Bakgrunn og formål

Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn undertegnet tiltredelsestraktaten til Den europeiske union i Aten 16. april 2003 og vil bli medlemmer av EU 1. mai 2004.

I henhold til EØS-avtalens artikkel 128 skal enhver europeisk stat som blir medlem av EU, søke om å bli part også i EØS-avtalen. Betingelsene for tiltredelse skal fastlegges i en egen avtale.

De nye medlemslandene i EU søkte formelt om å bli part i EØS-avtalen etter at utvidelsesforhandlingene med EU ble avsluttet på møtet i Det europeiske råd i København i desember 2002. Deretter ble forhandlinger om utvidelsen av EØS innledet 9. januar og varte frem til 6. juni 2003. Avtalen ble parafert 3. juli og undertegnet 11. november 2003. Den skal forelegges alle avtaleparter for ratifikasjon og skal etter planen tre i kraft samtidig med utvidelsen av EU 1. mai 2004. For ikke å forsinke ikrafttredelsen fra norsk side ble stortingsproposisjonen om samtykke til ratifikasjon av avtalen om EØS-utvidelsen og tilliggende avtaler lagt frem for Stortinget før disse var undertegnet, det vil si på det tidspunkt proposisjonen ble oversendt Stortinget på grunnlag av en parafert avtaletekst. De tilliggende avtalene er:

• a) Tilleggsprotokoll om import av fisk og fiskevarer med opprinnelse i Norge,

• b) Avtale med Det europeiske fellesskap om en norsk finansieringsordning for perioden 2004-2009, og

• c) Avtale med Det europeiske fellesskap om visse landbruksvarer.

Hovedformålet med forhandlingene har vært å gjøre bestemmelsene som gjelder for økonomisk virksomhet og samkvem i og mellom EU og EFTA/EØS-landene, gjeldende i hele det utvidede EØS fra den dagen EU blir utvidet. Det innebærer at EØS-avtalens rettigheter og plikter anvendes i et utvidet EØS med de tilpasningene og overgangsordningene som er avtalt mellom EU, de nye medlemslandene og EFTA/EØS-landene. Utgangspunktet for forhandlingene på dette området har vært tilpasningene og overgangsordningene som er avtalt i EUs tiltredelsestraktat med de nye medlemslandene.

En særskilt utfordring i forhandlingene har vært å ivareta markedsvilkårene for norsk fiskeeksport i et utvidet EØS. Når tiltredelseslandene blir medlemmer av EU, opphører EFTA-landenes frihandelsavtaler med dem. Dermed erstattes den frie markedsadgangen for sjømat som Norge har hatt til disse landene, med EØS-avtalens protokoll 9 som fastlegger langt mer restriktive eksportvilkår. Det har vært et viktig mål i forhandlingene å kompensere for denne endringen i markedsvilkårene på en best mulig måte.

EU-utvidelsen bidrar til å bygge bro over tidligere motsetninger, utjevne velferdsforskjeller og øke livskvalitet og valgmuligheter for nye generasjoner av europeere. Gjennom våre økonomiske bidrag vil også Norge ta del i den felles europeiske innsatsen for å sikre grunnlaget for økonomisk vekst og stabilitet i de nye medlemslandene og dermed i Europa som helhet. Til tross for at Regjeringen i utgangspunktet var innstilt på å bidra til å nedbygge velferdskløften i Europa, var det en hovedutfordring i forhandlingene å utforme bidragsordninger som både med hensyn til omfang og innretning stod i et rimelig forhold til EØS-samarbeidets innhold og utfordringenes karakter.

Fra Regjeringens side har det vært viktig å arbeide for at forhandlingsprosessen kunne iverksettes og avsluttes tidsnok til å sikre en samtidig utvidelse av EU og EØS. I motsatt fall vil norske næringsinteresser kunne stå overfor uforutsigbare skadevirkninger.

Som vedlegg til stortingsproposisjonen følger den konsoliderte avtaleteksten og tilknyttede tilleggsprotokoller og bilaterale avtaler i norsk, uoffisiell versjon.

Utvidelsesavtalens innhold

EØS-utvidelsesavtalen består av en hoveddel med fortale og syv artikler, to vedlegg som omhandler henholdsvis tekniske tilpasninger og overgangsordninger, samt en sluttakt som inkluderer enkelte erklæringer og de bilaterale avtalene om finansiering, fisk og landbruk. De bilaterale avtalene inngår som elementer i det samlede forhandlingsresultatet.

EUs nye medlemsland blir med EØS-utvidelsesavtalen parter i EØS-avtalen. Fra EØS-utvidelsens ikrafttredelse skal EØS-avtalens bestemmelser være bindende for de nye medlemslandene på samme vilkår som for de nåværende avtalepartene. Det skjer ikke noen utvidelse av EØS-avtalens saklige virkeområde. Fordi EØS-avtalen stadig videreutvikles innenfor rammen av samarbeidet, inneholder den en avskjæringsdato. Den innebærer at de nye medlemslandenes forpliktelser omfatter alt EØS-regelverk vedtatt i EØS-komiteen før 1. november 2002. EØS-forpliktelser som er vedtatt etter denne dato, må for de nye medlemslandenes del vedtas som en særskilt "tilleggspakke" i EØS-komiteen etter at utvidelsesavtalen er trådt i kraft.

Det er forhandlet frem en ny protokoll 38 a til EØS-avtalen som omhandler en ny finansieringsordning i EØS med utgangspunkt i protokoll 38 i EØS-avtalen. Det finansielle bidraget fra EFTA/EØS-landene skal være på 120 mill. euro årlig i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Midlene skal fordeles til mottakerlandene i henhold til en særlig fordelingsnøkkel. Over 80 pst. av bidraget vil gå til tiltredelselandene, mens i underkant av 20 pst. vil gå til mottakerne1 av midler fra dagens finansieringsordning Hellas, Portugal og Spania. Norges andel er 94,59 pst. av kostnaden. Hvert år forplikter Norge seg med dette til å stille til rådighet ca. 113,4 mill. euro eller om lag 941 mill. kroner.

Midlene kan benyttes for prosjekter innenfor vern av miljøet, fremme av bærekraftig utvikling, bevaring av den europeiske kulturarv, utvikling av menneskelige ressurser samt helse og barneomsorg. Midlene kan også benyttes til akademisk forskning innenfor de prioriterte områdene. EFTA/EØS-landenes bidrag til hvert enkelt prosjekt må ikke overstige 60 pst. av kostnadene, unntatt for prosjekter finansiert av offentlige

1Irland og Nord-Irland er ikke lenger støtteberettigede.

myndigheter hvor maksimalt støttenivå er 85 pst. av de samlede kostnader.

EFTA/EØS-landene skal forvalte ordningen. Nærmere regler om gjennomføring vil bli fastlagt senere. Ordningen i EØS skal samordnes med en norsk finansieringsordning (se nedenfor), og søknadsprosedyrene for de to ordninger skal være de samme. Ved utløpet av femårsperioden skal behovet for fortsatte bidrag vurderes i lys av økonomiske og sosiale forskjeller innenfor EØS.

Det er også avtalt en særskilt norsk finansieringsordning for perioden 1. mai 2004 - 30. april 2009. Den innebærer at det opprettes en ordning utelukkende finansiert av Norge for å minske de sosiale og økonomiske forskjeller etter utvidelsen av EØS. Formålet med ordningen er å bidra til å styrke de nye medlemslandenes evne til å delta fullt ut i det indre marked i et utvidet europeisk økonomisk samarbeidsområde. Ordningen fastlegges gjennom en bilateral avtale mellom Norge og EF. Den inngår som del av den helhetlige forhandlingsløsningen om utvidelsen av EØS.

Norge forplikter seg gjennom denne ordningen årlig å stille til rådighet 113,4 mill. euro eller om lag 941 mill. kroner i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Tilskuddene skal gå til de samme sektorer som EFTA-landenes finansieringsordning i EØS, men med hovedvekt på prosjekter innenfor Schengen-samarbeidet og styrking av rettsvesenet, miljø, regionalpolitikk og regionalt samarbeid over landegrensene, samt til faglig bistand til gjennomføring av fellesskapsregelverket.

Det er kun de nye medlemslandene som vil motta bistand under denne ordningen. Dette skal skje i henhold til en avtalt fordelingsnøkkel. Det vil være norske myndigheter som skal forvalte finansieringsordningen og treffe beslutninger om støtte.

Gjennom 1990-tallet inngikk Norge og EFTA frihandelsavtaler med åtte av de ti tiltredelseslandene. I alle disse avtalene er prinsippet om fri markedsadgang med fisk nedfelt. Følgelig er dagens handel med fisk med tiltredelseslandene toll- og kvotefri bortsett fra noen mindre unntak. Eksporten til tiltredelseslandene har økt betydelig siden frihandelsavtalene ble inngått.

Som erstatning for bortfallet av fri markedsadgang for sjømat til tiltredelseslandene når de blir EU-medlemmer, har Norge fått tollfrie kvoter for fryst sildefilet og sildelapper (67 000 tonn), fryst rund sild (44 000 tonn) og fryst rund makrell (30 500 tonn). I tillegg økes den tollfrie kvoten på fryste pillede reker fra 5 500 tonn til 8 000 tonn. Innen 30. april 2009 skal nivået på kvotene gjennomgås på nytt.

Eksport av sildefileter og sildelapper utover den tollfrie kvoten vil heretter ha den samme tollpreferansen ved at tollsatsen på fryste sildelapper reduseres fra 15 til 3 pst. fra 1. mai 2004. Sildelapper er det største enkeltproduktet som eksporteres til tiltredelseslandene. Avtalen har form av en tilleggsprotokoll til Norges bilaterale frihandelsavtale med EF av 1973.

Handelen med landbruksvarer mellom Norge og de nye medlemslandene har tradisjonelt vært liten. Dette gjelder både handel med landbruksvarer som melkeprodukter, kjøtt og korn og for bearbeidede landbruksvarer. Den eneste importen av særlig omfang til Norge har vært innførsel fra Polen og Ungarn av jordbær, bringebær og eplesaft til konservesindustrien. Denne importen har vært basert på utnytting av tollfrie importkvoter i tilknytning til EFTAs frihandelsavtaler med disse landene. Norge har ikke hatt tilsvarende tollfrie eksportkvoter i frihandelsavtalene med tiltredelseslandene for landbruksvarer, og eksporten har vært begrenset. Forhandlingsresultatet innebærer at den eksisterende handelen med landbruksvarer mellom Norge og de nye medlemslandene videreføres ved at importkvotene for frosne jordbær, frosne bringebær og eplesaft som hittil har vært forbeholdt de nye medlemslandene, legges til EUs totale kvote fra 1. mai 2004. Den bilaterale avtalen mellom Norge og EU om landbruksvarer har form av en brevveksling, i likhet med tidligere liknende avtaler på landbruksområdet.

En ny protokoll til EØS-avtalen innarbeider og tilpasser de EØS-relevante, tidsbegrensede beskyttelsesmekanismene som finnes i EUs tiltredelsesakt. En såkalt alminnelig økonomisk beskyttelsesklausul er ment å kunne benyttes ved alvorlige og vedvarende økonomiske problemer i en sektor eller et bestemt geografisk område. En beskyttelsesklausul for det indre marked vil få anvendelse dersom et av de nye medlemmene ikke oppfyller sine avtaleforpliktelser. I tillegg er det nedfelt beskyttelsesklausuler i overgangsordningene for henholdsvis fri bevegelighet for personer, og for innenlands veitransport med hensyn til såkalt kabotasje, dvs. adgangen for en transportør fra en avtalestat til å drive transport mellom to bestemmelsessteder i en annen avtalestat.

Vedleggene til EØS-utvidelsesavtalen lister opp de ulike tekniske tilpasninger og overgangsordninger som er fremforhandlet mellom EU og de nye medlemslandene, og som det er besluttet også skal gjelde for EØS-utvidelsen. Tekniske tilpasninger i den eksisterende EØS-avtalen er nødvendige for å gjenspeile at avtalen utvides med ti nye land. Disse vil normalt være varige og kan innebære nødvendige tilføyelser av de nye medlemslandenes navn, nye offisielle betegnelser fordi det blir flere offisielle EU-språk m.m.

Overgangsordningene som er nedfelt i vedleggene til EØS-utvidelsesavtalen, er de samme som de nye medlemslandene har avtalt i forhold til EU. De er tidsbestemte og skal gi de nye medlemslandene tid til å tilpasse seg EUs regelverk, slik at man unngår alvorlige økonomiske og sosiale problemer.

Sluttakten i avtalen inneholder bl.a. felleserklæringer og andre erklæringer som skal avgis i forbindelse med EØS-utvidelsen. I tillegg inneholder sluttakten bl.a. den bilaterale avtalen mellom Norge og Det europeiske fellesskap om en finansieringsordning, de to bilaterale tilleggsprotokollene om markedsadgang for fisk som inneholder henholdsvis Norges og Islands fiskeriavtale ved utvidelsen, samt brevvekslingen mellom Norge og EF om Norges bilaterale avtale for visse landbruksvarer.

Økonomiske og administrative konsekvenser av utvidelsesavtalen

EUs utvidelse forventes generelt å ha positive økonomiske virkninger for hele Europa. En utvidelse av det indre marked vil føre til et tettere samarbeid mellom Norge og de nye medlemslandene på områder som omfattes av EØS-avtalen. De nye finansieringsordningene vil også føre til nærmere samarbeid mellom Norge og de nye mottakerlandene.

De generelle, positive økonomiske virkningene av utvidelsen er knyttet til gjennomføring av et felles regelverk som skaper økonomisk integrasjon gjennom ensartede rammevilkår for handel og økonomisk samkvem, og relativ høy forventet økonomisk vekst i tiltredelseslandene fremover. Norsk næringsliv vil få økt konkurranse, men et større indre marked med 450 millioner forbrukere vil også skape nye muligheter. Den økonomiske betydning for Norge må imidlertid også vurderes ut fra at vår handel med de nye medlemslandene i dag utgjør under to prosent av vår utenrikshandel.

Som en direkte kostnad av EØS-utvidelsen vil den norske innbetalingen til de to finansieringsordningene til sammen årlig beløpe seg til 226,8 mill. euro, eller ca. 1,882 mrd. kroner, frem til 2009. De administrative kostnadene ved forvaltningen av både den norske finansieringsordningen og ordningen innenfor EØS vil dekkes innenfor den avtalefestede beløpsrammen for ordningene. Forvaltningen av de nye finansieringsordningene vil medføre at det administrative apparatet i Norge og i utlandet må styrkes. Også disse utgiftene vil i sin helhet bli dekket innenfor den avtalte rammen for ordningen. Dette er nærmere omtalt i Utenriksdepartementets stortingsproposisjon nr. 1 (2003-2004).

Når det gjelder øvrige, generelle utgifter forbundet med EØS-utvidelsen, vil en åpning for fri bevegelighet for personer kunne føre til økte utgifter over statsbudsjettet grunnet økte trygdeutbetalinger m.m.

En økning fra 18 til 28 EØS-land vil dessuten generelt kunne medføre økt administrasjon, f.eks. ved godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, økt antall tilbydere ved offentlige anbudskonkurranser mv. Det antas ikke at EØS-utvidelsen vil få øvrige administrative konsekvenser av betydning.

Konklusjon

EØS-avtalen er grunnlaget for Norges samarbeid med EU og sikrer norsk næringsliv adgang til det indre marked på linje med EUs medlemsland.

Det er i dag etter Regjeringens oppfatning ikke noe reelt alternativ til EØS-avtalen for å ivareta norske interesser vis-à-vis EU. Uten en samtidig utvidelse av EU og EØS-området vil heller ikke det indre marked kunne fortsette å fungere som ett. EØS-samarbeidet vil for de fleste praktiske formål opphøre dersom vi ikke får på plass en samtidig utvidelse. For norsk næringsliv anses det derfor som avgjørende at EØS-området utvides samtidig med EU fra 1. mai 2004.

I tillegg til å sikre en samtidig utvidelse av EU og EØS-området har det for Regjeringen vært makt­påliggende å få kompensasjon for tapt markedsadgang for fisk og fiskeprodukter som følge av at frihandelsavtalene med de nye EU-landene bortfaller fra det tidspunkt de blir medlemmer.

I forhandlingene har EU lagt vekt på at Norges adgang til et utvidet indre marked må betales med nye finansielle bidrag. EU forventer at Norge bidrar til Europas sosiale og økonomiske utjevning når EU utvides. Et økonomisk bidrag som begrenser seg til å videreføre dagens låne- og tilskuddsordning, var det utelukket for EU å godta. Det ble i forhandlingene gjort klart at EU var rede til å reise spørsmål om videreføring av hele EØS-avtalen dersom ikke EFTA-siden aksepterte å øke sine finansielle bidrag vesentlig. Størrelsen og innretningen på Norges finansielle bidrag har derfor stått sentralt i forhandlingene.

EØS-avtalens fremtidige være eller ikke være var etter Regjeringens oppfatning den reelle situasjonen Norge sto overfor i forhandlingene. For Regjeringen var det derfor av avgjørende betydning at man kom til enighet, men også at enighet ble oppnådd i tide til at man kunne få en samtidig utvidelse av EU og EØS-området. Selv om Regjeringen sier den uansett ville være seg sitt ansvar bevisst til å bidra til Europas sosiale og økonomiske utjevning, la den også vekt på at det måtte være en viss sammenheng mellom det finansielle bidragets størrelse og hva man oppnådde på markedssiden. Det var videre vesentlig for Regjeringen å unngå at en fiskeriløsning skulle medføre at norske begrensninger på utenlandsk eierskap og investeringer i fiskerisektoren skulle bli et tema i forhandlingene.

Etter Regjeringens syn ivaretar forhandlingsresultatet grunnleggende norske interesser, selv om det norske økonomiske bidraget blir mangedoblet sammenlignet med nivået på dagens låne- og tilskuddsordning.