1. Sammendrag
Regjeringen tegner i stortingsmeldingen et bredt bilde av norske storbyer og storbyregioner, og trekker opp perspektiver for en langsiktig storbypolitikk.
Storbyene spiller en viktig rolle for verdiskaping og hele landets utvikling, og for internasjonalt samarbeid og kontakt. Samtidig møter storbyene betydelige sosiale utfordringer og må løse oppgaver og problemer som følger av vekst knyttet til infrastruktur, boligtilbud, arealbruk, miljø, levekår, mv. Derfor vil Regjeringen sette fokus på storbyenes utvikling ut fra ulike hensyn - sosiale, kulturelle, økonomiske og miljømessige.
Storbyene er mer og mer knyttet sammen med sitt omland. Både i økonomisk og sosial forstand er storbyene og deres nære omland deler av samme funksjonelle storbyregion.
Dette er et perspektiv Regjeringen vil legge vekt på i utviklingen av en storbypolitikk. Regjeringen vil utvikle en storbypolitikk der staten fokuserer på storbyene og storbyregionenes muligheter og utfordringer i sammenheng.
Storbypolitikkens mål er:
– Gi alle likeverdige muligheter til å leve det gode liv i storbyen gjennom sosial og økonomisk velferd og en hverdag i trygghet.
– Sikre bedre balanse mellom landsdeler og regioner i forhold til befolkningsvekst og velferdsutvikling.
– Bedre utnyttelse av storbyenes fortrinn og muligheter for å oppnå større verdiskaping og grunnlag for økt velferd i hele landet.
Storbyer i norsk forstand er de seks store landsdelssentrene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. Vel halvparten av Norges befolkning bor i disse seks storbyregionene.
Regjeringen har lagt vekt på å utvikle storbypolitikken sammen med storbyene, og har også invitert Drammen og Fredrikstad med i dette samarbeidet. De to er store byer som har spesielle roller i forhold til utviklingen i Oslo-regionen.
Storbymeldingen skal også ses i sammenheng med de stortingsmeldinger og handlingsplaner denne regjeringen for øvrig har lagt fram siste år, som har tatt fatt på de flere av de viktigste utfordringer storbyene står overfor. Det tas utgangspunkt i de planene som er lagt på de enkelte sektorområdene, og i storbymeldingen er den særlige relevansen for storbyene innen disse sektorområdene løftet fram og drøftet.
Det vises til St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn, St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom, St.meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet og St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge og St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder og St.meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport. Videre St.meld. nr. 14 (2002-2003) Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten og Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester mv. (Rusreform II og rett til individuell plan). Stortinget har vedtatt å sende St.meld. nr. 14 (2002-2003) tilbake til Regjeringen som vil arbeide videre med å få frem et nytt beslutningsunderlag for Stortinget. I forbindelse med oppfølgingen av St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet, har Regjeringen invitert til forsøk med kommunal oppgavedifferensiering.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at komiteen under saksbehandlingen har besøkt og hatt møter med Oslo kommune, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune, samt Drammen kommune og Buskerud fylkeskommune. Dessuten har komiteen hatt åpne høringer med Fredrikstad kommune og Østfold fylkeskommune, Tromsø kommune og Troms fylkeskommune, Kristiansand kommune og Vest-Agder fylkeskommune, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune, Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune, Kommunenes Sentralforbund, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norges Handikapforbund og Opplysningsrådet for veitrafikken.
Komiteen legger til grunn at storbyer i norsk forstand er de seks store landsdelssentrene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. Storbyene er kjerne i en større storbyregion med felles bolig-, arbeids- og tjenestemarked. De ivaretar også viktige landsdelsfunksjoner utover selve storbyregionen.
Komiteen viser til den avgrensning av de enkelte storbyregioner som er foretatt i meldingen. Komiteen har merket seg at Ringerike som har svært stor pendling til og fra Oslo, ikke er medregnet i Oslo-regionen. Tilsvarende er Orkdal ikke medregnet i Trondheims-regionen. Komiteen finner sterke argumenter for at disse burde vært medregnet.
Komiteenviser også til at endringer i kommunikasjonsmønsteret kan innebære at flere kommuner regnes inn som del av en storbyregion. Ryfylke-kommunenes tilhørighet til Stavanger er et av flere eksempler på det.
Komiteen ber departementet vurdere regionavgrensningene nærmere.
Komiteen viser til at også en del andre byer og byområder spiller en stor rolle for utviklingen i sin region, men at utfordringene her er av en noe annen karakter enn i storbyene. Komiteen viser til at Drammen og Fredrikstad har en spesiell rolle som følge av at de både er regionale sentra på størrelse med storbyene, og samtidig inngår i den større hovedstadsregionen rundt Oslo.
Komiteen mener at storbyene har en særskilt rolle for den nasjonale verdiskapingen og for å tilby et bredt velferds-, service- og kulturtilbud til befolkningen. Komiteen vil understreke at det er storbyregionen selv - i samspill med fylkeskommunen og landsdelen - som må trekke opp målene for utvikling av storbyregionen, og som er ansvarlig for gjennomføringen av de mål de selv trekker opp. Komiteen viser i den forbindelse til merknader under kap. 4.2 og 5.2.
Komiteen mener det er viktig for hele landet å ha vekstkraftige storbyer som fungerer som en drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen, og som er internasjonalt konkurransedyktige kompetanse- og næringslivssentra. Komiteen mener derfor at statens engasjement i forhold til utvikling av storbyene må styrkes, som et viktig ledd i den samlede regionalpolitikken.
Komiteen viser til Stortingets tidligere behandling av storbypolitikken i tilknytning til de to stortingsmeldingene fra regjeringen Harlem Brundtland; Norge trenger storbyene (St.meld. nr. 11 (1991-1992)) og Om levekår og boforhold i storbyene (St.meld. nr. 14 (1994-1995)).
Komiteen viser for øvrig til at Utjamningsmeldingen St.meld. nr. 50 (1998-1999) inneholdt vesentlige elementer i storbypolitikken.
Komiteen mener at staten må støtte opp under det verdiskapingspotensialet som er i storbyene og bidra til å løse de særskilte utfordringene som følger med veksten. Samtidig mener komiteen at staten må legge til rette for en balansert regional utvikling ut fra målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og skape likeverdige levekår i alle deler av landet.
Komiteen legger til grunn at storbypolitikkens mål er å:
– Gi alle likeverdige muligheter til å leve et godt liv i storbyen gjennom sosial og økonomisk velferd og en hverdag i trygghet.
– Sikre bedre balanse mellom landsdeler og regioner når det gjelder befolkningsvekst og velferdsutvikling.
– Bedre utnyttelsen av storbyens fortrinn og muligheter for å oppnå større verdiskaping og grunnlag for økt velferd i hele landet.
Flertallet mener at meldingen i liten grad gir svar på de utfordringene storbyene står overfor. For å nå målene for storbypolitikken mener disse medlemmer at det må lages en handlingsplan for storbyene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at en handlingsplan for storbyene blant annet bør inneholde følgende elementer:
a) Billigere boliger
– innføre et fast statlig tilskudd til ikke-kommersielle utleieboliger og lavinnskuddsboliger for ungdom.
– øke nybyggingen av boliger ved aktiv bruk av Husbankens låneordninger
– bedre boligtilbudet til økonomisk vanskeligstilte gjennom økt bostøtte til barnefamilier og statlige tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte
– utvikling av alternative forsterkede botilbud med kvalitetsavtaler og avvikling av all hospitsbruk.
– legge til rette for opprusting av drabantbyene ved bruk av statens tilskuddsordninger for bolig- og miljøtiltak.
b) Aktivt kulturliv
– legge til rette for et aktivt og nyskapende kulturliv
– sikre finansieringen av kulturinstitusjoner av stor betydning for byer og landsdeler
c) Bedre integrering
– styrke den individtilpassede språkopplæringen for innvandrere gjennom introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og asylsøkere.
– utvikle tilrettelagte språktilbud til allerede ankomne innvandrere, hvor det tas hensyn til omsorgsforpliktelser for mødre, analfabetisme og behovet for praktisk språkopplæring.
– fleksible og brukervennlige barnehagetilbud i områder med stor andel innvandrere, herunder tilbud om gratis kjernetid i bo-områder med en stor andel fremmedspråklige.
– utjamning av levekår gjennom områdeutvikling i bydeler med stor konsentrasjon av levekårsproblemer.
d) Økt trygghet
– legge fram en vurdering av ressurssituasjonen for politiet i hovedstaden som tar hensyn til de særskilte hovedstadsfunksjonene knyttet til statsbesøk, ambassadevakthold og lignende.
– styrket innsats i rus- og barnevernarbeidet, også som et forebyggende tiltak mot den økende voldskriminaliteten.
e) Lettere framkommelighet
– styrke omfanget av og kvaliteten på kollektivtransporten i byområdene gjennom økte statlige bevilgninger til investeringer og drift av kollektivtrafikken.
f) Spennende arbeidsplasser
– legge opp til et nærmere samspill mellom universiteter, høyskoler og forskningsmiljø - og bedrifter og næringsutviklingsmiljø.
– støtte opp under de regionale fortrinn som finnes i storbyregionene gjennom statlige forsknings- og utviklingsmidler.
Økt innsats i storbyregionene må komme som et tillegg til - og ikke istedenfor - innsats i distriktene. Omfanget må avklares ved behandlingen av de årlige budsjettene.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan for storbyene i samsvar med flertallets merknader i kommunalkomiteens innstilling om storbymeldingen".
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at meldingens intensjon er at det er storbyenes hovedansvar å legge til rette for utvikling i egen by. Statlige handlingsplaner på detaljnivå vil være et brudd både med meldingens intensjon og tilliten til lokaldemokratiet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at meldingen ikke gir noen bred drøfting av styringsproblemene i hovedstadsregionen. I denne regionen bor over 1,2 millioner innbyggere, regionen omfatter 46 kommuner og spenner over 4 fylker. Det er åpenbare samordningsproblemer. I andre storbyregioner kan plan- og styringsutfordringene langt på veg løses ved prosesser fram mot en fylkesdelsplan. Flertallet mener at det i hovedstadsområdet vil være behov for at staten tar initiativ til en fylkesoverskridende områdeplan. Det er behov for en bredere drøfting av dette som rommer alt fra spørsmålet om styring innenfor dagens strukturer til vurdering av behovet for endret styringsstruktur.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at Oslos spesielle rolle som toneangivende storby og hovedstad ikke er tilstrekkelig behandlet i meldingen, og etterlyser en nærmere vurdering av Oslos fremtid som hovedstad og i mange tilfeller Norges ansikt utad.
Dette flertallet mener Regjeringen bør legge fram en særskilt gjennomgang av styringsutfordringene i hovedstadsregionen i en egen stortingsmelding. Herunder må vurderes hvordan samordningen av både utviklingsarbeidet, områdeplanleggingen, velferdstilbudet og samferdselstilbudet kan bli bedre i den samlede hovedstadsregionen.
Komiteen er enig med Regjeringen i at det i Norge er noen byer som må sees på som storbyer, og at disse har egenskaper som er særegne. Komiteen understreker at Oslo har en særegen rolle som storby, og at det for Oslo kan vurderes flere oppgaver og roller som er spesielle kun for denne storbyen kontra de fem andre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i denne sammenheng bl.a. til Stortingets behandling av Rusreform II.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen hovedstadsmelding."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet om samarbeid i Oslo-regionen har vært utredet tidligere. I NOU 1997:12 "Grenser til besvær" ble disse tema berørt. Disse medlemmer viser til at utvalget ikke kunne enes om noen entydig konklusjon og at verken sentrumsregjeringen eller regjeringen Stoltenberg fulgte opp meldingen.
Disse medlemmer ser svært positivt på at det er lagt frem en samlet melding om en helhetlig storbypolitikk.
Disse medlemmer mener meldingen er en god oppfølging av Sem-erklæringens løfte om en aktiv og positiv storbypolitikk. Det er ingen motsetning mellom gode vilkår for byene og vekstkraftige regioner, tvert imot er også regionene avhengige av fungerende byer og regionsentre. Disse medlemmer legger stor vekt på meldingens fokus på et fungerende samarbeid mellom storbyene og regionene. Storbyene spiller en sentral rolle for vårt mål om å videreutvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet for å sikre en balansert utvikling.
Disse medlemmer mener at alle skal ha frihet til å bosette seg der de ønsker. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at byene kan gi alle sine innbyggere mulighet til et godt liv. Det forutsetter attraktive, funksjonelle og miljøvennlige storbyer.
Disse medlemmer ønsker velkommen meldingens fokus på bedre samordning av statlig politikk overfor storbyen. Disse medlemmer viser til at meldingen følger opp prinsippene for Regjeringens moderniseringsarbeid. Det er kommunene selv som skal prioritere ressursbruken. De har hovedansvaret for sin egen utvikling og framtid.
Disse medlemmer støtter Regjeringens syn om at storbyene er i stand til å ta hånd om flere oppgaver på egen hånd og at byene dermed kan gis et større helhetsansvar for tjenestetilbudet. Disse medlemmer støtter at Regjeringen gjennom forsøk prøver ut ulike former for oppgavedifferensiering.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at storbyane i Noreg, med Oslo i spissen, veks kraftig. Dette fylgjer ein internasjonal trend med sterkare urbanisering av både økonomisk og sosial karakter. Det medfører omveltingar i samfunnet og auka problem på fleire stader. Distrikta slit med fråflytting og utarming, byane opplever pressproblem av ulikt slag. Byane blir viktigare i samfunnsutviklinga både gjennom veksten og gjennom strukturelle grep i både offentleg og privat sektor. Desse medlemene meiner difor det er bra med ei ny stortingsmelding om storbyproblematikken. Desse medlemene vil peike på at det var gjennom handsaminga av den førre storbymeldinga den felles satsinga frå staten og Oslo kommune vart sett i gang.
Desse medlemene viser til at desse partia ønskjer at det skal vere gode vilkår for både folk og næringsliv over heile landet, inkludert storbyane. Utviklinga i storby og landdistrikt heng saman og er avhengige av kvarandre. Desse medlemene vil hevde at rask tilflytting til storbyane frå landdistrikta ikkje tener storbyane fordi det skaper pressproblem og vekstsmerter t.d. i form av manglande velferdstilbod.
Desse medlemene meiner meldinga er eit vonbrot ut frå kva forventningar Regjeringa i forkant prøvde å skape. Meldinga inneheld lite nytt. Regjeringa legg heller ikkje opp til å løyve ei einaste krone for å følgje den opp. På side 139 i meldinga blir det uttalt direkte at meldinga berre skal trekkje opp nye perspektiv for Regjeringa sin framtidige storbypolitikk. Perspektiva avgrensar seg i stort til å gje "handlingsrom" for storbyane og skape ein god dialog mellom staten og storbyane. Ut av denne dialogen skal eventuelle resultat kome. Desse medlemene meiner det bør takast politiske grep på fleire område for å medverke til å løyse dei problema storbyane våre står overfor, ikkje minst for å medverke til ein meir velfungerande regionalpolitikk.
Desse medlemene meiner vi treng ein politikk som gir høve til vekst og utvikling i alle deler av landet. Desse partia ynskjer ein framtidsretta regionalpolitikk. Denne politikken må ta utgangspunkt i dei komparative fortrinn dei ulike regionane har - naturgitte og kompetansemessige - og utvikle desse som basis for ny verdiskaping, næringsverksemd og velfungerande lokalsamfunn. Ny verdiskaping gir inntektsmoglegheiter for innbyggjarane og auka skatteinntekter for kommunane.
Ein framtidsretta regionalpolitikk må omfatte byområde i like stor grad som spreiddbygde område. Storbyregionane har like store behov for ein regionalpolitikk som Finnmark. Den riktige eininga for ein velfungerande region vil variere frå stad til stad. I ein storbyregion vil det vere eit naturleg vekselspel mellom byen som møteplass, marknadsplass og kompetansesenter og distrikta omkring.
Desse medlemene vil peike på at storbyane òg må ta eit eige ansvar for ein tettare interaksjon mellom byen og distriktet omkring. Desse medlemene vil åtvare mot at grensene for kva som er "den omkringliggende region" vert sette for snevert. Dei største byane våre har tenester og tilbod som påverkar tilhøva i ein svært stor omkrins, fleire har og eit regionalt ansvar for store regionar.
Desse medlemene vil framheve den næringspolitiske rolla storbyane spelar som senter i næringsregionar og for næringsklynger. Styresmaktene skal leggje til rette for ei vidareutvikling av denne funksjonen, og då er det om å gjere å føre ein aktiv og differensiert næringspolitikk. Desse medlemene har merka seg at Storbymeldinga er blotta for slike strategiar. Dette føyer seg inn i den lange rekkja av erklæringar frå Regjeringa om såkalla "næringsnøytralitet", og som i praksis inneber at Regjeringa ikkje har nokon næringspolitikk.
Desse medlemene vil framheve at sjølv om også storbyane består av ei rekkje lokalsamfunn, er det særlege sosiale problem i storbyane. Desse treng særlege løysingar. Det er eit faktum at dei sosiale strukturane i storbyane er annleis. Mange fleire lever heilt utan eller med berre lite nær kontakt med familie eller vener. Det er i storbyane, og særleg i Oslo, at vi finn dei største sosiale skilnadene i Noreg. Her finn ein både dei rikaste og dei fattigaste i landet. Desse medlemene meiner den aller største utfordringa i storbypolitikken er å finne betre løysingar på dette feltet.
Desse medlemene vil i samband med dei sosialpolitiske utfordringane i storbyane vise til St.meld. nr. 50 (1998-1999) (Utjamningsmeldinga). Dette dokumentet set i særleg grad søkelyset på dei veksande sosiale skilnadene i det norske samfunnet og peikar også på tiltak for å bøte på situasjonen. Desse medlemene finn det påfallande at det ikkje er referert til denne stortingsmeldinga i Storbymeldinga.
Desse medlemene vil vise til at vi har eit regionalt nivå i Noreg med folkevald styring. Regjeringa legg for forsøksverksemda sterke føringar for å svekkje fylkeskommunen utan å stille opp noko alternativ på regionalt nivå. Desse medlemene meiner Regjeringa sitt opplegg for oppgåvedifferensiering medverkar til å undergrave det regionale folkevalde nivået i Noreg. Desse medlemene meiner det er naudsynt å klårgjere grensene for den regionale staten. Det er viktig å styrke det folkevalde regionale nivået, avklare oppgåver og midler samt avklare korleis samspelet mellom lokalt, regionalt og sentralt nivå skal utvekslast. Desse medlemene er kjend med at det låg føre søknader frå fleire fylkeskommunar om å ta over større oppgåver utan at desse blei innvilga. Desse medlemene er forundra over det.
Desse medlemene vil peike på at storbyregionane står overfor ulike problemstillingar. Det er store skilnader på kva utfordringar hovudstadregionen har i høve til dei andre regionane som er omtala i meldinga. Desse medlemene viser til ei innleiing Knut Halvorsen, dagleg leiar i Oslo Teknopol IKS hadde under ein storbykonferanse Forskningsrådet heldt i september 2002. Der uttalte Halvorsen:
"Utfordringen i dag -og legg merke til at dette kommer fra en som har som oppgave å stimulere veksten i Osloregionen- er altså at Osloregionen vokser for raskt, og at veksten er feil sammensatt. Infrastrukturutviklinga i Osloregionen holder ikke følge, enten vi snakker om vei- og kollektivutbyggingen eller boligbyggingen. Det gir et sterkt press på priser og lønninger og truer regionenes konkurransedyktighet internasjonalt på sikt. (…) Mangel på effektiv regionalpolitikk er i ferd med å bli et nasjonalt økonomisk problem."
Desse medlemene er samd i denne analysen. Desse medlemene meiner utfordringane no må løysast ved å ta i bruk dei verkemidlane vi rår over og å utvikle nye.
Desse medlemene meiner derfor det er behov for eit kollektivløft i storbyregionane i form av satsing på jernbane, andre skinnegåande transportmiddel og tilrettelegging for anna kollektivdrift. Desse medlemene viser til sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 228 (2001-2002) om betre kollektivtransport.
Desse medlemene viser til at styrking og betre samordning av kollektivtrafikken i hovudstadsområdet er viktig. Desse medlemene meiner Regjeringa må medverke til betre framdrift i arbeidet med dette gjennom det etablerte Samordningsorgan for kollektivtrafikken i det sentrale Østlandsområdet.
Desse medlemene viser til at Regjeringa på fleire område har lagt fram forslag som forsterkar ei sentralisering. Fristilling av statleg verksemd har tappa mange distriktskommunar for arbeidsplassar og tenester. Stripping av midlane til SND og reduksjon av fylkeskommunane sine midlar til regional utvikling, samt ein stram kommuneøkonomi kombinert med ei omlegging av inntektssystemet, verkar i same retning.
Desse medlemene vil peike på at mange næringslivsleiarar no tek til orde for ei styrking av kommunikasjonane framfor auka skattelette. Desse medlemene vil oppmode Regjeringa til å ta desse signala på alvor ved rulleringa av Nasjonal transportplan.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er avgjerande viktig for ei meir balansert regional utvikling at dei økonomiske rammene vert monaleg auka, og at ein får ei anna fordeling av midlane enn dei signala som så langt har kome frå Vegdirektoratet.
Denne medlemen meiner staten si eiga verksemd medverkar til sterk sentralisering og auka press på hovudstaden. Senterpartiet tar derfor til orde for ei vidare utflytting av statlege arbeidsplassar frå Osloregionen. Gjennom å flytte i alt 5 000 arbeidsplassar over ein 5-årsperiode vil ein dempe presset i hovudstadsområdet, samstundes medverkar ein til breiare arbeidsmarknader andre stader i landet. Denne medlemen viser til forslag i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).
Denne medlemen meiner at sterk konsentrasjon av makt og kapital i Oslo-området er ei avgrensing for utvikling i andre deler av landet. Det er påviseleg ein klår geografisk samanheng mellom kor investeringskapitalen er og kor det blir investert. Denne medlemen viser til at reduksjonen av næringspolitiske verkemidlar, særleg gjennom SND-systemet, medverkar til at tilgangen på investeringskapital i andre deler av landet blir mindre. Det medfører igjen auka press på Oslo-området.
Denne medlemen vil vise til at Senterpartiet sitt arbeidsmål i denne perioden er "Ta heile Noreg i bruk". Denne medlemen meiner det er ei særs dekkjande formulering for dei utfordringar Noreg står framfor.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner den næringspolitiske verktøykassen må fyllast, ikkje minst med kapitalinstrument som har ei regional forankring og som kan bidra til vekst i dei respektive regionane.
Desse medlemene viser til at arbeidsmarknadsregionane kring dei største byane har blitt monaleg større med åra. Dette skuldast betre kommunikasjonslinjer og auka mobilitet blant folk. Desse medlemene meiner lokale, regionale og sentrale styresmakter i byregionane må arbeide aktivt for å samordne infrastruktur og kollektivtilbod og såleis leggje til rette for eit best mogleg tilbod for arbeidsreisande. Her er det i særleg grad naudsynt å vurdere tiltak som reduserer nærpendling med privatbil.
Desse medlemene meiner bustadspolitikken er eit særs viktig område i ein god storbypolitikk. Det gjeld å sikre ein god og variert bustadmarknad med eit prisnivå som gjer at ikkje store grupper blir ekskluderte frå å etablere seg med eigen bustad. Det handlar også om å utvikle gode og inkluderande bumiljø. Desse medlemene viser i så høve til dei forslaga som blei fremja i NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken, og vil komme tilbake til dette i samband med bustadmeldinga.