Vedr. Dok. nr. 8:132 (2002-2003)

Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens oversendelse av Dokument nr. 8:132 (2002-2003) av 07.10.03, forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Inge Ryan, Heidi Sørensen, Siri Hall Arnøy og Sigbjørn Molvik om en nasjonal strategi for å gjøre norsk solindustri verdensledende.

Representantene fremmer fem forslag som jeg behandler hver for seg. Forslagene har også vært behandlet i Nærings- og handelsdepartementet og i Utenriksdepartementet.

1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for utvikling av en global solindustri, med norsk industri som ledende aktører.

I løpet av de siste årene har vi fått opp en gryende norsk industri, med flere aktører, innenfor et internasjonalt solcellemarked som er i sterk utvikling. Solceller har også enkelte nisjeanvendelser i Norge. Forslagsstillerne peker på at flere norske bedrifter er involvert som store kommersielle aktører i produksjon av solceller.

Framveksten av norske aktører innenfor dette området ville ikke ha vært mulig uten langsiktig kompetanseoppbygging. Siden 1970-tallet har utnyttelse av solenergi vært et aktuelt forskningstema i Norge, og Forskningsrådet har bidratt til at en rekke norske bedrifter og FoU-miljøer har deltatt i internasjonale samarbeidsprosjekter. Det har vært en bevisst målsetting å bygge opp et robust norsk forskningsmiljø i med høy kompetanse på dette området.

Forslagsstillerne skriver at det bør legges en nasjonal strategi som skal peke ut tiltak som skal gjøre markedet før solceller stort, og norsk solindustri verdensledende i dette markedet. Det foreslås blant annet at solindustrirelatert forskning naturlig bør havne inn under Norges forskningsråds strategiske satsingsområde "Skjæringspunktet mellom energi og miljø".

Solindustrirelatert forskning konkurrerer i dag på linje med annen forskning om midler fra Norges forsk­ningsråd. Miljø og energi er som forslagsstillerne påpeker allerede satsingsområder. Det vil være opp til Norges forskningsråd å prioritere aktuelle solindustrirelaterte prosjekter i forhold til andre prosjekter innenfor Forskningsrådets prioriterte områder. Gjennom Norges forskningsråd har det de senere år gått i størrelsesorden 8-10 mill. kroner årlig til solenergiforskning. Det aller meste av dette er solcellerelatert forskning, hovedsakelig materialforskning. Det har vært en bevisst satsing på solcelleforskning i Norge, blant annet for å utnytte materialkompetansen vi har i Norge rundt silisium.

Når det gjelder tiltak for å styrke solindustriutviklingen i Norge omtales i dokument 8 følgende:

• – Et forslag om etablering av et såkornfond rettet mot utvikling av miljøteknologi skal ligge til behandling i Stortinget. Dette bør rettes mot solindustrien.

• – Solindustrien må bli et prioritert satsingsområde for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Solindustri kan nyte godt av industrielle synergier, og lokalisering må derfor ikke være et kriterium for SND-hjelp.

• – For å redde arbeidsplasser og utnytte kompetanse og eksisterende industrianlegg er omstillingspakker et effektivt virkemiddel.

• – Eksisterende arealer og lokaler ved gammel industri kan bli tilbudt kjøpt av SIVA. Salgssummene kan for eieren av disse anleggene gå inn som egenkapital til nyetableringer innen solindustrien.

• – Økning av FoU-støtten til solenergien. Etablering av SkatteFunn-regler hvor prosess- og produktutvikling gis fradragsrett.

Nærings- og handelsdepartementet vil på generelt grunnlag uttrykke skepsis til å etablere for snevre såkornfond eller legge begrensende føringer på hvilke investeringer såkornfond kan gjøre. Skal statens kapital virke utløsende på privat kapital er det viktig at investeringsmulighetene ikke begrenses i vesentlig grad.

Nærings- og handelsdepartementets styring av virkemiddelapparatet foregår på et overordnet nivå. Det vil være opp til SND å prioritere de næringer og de prosjekter som etter SNDs vurdering bidrar best til å nå de mål som er satt for SND og de ordninger som SND forvalter. Lokalisering vil være viktig i SNDs vurdering da store deler av SNDs midler kun kan benyttes ivirkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene. Når det gjelder solenergi, har SND blant annet vært inne med støtte til Scanwafers to produksjonsanlegg for solcelleskiver i Glomfjord.

Det er Nærings- og handelsdepartementets klare oppfatning at SIVA ikke bør pålegges å kjøpe eksisterende arealer og lokaler for at aktuelle bedrifter skal få mulighet til reetablering og omstilling. Det må være de positive effekter et SIVA-anlegg kan gi for nytt næringsliv, ikke frigjøring avmidler for eier av eiendommen, som må ligge bak eventuelle kjøp av bygningsmasse av virkemiddelapparatet

Bedrifter innenfor solindustri kan som alle andre bedrifter søke om SkatteFunn-midler. Nærings- og handelsdepartementet vil vise til at skatteutvalget (NOU 2003:9) advarer mot selektive skattemessige tiltak rettet mot enkeltnæringer eller investeringer. Departementet vil på denne bakgrunn fraråde å opprette en ordning med særlige fradrag for solindustrien.

2. Stortinget ber Regjeringen foreslå som nasjonalt mål at det installeres solcelleanlegg på minst 10.000 tak (små næringsbygg og boliger) og på 100.000 m2 fasader på store bygg.

Omlegging av energibruk og energiproduksjon står sentralt i Regjeringens politikk. For å nå målene for energiomleggingen, er det gjennom Enova etablert en rekke støtteordninger og andre virkemidler. Mål­settingen er å skaffe flest mulig miljøvennlige og sparte energienheter på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Dette er i tråd med det flertallet i energi- og miljøkomiteen sluttet seg til i Innst. O. nr. 59 (2000-2001). For å få til dette, må Enova ha størst mulig fleksibilitet i virkemiddelbruken samtidig som de må gi støtte til de prosjekter som gir flest nye eller sparte kilowattimer per støttekrone.

Etablering av et konkret måltall for solcelleanlegg vil være i strid med den kostnadseffektivitet og teknologinøytralitet som ligger i Enovas målsetninger og virkemidler. I stedet for å innføre nye målsetninger knyttet til enkelte teknologier, ønsker jeg en generell styrking av arbeidet med en miljøvennlig energiomlegging i Norge.

Enova gir i dag støtte til nye fornybare energiteknologier. Gjennom programmet ""Fornybare energikilder" kan prosjekter med elektrisitetsproduksjon støttes med inntil 25 pst. av dokumenterte prosjektkostnader. Dette inkluderer også solcelleprosjekter. Kostnadene for solceller er imidlertid så store i forhold til annen fornybar produksjon at man hittil ikke har sett store solcelleprosjekter i Norge. En egen satsing på solceller vil gå ut over satsingen på annen fornybar energiproduksjon som er mer nærliggende med vår ressurstilgang i Norge.

Introduksjon av solceller kan i fremtiden bli styrket ved innføring av et pliktig grønt sertifikatmarked slik Regjeringen nå arbeider for. Et konkret mål om antall tak eller kvadratmeter med solceller, vil imidlertid også her være i strid med det viktige prinsippet om kostnadseffektivitet og teknologinøytralitet. Konkurranse på tvers av teknologier legger til rette for at de beste løsningene for fornybar energiproduksjon vinner fram. Dette er viktig for å stimulere til kostnadsreduksjoner og effektivisering i produksjonen.

Norsk solcelleindustri er allerede veletablert på verdensmarkedet og er i stadig vekst. Etterspørselen internasjonalt er økende. Etablering av et særskilt måltall for solceller i Norge, med den hensikt å bygge opp et hjemmemarked for norsk solcelleindustri, anser jeg ikke som hensiktsmessig.

3. Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å etablere et nasjonalt demonstrasjonsanlegg for solceller i Norge. Den nye operabygningen i Bjørvika er et aktuelt sted for et slikt anlegg,

I Regjeringens energi- og næringspolitikk legges det til rette for etablering av demonstrasjonsanlegg og utvikling av prototyper innen flere sektorer. Utvikling og demonstrasjon av nye energiteknologier kan støttes både gjennom Forskningsrådet, Enova og SND.

Av konkrete eksempler på støttede utviklings- og demoprosjekter innen fornybar energi kan nevnes; Hammerfest Strøms tidevannskraftverk i Kvalsundet, Norsk Hydros vind-hydrogenprosjekt på Utsira, ScanWinds vindkraftteknologiprosjekt på Hundhammerfjellet og solcelleanlegget på NTNU i Trondheim. Dette viser at det er stor spenvidde i de forskjellige prosjektene og at det er viktig å satse bredt fremfor å etablere særskilte satsinger på en teknologi.

Regjeringen ønsker å videreføre en politikk som muliggjør flere slike utviklings- og demoprosjekter i fremtiden. Det er en viktig forutsetning for satsingen på fornybar energi og energiomleggingen, samtidig som det er viktig for nyskapning og innovasjon i norsk næringsliv. Felles for prosjektene er imidlertid at de har kommet på initiativ fra energibransjen, ofte i samarbeid med forskningsinstitusjoner med spesiell kompetanse på området. Myndighetenes rolle er først og fremst å bedre de generelle rammevilkårene for slike prosjekter. Jeg mener at dette er en fornuftig rollefordeling også i fremtiden.

4. Stortinget ber Regjeringen endre retningslinjene for norsk bistand, slik at satsing på solenergi blir prioritert, minst på linje med andre energiformer hvor Norge har spesiell kompetanse.

Forhandlingene i WSSD/Johannesburg og det endelige resultatet legger press på alle land til å bruke eksisterende energikilder mer effektivt, og å legge vekt på fornybare energikilder. Det er viktig å få til økonomisk utvikling ved bruk av fornybare energiressurser, samt energieffektivisering i utviklingsland fordi:

• – energi er viktig i arbeidet for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse

• – en tredjedel av jordens befolkning, i hovedsak i utviklingsland, mangler tilgang til moderne energiforsyning

• – dagens produksjon og bruk av energiressurser er ikke bærekraftig.

Utenriksdepartementet peker på at et sentralt punkt vil være å finne fram til satsingsområder som utvik­lingslandene selv ønsker å prioritere innenfor en bærekraftig utvikling. Det er ikke entydig gitt at solceller er bedre egnet enn andre typer fornybar energi, da man står overfor både store kostnader og kompetansekrav i forbindelse med investeringer og vedlikehold av anlegg, i tillegg til eventuelle miljøproblemer knyttet til bruk av batterier.

FN har identifisert noen tematiske områder som er sentrale dersom verdenssamfunnet skal kunne realisere gjennomføringsplanen fra Johannesburg. Temaene refereres til som WEHAB (Water, Energy, Health, Agriculture, Biodiversity). Regjeringens spesifikke oppfølging av Johannesburg-toppmøtet vil være knyttet til områdene vann, energi, landbruk og biologisk mangfold. Helse som også er del av WEHAB, er et eget innsatsområde i norsk utviklingspolitikk og inngår ikke i WEHAB-satsningen.

Innsatsen innenfor disse områdene er allerede i dag betydelig. Dersom man tar helse ut av regnestykket, utgjør den regulære bistanden på området årlig til sammen over 700 mill kroner ifølge de siste anslag. Norge ga iJohannesburg tilsagn om ytterligere til sammen 375 mill kroner over treårsperioden 2003-2005, som øremerkes WEHAB-områdene.

I Norges tilleggssatsing har det vært viktig både å styrke viktige bilaterale tiltak hvor vi allerede er inne, og gi bidrag til nye, strategiske programmer i regi av multilaterale organisasjoner. Det er lagt stor vekt på dialogen med mottakerlandenes egne myndigheter. Vår innsats også på dette området må bygge på landenes egne planer og prioritering. Spørsmålet er hvordan vi fra norsk side kan bidra til å etablere kompetanse om bærekraftig forvaltning av naturressurser i landenes egen administrasjon.

Det er nå lagt konkrete planer for bruken av 294,8 mill kroner av de 375 mill kroner som inngår i tilleggssatsingen på WEHAB i perioden 2003-2005. Afrika vil bli prioritert og 222 mill. kroner av midlene er planlagt brukt i denne regionen.

Når det gjelder fordelingen av de nye midlene på ulike sektorene ser den så langt slik ut for 2003-2005:

Det satses allerede betydelig på energifeltet i norsk bistand. De samlede midler som brukes til dette formål øker fra drøyt 250 mill kroner i 2002 til over 330 mill kroner i 2003. Regjeringen forsøker å få til en dreining mot fornybar og ny fornybar energi.

Utenriksdepartementet peker på at mottakerorientering og mottakeransvar er grunnleggende prinsipper i norsk bistand. Det betyr at det er mottakerlandenes myndigheter som avgjør egne prioriteringer, og dermed hva de ønsker bistand til.

I bilateral bistand har solcelleteknologi vært benyttet der denne har vært den teknisk/økonomisk riktige løsningen. Eksempler på dette er strøm til belysning og nedkjøling ved sykehus (Mosambik), strøm til drift av telenett (forbindelsen Zimbabwe-Mosambik-Malawi) og til strømforsyning i rurale områder i Namibia. Ifølge Utenriksdepartementet er det imidlertid få eksempler på at myndighetene i utviklingsland har prioritert bruk av solcelleteknologi.

UD/NORAD har i sine prinsipper for bistand innen energisektoren lagt inn en premiss om at teknologier som introduseres i utviklingsland bør være teknisk og økonomisk utprøvd. Det er for mange eksempler på at uferdig teknologi introduseres i utviklingsland, med de negative virkninger det har både for det enkelte land og for renommeet til den teknologi som lanseres.

Det er også viktig å være klar over at solceller genererer begrensede energimengder, og at denne teknologien normalt er et kostbart alternativ for strømforsyning i dag. Hovedutfordringen i utviklingsland er å skaffe tilstrekkelig energitilgang som grunnlag for landenes økonomiske vekst.

På denne bakgrunn, synes det lite realistisk å foreslå at norsk bistand til solcelleprosjekter skal gis minst like stort omfang som bistanden på vannkraft og petroleum, hvor norsk støtte er sterkt etterspurt.

Dersom Norge skal ha troverdighet i overføring av solenergi til utviklingsland, peker Utenriksdepartementet på at man må;

• – ta utgangspunkt i utviklingslandenes egne prioriteringer og vår kunnskapsbase

• – styrke energiforvaltningen i samarbeidslandet

• – legge tilrette for å utvikle markeder for fornybar og ny fornybar energi

• – sette utviklingsland bedre i stand til å integrere solenergisystemer som er tilpasset lokale behov

• – søke å bidra til innsats med bruk av norsk kompetanse der dette er relevant.

5. Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å etablere en egen gruppe av land som praktiserer åpne anbud i bistandskontrakter.

Størstedelen av norsk bistand har vært avbundet i lengre tid. Som Stortinget vil være kjent med, ble også de såkalte næringslivsordningene innenfor den norske bilaterale bistanden avbundet fra 1. januar 2002. Regjeringen fulgte da opp OECDs anbefaling, og valgte - i likhet med en del andre land - å gjøre den bredere og mer omfattende enn minimumsanbefalingen.

Bakgrunnen for avbindingsvedtaket er at vi over mange år har sett at bunden bistand virker uheldig konkurransevridende og fordyrende. Den har en negativ innvirkning på utviklingen av en bærekraftig nærings­sektor i våre samarbeidsland, og kan dermed virke som en bremsekloss for økonomisk vekst i disse landene. Studier foretatt av Verdensbanken viser at bunden bistand jevnt over er 25 prosent mindre effektiv enn avbundet bistand. Med andre ord er bunden bistand ikke i samsvar med målet om mest mulig effekt av hver bistandskrone.

En åpen og klar diskusjon om virkemidlene i utvik­lingssamarbeidet, er positivt. Vi mener at dette er veien å gå. Fra Regjeringens ståsted bidrar avbinding ikke bare til bedre og mer effektiv bistand, det åpner også for nye muligheter og markeder for konkurransedyktige bedrifter og institusjoner fra Norge, og ikke minst for utviklingslandene selv. Det siste er ønskelig om vi skal bidra til at utviklingslandene får de økonomiske ben å stå på som må til for å komme seg ut av fattigdommen.

Utenriksdepartementet konkluderer med at mottakerlandene selv må velge samarbeidspartnere og leverandører gjennom internasjonal konkurranse.