Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Ottar Kaldhol og Eva M. Nielsen, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Ola Elvestuen, og representanten Jan Simonsen, viser til dokumentet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, mener at det lokale handlingsrommet i skolen må økes ytterligere. Dette gjelder eksempelvis større frihet til å organisere undervisningen og større pedagogisk frihet. Samtidig ser flertallet at denne utviklingen øker foreldrenes behov for informasjon og veiledning rundt ulike sider av barnas opplæringstilbud og -situasjon. Denne problemstillingen er drøftet i Kvalitetsutvalgets innstilling, og flertallet imøteser en konkretisering av samarbeidet hjem/skole når Regjeringen legger fram den varslede stortingsmeldingen basert på Kvalitetsutvalget og evalueringene av Reform 97.

Når det gjelder spørsmålet om klageinstans, mener flertalletat fylkesmannen ivaretar denne funksjonen på en uavhengig og rettssikkerhetsmessig forsvarlig måte. Flertallet ser derfor ikke behov for at det opprettes et eget skoleombud.

Flertalletviser til statsrådens brev av 19. august 2003, trykt som vedlegg til innstillingen, og er enig i de konklusjonene som trekkes der.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen vil vise til at et stadig økende handlingsrom i skolen ikke i seg selv garanterer verken større brukermedvirkning eller økt rettssikkerhet for den enkelte. Etter disse medlemmers oppfatning vil derfor spørsmålet om foreldrenes "økende" behov for rådgivning, spesielt knyttet opp til opplæringssituasjonen, kunne oppleves som en ytterligere nedvurdering av foreldrenes selvstendige ansvar for egne barns opplæring.

Med henvisning til brev datert 19. august 2003 fra Utdannings- og forskningsdepartementet til komiteen vil disse medlemmer presisere følgende i forhold til statsrådens vurderinger. Disse medlemmer deler statsrådens syn på den enkelte institusjons åpenbare plikt til å yte adekvat rådgivning. For at denne rådgivingen skal oppnå et fullverdig potensial i forhold til en tvistesituasjon mellom bruker og skole, bør den ikke være gitt av den ene part. Dette sier seg selv. I flere tilfeller disse medlemmer har mottatt dokumentert informasjon om, blir det offentliges øvrige organer, så som barnevern, brukt som "riset bak speilet" for å dempe foreldres engasjement i enkeltsaker. Når det gjelder fylkesmannens delegerte overprøvingsmyndighet og kompetanse, ønsker ikke disse medlemmer en polemikk knyttet til det enkelte embete da dette synes å være en avsporing av dokumentets problemstilling. Når det gjelder statsrådens henvisning til Sivilombudsmannen som en ytterligere instans, vil disse medlemmer vise til at i et tilfelle fra et av fylkene fra Trøndelag hvor en sak ble brakt inn for Sivilombudsmannen og denne har gitt en klar uttalelse, har ikke de offentlige myndigheter funnet å kunne ta denne uttalelsen til følge.

Når det gjelder mulighetene som brukerne har knyttet til kap. 9a i opplæringsloven, vil disse medlemmer på ny hevde at en lovparagraf ikke i seg selv og uten gjennomgripende tiltak og rammeplaner gir spesifikk beskyttelse mot trakassering, mobbing, rasisme eller andre forhold som oppfattes som krenkende handlinger. I denne forbindelse skulle det være tilstrekkelig å vise til saksfelt knyttet opp til Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler som trådte i kraft 1. desember 1996.

Spesialundervisning er i seg selv et problemfylt område, og disse medlemmer vil vise til at nettopp spesialundervisning etter enkeltvedtak er den eneste lovfestede rettighet som hjemles i opplæringsloven. Imidlertid vil disse medlemmer henlede oppmerksomheten mot at et stadig økende antall kommuner delegerer retten til å fatte enkeltvedtak om spesialundervisning til den enkelte skole, og at vedtakene omfattes av skolens budsjett. Det betyr, etter disse medlemmers oppfatning, at den individuelle retten etter opplæringslovens kap. 5 blir sterkt redusert gjennom de kommunale budsjettdisposisjoner.

Disse medlemmer er av den prinsipielle oppfatning at skoleverkets troverdighet i fremtiden vil bli ytterligere forringet dersom ikke brukernes rettssikkerhet etter brukernes egne vurderinger blir ivaretatt på en bedre måte enn i dag.

Slik disse medlemmer ser det, er det vanskelig å fortsette å ignorere tungtveiende synspunkter bl.a. fra NOU 2000:12 som påviser at: "Den største instansen på oppvekstområdet, grunnskolen, har større omsorg for skolefagene enn skoleelevens ve og vel, uten at dette har skapt noen særlige initiativ fra oppvekstpolitiske eller oppvekstfaglige instanser." Videre har disse medlemmer merket seg at en økende andel av skolens brukere stadig oftere ytrer åpen mistillit til skolens redelighet når det blir fremmet klager på vegne av egne barn.

For øvrig vil disse medlemmer konkludere med at et lovgrunnlag om å kunne anmelde skoleledelser for brudd på helse, miljø og sikkerhet ved skolen har liten eller illusorisk effekt uten et frittstående organ som brukere av skolen kan henvende seg til. Det er disse medlemmers oppfatning at så vel de fristilte og private skoler som de offentlige skoler vil være tjent med gjennomføring av forslagene i dokumentet, idet vi unngår opphaussede kunstige motsetningsforhold.

Til slutt vil disse medlemmer vise til at det synes å være et tydelig misforhold mellom det å utvikle en handlingsplan mot mobbing, ytterligere lovparagrafer mot mobbing og det ansvar samfunnet har i forhold til sosial kompetansebygging. For å konkretisere vil disse medlemmer påpeke at dersom man innen skoleverket begynte å arbeide forebyggende i form av å utvikle en bærbar sosial kompetanse, i en etisk innfatning, så faller etter disse medlemmers oppfatning mobbeproblematikken ned på det nivå den bør være. Et lite felt som bare forekommer der skolen ikke har evnet å bygge nettverk sammen med foreldrene, skolefritidsordning og barnehage.Disse medlemmer vil minne om at morgendagens lærerutdannelse og skolene som institusjon igjen skal fremstå som "det samfunnsformende organ".

Disse medlemmer viser for øvrig til dokumentet og fremmer forslag i tråd med dette.