som har vært gjennomført i pionertiden.
Hva angår kommisjonens juridiske betenkninger og konklusjoner er det få uttalelser som direkte berører disse vurderingene. Nærmere om dette i kapittel 4.1 i meldingen.
De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter kommisjonens forslag om å etablere en kompensasjonsordning, for nordsjødykkere med helseskader, og noen av høringsinstansene peker på at ordningen må være romslig.
Til spørsmålet om kommisjonens etterlevelse av mandatet, pekte kommisjonen selv på at mandatet i utgangspunktet var vidt formulert, og at kommisjonen har måttet avgrense sitt arbeid. Departementet har merket seg, og akseptert, de avgrensingene som er foretatt. Departementet kan ikke se at disse har hatt noen avgjørende betydning for rapportens hovedkonklusjoner eller Regjeringens videre håndtering av rapportens konklusjoner og anbefalinger.
Det er, under kommisjonens arbeid og i høringsrunden, blitt reist spørsmål ved enkelte av kommisjonsmedlemmenes, så vel som departementets, habilitet.
Det er Regjeringen som etter Stortingets vedtak er ansvarlig for oppnevnelsen av granskingskommisjonen og oppfølgingen av dens rapport. Stortinget er kjent med at det er Arbeids- og administrasjonsdepartementet som har foretatt oppnevningen av kommisjonen, og som skulle følge opp kommisjonens rapport. Regjeringen har etter en samlet vurdering funnet det riktig at Arbeids- og administrasjonsdepartementet sluttbehandler rapporten fra granskingskommisjonen.
Enkelte høringsuttalelser går videre enn granskingskommisjonens mandat. Departementet vil vurdere videre oppfølging der det anses nødvendig.
Det er kommet høringsuttalelser som berører tema knyttet til pensjonsordninger for pionerdykkerne.
Pensjonsopptjening i folketrygden følger bestemte regler, som det ikke kan gjøres unntak fra. Nordsjødykkerne kan således etter folketrygdlovens regler ikke generelt innrømmes høyeste pensjonsgrunnlag ved uførhet eller oppnådd alderspensjon uten grunnlag i tidligere individuell inntekt.
Dersom det skulle opprettes en særskilt pensjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen, vil den for øvrig i likhet med krigspensjonen måtte samordnes med pensjonsytelser etter folketrygden.
For øvrig vil konsekvensen av å innrømme en pensjonsordning for pionerdykkerne kunne være å skape presedens for andre utsatte grupper, og det vil kunne framstå som en forskjellsbehandling i forhold til andre grupper som ikke er innrømmet slike ordninger.
Etter en samlet vurdering antas det at det vil være mer hensiktsmessig med en kompensasjonsordning som foreslått i kapittel 6 enn en egen pensjonsordning for pionerdykkerne.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp spørsmål om rettigheter ved yrkesskade (arbeidsulykker) for dykkerne.
Ved yrkesskade og visse likestilte sykdommer, jf. folketrygdloven §§ 13-3 og 13-4, gis det såkalte yrkesskadefordeler etter folketrygden.
Dykkere er berettiget til yrkesskadefordeler etter folketrygdloven på lik linje med andre yrkesgrupper dersom det er tale om en arbeidsulykke i form av en plutselig eller uventet ytre handling, etter kravene i loven. Ved yrkesskade gir psykiske lidelser som oppstår som en direkte følge av ulykken, eller som en følge av den fysiske skaden, rett til yrkesskadefordeler. Det følger imidlertid av § 13-3 tredje ledd at "lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid" ikke regnes som yrkesskade. Dette gjelder for alle yrkesgrupper, og ikke bare for dykkerne.
For de som ikke har pådratt seg yrkesskade, men yrkessykdom, gir folketrygden tilsvarende ytelser.
Sykdom som følge av endringer i barometertrykk (dekompresjonssykdom), ga rett til særfordeler ved yrkesskade allerede etter Kronprinsregentens resolusjon av 8. mars 1957.
Siden spørsmål om yrkessykdom for dykkere ofte er komplisert, bad Rikstrygdeverket i sitt saksbehandlingsrundskriv i juni 1999 om at slike tilfeller ble utredet ved Haukeland sykehus. Det ble også åpnet for at dykkere med tidligere avgjorte saker kunne henvises til Haukeland sykehus for fornyet medisinsk gjennomgang, for å skape likebehandling for nye og tidligere avgjorte saker.
Fra 1. januar 1990 trådte yrkesskadeforsikringsloven i kraft. Denne loven pålegger arbeidsgiver en plikt til å tegne forsikring til dekning av yrkesskade og yrkessykdom for arbeidstaker.
Maksimal grunnerstatning for tap av fremtidig inntekt er 30 G (grunnbeløpet i folketrygden) med et inntektsgrunnlag på 10 G, og det vil for tiden si drøyt 1,7 mill. kroner.
Loven om yrkesskadeforsikring gjelder bare for dem som har hatt status som arbeidstaker etter 1990. Folketrygdens ytelser med yrkesskadefordeler gjaldt imidlertid også før 1990.
Regjeringen ser at det vil kunne oppstå en urimelig situasjon, der dykkere i arbeidsforhold før 1990 vil ha færre rettigheter enn de som har vært ansatt som dykkere etter 1990. Dette gjelder selv om skader som er forårsaket i pionertiden vil kunne være omfattet dersom de blir konstatert i et arbeidsforhold etter 1990. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at den samme urimeligheten også gjelder for andre utsatte yrkesgrupper. Dersom de pionerdykkerne som ikke omfattes av yrkesskadeforsikringsloven, likevel skulle gis samme økonomiske rettigheter som om de hadde vært omfattet av den, vil dette kunne få vidtrekkende prinsipielle konsekvenser for andre utsatte yrkesgrupper som ikke er omfattet av loven. Regjeringen mener etter en samlet vurdering at pionerdykkerne vil være best tjent med en kompensasjonsordning og andre tiltak som presentert i kapittel 6.
Det er i høringsuttalelsene tatt opp at mange pionerdykkere i dag er i en vanskelig økonomisk situasjon. Regjeringen ønsker å legge til rette for at dykkerne kan få informasjon og praktisk hjelp til å løse sine økonomiske problemer. Det vises i denne sammenheng til kapittel 6, og om bistand i den daglige livssituasjon overfor pionerdykkerne.
Etter at fristen for høringsuttalelser til rapporten for granskingskommisjonen hadde gått ut, ble det tatt opp særskilte tema knyttet til Regjeringens oppfølging av kommisjonens rapport. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité tok opp, etter henvendelse fra Nordsjødykker Alliansen, om det kunne være aktuelt med utbetalinger til nordsjødykkerne med hjemmel i lov om statens petroleumsforsikringsfond av 30. mai 1986 nr. 23. Bakgrunnen for loven er at staten er selvassurandør. Dette prinsippet er også lagt til grunn for statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE), som ble opprettet i 1985.
Det legges i denne meldingen opp til en kompensasjonsordning basert på rimelighetshensyn og på et politisk grunnlag, jf. kapittel 6. Slike utbetalinger vil ikke være direkte knyttet til SDØE, og faller heller ikke inn under vanlige forsikringsvilkår for oljevirksomheten. Disse utbetalingene vil følgelig ikke være omfattet av det petroleumsforsikringsfondet etter loven skal dekke.
Dersom det konstateres et rettslig ansvar for staten på bakgrunn av SDØE-engasjementet vil dette kunne være et tilfelle der det kan komme til utbetalinger etter vanlige forsikringsvilkår i oljevirksomheten. De juridiske vurderinger som er gjort i forbindelse med kapittel 4, tilsier at lov om statens petroleumsforsikringsfond ikke kommer til anvendelse på dette grunnlag. Det betyr således at finansieringen av kompensasjonsordningen må skje på annen måte enn gjennom dette fondet.
Kommisjonen kommer til at det etter dens mening er mye som taler for at staten har et rettslig ansvar. Det rettslige ansvaret kobler kommisjonen opp til ulovfestet objektivt ansvar.
Dykkerselskapenes ansvar har kommisjonen vurdert på subjektivt grunnlag, eventuelt som et arbeidsgiveransvar. Kommisjonen mener at muligheten for senskader som følge av dykking ikke var kjent i den første perioden i Nordsjøen, og mener at det i samme utstrekning er vanskelig å knytte noen subjektiv bebreidelse til dykkerselskapene for slike skader.
Kommisjonen kommer til at betraktningene om risikofordeling som begrunner et objektivt ansvar for staten, i hovedsak også gjør seg gjeldende i forhold til rettighetshavere/operatører (oljeselskapene).
Lovavdelingen uttaler, i likhet med kommisjonen, at eventuelle erstatningskrav mot staten må vurderes konkret for den enkelte dykker. Vurderingene knyttet til ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, økonomisk tap, foreldelse mv. vil kunne variere fra sak til sak. Det er derfor bare de mer prinsipielle sidene av spørsmålene de tar stilling til. Lovavdelingen knytter først og fremst sine merknader til spørsmålet om det foreligger et ansvarsgrunnlag for de ulike aktørene.
Lovavdelingen kommer etter en samlet vurdering til at staten ikke har en sterk nok tilknytning til virksomheten til å kunne pålegges et rettslig ansvar. Det legges særlig vekt på at staten ikke er eier eller innehaver av virksomheten som ligger til grunn for skadene, og at skadelidte har andre mulige ansvarssubjekter å forholde seg til. En slik ansvarsplassering stemmer også best med regelverket for petroleumssektoren, som forutsetter at petroleumsvirksomheten skjer på rettighetshaverens regning og risiko.
Lovavdelingen bemerker at ansvar for staten etter skadeserstatningsloven § 2-1 forutsetter at noen av statens tjenestemenn har handlet uaktsomt ved utførelsen av statens oppgaver knyttet til regulering og tilsyn med dykkevirksomheten i Nordsjøen.
Selv om en skade kan føres tilbake til mangelfullt regelverk, er det etter lovavdelingens syn en sikker regel i norsk rett at dette ikke kan medføre offentlig erstatningsansvar. Bare dersom det foreligger en klar rettsplikt til å gi de nødvendige regler, kan det tenkes å medføre et erstatningsansvar for staten. Lovavdelingen kan ikke se at det foreligger opplysninger om noen slik rettsplikt i forhold til dykkingen i Nordsjøen.
Departementet slutter seg til lovavdelingens vurderinger av statens erstatningsrettslige ansvar.
Lovavdelingen kommer til at det for dykkernes arbeidsgivere trolig kan konstateres et ulovfestet objektivt ansvar for skader på dykkerne som følge av dykkingen. Departementet slutter seg til dette.
Dykkernes arbeidsgivere vil først og fremst være dykkerselskapene, men det fantes her flere ulike arbeidsforhold for dykkere. De fleste av de dykkerselskapene som opererte i pionertiden eksisterer ikke i dag.
Etter gjeldende petroleumslov § 10-9 første ledd, og tilsvarende bestemmelse i gjeldende regelverk under pionertiden, er de aktuelle rettighetshaverne (oljeselskapene) solidarisk ansvarlig med dykkernes arbeidsgivere.
På bakgrunn av rapporten finner lovavdelingen ikke å kunne statuere et ulovfestet objektiv ansvar for staten. Det kan ikke konstateres et ansvar for staten fordi staten ikke har hatt sterk nok tilknytning til virksomheten. Dette gir uttrykk for en ansvarsplassering som står i kontrast til kommisjonens vurderinger.
Kommisjonen bruker som et argument for statlig ansvar at staten har lovgivnings- og beskatningsmyndighet for virksomhet på kontinentalsokkelen. Som det fremgår av lovavdelingens vurderinger er det en sikker hovedregel etter norsk rett at mangelfullt regelverk ikke medfører erstatningsansvar. Et annet av kommisjonens hovedargument for å fastslå ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag er statens eierskap til undersjøiske petroleumsforekomster. Det er sikker rett at eierskap til naturressursene i seg selv ikke utløser erstatningsansvar, og eierposisjonen til staten er begrenset ved at rettighetshaveren blir eier av den petroleum som utvinnes.
Lovavdelingen drøfter arbeidsgiveransvaret, og sier avslutningsvis at AAD og OED er nærmest til å vurdere i første omgang i hvilken utstrekning regelverket på sikkerhetsområdet kan sies å medføre rettsplikter til å treffe ytterligere vedtak. Ytterligere vedtak kan i denne sammenhengen bety å gi nye forskrifter innenfor sikkerhetsregelverket, eller å treffe nødvendige pålegg overfor næringen i henhold til regelverket.
AAD slutter seg til lovavdelingens vurderinger av at det vanskelig kan fastslås noe rettslig ansvar for staten på grunnlag av det som fremkommer i kommisjonens rapport.
Departementet har merket seg kommisjonens påstand om at det er klanderverdig at myndighetene ikke greide å samle seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet i Nordsjøen. Departementet har samtidig merket seg at lovavdelingen vanskelig kan se at det ut fra kommisjonens rapport foreligger opplysninger som gir grunnlag for å fastslå et erstatningsansvar for staten.
Vurderingene av det erstatningsrettslige vilkåret om årsakssammenheng er først og fremst en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det kan imidlertid knyttes noen generelle merknader til vurderingene. Vurderingene stiller seg ulikt alt etter hvilket ansvarsgrunnlag det er tale om.
Departementet konstaterer at det på nåværende tidspunkt synes å være usikkert i hvilken grad det er en faktisk årsakssammenheng mellom dykking i Nordsjøen og senere helsemessig svikt. I en erstatningsrettslig sammenheng må denne helsemessige svikten også ha medført et økonomisk tap, som så er erstatningsberettiget.
Det er ikke mulig å si mye generelt om det økonomiske tapet til de enkelte pionerdykkerne. Det er etter erstatningsretten det fulle individuelle økonomiske tap som skal erstattes, og det må dermed bli en individuell vurdering av hver enkelt dykker.
Departementet antar at det ved eventuelle erstatningssøksmål fra dykkerne ikke vil være aktuelt for staten å påberope seg foreldelse. I forhold til olje- og dykkerselskapene vil antakelig foreldelsesreglene kunne være et hinder for mange dykkere for å nå frem med et erstatningskrav.
Selv om det ikke kan konstateres et erstatningsansvar for staten, kan det opprettes kompensasjonsordninger fra det offentlige ut fra hensynet til rimelighet, såkalte ex gratia-ordninger.
Opprettelse av slike ordninger må skje etter en avveining mellom de hensyn som taler for en særskilt kompensasjon til denne gruppen, og hensynet til likebehandling i forhold til andre grupper i samfunnet som har lidd skade, uten å få full dekning gjennom etablerte ordninger. Behandling av pionerdykkerne må derfor også sees i sammenheng med andre offentlige kompensasjonsordninger, og i forhold til hva slags kompensasjon og andre ytelser dykkerne allerede har mottatt.
Det eksisterer en permanent ordning med billighetserstatning fra Stortinget. Billighetserstatning ytes bare dersom skaden ikke kan dekkes etter alminnelige erstatningsrettslige regler, eller gjennom trygde- eller forsikringsordninger. Det har etter dagens praksis blitt ansett for å være en maksimal utbetaling etter ordningen på 200 000 kroner. I stortingsmeldingen omtales eksempler på tidligere offentlige kompensasjonsordninger.
Dykkere som har arbeidet etter 1990, faller inn under ordningen med yrkesskadeforsikring. Yrkesskade/-sykdom konstatert av dykkere før dette tidspunkt gir ikke rett til slik erstatning.
Med virkning fra 1. juli 2000 iverksatte daværende Sosial- og helsedepartementet en ordning med særskilt kompensasjon for nordsjødykkere som har pådratt seg varig helsesvikt med reduksjon av inntektsevnen til følge. Ordningen har et skjæringstidspunkt som er satt til 1990, slik at de som arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten før dette tidspunktet vil kunne søke om slik særskilt kompensasjon.
Kompensasjon til aktuelle personer, som også omfatter etterlatte, blir gitt med et engangsbeløp på inntil 200 000 kroner.
Det ble i november 2001 iverksatt en ordning med økonomisk støtte fra Statoil ASA til personer som har nedsatt arbeids- og ervervsevne etter å ha arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten i Norge i perioden 1965-1990. Maksimal utbetaling var på 750 000 kroner, og det ble også gitt økonomisk støtte til etterlatte.
I tillegg har en del dykkere fått en selskapsfinansiert kompensasjonsordning ved tap av helsesertifikat for dykkere, tilsvarende 500 000 kroner.
Som det fremgår foran, har staten ikke nær nok tilknytning til dykkevirksomheten til å kunne bli ansvarlig etter det ulovfestede objektive ansvaret. Statens arbeidsgiveransvar blir ikke drøftet av kommisjonen, men uttalelsen fra lovavdelingen taler for at et ansvar basert på dette ansvarsgrunnlaget heller ikke er sannsynlig. I lys av de ovennevnte forhold, og at det samtidig ikke er dokumentert en tilstrekkelig klar årsakssammenheng mellom dykkevirksomheten og skader påført dykkerne, mener Regjeringen at det ikke kan konstateres et rettslig erstatningsansvar for staten etter de generelle linjene som kommisjonen har trukket opp.
Regjeringen mener imidlertid at staten ut fra en helhetsvurdering likevel bør ta et ansvar for at pionerdykkerne får den anerkjennelsen og oppreisningen som de fortjener.
Regjeringen legger vekt på at den nå har tilstrekkelig grad av kunnskap til å kunne foreta et oppgjør som gir en rimelig oppreisning for pionerdykkerne. Regjeringen mener derfor at det bør etableres en kompensasjonsordning, kombinert med en kollektiv anerkjennelse av pionerdykkerne, og bistand i deres daglige livssituasjon.
Regjeringen anser en kompensasjonsordning nå for å være en bedre løsning enn å legge opp til videre konkrete utredninger av rettslig ansvar for noen aktører på kontinentalsokkelen overfor de enkelte dykkerne. Regjeringen finner det ikke naturlig at det etableres et domstolslignenede organ som tar konkret stilling til ansvarsforhold for de ulike aktører i forhold til enkeltpersoner og enkelthendelser. Slike prosesser vil mer naturlig ligge til de ordinære sivile domstoler.
Etter lovavdelingens syn vil staten i medhold av en klausul som har vært vanlig forekommende i utvinningstillatelser, kunne kreve regress for det den eventuelt måtte bli idømt dersom det skulle bli tale om et ansvar for staten på objektivt grunnlag. Dette må muligens modifiseres noe dersom staten eventuelt skulle bli ansett ansvarlig på grunnlag av et arbeidsgiveransvar. En eventuell regressadgang kommer dermed i tillegg til at det ifølge lovavdelingen trolig kan konstateres et rettslig ansvar for rettighetshaverne. Denne regressadgangen taler således i enda større grad for at rettighetshaverne/operatørene bør ansvarliggjøres ved tiltak overfor pionerdykkerne i Nordsjøen.
Regjeringen mener på denne bakgrunn at olje- og dykkerselskapene bør ansvarliggjøres, i henhold til de juridiske vurderinger som er gjort, ved at de inviteres til å bidra til å finansiere kompensasjonsordningen og den kollektive anerkjennelsen sammen med staten.
Næringen kan i tillegg inviteres til å bidra til å bedre utdanningstilbudet for dykkere i dag. Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) arbeider med et opplegg for dette.
Pionerdykkerne vil, slik Regjeringen ser det, være best tjent med en standardisert økonomisk kompensasjon, hvor tidligere utbetalinger fra Sosial- og helsedepartementet og Statoil ASA ikke går til fradrag. Nemnda vil kunne utrede i hvilken grad utbetalingene skal samordnes med andre tidligere ytelser til pionerdykkerne, slik som eventuelle forsikringsutbetalinger. Det bør legges opp til en kompensasjonsordning få måneder etter at det er bevilget midler til dette, og opprettet en nemnd for å administrere den. På den måten sikres en raskest mulig oppfølging av kommisjonens rapport. Regjeringen legger opp til at tvil om kriteriene for utbetaling kommer pionerdykkerne til gode. Etterlatte etter dykkere gis kompensasjon der dykkers død antas å ha sammenheng med dykkingen. Det forutsettes for ordningen at utbetalingene unntas fra skatteplikt.
Det vil ved utbetalingen av kompensasjon bli stilt som vilkår at denne utbetalingen skal gå til fradrag i en personskadeerstatning for samme skade som søkeren senere eventuelt blir tilkjent gjennom et sivilt erstatningssøksmål. Et slikt forbehold vil kunne være av betydning med hensyn til å få oljeselskapene til å medfinansiere en slik ordning.
Høringsuttalelsene har ikke vært entydige i forhold til i hvilket omfang det skal gis økonomisk kompensasjon til pionerdykkerne. Hensynet til likebehandling i forhold til andre grupper legger også føringer på omfanget av kompensasjonen. Dette har vanskeliggjort Regjeringens arbeid med å trekke konklusjoner i forhold til det økonomiske omfanget av en kompensasjonsordning. Regjeringen vil derfor, i forbindelse med budsjettbehandlingen komme tilbake til spørsmålet om hva som vil være en rimelig kompensasjonsordning.
Sett i lys av den betydningen dykkevirksomheten på kontinentalsokkelen har hatt for gjennomføringen av petroleumsvirksomheten, og den personlige risiko den enkelte dykker ble utsatt for, mener Regjeringen at det i tillegg for eksempel kan opprettes et fond med formål å bidra til at kunnskapen om pionerdykkernes arbeidsinnsats sikres for ettertiden. Et eventuelt fond må forvaltes på en best mulig måte overfor nordsjødykkerne. Departementet vil utrede dette nærmere.
Departementet har varslet at det vil bidra til opprettelse av en kontakttelefon som et førstelinjetilbud overfor tidligere nordsjødykkere allerede sommeren 2003. Telefontjenesten kan for eksempel brukes til å gi pionerdykkerne praktisk og mental støtte.
For å administrere en individuell ordning mener Regjeringen at det bør opprettes en nemnd med juridisk og medisinsk kompetanse. Det foreslås at en kompensasjonsordning er søknadsbasert.
For den kollektive anerkjennelsen av pionerdykkernes innsats ser departementet for seg at det må opprettes en ordning av mer langsiktig karakter, der det først hovedsakelig vil være avkastningen av en eventuell fondskapital som benyttes.
For bistand overfor pionerdykkerne i den daglige livssituasjon, vil det kunne opprettes en stiftelse som har som formål å organisere og drifte en kontakttelefon overfor tidligere nordsjødykkere.
Regjeringen mener at det bør gis en økonomisk kompensasjon, samt en kollektiv anerkjennelse til pionerdykkerne i Nordsjøen. Bistand overfor pionerdykkerne til den daglige livssituasjon iverksettes i påvente av behandlingen av stortingsmeldingen allerede i 2003, jf. søknad om etablering og drift av en kontakttelefon for tidligere nordsjødykkere.
Det forutsettes også en bevilgning til å administrere nemnda som skal vurdere de enkelte pionerdykkerne for individuell kompensasjon.