Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Jan L. Stub og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, er glad for nå å ha St.meld. nr. 39 (2001-2002) om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge til behandling. Dette er viktig for å gripe utfordringene og kunne tenke helhetlig rundt barns og unges oppvekstsvilkår og utforme en helhetlig politikk på dette viktige området. Det er bra at en nå inkorporerer barnekonvensjonen i norsk lovverk (jf. Ot.prp. nr. 45 (2002-2003) og behandler denne meldingen samtidig slik at en får sett barns rettigheter og denne meldingen i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det er viktig å utforme en helhetlig politikk på det viktige området som barns og unges oppvekstvilkår er. Det er riktig at de aller fleste barn og unge i Norge har gode oppvekstvilkår og trygge rammer rundt seg fra de blir født. Kanskje er Norge et av de landene som går lengst i å respektere barn og unges meninger. Likevel er også disse medlemmer klar over at ikke alt er like bra hvis man skraper litt i overflatelakken. Det er barn helt ned til 12-årsalderen som er narkomane og det er barn som blir mishandlet og misbrukt. Det er ikke alle de offentlige tiltakene som fungerer som de skal, enten det nå er i skolen, barnehagen eller i institusjoner som er tilknyttet barnevernet. Slike oppvekstvilkår ønsker disse medlemmer at barn og unge skånes for. Når det offentlige har et ansvar for barn og unge, og i store deler av hverdagen til barn og unge har det offentlige det, må det offentlige, og også de som yter en tjeneste til det offentlige, etter bestiller/leverandørmodellen, tåle å bli kikket i kortene. Dette ser disse medlemmer kan gjøres ved å opprette et oppveksttilsyn. Et slikt tilsyn skal være fritt og uavhengig og kan på eget initiativ kontrollere at lover og forskrifter blir fulgt, og at de tilbud som blir gitt ivaretar barns rettigheter og er til barns beste. Det kan være ulike saker som oppveksttilsynet kan gå inn i, et eksempel på en slik sak kan være hvor barn blir stående lenge i kø i kommunen for å få psykiatrisk behandling. Andre saker kan dreie seg om kvaliteten i en konkret barnehage tilfredsstiller de aktuelle lover og forskrifter. Det finnes et uttall av ulike saker som et oppveksttilsyn kan gå inn i på uavhengig basis eller på tips fra brukere, men dette blir selvsagt opp til oppveksttilsynet selv å vurdere.

Disse medlemmer mener en det er en lang rekke tilsynsfunksjoner som i dag er ansvarsmessig plassert hos forskjellige steder, som bør samles i et slikt oppveksttilsyn. Eksempler på slike spredte tilsynsansvar er fylkesmannens tilsyn med kommunenes arbeid innenfor barnevern og barnehager, utdanningsdirektørens tilsyn med skolene, etc. For å sikre en helhetlig tilsynsaktivitet for barn og unge, bør slike tilsynsfunksjoner samles hos et oppveksttilsyn.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en sak om opprettelse av et oppveksttilsyn."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at gjennom lovverket er det i dag regulert hvem som skal føre tilsyn med ulike oppgaver på barne- og ungdomsområdet. Fylkesmannen har tilsyn med kommunenes arbeid innenfor barnevern og barnehager. Fylkeslegen (Helsetilsynet), i dag en del av fylkesmannens administrasjon, har tilsyn med psykiatrien og helsestellet, utdanningsdirektøren med skolene etc.

2.1 Verdier, utfordringer og mål (jf. pkt.1.1 i innstillingen)

Komiteen vil bemerke at de fleste barn og unge lever under trygge og gode økonomiske kår. Velstand er ikke ensbetydende med det å trives og ha det godt. Omsorgssvikt, fattigdom, vold, mobbing, rusmiddelbruk, seksuelle overgrep, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er en del av virkeligheten for en god del barn i Norge. Norge har en negativ utvikling i barnevernet hvor barn med behov for tiltak er sterkt stigende, og tallet på barn som har tiltak fra barnevernet utenfor hjemmet er økende.

Barn med behov for tiltak i barnevernet er stigende. Pr. 31. desember 1993 var 5 224 barn og unge under omsorg av barnevernet. I tillegg var i underkant av 500 plassert utenfor hjemmet som et kortvarig frivillig hjelpetiltak. I 2001 var 5 033 under omsorg ved utgangen av året. I tillegg bodde vel 2 300 barn og unge under omsorg utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak. Av disse var vel 1 000 over 18 år. Dette skyldes en lovendring i 1998 som ga adgang til at et tiltak i barnevernet kunne fortsette til ungdommene fyller 23 år. Når det gjelder antall nye omsorgsovertakelser pr. år har disse ligget mellom 500 og 600 de siste 10 årene.

Når det gjelder statistikken for 1993 og alle senere år, er det noen barn under omsorg som er plassert i andre tiltak enn barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Disse er da plassert i barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner, bokollektiver innenfor rusomsorgen eller i ulike sykehusavdelinger. I 1993 var slike plasseringer 794 ved utgangen av året. I 2001 var tallet 228. De siste fire årene synes dette tallet å ha stabilisert seg på ca. 225 ved utgangen av hvert år.

Det må settes inn ressurser og iverksettes tiltak for å møte denne utviklingen. Det forskes for lite på hvilke tiltak i barnevernet som virker målrettet. Det må satses mer på forskning på ulike tiltak for barn og unge slik at de store ressursene som brukes i barnevernet er gode og nok målrettede. Dette er belyst i behandlingen av St.meld. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet og Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) om barnevernsloven. Komiteen viser til meldingen som legger stor vekt på at målet er å bidra til en barne- og ungdomspolitikk som skaper en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for flere. For å sikre dette må samarbeidet og samspillet mellom foreldre, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner videreutvikles. Komiteen viser til at gjennom FNs barnekonvensjon har Norge forpliktet seg til å fremme barn og unges rettigheter på en rekke områder.

2.2 Sentrale utfordringer (jf. pkt. 1.1.2)

Komiteen vil understreke viktigheten av at det må tas hensyn til flere utfordringer ved utforming av en fremtidig barne- og ungdomspolitikk.

Komiteen vil vise til at utdanning er viktigere enn noen gang. Kunnskapsnasjonen Norge er viktig for enkeltmennesket og som drivkraft for samfunnsutviklingen. Å sikre barn og unge lik rett og likeverdige muligheter til utdanning er en sentral utfordring i barne- og ungdomspolitikken.

Komiteen vil understreke viktigheten av at trygghet i familien er en forutsetning for en god personlig utvikling og er enig med Regjeringen i å ha fokus på barnets beste og barnets rett i samlivsdebatten. En må selv få velge samlivsform, og det må legges til rette for at barn lever i gode familierelasjoner. Barnets rett til samvær med foreldrene etter barnekonvensjonens artikkel 9 og foreldreansvaret i artikkel 18 må være et vesentlig grunnlag for utvikling av familiepolitikken. Det bør satses mer på foreldreveiledning, samlivskurs og familierådgivning både fordi det er flere samlivsbrudd enn før, og fordi barn ofte lever i et høyt konfliktnivå etter samlivsbrudd.

Komiteen merker seg meldingens fokus på å legge til rette for arenaer og møteplasser som kan styrke en positiv identitetsutvikling og gi mulighet for deltakelse og innflytelse. Barn og unge må få reell innflytelse og dette må lovfestes. Artikkel 12 i barnekonvensjonen omhandler barnets rett til å si sin mening og at barnets meninger skal tillegges vekt. Det er viktig at barn blir hørt i saker som angår dem, slik at de kan være med på å utforme en politikk for barn og unge og påvirke sin egen hverdag både hjemme, i barnehagen og på skolen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at endring i levekår, flere samlivsbrudd, økt kommersialisering og seksualisering, reklamepress, slanking, store utfordringer på rusfeltet, mer grov vold, en ny kommunikasjonsvirkelighet og en sterkere grad av organisering av fritiden, stiller nye krav til foreldrene, det offentlige og frivillig sektor.

Flertallet merker seg meldingens fokus på de nye interaktive kommunikasjonsmidlene og mulighetene som ligger i disse, samt medias innvirkning på hele oppveksten. Økt kommersialisering, kjøpepress og reklame påvirker barns holdninger og adferd. Det er en tiltagende tendens til å seksualisere barns og unges hverdag. Barnekonvensjonenes artikkel 17 om massemedia vektlegger blant annet barns tilgang til informasjon og statens ansvar for å beskytte barna mot skadelig informasjon. Forskning på seksualisering av barn og unges hverdag og hvordan media påvirker barn og unge må prioriteres, slik at vi kan sette inn de riktige tiltakene for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning, og lære barn og unge å tolke og dekode medias muligheter til kommersiell påvirkning.

Komiteen viser til at økt globalisering er en utfordring som gir barn og unge økte muligheter til å realisere sine mål, og dette bør løses gjennom økt internasjonalt samarbeid.

Komiteen vil understreke meldingens fokus på at en aktiv offentlig politikk overfor barn og unge på alle nivåer må reflektere et helhetssyn og ta utgangspunkt i enkeltmenneskets og gruppers behov. En utfordring for fremtidens politikk overfor barn og unge er å sikre helhet og tydelige prioriteringer i tjenester og tilbud. Det må på alle forvaltningsnivåer inngå en vurdering av barn og unges interesser. Om deres rett til å bli hørt er ivaretatt og om deres meninger er tillagt vekt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det bør på lik linje med likestillingslovens likestillingsregnskap, lages et barne- og ungdomsregnskap i offentlig forvaltning, slik at barns og unges rettigheter blir ivaretatt.

Flertallet vil påpeke behovet for at ungdom under 25 år skal sikres arbeid eller utdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ber Regjeringen vurdere tiltak for å sikre at ungdom enten får et tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak.

Disse medlemmer vil understreke behovet for å styrke kommunenes økonomi slik at kommunene kan gi barna en bedre skole, trygge barnehageplasser og skolefritidstilbud og gode helsetjenester.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at viktigheten med en barne- og oppvekstlov er at barns rettigheter skal ivaretas og at man skal ha et helhetlig lovverk som omfatter barn og unge. Disse medlemmer mener dette vil styrke barns rettigheter, og vi vil få et større fokus på barn og unges oppvekst og vilkår.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om at det skal gjennomføres et barne- og ungdomsregnskap i all offentlig forvaltning på alle politikkområder."

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om en barne- og oppvekstlov."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er uklart hva en slik barne- og oppvekstlov skal omhandle og hva som eventuelt skal være formålet med en slik lov. Disse medlemmer er skeptisk til en slik generell lov, og mener at spørsmål som berører barn og unge er godt ivaretatt i eksisterende lovgivning. Disse medlemmer kan for øvrig vise til at det i 1978 ble lagt frem en NOU om lov om oppvekstmiljøet (NOU 1978: 1).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at den årlige publikasjonen "Satsing på barn og ungdom - Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet" må sies å være et barne- og ungdomsregnskap på statlig nivå. Norge har fått mye positiv oppmerksomhet fra andre land og fra representanter for internasjonale barne- og ungdomspolitiske institusjoner (bl.a. FNs barnekomité) for dette regnskapet som Regjeringen setter opp årlig. Flertallet viser til at publikasjonen gir en økonomisk oversikt over den statlige innsatsen i form av budsjettall (og regnskap) for de tre siste årene, der dette er mulig. I tillegg gir også publikasjonen en god oversikt over hva som gjøres for å gi barn og ungdom trygge og gode oppvekst- og levekår.

Flertallet viser til at det er mulig å få til barne- og ungdomsregnskap på kommunalt og fylkeskommunalt nivå ved bruk av KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering). Det er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Informasjon om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder registreres og sammenstilles for å gi relevant informasjon til beslutningstakere og andre, både nasjonalt og lokalt. Informasjonen skal tjene som grunnlag for analyse, planlegging og styring, og herunder gi grunnlag for å vurdere om nasjonale mål oppnås.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til undersøkelser som har vært i mediene, hvor det viser seg at barn og ungdom er mindre påvirkelig av reklame enn det som tidligere er antatt. Barn og unge er født inn i en verden der reklame er en del av hverdagen, og det viser seg at de er langt flinkere til å sortere reklame enn voksne er. Disse medlemmer kan ikke støtte det som kan se ut som å pålegge den offentlige forvaltningen ytterligere oppgaver som et barne- og ungdomsregnskap, da dette ikke vil medføre annet enn krav om ytterligere ressurser i den offentlige sektor, samtidig som et slikt regnskap ikke blir lest av andre enn noen få politikere. Statistisk Sentralbyrå kommer årlig ut med informasjon, som skulle dekke de behov som det skulle være nødvendig å få informasjon om. Disse medlemmer viser til sitt forslag om oppveksttilsyn, som kan ivareta det som man er ute etter, nemlig å sikre at det offentlige følger opp de pålegg som de får.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil bemerke at meldinga mangler forpliktende tiltak mot fattigdom og fattigdomsutvikling og tiltak som kan forebygge uheldig utvikling hos barn og unge. Barn skal uavhengig av foreldres økonomi kunne delta i fritidsaktiviteter, skolefritidsordninger og tilbud i skolens regi.

Meldinga legger stor vekt på styrking av frivillig sektor. Den er ikke like konkret på betydningen av å styrke det offentliges satsing på forebyggende tiltak. Dette er en svakhet ved meldinga. Forebyggende tiltak for barn og unge må prioriteres på alle offentlige nivåer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med helhetlige og konkrete tiltak mot fattigdom i barnefamilier."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom og Stortingets behandling av denne i mai 2003 (Innst. S. nr. 184 (2002-2003)).

Disse medlemmer viser til at problemstillinger knyttet til fattigdom blant barn og unge er drøftet flere steder i St.meld. nr. 39 (2001-2002), og at Barne- og familiedepartementet i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 fikk 2,5 mill. kroner til arbeid og innsats gjennom tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn hvor ti byer og sju bydeler i Oslo omfattes av ordningen. De ble tidlig i år invitert til å søke om midler til å gjennomføre gode ferie- og fritidsaktiviteter, rettet mot barn og unge i familier berørt av fattigdomsproblemer. Byer og områder med store levekårsproblemer ble spesielt oppfordret til å gjøre en innsats og søke om midler. Disse midlene vil bli delt ut før sommerferien.

2.3 Verdier og mål (jf. pkt. 1.1.3)

Komiteen slutter seg til de mål og verdier som Regjeringen legger til grunn for barne- og ungdomspolitikken og utsetter det familiepolitiske området til behandlingen av Familiemeldingen (St.meld. nr. 29 (2002-2003)).

2.4 Grunnlag og retning (jf. pkt. 1.2.1)

Komiteen er glad for at Barnekonvensjonen nå innarbeides i norsk lov gjennom inkorporering i menneskerettsloven. FNs konvensjon om barns rettigheter utgjør et viktig grunnlag innen barne- og ungdomspolitikken, og komiteen forutsetter at departementet kommer tilbake med forslag om lovendringer som er nødvendig for å ivareta barns rettigheter på de ulike områdene som omhandles i denne meldingen, St.meld. 40 (2001-2002), Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) og Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Dette må sees i sammenheng med behandlingen av Ot.prp. nr. 45 (2002-2003).

Komiteen vil fremheve at Barnekonvensjonen ble gjort til norsk lov ved Stortingets beslutning om inkorporering av 10. juni 2003. Konvensjonen fikk ved dette en rettskildemessig status mellom grunnlov og alminnelig lov. Det innebærer at dersom en lovbestemmelse anses å være i strid med Barnekonvensjonen, har konvensjonen forrang.

For komiteen er det viktig å sikre at Barnekonvensjonen får reell betydning for barn i Norge. Komiteen mener at det i den forbindelse er positivt at Stortinget i forbindelse med inkorporeringen av konvensjonen endret flere lovbestemmelser for å synliggjøre den i norsk rett. Både barnevernsloven, adopsjonsloven, forvaltningsloven, tvistemålsloven og straffeloven ble endret. Dette skjedde etter en gjenomgang av lovverket. Formålet med regelendringene var å sikre barns rett til medbestemmelse og for å gi et ytterligere vern mot overgrep.

Komiteen vil videre nevne at Stortinget i forbindelse med inkorporeringen ba Regjeringen utarbeide en ny straffebestemmelse om såkalt barnepornografi.

Komiteen er kjent med at utvalget som skal fremlegge forslag til ny utlendingslov særlig er bedt om å vurdere forholdet til Barnekonvensjonen. Videre vil komiteen fremheve at det er nedsatt et utvalg som skal vurdere behovet for en egen antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Barnekonvensjonens bestemmelser om rettighetene til barn med funksjonsnedsetting står sentralt i utvalgets arbeid.

I fremtiden vil det trolig være behov for ny lovgivning som berører barn. Komiteen ber Regjeringen om å alltid vurdere forholdet til våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser når nye lovforslag utarbeides.

Komiteen viser til at i 1999 ba Justisdepartementet alle de departementer som har ansvar for lovgivning som er berørt av Barnekonvensjonen, redegjøre både for hvordan konvensjonens krav kommer til uttrykk i lovgivning og for eventuelle lovendringer og som ville bidra til å synliggjøre konvensjonen.

Mottakere av bestillingen var Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Kulturdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet.

Komiteen viser til at aktuelle departementer derfor gjennomgikk sitt lovverk og meldte tilbake hvilke endringer det var naturlig å foreta. For Barne- og familiedepartementets vedkommende ble barnevernsloven, barneloven og adopsjonsloven gjennomgått og endringer foreslått.

2.5 Satsingsområder og tiltak fremover (jf. pkt. 1.2.3)

Komiteen vil understreke meldingens fokus på koordinering og samarbeid mellom forvaltningsnivåer. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet på statlig, kommunalt og fylkesnivå. Dialog, informasjonsutvikling, kompetansebygging, forskning, forsøk og utviklingsarbeid er viktige elementer i det videre arbeidet med en bedre oppvekstpolitikk.

Komiteen støtter Barne- og familiedepartementet i årlig å utpeke en barne- og ungdomskommune som utmerker seg gjennom at barn og unge har innflytelse og et helhetlig, godt og langsiktig arbeid for å bedre oppvekstmiljøet.

Dette kan virke stimulerende, men komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at kommunenes økonomi må styrkes på områder som ivaretar barn og unge. Det må også sikres at kommunene tar hensyn til barns og unges interesser gjennom det lokale planarbeidet og følger opp rikspolitiske retningslinjer. Barnerepresentantordningen må bedres og utvides.

Komiteen er kjent med at Regjeringen vil arbeide for at barns og unges interesser skal ivaretas bedre i det lokale planarbeidet, og at Regjeringen har igangsatt et arbeid for å evaluere rikspolitiske retningslinjer for å styrke barns og unges interesser i planlegging.

Komiteen henviser til forslaget som ble vedtatt i Stortinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 9 (2002-2003), jf. Innst. O. nr. 64 (2002-2003) om samarbeidsorgan for lokale tjenester i kommunene bestående av representanter fra for eksempel barnevern, skole, barnehage, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere. Dette er et tiltak som flere av høringsinstansene var opptatt av, og det er et viktig skritt på veien til et forpliktende samarbeid for et bedre oppvekstmiljø.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for å styrke lavterskeltilbudet til barn og unge i norske kommuner. Barn og unge trenger en kontakt- og talsperson i kommunen. Denne talspersonen bør fylle en del av de samme funksjonene som Barneombudet skal fylle på nasjonalt plan. Etableringen av kontakt- og talsperson skal være frivillig og gi stort rom for ulike lokale løsninger når det gjelder utforming og evaluering. Sentrale myndigheters bidrag i denne sammenheng bør være økonomiske ordninger som stimulerer til opprettelse av en slik funksjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag.

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak som stimulerer norske kommuner til å opprette egen kontaktperson/talsperson for barn og unge."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det er lite behov for en egen ansatt for å fylle funksjonen som talsperson for barn og unge. Kommunene har i dag allerede flere ordninger som dekker behovet for egen kontaktperson. Barnerepresentantordningen er ment å skulle fungere slik at barns og unges interesser ivaretas i kommunal planlegging. Barnerepresentanten utpekes av kommunestyret, og dette er ofte en person som kjenner til oppvekstmiljøet i kommunene gjennom sin arbeidsplass; i skolen, som helsesøster etc. Disse medlemmer viser til at i om lag tre fjerdedeler av landets kommuner er det opprettet et innflytelsesorgan for barn og ungdom, som barne- og ungdomsråd o.l. Den ansatte i kommunen som er kontaktperson for disse organene, har også et ansvar for at disse får uttale seg i saker som angår dem. Arbeidet for å fremme barn og unges interesser er et ansvar som påhviler flere kommunale tjenester og profesjoner (barnevern, skole, utekontakt, helsetjeneste etc.). Disse har som del av sin jobb å være samtalepartnere for barn, støtte dem som trenger det, og ivareta deres interesser innenfor kommunen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at mange kommuner har gode systemer for å ivareta barns og unges interesser.

Flertallet mener derfor at det er opp til den enkelte kommune å finne systemer som ansvarliggjør kommunens arbeid med barn og unge for å sikre gode oppvekstvilkår.

2.6 Barns og ungdoms deltakelse og innflytelse (jf. pkt.1.3)

Komiteen støtter meldingen i at økt deltakelse både i politiske prosesser og beslutninger er viktig på ulike arenaer der barn og ungdom ferdes. Barns og unges ideer, tanker og forslag skal tas hensyn til ved planlegging, politikkutforming og det daglige arbeidet på ulike arenaer. Barne- og familiedepartementet har et særlig ansvar for å være pådriver og følge opp helheten i det videre arbeidet og styrke det tverrdepartementale arbeidet.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om en ungdomskontakt i hver kommune.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartimener det bør settes ned en tverrdepartemental gruppe som har ansvaret for å koordinere all politikk som angår barn og unge. Dialogen med barne- og ungdomsmiljøene må styrkes og bli mer forpliktende for Regjeringen. Det bør nedsettes et ungdomsråd som trekkes inn i det løpende arbeidet. Representanter for dette rådet bør sitte i den tverrdepartementale gruppen. Regjeringen vil stimulere til at kommuner med systematisk medvirkning fra barn og unge øker og heve ungdomsrepresentasjonen i statlige styrer, råd og utvalg. Dette er bra, men det er nødvendig med en lovfesting av denne retten for å ivareta artikkel 12 i FNs barnekonvensjon slik at det blir et forpliktende samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens etablerte ungdomspanel og oppnevnelse av tverrdepartementale grupper. Disse medlemmer mener det er mer hensiktsmessig å opprette et tverrdepartementalt utvalg som ser barne- og ungdomspolitikken i et helhetlig perspektiv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti henviser til at det flere steder i meldingen påpekes viktigheten av et tverrdepartementalt samarbeid. Flere steder henvises det til ulike tverrdepartementale grupper som fungerer på ulike områder. Dette mener disse medlemmer er uhensiktsmessig og ressurskrevende. Det er bedre at dette koordineres til en gruppe hvor man kan få til en helhetlig politikk for barn og unge som meldingen setter fokus på.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å opprette en tverrdepartemental gruppe som skal ha ansvar for en helhetlig koordinering av politikk som angår barn og unge."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det på politisk nivå alt er etablert en slik gruppe gjennom statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål - som nettopp har som mål å bidra til koordinering av politikken for barn og unge. I tillegg til statssekretærutvalget for barne- og ungdomsspørsmål, har departementene samarbeidsfora knyttet til ulike konkrete tema. Det er til enhver tid en rekke formelle og mer uformelle arbeidsgrupper i sving for å samordne innsatsen på aktuelle områder.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å opprette et ungdomsråd som skal ha representanter i den tverrdepartementale gruppen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det ikke som hensiktsmessig å opprette et statlig ungdomsråd. Flertallet mener det vil være problematisk å få til et råd som er representativt for hele ungdomsgruppen og som kan ivareta alle områder innen barne- og ungdomspolitikken. Regjeringen ønsker i stedet å beholde og videreutvikle ulike dialogformer med grupper av ungdom som berøres av de enkelte politikkområdene, som for eksempel LNU. Flertallet viser til at de ulike formene for dialog er omtalt i St.meld. nr. 39 (2002-2003). Myndighetene innhenter informasjon og ber om innspill på konferanser, drøftingsmøter, idédugnader, høringer, samråd, samt gjennom at ungdom er representert i offentlige råd og utvalg. I meldingen legges det opp til å styrke og videreutvikle dialogen på statlig nivå med ungdomsmiljøene, blant annet gjennom mer systematisk direkte kontakt med frivillige organisasjoner og ungdomsgrupperinger (jf. kapittel 4.2.2).

Komiteen viser til at Planlovutvalget i sitt nylig fremlagte utkast til ny plan- og bygningslov (plandelen) - NOU 2003: 14 "Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II 2" - har foreslått at:

"Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge (§ 1-7)."

Komiteen mener det er viktig at Regjeringen kommer tilbake til hvordan barns rett til medvirkning i kommunale planprosesser nærmere skal presiseres i plan- og bygningsloven, når Planlovutvalgets forslag til ny lov blir behandlet. Komiteen registrerer at i dag er barns og unges rett til medvirkning i kommunale planprosesser spesielt nevnt i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barns og unges interesser i planlegging.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det finnes mange gode ideer til tiltak som vil styrke barns og unges innflytelse i samfunnet. Økte frie driftsmidler til ungdomsorganisasjonene, 16-åringer må få stemmerett, elevene må få større innflytelse i skoleutvalgene og skoleutvalgene må få større betydning.

Komiteen viser til at Barne- og familiedepartementet skriver i sin publikasjon "Satsing på barn og ungdom - Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2002":

"Barn og ungdom skal ikke oppleve at de er deltakere i et skinndemokrati. Det vil gi en negativ læring som vil påvirke deres innstilling til lokaldemokratiet og deres deltakelse i samfunnsutviklingen."

Komiteen støtter dette og mener dette må ivaretas i konkrete tiltak. Valgdeltakelsen viser at ungdom i mindre grad enn voksne bruker stemmeretten, og medlemstallene i de politiske ungdomsorganisasjonene har falt. Dette er uheldig for demokratiet. Ungdom er underrepresentert i offentlige råd og utvalg. For at sammensetningen av befolkningen skal gjenspeile befolkningen, må ungdomsrepresentasjonen øke.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil at ungdom skal engasjere seg i samfunnsutviklingen og mener at det er viktig at også støtten til de politiske ungdomsorganisasjonene styrkes.

Dette flertallet mener at ungdomsorganisasjoner og andre interesseorganissjoner må få bedre innpass i skolen.

2.7 Familie og oppvekst (jf. pkt. 1.4)

Komiteen vil behandle familiepolitikken i forbindelse med behandlingen av Familiemeldingen (St.meld. nr. 29 (2002-2003)). Her fremmes det tiltak som vil ivareta barns rettigheter og trygghet i ulike familierelasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2002-2003) og vil understreke at kontantstøtten ikke er en del av disse partiers fami­liepolitikk. Disse medlemmer vil vise til at evalueringen har vist at ordningen så langt ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes tilpasninger. Disse medlemmer har sett at de virkningene som kan observeres, ikke uten videre peker i riktig retning. Disse medlemmer vil spesielt vise til at kontantstøtten bare synes å virke inn på mødrenes atferd i forhold til arbeidslivet, ikke fedrenes. Dette ser disse medlemmer på som bekymringsfullt i et mer langsiktig perspektiv, samtidig som undersøkelser viser at ordningen fører til en svært liten økning i den tiden foreldre og barn får sammen.

Disse medlemmer vil vise til at disse partiers familiepolitikk er å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt foreldreskap og aktiv tiltrettelegging fra det offentliges side skal kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti henviser til budsjettforslag fra Sosialistisk Venstreparti for 2003 hvor kontantstøtten avvik­les.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om å øke pappapermisjonen for å bidra til å styrke kontakten mellom småbarnsfedre og deres barn. Heving av adopsjonsstøtten for familier som adopterer fra utlandet er også nødvendig. Ulike prosjekter for foreldre med minoritetsbakgrunn i helsestasjonens regi er viktig, og at det skal gjennomføres korttidstilbud i barnehager kombinert med norskopplæring for foreldre.

Flertallet vil understreke betydningen av økt fokus på forebyggende arbeid og tverrfaglig samarbeid. Fattigdom i et så rikt land som Norge er uakseptabelt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er mange barn i Norge som utelates fra skoleturer og fellesskapet grunnet økonomi, og fattigdom gir ulike uheldige utslag. Barn som lever under fattigdom har ofte dårlige oppvekstvilkår, og det må iverksettes tiltak som avskaffer fattigdommen i Norge. Meldingens oppskrift for å forebygge fattigdom er foreldrenes arbeidstilknytning. Dette lar seg vanskelig gjennomføre når arbeidsledigheten er sterkt økende. Det er med bekymring disse medlemmer registrerer at eneforsørgere er i ferd med å få lavere levestandard. Regjeringen må komme tilbake med mer konkrete og målrettede tiltak for å møte fattigdommen blant barn og unge.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen vil følge opp tiltaksplanen mot fattigdom i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

Komiteen vil peke på artikkel 19 i FNs barnekonvensjon som omhandler beskyttelse mot misbruk. Det er mange barn som nå utsettes for seksuelle overgrep i Norge, og komiteen viser til forslag i Innst. S. nr. 121 (2002-2003):

"Stortinget ber Regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse."

Komiteen vil ha en skjerping av straffen når det gjelder å selge, eie eller produsere barnepornografi. Komiteen mener det er viktig å bidra til å bekjempe spredning av barnepornografi og hindre at nye barn utsettes for overgrep.

I dag er lovverket slik utformet at seksuelle overgrep mot barn gir overgriperen en uforholdsmessig lav straff i forhold til andre forbrytelser. Norge har dessverre ikke egne straffebestemmelser som skiller mellom overgrep mot barn og pornografi for voksne. Resultatet er at vi har en lavere strafferamme for barnepornografi enn flere andre europeiske land. Komiteen vil understreke at såkalt barneporno er overgrep mot barn, og det er malplassert å plassere disse overgrepene i samme bås som pornografi.

Komiteen er enig i at familien har vært og fortsatt er en viktig arena og ramme rundt oppveksten til barn og unge. Komiteen har tro på at et godt samfunn for barn og unge er et godt samfunn for alle.

De aller fleste barna i samfunnet vårt har det godt, og de aller fleste foreldrene gjør en god jobb i foreldrerollen. Det er etter komiteens mening derfor en viktig samfunnsoppgave å legge til rette for at det forblir situasjonen også i framtida, og slik at flest mulig greier å utføre denne viktige oppgaven til beste for både barna og seg selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil derfor peke på viktigheten av:

• – foreldrestøttende kurs og veiledning

• – en styrket helsestasjon

• – en videreutvikling av tidskontoordningene

• – en styrking av omsorgslønnsordningene

• – en styrking av pensjonsrettighetene for de som utfører omsorgsarbeid

• – en SFO-ordning som ikke er så dyr at pris blir en hindring

• – barnehageplass til alle som ønsker det.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til St.meld. nr. 39 (2001-2002) og St.meld. nr. 29 (2002-2003) om familiepolitikken som har en rekke tiltak på dette området, og dette flertallet ønsker å følge dette opp.

Komiteen er enig i at familiepolitikken skal behandles i forbindelse med familiemeldingen. Men likevel er det viktig å understreke at en god oppvekst for barn og unge er tuftet på en god familiepolitikk. Det aller viktigste for barn og unge er trygge rammer rundt seg, klar grensesetting og gode rollemodeller. Dette vil bidra til å skape trygge barn og unge.

Komiteen vil hevde at familien er et godt utgangspunkt for alle barn og ungdommer, men er klar over at familiemønsteret i Norge har endret seg, og at stadig flere barn og ungdommer bor i aleneforeldrefamilier, er særkullsbarn eller bor i løsere familieformer.

Komiteen vil drøfte sine synspunkter på dette i forbindelse med familiemeldingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er klar over at det finnes barn og unge i Norge som ikke lever i trygge og etablerte hjem. Det er svært viktig at disse risikobarna får så stabile og trygge rammer som mulig, for å gi dem en sjanse til et fullverdig liv. Nå viser heldigvis også nyere undersøkelser at mye at det som har vært sagt og skrevet, ikke helt stemmer. Man kan få inntrykk av at risikobarna (med risikobarn menes barn som er utsatt for vold, lever i fattigdom eller ikke har stabile familieforhold) i voksen alder utvikler seg i en negativ retning. Men nyere undersøkelser, og det vises da til en artikkel av Wenche Fuglehaug i Aftenposten 3. mars 2003, viser at over halvparten av disse barna greier seg bra.

Disse medlemmer er opptatt av man fokuserer på de sterke sidene hos disse barna, og at man unngår så langt det er mulig å stigmatisere dem. Ved å stigmatisere disse barna, gir man dem et dårligere utgangspunkt enn ved å dyrke frem de sterke siden hos dem, og ved å gi dem stabilitet og trygghet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at i St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap, står det blant annet at: "Regjeringen vil utarbeide en samlet plan mot seksuelle overgrep mot barn og utvide perspektivet til også å omfatte fysiske overgrep mot barn", og at departementet tar sikte på å ferdigstille planen i løpet av 2004.

2.8 Trygge og inkluderende lokalmiljøer (jf. pkt. 1.5)

Komiteen er enig i at det er viktig med tilgang til gode møteplasser og at disse utformes slik at barn og ungdom sikres mulighet til å delta i fellesskapet. Lokaler og møteplasser for ungdom må stå til disposisjon. Innsatsen mot den negative rusutviklingen må styrkes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet må følge opp og iverksette vedtaket om lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri for barn og unge med tiltak fra barnevernet som ble vedtatt i Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 40 (2001-2002).

Komiteen vil understreke at innsatsen mot å forebygge og bekjempe problemadferd knyttet til vold, rasisme, diskriminering og kriminalitet i barne- og ungdomsmiljøene, må opptrappes og gjøres målrettet. Det må brukes mer midler til forskning og ulike prosjekter slik at det forebyggende arbeidet får dokumenterbar effekt.

Komiteen støtter de tiltakene som foreslås i meldingen, men vil påpeke at som ledd i arbeidet mot mobbing må ikke innsatsen begrenses kun til Olweus’ program. Komiteen viser til at det er flere programmer som kan brukes, bl.a. har mange skoler gode erfaringer med "Steg for steg." Kostnad og nytteeffekt ved de ulike programmene må evalueres.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det finnes en rekke gode eksempler på bruk av kunst og kulturtiltak som virkemiddel i kampen for bedre ungdomsmiljøer. Dette flertallet vil i den sammenheng fremheve et "Norge 2005"-prosjekt med basis i skole og oppvekstmiljø ved Tæruddalen skole i Skedsmo og Østlyckeskolen og Alingsås i Sverige (SKALK-prosjektet). Hensikten med prosjektet, som har pågått i tre år, er å fremelske det skapende og kreative mennesket og drive forebyggende rus- og voldsarbeid ved å bidra til økt trivsel og hindre mobbing. Prosjektet skal videre bidra til et godt oppvekstmiljø gjennom å engasjere lærere, beboere i boligområdene og frivillige organisasjoner, i tillegg til å bygge opp en lokal identitet. En prosjektgruppe bestående av representanter fra skolen, kulturkontoret og nærmiljøets organisasjoner leder det praktiske arbeidet. Dette flertallet har med tilfredshet merket seg det svært positive resultatet av Tæruddalen skoles "snuoperasjon" og den betydelige bedringen i oppvekstmiljøet og fritidsmiljøet i Skedsmo fra 2000-2002, slik den er dokumentert i NIBRs ungdoms­undersøkelse.

Dette flertallet er av den oppfatning at SKALK-prosjektet er et eksempel på viktigheten av en bred satsing som involverer skole, kultur, helse og sosialmyndigheter på alle forvaltningsnivå og som fremfor alt utløser stor frivillig nærmiljøsatsing. Dette flertallet ber Regjeringen bidra til å gjøre kjent de positive resultatene fra SKALK-prosjektet slik at andre skoler og nærmiljøer kan utvikle en lignende modell.

Komiteen sier seg enig med departementet i at det er viktig å stimulere til trygge og inkluderende lokalmiljø gjennom samspill mellom offentlige myndigheter, frivillige krefter, foreldre og barn og ungdom selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for gode og billige møteplasser i lokalmiljøene. Offentlige tilbud, som fritidsklubber, musikk- og kulturskoler mv. bør være gratis eller tilby deltakelse til svært lav pris, slik at tilbudene kan gis til alle uavhengig av foreldrenes økonomi.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke viktigheten av å finne virkemidler for å nå ungdom i forebyggende arbeid. Dette flertallet mener at det er avgjørende å skape et helhetlig informasjonsverktøy for ungdom på deres premisser. Formålet må være å nå ut til ungdom med informasjon på områder der en ønsker å drive holdningsskapende og forebyggende arbeid. De tradisjonelle brosjyrene og holdningskampanjene er ikke nok. Det er nødvendig å bruke de verktøyene ungdom bruker. Nettsidene må ha fokus på at det skal være en levende kanal som kommuniserer med ungdommen. Dette flertallet viser til at Young-gate er et forsøk hvor man har koplet leksedagbok og nettsted, og her har man vært opptatt av å skape et helhetlig informasjonsverktøy for ungdom på deres premisser. Dette har gitt svært gode resultater. Dette arbeidet bør videreføres og utvikles i samarbeid med ungdommene. Dette flertallet viser til f.eks. nettsidene Klara Klok og Ungdomsnett.no som er gode tilbud som bør videreutvikles.

Dette flertallet understreker at barn og ungdom er vår fremste ressurs. Ungdom spiller en viktig rolle for å skape gode og levedyktige lokalsamfunn. Dette flertallet mener det offentlige må spille på lag med de unge slik at

• – barn sikres naturopplevelser og utfoldelsesmuligheter i nærmiljøet

• – tilrettelegging av aktiviteter for barn og unge inngår som en viktig del av planlegging av boområder

• – barn og unge tas med på råd om hvordan de ønsker at hjemkommunen skal være

• – lokaler og møteplasser stilles til rådighet, der barn og unge kan møtes både til organisert og uorganisert aktivitet

Dette flertallet legger vekt på at det skal være skoler i lokalmiljøet for våre barn. Dette flertallet ønsker å skape gode oppvekstmiljø for barn i hele landet.

Hverdagen for mange barn og unge preges av farlige skoleveier. Stadig flere foreldre bekymrer seg så mye at de kjører barna til skoledøra. Dette flertallet mener derfor forholdene bør legges til rette for at

• – barna sikres en trygg skolevei

• – trafikkfarlige punkter på skoleveien kartlegges

• – det utarbeides handlingsplaner for trafikksikkerhet.

2.9 Skole og utdanning (jf. pkt. 1.6)

Komiteen understreker at artikkel 28 og 29 i FNs barnekonvensjon må ivaretas. Det fremgår blant annet av barnekonvensjonen at barnet har rett til utdanning. Grunnskolen skal være gratis og obligatorisk, ulike former for videregående utdanning skal være tilgjengelig for alle barn og det skal settes i verk tiltak for å redusere tallet på de som ikke fullfører skolegangen. Staten skal fremme internasjonalt samarbeid om utdanning. Utdanning skal fremme utviklingen av barnets personlighet og teoretiske og praktiske ferdigheter. Den skal skape respekt for menneskerettigheter og fremme holdninger om fred, toleranse og vennskap mellom folk.

Komiteen viser til at Regjeringen også vil bidra til å styrke skolens fysiske miljø og bygningsmessige standard, og man vil ha en gratis, offentlig grunnskole. De nye bestemmelsene som ble foreslått i opplæringsloven, vil styrke elevenes innflytelse, og komiteen støtter Regjeringens oppfordring til den enkelte skole og lærer til å legge til rette for aktiv elevmedvirkning.

Komiteen vil vise til barn og unge med spesielle behov. Mange av disse blir ikke fanget opp på helsestasjonen, i barnehagen, på barneskolen, på ungdomsskolen eller hos politiet. Fragmentert ansvar og manglende oppfølging gjør at man ikke får resultater. Komiteen mener at barnet må settes i sentrum slik at det tas totalansvar for barnet.

Komiteen mener barn med problemer må ha et sted å gå til i det øyeblikket de opplever problemer og har behov for å snakke med noen, enten det gjelder mobbing på skolen, problemer med læreren, personlige eller familiære problemer. En slik førstelinjetjeneste må være der barn og unge har et naturlig tilknytningspunkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det viktigste i skolens mandat er å gi alle barn og unge muligheten til å realisere sine evner og talenter. Dette er samtidig skolens viktigste fordelingspolitiske oppgave - det beste tiltak mot fattigdom og marginalisering i voksen alder er en god grunnutdanning for alle.

Flertallet ønsker ikke at grunnskolen skal utsettes for reklame og kommersialisering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at skolens viktigste mandat er å gi alle barn og unge muligheten til å realisere sine evner og talenter. Imidlertid har disse medlemmer merket seg at enhetsskolen ikke har greid dette på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer er av den oppfatning at for å imøtekomme det enkelte individs behov, er det nødvendig å tilby ulike typer skoler med forskjellige pedagogiske innretninger. Dette vil en, slik disse medlemmer ser det, oppnå gjennom å legge til rette for etablering av private skoler, samt en økt organisatorisk og pedagogisk frihet for de offentlige skolene. Videre er dette viktig som et tiltak mot fattigdom og marginalisering i voksen alder ved at alle får en tilfredsstillende grunnutdanning. Den offentlige enhetsskolen har slik disse medlemmer ser det ikke greid å gi alle elever en utdanning som er tilfredsstillende uansett bakgrunn og ressurstilgang i hjemmet. De resultatene som norske elever har prestert i internasjonale undersøkelser er middelmådige, noe disse medlemmer er lite tilfreds med. Norge er et av de land som bruker mest penger på skole, men oppnår ikke tilfredsstillende resultater. Disse medlemmer har merket seg at en av fem elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig og finner dette alarmerende. Disse medlemmer vil blant annet ha økt fokus på orden, disiplin og en styrking av basisfagene som et ledd i å forbedre skolen. For å få en kunnskapsskole ønsker disse medlemmer en utvidet skoledag med styrket faglig innhold.

Disse medlemmer viser til at grunnskolen skal være gratis og viser til at dette innebærer en likebehandling mellom offentlige og private skoler, både organisatorisk og økonomisk. Regjeringens forslag til nytt finansieringssystem for frittstående skoler viderefører den økonomiske forskjellsbehandlingen av elever som velger frittstående skoler, da disse elevene må betale skolepenger. Denne egenandelen på grunnskoleutdanningen bryter med prinsippet om at grunnskolen skal være gratis.

Disse medlemmer ser positivt på at den enkelte skole og den enkelte lærer legger til rette for en aktiv elevmedvirkning. Imidlertid vil disse medlemmer understreke at læreren skal være en tydelig voksen leder som tar ansvar i forhold til elevene og i forhold til å skape ro, orden og et godt læringsmiljø. I tillegg vil disse medlemmer understreke at foreldrene har det overordnete ansvaret for sine barn. Samarbeidet mellom hjem og skole er av stor betydning og er viktig for at elevenes læringsutbytte skal bli best mulig. Disse medlemmer mener derfor at samarbeid mellom hjem og skole må bygges videre ut. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til sin modell der hver skole har et selvstendig og ansvarlig driftsstyre. I de offentlige skolene skal foreldrene være i flertall, og også i de private skolene skal de være godt representert. Dette åpner, slik disse medlemmer ser det, for økt brukermedvirkning og kan styrke samarbeidet mellom hjem og skole. Disse medlemmer ønsker videre at foreldrene skal ha mulighet til en selvstendig tilsynsrolle i forhold til skolen etter modell fra Danmark.

Disse medlemmer har merket seg at flertallet ikke ønsker at grunnskolen skal utsettes for reklame og kommersialisering. Disse medlemmer viser til at en rekke kommuner ikke har økonomi til å skaffe elevene i grunnskolen tilfredsstillende læremateriell. Slik disse medlemmer ser det, skal hensynet til elevene gå foran en generell skepsis til reklame. Disse medlemmer viser videre til at en rekke elever mottar ulike effekter i form av T-skjorter, linjaler osv. i dag, og at et totalt reklameforbud vil gjøre utdeling av denne type effekter umulig. Disse medlemmer vil derfor at det skal være opp til den enkelte skole, i samarbeid med foreldrene, å avgjøre hvorvidt det er ønskelig med reklamefinansiert materiell til elevene.

Komiteen mener at alle barn og unge skal gis en god utdanning. Å la alle få vokse til gjennom en god grunn- og videregående utdanning vil være noe av det viktigste man kan gjøre for å utjevne forskjeller.

Komiteen viser til Innst. O. nr. 43 (2002-2003) om gratisprinsippet i grunnskolen, der det tydeliggjøres at norsk grunnskole skal være gratis. Alle deler av grunnskoleopplæringen skal være gratis, og alle barn skal få mulighet til å delta i aktiviteter som skolen arrangerer som del av grunnskoleopplæringen, uavhengig av de foresattes økonomiske stilling. Opplæringen i grunnskolen skal gi like muligheter for alle, og den skal gi utvikling for hver enkelt elev.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den norske enhetsskolen er enestående ved at den er et felles møtested for alle. Den er en sosialiseringsarena der barn fra ulike samfunnslag og livssituasjoner lærer av og med hverandre. Dette er en verdi ved skolen spesielt som kommer samfunnet til gode generelt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil ha en sterk offentlig skole. For disse medlemmer er foreldreretten et grunnleggende prinsipp i skolepolitikken, og vi vil forsvare retten til å starte friskoler som et supplement til offentlige skoler.

Disse medlemmer mener at både friskoler og den offentlige skolen skal dyktiggjøre barn og unge til å møte de utfordringer som livet gir. Skolen må være preget av kvalitet, verdier og åpenhet. Den gode skolen skal formidle kunnskap og vår kristne kulturarv, og hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Disse medlemmer vil sette fokus på elevenes læringsmiljø, den gode lærer og utvikling av den lokale skole. En slik skole vil stimulere barn og unge til bedre læring og ha en samfunnsbyggende rolle.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er derfor betenkt over evalueringer av Reform 97, som viser at skolen på mange områder svikter som samlende arena. Den klarer ikke å jevne ut forskjeller mellom elevene godt nok, men bidrar faktisk til å forsterke ulikheter i skoleprestasjoner og læringsutbytte, basert på kjønn, sosial bakgrunn og etnisitet. Dette er alvorlig fordi skolen etter disse medlemmers oppfatning, skal ha lik verdi og være like viktig for alle elevene som går der.

Disse medlemmer vil ha en skole der elevene får utvikle sine faglige, sosiale og kulturelle evner, i tråd og takt med egne forutsetninger. Skolen skal gi likeverdige muligheter for opplæring til alle i form av tilpasset, og ikke lik, undervisning.

Disse medlemmer er bekymret over situasjonen i grunnskolen, der den tilrettelagte undervisningen må vike for mer tradisjonelle undervisningsformer. Mye kateterundervisning og en stofftung læreplan gjør at lærerne har liten tid til tilrettelegging og oppfølging av hver enkelt elev. Samtidig fører stram kommune- økonomi til at det blir stadig flere elever pr. lærer.

Disse medlemmer ønsker å stimulere bruken av andre og alternative læringsformer i grunnskolen, slik at opplæringen i større grad kan sentreres om hver elev, og ikke lærebøkene. Et større mangfold av undervisningsmetoder og læremidler vil kunne gi større rom for elevenes ulike bruk og behov for dem. Samtidig må også de fysiske rammene rundt læringsmiljøet forbedres og tilpasses en mer mangeartet bruk, slik at skolene får rom for mer fleksible læringsformer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget i 2002 vedtok en ny ordning med rentekompensasjon for kommunene og fylkeskommunene for å ruste opp skoleanleggene (jf. Kommunal- og regionaldepartementet, kap. 582 post 60 - Budsjett-innst. S. nr. 5 (2002-2003)).

Komiteen viser til at om lag halvparten av norske skoler ikke tilfredsstiller kravene til forsvarlige skolebygninger. Forfalne klasserom med dårlig inneklima ødelegger for elevenes helse, læring og trivsel. Komiteen viser til at det er viktig å få fortgang i opprustningen av norske skolebygninger, slik at alle skoler raskt kan tilfredsstille offentlige krav til forsvarlige bygninger og inneklima. Bare gjennom bedre skolemiljø får man bedre læringsmiljø.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet reagerer sterkt på at Regjeringen først vedtok å kutte over halvparten av tilskuddet til skolefritidsordningen (SFO), for deretter å legge det inn i rammetilskuddet til kommunene fra 1. august 2003. Disse medlemmer mener at kommunenes dårlige økonomi og svært varierende dekningsgrad av SFO-tilbud, vil føre til en svekkelse av skolefritidsordningen. Regningen vil gi seg i form av flere kutt i tilbudet og økte egenandeler, noe som vil ramme fattige barnefamilier, familier med funksjonshemmede barn og barn med spesielle behov særlig hardt. Disse medlemmer ønsker en utbygging, og ikke en nedbygging, av denne viktige velferdsordningen, og mener SFO-tilbudet må styrkes og foreldrebetalingen reduseres.

Disse medlemmer går derfor inn for en fortsatt øremerking av tilskuddet til skolefritidsordningen, slik at alle barn kan få et tilbud i skolefritiden.

Disse medlemmer vil sikre alle barn like muligheter til en aktiv fritid. Det skal ikke bare være de velfungerende og funksjonsfriske forunt å få ta del i en kreativ og spennende barne- og ungdomstid. Ved siden av den kulturelle skolesekken er derfor en utvidet satsing på de kommunale kultur- og musikkskolene, etter disse medlemmers oppfatning, av stor betydning. Disse medlemmer vil peke på at målsettingen som Stortinget har satt om at 30 pst. av elevene i grunnskolen skal omfattes av tilbudet, langt fra er nådd og at etterspørselen er stor og ventelistene lange. Målet må være å gi alle som ønsker seg en plass i musikk- og kulturskolene et tilbud. Disse medlemmer ønsker derfor å øke tilskuddet til kulturskolene, få timeprisene ned og gjeninnføre tilskuddet til kvalitetsutvikling. Bare slik kan det bli rom for flere barn og flere kunstuttrykk i kulturskolene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker at det opprettes en tilskuddsordning, hvor kommunene får kompensert for sine utgifter til opprustning og oppussing av skoler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2002-2003) og vil påpeke at satsingen på den kulturelle skolesekken er et av de viktigste kulturtiltak for barn og unge i det kommende tiåret. Flertallet ser ikke minst også de positive muligheter som her ligger i å skape samhandling mellom skole og kultursektor på alle nivåer. Flertallet mener det er viktig at disse midlene virkelig kommer barn og unge til gode og bidrar til en reell styrking av deres muligheter til å oppleve og å delta i kultur- og kunstaktiviteter. Satsingen må ikke forsvinne i administrasjon eller generelle driftsmidler til ulike institusjoner, eller fordeles så tynt utover at det blir lite igjen til det enkelte tiltak.

Flertallet vil peke på at gjennom sosial læring, utdanning og deltakelse skal barn lære å ta ansvar, vise omsorg og utvikle kritisk sans og selvtillit. Når barna begynner på skolen, er foreldrenes interesse for skolen på topp. Flertallet mener det derfor er viktig at skolen på dette tidspunktet inviterer foreldre til et aktivt samarbeid og følger opp gjennom faste rutiner og konkrete tiltak. Flertallet mener at foreldrene og skolen vil ha stor gjensidig nytte av å samarbeide om grensesetting. Derfor må rektor og lærere oppfordres til å trekke inn foreldre i skolens arbeid. Økende voldsbruk i samfunnet er en stor utfordring, forebyggende arbeid for å hindre mobbing og vold må få større plass. Mange skoler er flinke til å lære elevene konfliktløsning uten bruk av vold, og skolemekling har vist seg å være er et effektivt og godt virkemiddel. Andre opplegg som for eksempel "Lev vel", utarbeidet av Det kriminalitetsforebyggende råd, legger vekt på kriminalitetsforebyggende arbeid i skolen. Flertallet mener at skolene må tilføres tilstrekkelig med ressurser for å arbeide med skolemekling og prosjekt som lærer elevene å løse konflikter uten bruk av vold. Flertallet vil peke på at Norge er i ferd med å utvikle seg til et flerkulturelt samfunn. Dette er en styrke og en berikelse, men kan også være en kilde til konflikt. Innsatsen for å bekjempe diskriminering og rasisme må etter flertallets mening styrkes. Forholdene må legges til rette slik at innvandrere kan bevare sin egen kultur samtidig som de integreres i det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke nødvendigheten av å

• – styrke norsk- og morsmålsundervisningen for barn av språklige minoritetsgrupper

• – gi barn av minoritetsgrupper tilbud om barnehageplass

• – bedre norskkunnskapene i innvandrerbefolkningen generelt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 121 (2002-2003), der flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, foreslår å etablere en prøveordning med en førstelinjetjeneste - "Åpen dør" - på enkelte skoler av en viss størrelse.

Flertallet mener at skolene må være åpne for å slippe til grupper som tradisjonelt ikke har vært innenfor skoleporten, som frivillige organisasjoner og frivillighetssentralene. Disse skal være et supplement til det pedagogiske personalet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det i utformingen og organiseringen av trosopplæringen er viktig med lokale tilpasninger. Samtidig mener disse medlemmer at skolefritidsordningen ikke bør bli en del av trosopplæringen. Selv om SFO i dag er et frivillig tilbud, mener disse medlemmer at trosopplæring i denne tiden vil gi en uheldig sammenblanding. I tillegg vil det etter disse medlemmers mening kunne oppstå et uheldig skille mellom barn med forskjellige religioner/livssyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti henviser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. S. nr. 200 (2002-2003) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om trosopplæring i en ny tid.

2.10 Kultur og media (jf. pkt. 1.7)

Komiteen støtter Regjeringen i at politikken som rettes mot barn og ungdom har samme mål og kvalitet som kultur- og mediepolitikken for befolkningen for øvrig. Undersøkelser tyder på at det som gir den beste sikkerheten for den kulturpolitiske satsingen rettet mot barn og ungdom, er at ansvaret legges til den delen av kommunesektoren som har ansvaret for kulturområdet. Gode økonomiske rammebetingelser for organisasjoner og enklere regelverk for offentlig støtte er viktig for å stimulere til mangfold og bredde i organisasjonslivet. Det er også nødvendig med gode rammevilkår for kulturbudsjettene sentralt og lokalt for å stimulere kultursatsingen overfor barn og unge. Satsing på barne- og ungdomsidrett er viktig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det kommer frem skremmende undersøkelser om barn og unges inaktivitet, og flertallet foreslår at barn og unge har en time fysisk aktivitet på skolen hver dag.

Flertallet vil understreke viktigheten av å redusere det kommersielle presset og styrke forskningen på hvordan reklame og media påvirker barn og unge negativt. Flertallet er glad for at Regjeringen signaliserer at den vil foreta en helhetlig vurdering av regelverket om reklame rettet mot barn og unge og vurderer forbud om direkte markedsføring mot barn og unge. Artikkel 17 i FNs barnekonvensjon må ivaretas.

Flertallet viser til Regjeringens arbeid med "Nei til kommersielt press mot barn og unge - Tiltaksplan", hvor man legger opp en strategi med følgende hoved­elementer:

• – Få i gang en konstruktiv dialog med annonsører, reklamebransje, media og relevante organisasjoner for å skape debatt, holdninger og retningslinjer når det gjelder påvirkning av mindreårige.

• – Utvikle læremidler, samt fremme informasjon og undervisning rettet mot barn og unge om forbrukeremner, og om reklamens påvirkning og idealer.

• – Vurdere relevant regelverk i forhold til kommersiell påvirkning av barn og unge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil poengtere det kjøpepresset barn og unge utsettes for gjennom media og reklamen. Disse medlemmer fremmet et privat forslag, Dokument nr. 8:31 (2002-2003) om endring av aldersgrensene for film og videogram og lovforbud mot kinoreklame for barn under 7 år. Etter at dette ble lagt frem, har Regjeringen selv kommet med signaler om at det er ønskelig å følge opp dette forslaget for å hindre kommersielt press på barn. Etter disse medlemmers mening ville en reklamefri kino for barn under 7 år være et viktig tiltak for å motvirke det kommersielle presset. Mange barn er redde og kan ikke tolke den reklamen de blir utsatt for, som ofte er beregnet for ungdom eller voksne. Det produseres mange filmer i dag som benytter seg av topp moderne teknologi og får fram spektakulære effekter som gjør det vanskelig å skille mellom fiksjon og virkelighet for barna. Etter disse medlemmers oppfattelse er det nødvendig å sette absolutte aldersgrenser og fjerne ledsagerregelen for kino.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Internett-tilgangen for barn og unge er betydelig, og det er mange positive muligheter som ligger i dette nye mediet både med kunnskapsinnhold, virtuell kontakt og mer underholdningsartede elementer. Det er samtidig mange tilfeller der barn og unge i sin kontaktsøken har kommet ut for voksne som kan ha intensjoner som skader barn, dersom de møtes i virkeligheten. Her er det meget viktig med informasjon til barn og unge, for å lære dem strategier for å unngå å komme i slike farlige og potensielt skadelige situasjoner.

Disse medlemmer vil i samme forbindelse peke på at internettbransjen må være seg sitt ansvar bevisst og innføre et regelverk for å bidra til å bekjempe spredning av barnepornografi.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et samarbeid med internettbransjen, med sikte på å innføre et regelverk som bidrar til å bekjempe spredning av barnepornografi."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er allerede startet en dialog med bransjeorganisasjonene om uheldig og ulovlig informasjon om barn og unge - herunder barnepornografi - gjennom tiltaksplanen "Barn, unge og internett" (jf. kapittel 1.6.3 i meldingen). Dialogen og samarbeidet skal styrkes og videreutvikles, og problemstillinger knyttet til regelverk vil også bli vurdert.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et forslag om et generelt forbud mot reklame rettet mot barn."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at barn får være fysisk aktive en time hver dag i skoletiden."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fysisk aktivitet i skolen i dag skjer for det første gjennom kroppsøvingsfaget. Faget har i dag en betydelig plass i læreplanverket når det gjelder totalt timetall i grunnskolen. Bortsett fra når det gjelder norsk og matematikk, ligger kroppsøving helt i øverste sjikt når det gjelder totalt timetall i grunnskolen (f.eks. kroppsøving 798 timer, engelsk 703 timer og natur- og miljøfag 741).

Dersom økt fysisk aktivitet innenfor skoledagen medfører flere timer i kroppsøving, vil det påvirke skolens øvrige fag og arbeidsområder. Disse medlemmer viser for øvrig til at Kvalitetsutvalget, som vurderer hele strukturen og innholdet i grunnopplæringen, avga sin innstilling 5. juni 2003. Sammen med evalueringen av Reform 97 vil det danne grunnlaget for en helhetlig gjennomgang av grunnopplæringen, der omfanget av fysisk aktivitet også vil vurderes.

Komiteen vil understreke idrettsbevegelsens store betydning for mange barn og unge. Gode muligheter for å delta i ulike idrettsaktiviteter er grunnleggende for gode oppvekstvilkår. Omleggingen av tippenøkkelen som Stortinget har vedtatt, vil gi en kraftig økning i bevilgningene til idrettsanlegg. Dette skal gå til å styrke nærmiljøanlegg og anlegg for barn og unge, og vil være en viktig styrking av oppvekstvilkårene. Idrettslagene utgjør en enorm verdi med et stort frivillig arbeid og tilbud til barn og unge. Det bør legges til rette for et nærmere samarbeid mellom idrettsbevegelsene og skolene, slik at barn og unge får enda bedre tilbud om idrettsaktiviteter, og skolen kan dra nytte av den store kompetansen og aktiviteten som finnes i idrettslagene.

Et annetflertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at det er en del sportsgrener som ikke er representert gjennom Norges Idrettsforbund eller tradisjonelle idrettslag.

Dette flertallet vil derfor understreke at det er viktig og nødvendig at det også ytes økonomisk støtte til anlegg til eksempelvis motorsport og andre sportsgrener, da dette er sport som mange barn og unge har stor glede av.

Komiteen vil peke på at kunst og kultur har en egenverdi, og at det er viktig som virkemiddel til å skape et samfunn der folk opplever at de har høy livskvalitet. Forståelse for egen kultur er viktig for å gi oss identitet, rotfeste og tilhørighet. Dette er videre viktig i møtet med fremmede kulturer slik at man kan møte disse med trygghet, åpenhet og respekt. Kunst og kultur bidrar til å gi oss visjoner og utløse kreativitet. Investering i kunst og kultur er derfor investering i et nyskapende samfunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil derfor gi kulturaktivitetene et kraftig løft og øke kulturbudsjettet, og peke på viktigheten av

• – at det legges bedre til rette for barns og unges deltakelse i kulturaktiviteter

• – at kulturskolene sikres gode kår og videreutvikles

• – at språkets og dialektenes betydning for identitet vektlegges sterkere i undervisningen

• – at medieforskningen økes og at barn og unges forhold til utviklingen på medieområdet gjøres til et hovedpunkt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser med bekymring på at mange kommuner har så dårlig økonomi at de må legge ned kulturtilbud og musikk- og kulturskolene. Barns egne kulturaktiviteter er av stor betydning for trivsel og betyr mye for å styrke barnas selvbilde.

Disse medlemmer mener derfor at alle kommuner bør ha mulighet til å gi barn og unge et godt kulturskoletilbud.

Komiteen mener de frivillige organisasjonene har egenskaper som velferdsstat og næringsliv mangler, og som er viktig for samfunnssolidariteten. Aktiviteten har egenverdi som går utover aktiviteten i seg selv, blant annet i å utvikle sosiale fellesskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil derfor

• – øke støtten til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet

• – at den nedre grensen for skatteplikt for frivillig virksomhet heves

• – at kommunene gis anledning til opprettelse av dugnadsfond med skatteinsentiv som stimulerer innbyggerne til å gi pengegaver til frivillig arbeid og andre gode formål i lokalmiljøet av ikke-kommersiell karakter

• – at frivillige organisasjoner gis mulighet til å bruke offentlige bygninger vederlagsfritt og at vakthold stilles til rådighet der dette er nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at satsing på kulturtilbud til barn og unge må gjennomføres på samme måte som for andre grupper i samfunnet. Kulturtilbudet bør i størst mulig grad være basert på deltagelse og etterspørsel. Det er det frivillige og inkluderende kulturliv for barn og unge som bør støttes. Ved en støtte til frivillig og inkluderende lag og organisasjoner sikrer man at barn og unge får det tilbudet de ønsker, at de får mest mulig igjen for tilbudet, og at man får en sterk egeninteresse hos brukerne av kulturen for at midlene skal brukes best mulig uten å rotes bort på prestisjeprosjekter.

Disse medlemmer mener at barn og unge i utgangspunktet står sterkt i å vurdere de inntrykk som kommer gjennom massemedia. Samtidig serdisse medlemmer det som positivt at det arbeides med å stimulere barn og unge til å bli aktive og kritiske medie­brukere. Dette er først og fremst et ansvar som hviler på foreldre, mens skolen i sitt arbeid må støtte opp under dette. Disse medlemmer vil for øvrig vise til behandlingen av Mediemeldingen (St.meld. nr. 57 (2000-2001)).

Disse medlemmer konstaterer at Internett representerer en viktig informasjonskanal for barn og unge. Ikke bare er det viktig at alle barn og unge lærer seg å utnytte denne informasjonskilden, men man må erkjenne at barn og unge først og fremst må dyrke frem en sunn og kritisk holdning til innholdet. Med de utfordringer og problemstilinger en eventuell regulering av innholdet på nettet representerer, og med det forsprang i forståelse som mange barn og unge har i forhold til sine foreldre og voksne generelt, er det først og fremst gjennom holdningsskapende arbeid vi kan hjelpe barn og unge i sin bruk av de nye mediene.

2.11 Helse og sosiale forhold (jf. pkt. 1.8)

Komiteen ser i likhet med Regjeringen en rekke utfordringer knyttet til helse og sosiale forhold. Videreutvikling av tiltak og tjenester for utsatte grupper er en særlig utfordring. Livsstil og aktivitetsvaner går i en uheldig retning, og barn og unge utvikler en helseskadelig livsstil gjennom uheldige kostvaner, inaktivitet, risikoadferd og bruk av rusmidler. Det er en økning i forekomst av psykiske lidelser blant barn og unge. Komiteen støtter meldingens mål om å utvikle en helhetlig helsestasjonstjeneste som favner graviditet, barndom og ungdomstid. Den økte bemanningsplanen i "Opptrappingsplanen for psykisk helse" med 800 årsverk i helsestasjoner og skolehelsetjenester, 260 årsverk i psykososiale tjenester, kultur og fritidstiltak i kommunen er bra og nødvendig for å styrke det forebyggende arbeidet. Opptrappingsplanen for psykisk helse skal bidra til at behandlingstilbudet til barn og unge skal styrkes betraktelig. Planen innebærer også 205 flere døgnplasser, 265 flere dagplasser for barn og unge og 400 flere fagpersoner til poliklinisk virksomhet. Ved siden av ovennevnte tiltak skal utdanningstiltakene i psykisk helsevern for barn og unge økes med 50 mill. kroner i planperioden. Barn og unge står i dag lenger i kø til behandling for psykiatrisk behandling enn voksne. Det er i enkelte fylker først kø til vurdering og så settes man på ny venteliste for behandling. Dette er uakseptabelt, og etter artikkel 24 i FNs barnekonvensjon har barn rett til å få best mulig medisinsk behandling, og staten skal sikre barn nødvendig legehjelp. Komiteen forutsetter at dette følges opp i norsk lovverk.

Komiteen viser til at behandling av og kompetansen på spiseforstyrrelser har vært for dårlig, og det er helt nødvendig med den styrking på dette feltet som det legges opp til i meldingen.

Komiteen støtter videreføringen og styrkingen av arbeidet for å hindre uønskede svangerskap og abort, spredning av seksuelt overførbare sykdommer og prevensjonsveiledning, men vil understreke at det er nødvendig å styrke ulike tiltak over statsbudsjettet for å nå de ulike ungdomsgruppene.

Komiteen viser til at abortforebyggende tiltak er nevnt i meldingen og en henviser til tilgang til gratis p-piller.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det som ikke nevnes, er angrepillen som nå brukes av mange ungdommer - den er reseptfri og benyttes av mange som et abortforebyggende middel.

Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2002) og Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) som omhandler barne- og ungdomsvernet og situasjonen for utsatte barne- og ungdomsgrupper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at jenter som utsettes for kjønnslemlestelse blir for dårlig ivaretatt. Det må iverksettes tiltak som ivaretar og forebygger lidelsen til disse barna.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Handlingsplan mot kjønnslemlestelse og dokumentet Regjeringens innsats mot kjønnslemlestelse 2002. Disse tiltakene utgjør Regjeringens innsats mot kjønnslemlestelse.

Disse medlemmer viser til at oppfølgingen av Handlingsplanen gjennomføres i hovedsak som et nasjonalt prosjekt, "OK-omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring". OK-prosjektet har utarbeidet informasjon til unge jenter som står i fare for å bli omskåret, til kvinner som allerede er omskåret samt generelt forebyggende informasjonsmateriell til minoritetsgrupper som har denne tradisjonen i sin kultur.

Disse medlemmer viser for øvrig til at før sommeren 2002 fikk organisasjonen Fadime midler til et skoleprosjekt for å informere elever om loven og deres rettigheter - og til en kampanje på Gardermoen. Det er også utarbeidet en informasjonsbank på prosjektets hjemmeside (www.okprosjekt.no). Denne er på tre språk og oppdateres kontinuerlig. Sentralt i arbeidet står kompetanseheving i offentlige etater som kan bli berørt av problemet, og OK-prosjektet er i gang med utarbeidelse av kurspakker for offentlige etater.

Disse medlemmer vil også kommentere det lokale underprosjektet, OK-Oslo, som har den somaliske befolkning i Oslo og bedring av deres levekår som fokus med særlig vekt på kvinner, barn og unge. De er i gang med kartlegging av behov for gruppen, driver ulike grupper og har etablert samarbeid med ulike offentlige instanser (f.eks. skole, helsestasjon).

Disse medlemmer er for øvrig også kjent med at Sosial- og helsedirektoratet gjennomfører en større skolering av helsepersonell som del av oppfølging av veilederen som er utarbeidet for oppfølging av lov om forbud mot kjønnslemlestelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at helsefremmende arbeid og forebygging lønner seg fordi det gir folk bedre livskvalitet, og vil på sikt føre til at offentlige utgifter som vi finner igjen på justis-, helse- og sosialbudsjettene, vil gå ned.

Flertallet ønsker derfor å sette helsefremmende arbeid og forebygging på dagsorden og snu trenden fra reparasjon til helsefremmende og forebyggende arbeid.

Flertallet konstaterer en uheldig utvikling, der unge mennesker er under press når det gjelder karakterer, utdannelse og krav i arbeidslivet. Å være vellykket betyr ofte å balansere mellom mange og motstridende krav. Kommersialiseringen og reklamen har snevret inn normalitetetsbegrepet og det er mindre rom for mangfold og individualitet. Mange unges selvbilde er blitt seksualisert og utseendefokusert.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en kultur som dyrker vinnere først og fremst produserer tapere og vil

• – ha forbud mot reklame i skolebøker

• – ha forbud mot reklame på fjernsyn rettet mot barn

• – ha opplysningskampanjer i ungdomsskolen som fokuserer på medias og reklamebransjens teknikker, spesielt i forhold til skjønnhetstyranniet

• – at det psykiatriske tilbudet til barn og unge rustes kraftig opp

• – videreutvikle ungdommens helsestasjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at tall fra Oslo viser at omtrent en fjerdedel av ungdommene har brukt narkotiske stoffer. For resten av landet er tallet omtrent en femtedel. Det kommer stadig nye og mer avanserte rusmidler på markedet. Flere av disse kjennetegnes ved rask avhengighet og ødeleggelser i hjernen som fører til psykisk ubalanse. Forskning viser at jo tidligere barn og ungdom debuterer i forhold til sigaretter og alkohol, jo mer utsatt er de for å ta i bruk andre rusmidler som cannabis og sterkere stoffer.

I arbeidet med å forebygge rusmiddelmisbruk blant ungdom, mener flertallet det er nødvendig at hele samfunnet engasjerer seg. Ungdomspsykiatrien, PP-tjenesten og barnevernet må i samarbeid med foreldre og skole være med å forebygge og drive ettervern. Derfor er det etter flertallets mening viktig at disse miljøene mobiliserer mot rusmiddelmisbruk, samtidig som det gjennom lovverket signaliseres klare holdninger mot rusmiddelmisbruk.

Flertallet mener det er viktig med streng lovgivning og kontroll med alkoholomsetningen.

Komiteen ønsker et lovverk som sier at narkotika er uønsket og at bruk av narkotika slås ned på. Komiteen ønsker å forsterke arbeidet mot rus, anabole steroider og andre former for doping.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener dette kan skje ved å

• – sørge for at foreldre gjennom skolen får informasjon og kurstilbud

• – arbeide for et sterkere samarbeid mellom skole, hjem, sosialkontor, helsepersonell, politi og frivillige organisasjoner

• – øke antallet utekontakter og oppmuntre voksne til å være natteravner

• – styrke behandlingstilbudet for misbrukere

• – bygge ut ettervernet

• – intensivere kampen mot illegal omsetning og smugling av alkohol.

Komiteen er særlig bekymret for den økende voldskriminaliteten. Oversikt over registrerte forbrytelser viser at utviklingen for barn under 14 år er stabil, mens det er en økning i aldersgruppen 15-17 år og 18-20 år.

Selv om registrerte forbrytelser i aldersgruppen under 14 år er stabil, så rapporteres det om at førstegangsforbryterne blir stadig yngre. Forebyggende avsnitt hos politiet i Oslo forteller at nå er det barn i 12-13-årsalderen som er deres viktigste målgruppe.

Det er nær sammenheng mellom alkoholbruk og vold, og mellom narkotikamisbruk og vinningskriminalitet. Vold forekommer hyppigst i hjemmet. Denne type vold blir sjelden anmeldt og det antas at mørketallene er store. Komiteen vil påpeke at den viktigste innsatsen for å bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten er å drive godt forebyggende arbeid i hjem, skole, barnehage og nærmiljø. Et tett samarbeid mellom ulike instanser i samfunnet er helt nødvendig.

Komiteen vil

• – at det må bli økt oppmerksomhet om hjemmevolden

• – at seksuelle overgrep mot barn straffes hardere

• – opprettholde grensen på 15 år for kriminell lavalder

• – at barn skal møte en klar reaksjon første gang de begår en ulovlig handling

• – at flere saker oversendes til konfliktråd

• – ha aktiv innsats for å oppløse gjengene

• – at grunnskoler og videregående skoler har faste politikontakter

• – at politiet skal ha tilstrekkelig med ressurser til å opprettholde/opprette forebyggende avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom.

Komiteen vil påpeke at lovbrudd ofte er utslag av en vanskelig livssituasjon og at årsakene til at barn og unge begår kriminelle handlinger, ofte er sammensatt. Komiteen mener det er nødvendig med en helhetlig satsing for å motvirke rekruttering og hindre gjentakelse og viser i denne sammenheng til tiltakene i meldingen.

Komiteen vil vise til at forskning har vist at barn og unge som ikke opplever tydelig grensesetting, klarer seg markert dårligere enn de som blir møtt med grenser. Og dersom foreldre, de nære omgivelsene eller samfunnet ikke reagerer på lovbrudd, eller reagerer for sent, vil den unge selv være den lidende part.

Komiteenmener at målet med straff overfor unge må være ansvarliggjøring i forhold til egne handlinger, konfliktløsning og forsoning, samt oppgjør for skade.

Komiteen mener at konfliktråd bør brukes aktivt i saker med unge lovbrytere og at megling er en god arbeidsmetode, en reaksjon og et tiltak som bør brukes mer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil særlig påpeke det arbeidet Klinikk for seksuell opplysning (KSO) gjør for barn og unge. KSO er et lavterskeltilbud til ungdom når det gjelder spørsmål knyttet til seksualitet, som spørsmål rundt prevensjon, veiledning, diagnostisering og behandling av seksuelt overførbare sykdommer. Hoveddelen av de besøkende er jenter, men det er en økende andel gutter som oppsøker klinikken. Foruten direkte konsultasjoner driver KSO bl.a. med telefonsamtaletjeneste, veileder og lærer opp helsepersonell fra hele landet, utarbeider metodebok for helsepersonell og driver systematisk seksualundervisning av ungdomsskoleklasser. Etter disse medlemmers oppfattelse har KSO en stor betydning for det forebyggende arbeidet i Norge innen området seksuell og reproduktiv helse.

Handlingsplanen mot uønskede svangerskap og abort mener at samtidig med at KSO har hatt systematisk seksualundervisning av skoleklasser, har det også vært en markant nedgang på aborter i Oslo. Disse medlemmer er bekymret over at dårlig økonomi har gjort at KSO ikke har kunnet holde klinikken åpen i alle skoleferier og i sommerferiene. Disse medlemmer vet at mange unge søker og har behov for veiledning nettopp i disse periodene hvor det er ferie og fritid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake i budsjettet for 2004 med en finansiering som øker bevilgningene til KSO for å sikre videreutvikling av opplæring og veiledning av helsepersonell, og drive fram nye viktige tiltak innenfor seksualundervisning bl.a. for å nå nye målgrupper."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Klinikk for seksuell opplysning (KSO) er et byomfattende tilbud tilknyttet bydel 5, Grünerløkka-Sofienberg, i Oslo kommune. I 1991 inngikk KSO en driftsavtale med Oslo kommune, og er i vesentlig grad drevet av kommunale midler. KSO driver derfor primært med kommunale oppgaver rettet mot ungdom og unge voksne om veiledning i samliv, seksualitet og prevensjon, samt opplysningsvirksomhet til ungdomsskoleelver i Oslo med formål å forebygge uønskede svangerskap, abort og seksuelt overførbare infeksjoner. Når KSO påtar seg landsomfattende oppgaver som kompetansetiltak for helsepersonell, har KSO fått midler etter søknad fra Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort. Dette kan de fortsatt søke om for videreutvikling av opplæring av helsepersonell.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke skolehelsetjenestens viktige rolle i folkehelsearbeidet blant barn og unge. Mange steder er skolehelsetjenesten blitt en salderingspost i kommunene. Mange steder er ikke skolehelsetjenesten god nok i omfang. Dette gjelder særlig skolehelsetjenesten i den videregående skolen. Det må tilføres ressurser til kommunene for å ivareta denne viktige delen av det forebyggende arbeidet for barn og unge. Ungdomshelsestasjoner bør bygges ut over hele landet, da dette har vist seg å være et lavterskeltilbud som brukes av ungdom og som er et målrettet og godt forebyggende arbeid. Disse medlemmer henviser videre til behandlingen i St.meld. nr. 16 (2002-2003) og Dokument nr. 8:18 (2002-2003) vedtatt i Stortinget 5. juni 2003, Folkehelsepolitikken og daglig utdeling av frukt og grønt til alle elever i grunnskolen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke at et aktivt friluftsliv er spesielt viktig for barn og unges helse og trivsel, og for å skape forståelse for natur og miljøvern. Det er viktig at barn og unge kan sikres tilgang til friluftsopplevelser i sine nærmiljøer, som fremmer fysisk aktivitet, motorikk, kreativitet og skaper tilhørighet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dagens moderne samfunn er et betydelig press på friområder, og disse medlemmer vil spesielt påpeke stadige dispensasjoner som blir gitt til bygging i strandsonene. Dette hindrer barns og unges bruk av strand og sjø på en naturlig måte.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv - ein veg til høgare livskvalitet - der Sosialistisk Venstreparti mener fiske med håndsnøre skal gjøres gratis for unge opp til 18 år. Det er for å motivere til at flere unge skal velge jakt og fiske som hobby.

Disse medlemmer vil også nevne at bynær mark er lekeområder for barn og unge. Mange av disse områdene trues av boligbygging, hyttebygging, veier og annen infrastruktur som tar biter av bymarkene. Det er etter disse medlemmers syn viktig at lovverket sikrer allmennhetens bruk og tilgang til friluftsopplevelser i sine nærmiljøer over lengre tid, og blir vernet.

Disse medlemmer mener en aktiv prioritering av bygging av gang- og sykkelstier og kollektivtrafikk vil skape sunnere barn, et bedre oppvekstmiljø og gjøre det mulig for barn å ferdes trygt til venner og fritidsaktiviteter uten å bli fulgt eller kjørt av foresatte.

2.12 Arbeid og bolig (jf. pkt. 1.9)

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til den bebudede stortingsmeldingen om boligpolitikk som skal legges frem høsten 2003. Flertallet vil vurdere unges muligheter på boligmarkedet i behandlingen av meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser alvorlig på situasjonen for unges muligheter på arbeids- og boligmarkedet. Det at unge mennesker ikke er i arbeid er en sløsing med en av våre viktigste ressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det å etablere seg på boligmarkedet i dag for mange unge mennesker er vanskelig. Disse medlemmer slutter seg til de tiltakene meldingen foreslår, men mener at man skal ha lovhjemlet rett til bolig.

Disse medlemmer vil henvise til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. S. nr. 95 (2002-2003) om boligtiltak for ungdom og økonomisk vanskeligstilte. Hovedbrukerne av leiemarkedet er ungdom og økonomisk vanskeligstilte. Leietakernes rettigheter er vesentlig svekket gjennom endringer i husleielovgivningen og fjerning av husleieregulering. Det bør gjeninnføres en regulering av markedet slik at ungdom har en mulighet til å greie seg økonomisk.

Det er en menneskerett å kunne disponere bolig. Sosialtjenesteloven gir ikke bostedløse en rettighet som det står nedfelt i menneskerettighetene. Byggforsks tall viser at mens 28 pst. av bostedløse bor på gaten, har om lag 18 pst. et tilbud om hospits eller lignende. Disse medlemmer mener døgnovernatting på hospits eller andre vilkårlige steder ikke kan tilfredsstille kravene til bolig slik det er nedfelt i menneskerettighetene, og viser til grunnlovforslag om retten til bolig, jf. Dokument nr. 12:19 (1999-2000).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener meldingen er altfor defensiv når den sier at barnefamilier generelt ikke skal bo på hospits. Barnefamilier skal ikke bo på hospits, det har Stortinget vedtatt. Barn som bor på hospits lever under forhold som ikke er egnet for barn. Stortinget vedtok i forbindelse med Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-1999), jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000)):

"Stortinget ber Regjeringen medvirke til at bruk av hospits som boligløsning for barnefamilier og enslige barn og ungdom opphører."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette arbeidet er fulgt opp. I Sosialdepartementets kvalitetsveileder for bruk av midlertidig husvære, som kom den 3. juni 2003, heter det:

"Midlertidig husvære skal bare benyttes i akutte situasjoner, for eksempel ved brann, utkastelse, familiebrudd. Opphold i et midlertidig husvære skal derfor ikke strekke seg over lang tid. Det er viktig at det så vidt mulig umiddelbart iverksettes tiltak for å sikre et permanent botilbud når midlertidig husvære må benyttes. I praksis bør det innebære at sosialtjenesten sørger for en oppfølgingssamtale snarest mulig, hvor enten reetablering i eksisterende bolig eller nytt botilbud søkes sikret. Slikt botilbud bør ikke lokaliseres til steder som benyttes til midlertidig husvære."

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til kommunens plikt etter sosialtjenesteloven § 3-4 til å medvirke til å skaffe mer permanente boliger til vanskeligstilte og til rundskriv U-10/2002 om boligsosialt arbeid. Rundskrivet viser til virkemidler og tiltak som kan bidra til at den enkelte mestrer sin bosituasjon bedre. Målet er at antall utkastelser går ned. Kommunenes arbeid med å forebygge bostedsløshet vil redusere behovet for midlertidig husvære, og bedre bosituasjonen for de som har det vanskeligst.

Barnefamilier, barn og unge som har et akutt boligbehov må få tilbud om midlertidig husvære som er forsvarlig og egner seg for denne gruppen. Midlertidig husvære hvor personer med rusmiddelproblemer oppholder seg er ikke et egnet sted for barnefamilier, barn og unge. Kommunene må sikre at forsvarlige og egnede tilbud for denne gruppen er tilgjengelige når behov oppstår.

Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at virksomhet og tjenester etter sosialtjenesteloven kapittel 4, herunder midlertidig husvære etter § 4-5, er i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift, jf. sosialtjenesteloven § 2-1.

Før kommunen tar i bruk midlertidig husvære, bør det gjøres en vurdering av tilbudets standard. Der det er aktuelt å nytte samme husvære i gjentatte tilfeller, bør det inngås avtale med eieren.

2.13 Ungdomssatsing i distriktene og i større byer (jf. pkt. 1.10)

Komiteen støtter Regjeringen i at en skal ha gode oppvekstvilkår over hele landet. Satsing på barns og unges oppvekstvilkår er en avgjørende faktor for å sikre bosetting, verdiskapning og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Den enkelte skal ha reell frihet til å bosette seg der han eller hun ønsker, og dette forutsetter satsing på unge i distrikts- og regionalpolitikken.

Komiteen viser til at satsingen på ungdom i større bysamfunn for å styrke oppvekst- og levekårene må videreføres og opptrappes, da byene har store utfordringer. Dette må ikke gå på bekostning av tiltak rettet mot barn og unge. Ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn står overfor spesielle utfordringer, og tiltak som fremmer integrering må vektlegges og opptrappes. Det bør spesielt satses på flere bykommuner, og innsatsen må rettes mot byer og områder som har størst behov og hvor levekårsulempene er størst.

Komiteen vil understreke betydningen av økt satsing på idrett og friluftsliv både i de store byene og i distriktene for å møte den økende fysiske passiviteten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at stimuleringstiltak til samarbeid mellom storbyer og omlandkommuner for å løse felles utfordringer på ungdomsområde må opptrappes. Koordinering og samordning av statlig innsats er meget viktig, og dette arbeidet legges til den tverrdepartementale arbeidsgruppen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for å stimulere til mer samarbeid mellom storbyer og omlandkommuner for å løse felles utfordringer på ungdomsområdet.

2.14 Internasjonal kontakt og samarbeid (jf. pkt. 1.11)

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter meldingen når det gjelder betydningen av økt internasjonal kontakt og samarbeid på barne- og ungdomsområdet både mellom ungdom og mellom offentlige myndigheter i ulike land. En må mer aktivt enn tidligere forholde seg til internasjonale og globale problemstillinger, og det er nyttig og helt nødvendig å bruke hverandres kunnskap og samarbeide om ulike tiltak på vanskelige felles problemområder. Kunnskapen og innsikten som ungdom får gjennom internasjonalt samarbeid er en forutsetning for utviklingen av kunnskapsnasjonen Norge. Flertallet støtter Regjeringens forslag til tiltak om nordisk og internasjonalt samarbeid. Norge må være pådriver og delta aktivt i det internasjonale arbeidet på de ulike områdene, det er Norge forpliktet til gjennom ulike avtaler.

2.15 Økonomiske og administrative konsekvenser (jf. pkt. 1.12)

Komiteen er glad for at meldingen konkluderer med at det er behov for økte midler for å styrke og videreutvikle arbeidet på barne- og ungdomsområdet og mener dette må få konsekvenser for de årlige budsjettene. Regjeringen legger opp til en styrket innsats for å bedre oppvekstmiljøet for barn og unge. Dette er nødvendig for å møte de store utfordringene vi står overfor når det gjelder barns og unges oppvekstsvilkår. Det stiller lokale og sentrale myndigheter overfor nye, store utfordringer.

Komiteen viser også til at flyktningbarn har rett til nødvendig vern og humanitær hjelp etter FNs barnekonvensjon artikkel 22. Flertallsvedtakene fra behandlingen av St.meld. nr. 40 (2001-2002) jf. Innst. S. nr. 121 (2002-2003) som omhandler enslige mindreårige asylsøkere må sees på i sammenheng.

Komiteen vil understreke at Kommunal- og regionaldepartementet er hovedansvarlig departement for arbeidet med enslige mindreårige asylsøkere, spesielt under mottaksfasen.

Komiteen viser for øvrig til punktet i Innst. S. nr. 121 (2002-2003) som lyder:

"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2003 utrede om barnevernloven bør endres, slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år på lik linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved ankomst til Norge."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det vil være fornuftig at vedtaket sees i sammenheng med oppfølgingen av rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen om bedre oppfølging av enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger, fordi denne rapporten bl.a. drøfter alternative mottaks- og bosettingsmodeller for enslige mindreårige og barnevernstjenestens rolle og ansvar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at investeringer til barn og unge er en investering i framtida. Tiltak rettet mot disse gruppene vil på sikt spare samfunnet for store reparasjonsutgifter. Den økonomiske situasjonen for mange kommuner er vanskelig, og mange har problemer med å gjøre opp budsjettene i balanse.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener dette i stor grad skyldes underfinansiering av nye reformer. Dette medlem mener derfor det er viktig å sikre kommunene større inntekter, særlig i form av frie midler. Dette medlemønsker også å slette kommunal gjeld, slik at midler som i dag brukes til renter og avdrag, kan frigis til tiltak rettet mot barn og unge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at meldingen i altfor liten grad tar opp situasjonen og retten til funksjonshemmede barn og unge. Tiltak og konkret politikk på dette viktige området må Regjeringen komme tilbake med til Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen har bebudet en stortingsmelding om nedbygging av funksjonshemmende barrierer: Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen vil her blant annet fokusere på barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier, og i denne meldingen gis en oversikt over viktige utfordringer, mål og videre arbeid knyttet til denne målgruppen.

Siden situasjonen for barn og ungdom vil bli drøftet i denne samlede meldingen, mener flertallet at det ikke er hensiktsmessig å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette.

Komiteen imøteser denne meldingen og vil understreke behovet for en grundig gjennomgang av de funksjonshemmedes situasjon.