Vedlegg 1: Brev fra Nærings- og handelsdepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 2. mai 2003
Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens brev til statsråd Børge Brende av 31. mars 2003 vedlagt Dokument nr. 8:61 (2002-2003) og til hans brev av 25. april d.å. hvor det meddeles at saken hører inn under Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde.
The OECD Halden Reactor Project (HRP) er det største internasjonale forskningsprosjekt i Norge. Det har pågått siden 1958 og omfatter nå ca 100 private og offentlige organisasjoner i 20 land, deriblant de store kjernekraftlandene USA, Japan, UK, Tyskland, Frankrike og Russland. Prosjektet er forankret i Haldenreaktoren (HR), administreres av Institutt for energiteknikk (IFE) og omfatter sikkerhetsforskning innen brensel-, material- og kontrollromsteknologi. Det nåværende treårsprogrammet begynte 1.1.2003 og utløper 31.12.2005.
Regjeringen mener at Prosjektet leverer betydelige bidrag til så vel norsk forskning og utdanning som til norsk industri. Prosjektet gir Norge internasjonalt anerkjent kompetanse innen kjernekraftens drifts- og sikkerhetsmessige sider. Denne kompetansen styrker Norges posisjon i internasjonalt sikkerhetssamarbeid, og har gjennom Atomhandlingsplanen bidratt til sikkerhetsforbedringer ved kjernekraftverkene på Kola og ved St Petersburg. Østeuropeisk deltagelse fører til direkte forbedringer ved disse lands kjernekraftverk.
Kjernekraftland som USA, Finland og Sverige har valgt å håndtere brukt kjernebrensel ved lagring/deponering. Andre land som Frankrike, Belgia, Sveits, Tyskland og Japan har valgt å gjenvinne plutonium fra det brukte brenselet gjennom reprosessering og benytter denne energiressursen som MOX i sine reaktorer før endelig lagring. Reprosessering ble opprinnelig utviklet for å separere våpenplutonium (ikke for å utvikle MOX som anført i Dokument nr. 8:61). Imidlertid er bruken av MOX den eneste metode for å destruere plutonium og samtidig utnytte energipotensialet.
Det er fremført flere argumenter mot bruken av MOX. Det har vært hevdet at produksjon og bruk av MOX er mer forurensende enn produksjon og bruk av tradisjonelt kjernebrensel. Ifølge beregninger gjennomført av OECD-NEA vil den samlede radioaktive forurensning knyttet til en brenselssyklus uten reprosessering bli noe lavere enn en syklus som involverer reprosessering og bruk av MOX. Det er imidlertid store usikkerheter i beregningene, og forskjellene har i følge beregningene liten strålevernmessig betydning. Når det gjelder utslippene av technetium-99 fra .reprosesseringsanlegget i Sellafield spesielt, er disse knyttet til behandlingen av historisk avfall og kan trolig renses til en overkommelig kostnad dersom det er politisk vilje til det på britisk side.
På den annen side finnes det også et argument for fortsatt MOX-eksperimentering. Om enn fremdeles ufullkommen, er MOX-teknologien pr i dag den eneste som kan destruere plutonium. Derfor er MOX-teknologien valgt i den russisk-amerikanske avtale for reduksjon av våpenplutoniumslagrene, jf rapporten fra National Nuclear Security Administration til Kongressen av februar 2002.
Det har vært hevdet at MOX-eksperimentene i Halden kan bidra til at flere land vil ta i bruk MOX eller anvende denne typen brensel i større målestokk. Skulle det skje, ville reprosesseringsaktiviteten øke. Drivkraften bak den økende bruken av MOX er det faktum at det finnes et marked for å utnytte gjenvunnet plutonium til produksjon av energi. De land som bruker MOX, har etablert langtidskontrakter med reprosesseringsanlegg som for eksempel i Sellafield. Regjeringen mener at et forbud mot MOX-eksperimenter i Halden ikke vil ha noen direkte betydning for andre lands bruk eller valg av reprosessering/MOX-brensel. Haldenrosjektet kan imidlertid bidra til å gjøre bruken av MOX sikrere.
Et helt nytt anlegg i Sellafield har startet produksjon av MOX og har planer om å øke sin aktivitet i årene som kommer til tross for protestene fra bl.a. Norge og Irland. Det nye Sellafieldanlegget og MOX-produksjonen kan føre til at vi får enda mer reprosessering i fremtiden, hvilket fra norsk side ikke er ønskelig.
Norge står fast ved sin moralske og politiske støtte til irske myndigheters søksmål mot Storbritannia for å få stanset den nye MOX-fabrikken i Sellafield. En videreføring av forskningsprosjektet ved Haldenreaktoren betyr ikke at Regjeringen ikke ser problemer med produksjon av MOX i Sellafield, med tilhørende økning av sjøtransport. Fra norsk side gjennomgår man også mulighetene for å forfølge Sellafieldsaken rettslig, og det er jevnlige kontakter med irske myndigheter om dette.
Stortinget har i flere omganger tatt opp MOX-problematikken de senere årene. MOX-brenselet er etter alt å dømme kommet for å bli, og virksomheten i Halden vil etter Regjeringens mening neppe ha avgjørende betydning for om nye land velger å ta i bruk MOX eller ikke. I tråd med Stortingets forutsetninger, jf. Inst. S. nr. 126 for 199S-99, gjelder de eksperimenter som utføres ved atomreaktoren i Halden, utelukkende sikkerhetsaspektene ved MOX. I så måte kan det være mange hensyn som taler for at forskningen fortsetter. Stortingets vilkår for støtte gjelder naturligvis også perioden 2003-2005.
Et avgjørende punkt er hvorvidt MOX-eksperimentene i Halden representerer noen spesiell trussel mot nærmiljøet. Statens strålevern, det rette organ til å vurdere slike forhold, er godt kjent med at det pågår MOX-eksperimenter i Halden. Strålevernet har likevel aldri vurdert de sikkerhetsmessige sidene ved MOX-aktivitetene i Halden som farligere enn de øvrige aktivitetene som foregår der. Det kan opplyses at i løpet av mai d.å. vil Strålevernet utgi en bred, samlet og lett tilgjengelig presentasjon av hele MOX-problematikken.
Med de opplysninger som foreligger, ser jeg liten grunn til å kreve stans i MOX-eksperimentene i Halden.