Oversendelse av privat forslag

Jeg viser til oversendelse av Dokument 8:111 (2002-2003). Jeg har følgende uttalelse til forslaget:

Dokument 8:111 (2002-2003) Forslag fra representantene Arne Sortevik og Ursula Evje:

• 1. Stortinget ber Regjeringen opprette et skoleombud som er uavhengig fra politisk og departemental styring.

• 2. Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at brukerne skal være i flertall i alle offentlige skolers driftsstyrer, og at disse styrene er å betrakte som et selvstendig rettssubjekt.

• 3. Stortinget ber Regjeringen opprette et brukerutvalg for den videregående opplæringen. Stortinget legger til grunn at et slikt bruker utvalg skal være et selvstendig rettssubjekt.

Begrunnelsen for forslagene er et ønske om øke elevers og foreldres rettssikkerhet gjennom å styrke informasjonen til brukerne i skolen, styrke brukernes innflytelse overfor skolen og styrke tilsynet med skolene.

Til forslag nr. 1 har jeg følgende å bemerke:

Behovet for et skoleombud må vurderes ut fra i hvilken grad dagens system ivaretar slike ombudsfunksjoner.

Når det gjelder informasjon og rådgiving, har skoleeier og den enkelte skole en generell informasjonsplikt om rettigheter og klageadgang. Retten til å klage på eksamenskarakterer er et eksempel på at dette fungerer i praksis. Videre bidrar Foreldreutvalget for Grunnskolen ved å ivareta en betydelig informasjons- og rådgivningsoppgave.

Når det gjelder klageadgang, tyder all erfaring på at fylkesmannen ivaretar denne oppgaven godt både når det gjelder rådgivning og klagebehandling. Det er på det rene at fylkesmannen har høy kompetanse i skolespørsmål og lang erfaring i klagebehandling.

Jeg mener fylkesmannen klart tilfredsstiller forutsetningene om uavhengighet og rettssikkerhet i forhold til brukerne. Jeg vil kort nevne noen forhold som underbygger dette:

• – Muligheten for å få en avgjørelse overprøvd av en overordnet myndighet er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i norsk rett. Slik overprøving skal etter forvaltningsloven § 28 som hovedregel skje ved det nærmeste overordnede organet til det som fattet vedtaket. I grunnskolesaker, og på enkelte områder knyttet til videregående opplæring, har man imidlertid gjennom opplæringsloven § 15-2 valgt å legge overprøvingsmyndigheten til staten, som har delegert den videre til fylkesmannen. Denne overprøvingsstrukturen innebærer ikke bare en to-instans behandling, men også at overprøvingen skjer ved et statlig organ som er uavhengig av kommunal eller fylkeskommunal myndighet. På videregående skoles nivå er det, i tråd med hovedregelen i forvaltningsloven, i hovedsak overordnet instans i fylkeskommunen som sørger for en slik to-instans behandling. Fylkesmannen har imidlertid i like stor grad et ansvar både på grunnskolens og på den videregående skolens nivå når det gjelder rettledning, tilsyn og pålegg.

• – Videre gir fylkesmannens rettslige kompetanse i visse henseender en bedre rettssikkerhet for brukerne enn det domstolene og ombudene gir. For det første kan fylkesmannen gjøre om et vedtak, mens et ombud bare gir uttalelser. For det andre skal fylkesmannen prøve alle sider av saken, mens ombud og domstoler normalt ikke prøver hvorvidt et vedtak er hensiktsmessig. For det tredje har fylkesmennene en nærhet til forholdene et ombud ikke vil ha.

• – Jeg vil for ordens skyld også nevne at klager har anledning til å henvende seg til ytterligere en instans, nemlig Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen vil da kunne vurdere om vedtaket strider mot god forvaltningsskikk eller ikke.

• – Hensynet til en lik praktisering av regelverket søkes ivaretatt av departementet på flere måter. Jevnlig kontakt med fylkesmennene under løpende saksbehandling, flere konferanser med fylkesmennenes saksbehandlere og ulike skriv fra departementet til fylkesmennene er eksempler på tiltak som bidrar til dette.

Forslagsstillerne hevder blant annet at verken opplæringsloven eller andre lover gir spesifikke muligheter for å beskytte den som blir utsatt for mobbing. Ser man på det forholdsvis nylig vedtatte kap. 9a i opplæringsloven, er det på det rene at dette ikke medfører riktighet. Av særlig betydning er § 9a-3 om det psykososiale miljøet, som skal sikre inngripen og nødvendige tiltak mot mobbing, vold, rasisme og andre former for krenkende ord eller handlinger. Blant annet er det her etab­lert en utvidet klagerett dersom skolen ikke innen rimelig tid tar stilling til tilfeller der en elev eller forelder ber om tiltak knyttet til det psykososiale miljøet ved skolen. Slik passivitet fra skolen skal etter § 9a-3 likestilles med et enkeltvedtak i relasjon til klageretten. Dette styrker klageadgangen sterkt, og er banebrytende i norsk lovgivning. Fylkesmannen kan gjennom pålegg kreve tiltak gjennomført, og fører dessuten et generelt tilsyn med skolene. For å ytterligere underbygge elevenes rett til å kreve tiltak mot mobbing og andre krenkende ord eller handlinger, gir opplæringsloven § 9a-7 dessuten hjemmel til å straffe forsettlig eller uaktsomt brudd på kravene i kap. 9a.

Når det gjelder spesialundervisning, vil jeg understreke at dette dreier seg om tilsynssaker der fylkesmannen kan gi pålegg om oppfyllelse dersom vedtaket ikke følges opp. Verken departementet eller fylkesmannen har akseptert dårlig økonomi som begrunnelse for manglende oppfølgning av et vedtak om spesialundervisning.

På denne bakgrunnen ser jeg ikke et behov for opprettelse av et statlig skoleombud. Jeg vil likevel vise til at flere fylkeskommuner på frivillig basis har utnevnt egne elevombud. Disse elevombudene skal ivareta elevenes og lærlingenes interesser og representere dem i fylkeskommunale fora, motivere dem for elev-/lærlingmedvirkning og informere dem om deres rettigheter, plikter og ansvar. Dessuten kurser elevombudene elevrådene og kontaktlærerne i elevrådsarbeid. Elevombudene arbeider ikke med enkeltsaker, som for eksempel karakterklager, men vil likevel kunne gi elevene svar på spørsmål rundt videregående opplæring, gi råd og veiledning om hvordan vedkommende kan ta opp saken videre med den rette instans.

Til forslag nr. 2 har jeg følgende å bemerke:

Vurderinger fra Kvalitetsutvalget, angående blant annet samarbeidet hjem-skole, er for tiden på høring, se NOU 2003:16 "I første rekke". Kvalitetsutvalget har i sin innstilling vurdert ulike tiltak for å bedre samarbeidet mellom hjem og skole, herunder å styrke foreldrenes involvering i dette samarbeidet. Utvalget foreslår en rolleavklaring og utvikling av retningslinjer for hjem-skole samarbeidet i hele grunnopplæringen. Videre slår utvalget fast at organisasjonsstrukturen som i dag benyttes må gjennomgås med sikte på å funksjonsbeskrive organene og øke mulighetene for reell medbestemmelse.

Jeg vil når dette høringsarbeidet er avsluttet vurdere nærmere blant annet sammensetningen av, og den formelle statusen til, den offentlige skolens organer.

Til forslag nr. 3 har jeg følgende å bemerke:

Også dette berører vurderinger angående samarbeidet hjem-skole som er tatt opp av Kvalitetsutvalget, og som for tiden er ute på høring. Utvalget påpeker blant annet at elevenes reelle innflytelse innenfor videregående opplæring må klargjøres, og at foreldre også har en utdanningsrolle i forhold til sine barn i videregående opplæring.

For øvrig eksisterer det allerede i dag flere brukerorganer innenfor videregående opplæring som samarbeider godt med den offentlige skolen. Dette samarbeidet omfatter grupper som næringslivet, gjennom Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, elevene, gjennom Elevorganisasjonen, og lærerne, gjennom lærerorganisa­sjonene.

Jeg mener på denne bakgrunnen at det ikke er naturlig å etablere et nytt sentralt brukerutvalg for den videregående opplæringen.