Vedlegg 1: Brev frå kommunal- og regionalminister Erna Solberg til Stortingets presidentskap, datert 29. september 2003
Dok nr 8:115, Forslag fra stortingsrepresentantene Vidar Andersen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg og Torbjørn Andersen:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en samlet plan for fornyelse og oppgradering av vannforsynings- og avløpsnettet, hvor de beskrevne og følgende virkemidler vurderes inntatt:
1. Økonomiske incitamenter i form av direkte støttebevilgninger til kommunene.
2. Statlige rådgivende retningslinjer for en minstestandard på funksjonsdyktighet og teknisk tilstand på vannforsynings- og avløpsnettet.
3. Bidra til å styrke kompetanse og rekruttering til infrastruktursektoren for vann og avløp.
4. Utredninger, utvikling og forskning for en bedre VA-infrastruktur.
5. Dagens forskrifter for avgiftsberegning gjennomgås.
6. Forskriftene suppleres med regler for budsjettering, regnskap, revisjon og kontroll."
For Regjeringen er offentlige tjenester til innbyggerne med tilfredsstillende kvalitet, og en effektiv ressursutnyttelse i offentlig sektor prioriterte områder. Vann- og avløpssystemene, fra kilde til resipient, og tilstanden på infrastrukturen er kritiske faktorer for et velferdssamfunn som det norske. At tilstanden kjennetegnes ved tidsmessighet, tilstrekkelig teknisk kvalitet og ivaretakelse av miljøkrav, bidrar til god velferd og hygiene i samfunnet og til en bærekraftig utvikling. Nevnte faktorer er og viktige for næringslivet og dermed landets økonomi.
Vannforsyning og transport og rensing av avløpsvann, er i dag i hovedsak et kommunalt ansvar. Virksomheten utføres i stor grad av kommunene selv, men det er også noe innslag av kommunale og interkommunale selskaper. I tillegg drives enkelte mindre enheter i privat regi. Virksomhetene, enten de er kommunale eller kommunale/private selskaper må drives innenfor rammen av de relevante lover og forskrifter. For vannforsyning er drikkevannsforskriften (Forskriften av 4. desember 2001 nr. 1372) sentral. Forskriften har til formål å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende. Forskriften omfatter ethvert vannforsyningssystem og internt fordelingsnett som skal levere drikkevann, og ethvert forhold som kan medføre forurensning av råvann og drikkevann i vannforsyningssystem eller internt fordelingsnett.
Når det gjelder anlegg for transport og behandling av avløpsvann er regler for slike gitt i forurensningsloven (Lov av 13. mars 1981 nr. 6) kapittel 4 og i forskrifter i medhold av loven vedrørende behandling av særskilte partikler i avløpsvannet.
Forslagsstillerne ber Regjeringen fremme forslag om en samlet plan for fornyelse og oppgradering av nettet. Jeg vil i den forbindelse få minne om følgende:
Program for vannforsyning har i perioden 1995-2002 hatt en egen tilskuddsordning hvor vannverk har kunnet søke om tilskudd til kvalitetsforbedrende tiltak. Programmet har utløst den mest omfattende utbedring av norske vannverk noensinne. Forbedringen har i større grad skjedd ved de store vannverkene enn ved de små. Fra og med 2003 inngår tilskuddsordningen i programmet i en mer generell statlig tilskuddsordning administrert av fylkeskommunene. Programmet har medvirket til at vannverk som til sammen forsyner mer enn en halv million personer, har fått vann som er hygienisk sikret gjennom desinfeksjon av vannet.
Selv om tilskuddsordningen nå er lagt om, vil arbeidet med Program for vannforsyning fortsette. Helsedepartementet har bestemt at Folkehelseinstituttets arbeid med Program for vannforsyning skal opprettholdes som en permanent ordning. Dette innebærer at Folkehelseinstituttet skal fortsette det arbeid som er gjort for å motivere vannverk til å gjennomføre kvalitetsforberedende tiltak. I de kommende år vil vi sette fokus på tiltak som vannverk må gjennomføre for å utbedre ledningsnettet.
Gjennom EØS-avtalen er Norge omfattet av EUs rådsdirektiv av 21. mai 1991 om rensing av avløpsvann fra byområder (avløpsdirektivet). Direktivet gjelder oppsamling, rensing og utslipp av avløpsvann fra tettbebyggelse, samt rensing og utslipp av spillvann fra visse industrisektorer. Det settes både spesifikke rensekrav og tidsfrister for utslipp til avløpsvann som går til ferskvannsforekomster, elvemunninger og kystfarvann.
Statens forurensningstilsyn (SFT) sendte juli 2003 forslag til ny forskrift om utslipp fra avløpsanlegg stiller strengere krav til rensing av kommunalt avløpsvann på høring.
SFTs forslag til forskrift omfatter avløpsvann fra:
– kommuner
– bolig, hytter, campingplasser o.l.
– bensinstasjoner, tannklinikker, fotovirksomhet m.m.
Etter planen skal forskriften tre i kraft 1. juli 2004. Forskriften stiller i en del tilfeller strengere krav til rensing av kommunalt avløpsvann enn dagens praksis. Bakgrunnen for de nye kravene skyldes gjenværende tiltak for å etterkomme krav i EUs avløpsdirektiv. I forskriften åpnes det for å gi unntak fra direktivets normalkrav til fjerning av organisk materiale.
Forskriften vil likevel føre til at en rekke renseanlegg på Vestlandet og nordover må oppgraderes. Kravene vil kunne medføre 1-1,5 milliarder kroner i økte investeringer for kommunene i dette området fram mot utgangen av 2006. Det kan føre til at hver enkelt abonnent må betale opptil 400-900 kroner mer i året.
Som det framgår av ovennevnte eksisterer dermed både nasjonale program og planer for betydelige investeringer innenfor vannforsyning og håndtering av avløpsvann. Behov for ytterligere tiltak må bero på en grundigere vurdering av behov. Anleggene for distribusjon av vann (herunder drikkevann) og avløpsvann er av varierende alder og kvalitet. Det eksisterer imidlertid ikke noen entydig sammenheng mellom anleggets alder og kvalitet.
Regjeringen er opptatt av gode insentivordninger for offentlige virksomheter, også vann- og avløpsverk. I den forbindelse har Kommunal- og regionaldepartementet gitt SINTEF AS i oppdrag å utrede et nasjonalt informasjonssystem om og for offentlige vann- og avløpsverk. Et slikt informasjonssystem må kunne gi sammenlignbar informasjon ikke bare som pris, men også tjenestekvalitet og leveringssikkerhet for norske vann- og avløpsverk. Lav utskiftningstakt på ledningsnettet kan føre til at et kommunalt verk framstår med lav tjenestekvalitet og leveringssikkerhet relativt sett.
Gjennom muligheter for sammenligninger med andre verk kan det dermed settes fokus på nødvendige reinvesteringer for det enkelte verk. Et slikt informasjonssystem kan også gi informasjon om tilstand på infrastrukturen ut over den informasjon som foreligger gjennom vannverksregisteret og den avløpsstatistikk som samles inn av Statistisk sentralbyrå.
Kommunal- og regionaldepartementet har i tillegg bedt SINTEF vurdere om dagens finansieringssystem basert på selvkost innenfor VA-området, bør erstattes av et system med inntektsrammer etter mønster av den inntektsregulering en har innenfor monopoldelen av elektrisitetsforsyningen.
Jeg er sterkt i tvil om behovet for noen nasjonal plan ut over de program, planer og utredninger som nevnt over.