Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli, Aud Gaundal og Rita Tveiten fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, fungerende leder Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten som er en oppfølging av næringskomiteens merknader i Innst. O. nr. 34 (2002-2003), om behovet for en samlet drøfting av strukturtiltakene for kystflåten.

Komiteen er enig i de klare mål for norsk fiskeri- og havbruksnæring, - jf. St.meld. nr. 51 (1997-1998) og Innst. S. nr. 93 (1998-1999) - og vil legge til rette for en fremtidsrettet fiskerinæring. Det skal være en næring som ungdommer søker til og som folk langs kysten tør satse på, og som bidrar til bosetting og sysselsetting i levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Samtidig er det viktig å legge til grunn at denne næringen skal bidra med og gi lønnsomme arbeidsplasser, samt å opprettholde en variert fiskeflåte i Norge. Kystfiskeflåten er en bærebjelke i fiskerinæringen, og derfor av stor betydning for kystsamfunnenes fremtid. Det er gjennom bedre økonomi og økt evne til fornying at kystflåten kan opprettholde sin posisjon. Komiteen ser en sterk kystflåte som et av flere virkemidler for å nå distriktspolitiske mål. En god næringspolitikk for kysten er derfor også den beste distriktspolitikken vi kan få.

Komiteen viser til at fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet til det beste for næringsutvikling og bosetting. Denne viktige ressursen må forvaltes med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning.

Komiteen mener man må ta hensyn til at ressursgrunnlaget kan variere fra år til år. Målet må være at kystflåten skal få rammebetingelser som gjør det mulig for fiskerne å velge tilpasningsformer som passer den enkelte, og som alt i alt gir best mulig kapasitetsutnyttelse.

Komiteen er klar over og legger til grunn at strukturpolitikk for fiskeflåten har vært behandlet en rekke ganger de siste 20 årene. Det har vært bred tverrpolitisk enighet blant skiftende regjeringer og Storting i perioden om at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag for å oppnå en bærekraftig utvikling i næringen. Senest i 1998 la regjeringen Bondevik I fram en melding om Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring (St. meld nr. 51 (1997-1998)). Denne satte fokus på kapasitetstilpasning, lønnsomhet og flåtens fornyelsesevne. Det uttalte målet er at fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen, og at næringen skal bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Lønnsom­heten i næringen skal bidra til å oppnå distriktspolitiske mål, og det betyr i praksis å opprettholde kystsamfunnene. Videre ble det i Innst. O. nr. 34 (2002-2003) påpekt viktigheten av at strukturelle virkemidler bidrar til å oppfylle de nasjonale fiskeripolitiske målene som Stortinget har lagt til grunn.

Komiteen setter overkapasitet i fiskeflåten inn i en global sammenheng og anser denne som den mest alvorlige trussel mot bærekraftig fiskeriforvaltning. I FN-organet Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) er det utarbeidet en handlingsplan for ansvarlig fiske hvor det overordnede målet er bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene. Dette viser etter komiteens syn at bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene har sterk global forankring. Fiskerinæringen er en syklisk næring som i større og større grad blir del av en globalisert næring. De senere år har vært preget av både oppgangs- og nedgangskonjunkturer, hvor løsningene ikke alene har vært å tilføre mer kapital.

Komiteen viser til at det historiske perspektivet på fiske har vært at ingen eier fisken i havet, og at fiskeressursene er felles og frie for alle. Man har fisket daglig det man ønsket, uten å se hva dette ville medføre på sikt. Over tid har fangstevnen i forhold til fiskeressursene blitt for stor. Teknologien har bidratt til å bedre fangseffektiviteten både i havfiskeflåten og i kystflåten gjennom flere tiår. Dette har medført at vi i dag står i en vanskelig situasjon, og komiteen erkjenner at vi i dag har overkapasitet i fiskeriene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, påpeker at det ikke har vært mangel på gode intensjoner, og ser at både politiske, internasjonale og næringsmessige erfaringer i en årrekke dokumenterer at tiden er kommet fra å bevege oss fra en diskusjon om formål, til å gå over i en situasjon med aktiv og konkret handling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at den fremlagte strukturmeldinga er således en oppfølging av dette overfor kystfiskeflåten. Flertallet vil i denne sammenheng presisere at andre deler av fiskeflåten har gjennomgått en strukturering, og at dette på denne måten ikke er unikt for kystfiskeflåten.

Flertallet legger til grunn at ressursfordelingsspørsmålet er meget sentralt i fiskeriforvaltningen. Det er viktig å sikre en stabil og langsiktig ressursfordeling mellom fartøygruppene. Det igjen vil skape forutsigbare rammevilkår for fiskerne, og bidra til å flytte fokus hos den enkelte båteier fra kampen om andeler til muligheten for økt verdiskaping per kilo fisk. Samtidig mener flertallet at det må legges til rette for at alt råstoffet må ivaretas, og at det kontinuerlig arbeides for å bedre kvaliteten. Dette vil samtidig medføre en bedre inntjening og dermed større lønnsomhet for driften av fartøyet. Økt lønnsomhet vil bidra til bedre rekruttering til fiskeryrket.

Flertallet vil peke på at de næringsgrener som er tuftet på biologiske ressurser vil ha større usikkerhet enn andre næringsgrener. Det er derfor viktig å ha størst mulig grad av langsiktighet og forutsigbarhet, når det gjelder de politisk bestemte rammebetingelser, for å kunne planlegge driften og foreta de nødvendige investeringene. Flertallet mener derfor at behovet for rammebetingelser som gjør det mulig å tilpasse flåtekapasiteten bedre til ressursgrunnlaget er helt vesentlig, og det er behov for at ressursfordelingen mellom gruppene ligger fast over lengre tid.

Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at fleire instansar under dei opne høyringane i komiteen ba om at komiteen måtte få eit betre grunnlag å ta desse viktige avgjerdene på, og at behandlinga av meldinga burde utsetjast. Desse medlemene deler vurderinga av at ei rekke uavklarte forhold, mellom anna uklarheit rundt ein del spørsmål knytt til lønsemd, kapasitet og geografiske virkninger, gjer at det ville ha vore ein fordel om Stortinget tok seg betre tid til å behandle desse viktige spørsmåla.

Desse medlemene meiner premissene for konklusjonane i meldinga er delvis sviktande og for dårleg utgreidd. På denne bakgrunn vil desse medlemene ikkje gi tilslutnad til Regjeringa sine forslag til strukturtiltak. Spesielt vil desse medlemene peike på at dei føreslåtte strukturkvotane er eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar i Noreg. Omsetning av fiskekvoter er ikkje lov i dag, og forslag om å innføre omsettelege kvotar har før vorte stoppa. Desse medlemene har merka seg at det likevel skjer kjøp og sal av fiskekvotar. Desse medlemene vil påpeike at å gjere kvotar omsettelege vil vere i strid med prinsippet om at fiskeriressursane skal vere samfunnet sitt felleseige, og meiner meldinga ikkje problematiserer dette i tilstrekkelig grad.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåten og industrien på land.

Disse medlemmer mener derfor at fiskeflåten må fornyes og oppgraderes for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff.

Disse medlemmer mener at det må utredes en modell for regional kvotebank med et eget regionalt styre som har til oppgave å forvalte strukturfondet og kvotetildelingen i den enkelte region.

Disse medlemmer ser det som særlig viktig at de ordninger som innføres, tar hensyn til den geografiske fordeling av fiskerettighetene, kystsamfunnenes avhengighet til fiskeriene, industriens behov for kvalitetsråstoff og rekruttering.

Disse medlemmer mener at Regjeringen må utrede en slik regional forvaltningsmodell og forelegge dette for Stortinget i egnet form, så snart som mulig.

Disse medlemmer mener også at det i samme forbindelse må gjennomføres en vurdering av hvilke konsekvenser de foreslåtte strukturtiltak har for bosetting, næringsliv og kultur i de fiskeriavhengige lokalsamfunn langs kysten. Herunder må også de samiske interesser bli vurdert.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede en regional modell for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond/kvotebanker.

Stortinget ber også om at de samfunnsmessige konsekvensene ved å gjennomføre strukturtiltak for kystfiskeflåten blir utredet. Slike utredninger må foreligge før strukturtiltak kan iverksettes."

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiethar merka seg at store delar av fiskerinæringa er i ein vanskeleg situasjon i dag. Lågare førstehands- og mark­nadsprisar, høg kronekurs og rente, usikker råstofftilgang, ressurssituasjonen, marknadstilhøve osb. er forhold som gir utfordringar i alle ledd i næringa. Desse medlemenestiller spørsmål ved klokskapen i å strukturtilpasse både flåte og industri i ein slik situasjon med lågkonjunktur og særskilte nærings­messige utfordringar.

Desse medlemene viser til at vi i dag er i ein situasjon med historisk låge kvotar i torskefiskeria. Desse medlemene meiner ut frå dette at det beste langsiktige verkemiddelet for å få betre lønsemd i heile fiskerinæringa, er å bygge opp ressursane og forvalte dei ut frå omsynet til maksimalt langtidsutbytte og ikkje kortsiktig forteneste. Desse medlemene meiner eit anna beskatningsmønster i fiskeria vil vere eit vesentleg tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske måla. I torskefiskeria er det mest lønsame å la fisken vekse seg stor før han blir fanga. Data viser at trålreiskap fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten. Dette er først og fremst ein konsekvens av vandringsmønsteret til fisken. Å legge betre til rette for den kystnære konvensjonelle flåten, vil derfor vere ein viktig fiskeripolitisk strategi for betra lønsemd i fiskeria.

Desse medlemmene viser til sine merknader under dei ulike forslaga til strukturtiltak.

Desse medlemene meiner ein fiskeripolitisk strategi for å betre lønsemda i fiskerinæringa må ta utgangspunkt i oppbygging av ressursane, samt ei omfordeling frå havfiskeflåten til den kystnære flåten. Desse medlemene viser vidare til at å gjere det mogleg å konvertere konsesjonar i havfiskeflåten til kvotar for kystnære farty vil kunne vere ei god løysing i enkelte tilfelle. Desse medlemene viser dessutan til at forslaget om å utvide samlekvoteordninga kan vere ein strategi for betra lønsemd i flåten. Desse medlemene vil be departementet utrede dette. Desse medlemene viser vidare til forslag om regionale kvotefond. Desse medlemene meiner ei sterkare regional forvaltning av fiskeriressursane kan ha klare fordelar og ber departementet utrede også dette.

På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa utrede nye tiltak som kan bidra til å betre den bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønsemda i fiskeria. Slike tiltak kan vere utviding av samlekvotemodellen, regional forvaltning av kvotane, nye vilkår for tildeling av støtte frå SND som stimulerer til lønnsam drift ut frå ressursgrunnlaget, samt opning for overføring av kvoterettar frå havfiskeflåten til kystflåten."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at en dimensjonering av kapasiteten i kystflåten må sees i en sammenheng der regulering, tilgjengelighet, ressursgrunnlag og industristruktur inngår som vesentlige momenter. Tilfeldige eller utelukkende markedsstyrte strukturendringer vil få store konsekvenser for landingsmønster, industristruktur og bosettingsmønster.

Disse medlemmer vil videre vise til at de distriktspolitiske konsekvensene av Regjeringas forslag ikke er utredet, dette til tross for at det i meldinga pekes på at forslagene sannsynligvis vil få slike konsekvenser.

Videre vil disse medlemmer peke på at det ikke er foretatt noen analyser med hensyn til lønnsomhet i de flåtegrupper som allerede er omfattet av strukturtiltak. Det er all grunn til å anta at innføring av omsettelige kvoter slik samarbeidsregjeringa legger opp til, vil medføre en sterk gjeldsøkning hos dem som deltar i ordninga, slik vi har sett for eksempel i oppdrettsnæringa. Konsekvensen av dette blir en mer sårbar næring som blir mindre i stand til å takle naturlige svingninger i ressursgrunnlaget. Disse medlemmer vil peke på at en slik utvikling over tid vil føre til at en stadig større andel av verdiskapingen går til å betjene kapital, og en mindre del går til mannskapslott.

Disse medlemmer ønsker ikke en utvikling i norsk fiskerinæring der ressursgrunnlaget privatiseres og samles på stadig færre hender. På dette grunnlag mener disse medlemmer at en kapasitetstilpasning må finne sted gjennom ordninger der fiskeressursene fortsatt blir fellesskapets eiendom, samtidig som hensynet til rekruttering, flåtefornyelse og lønnsomhet må søkes ivaretatt.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti ønskjer ein variert fiskeflåte med havgåande og kystnære farty som kan bidra til busetjing og verdiskaping på land. Likevel meiner desse medlemene at fabrikktrålflåten som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast og ressursane overførast til kystflåten.

På denne bakgrunn fremjar desse medlemene følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag til korleis ein i løpet av ein tiårsperiode kan fase ut fabrikktrålflåten."

Dette medlem fra Senterpartiet mener en modell som innebærer en regional kvotebank hvor en region kan kjøpe opp fiskefartøy, vil ivareta behovet for flåtestrukturering på en langt mer kontrollert og bedre måte enn Regjeringens forslag. Innenfor en slik ordning vil den enkelte region gjennom et kvotestyre i større grad enn i dag kunne bli en utviklingsaktør i forhold til fiskerinæringa, ut fra lokale forhold, lokal industristruktur og ikke minst i forhold til hva som vil være en naturlig flåtestruktur i de enkelte regioner.

Etter dette medlems oppfatning bør det gis frihet til å bruke den regionale kvotebanken i rekutterings­øyemed, som tidsbegrenset tildeling til ulike flåtegrupper, og det må være mulig å flytte kvoter på tvers av lengdegruppene i henhold til regionale prioriteringer og behov.

Dette medlem mener videre at de regionale kvotefondene må gis adgang til å kjøpe ut kvoter fra trålerflåten på frivillig basis og overføre disse til kystflåten.

Dette medlem viser til at en slik ordning i motsetning til Regjeringens forslag vil være fleksibel, reversibel eller mulig å utvide dersom erfaringene over tid skulle tilsi dette.

2.1 Målsetting og behovet for tiltak

I et globalt perspektiv ser komiteen på overkapasitet i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning av fiskebestander. Dette er å betrakte som det fundamentale problem i verdens fiskerier. Ressursene blir feil utnyttet, og feil utnyttelse fører i sin tur til økt press. Dette fører igjen til press for større uttak, for å dekke de økte kostnader som overkapasiteten medfører.

Komiteen vil også framholde betydningen av at vi har en fiskeflåte som er sammensatt i forhold til geografi, størrelsesgrupper og redskapstyper, og at utfordringen blir hvordan vi best mulig kan benytte de ressursene som ligger i fiskeriene. Det er helt klart at uansett svingninger i bestandsstørrelsen og totalkvoter, så må vi utnytte det kvantum fisk som tas ut av havet best mulig.

Videre er det av uvurderlig betydning at fiskeflåten i større grad blir i stand til å levere råstoff av høyeste kvalitet. Høyere kvalitet sammen med levering på de tidspunkt råstoffet etterspørres, er nøkkelen til bedre avkastning av ressursene. Komiteen vil i denne sammenheng få uttrykke at det dermed også kreves en fiskeflåte som er i stand til å ta vare på de delene av fisken som i dag ikke utnyttes.

Komiteen mener dette er ut ifra en erkjennelse av at bare en kontinuerlig fornyelse av fiskeflåten kan sikre at fremtidens krav blir møtt.

Komiteen vil endelig påpeke at vi ikke må miste de langsiktige perspektivene om en fiskeflåte som skal være en stabil leverandør av råstoff av høy kvalitet. En slik fiskeflåte kan sammen med fiskeindustrien gi god nok økonomi til å sikre livskraftige lokalsamfunn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at dersom fartøy ikke holder seg til betingelsene for konsesjonen, så må konsesjonsgiveren stå fritt til å re-tildele denne.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil derfor påpeke at noe av det viktigste i strukturarbeidet er at dette må sees i et svært langsiktig perspektiv, flere tiår fremover. Strukturering i en fartøygruppe danner et langsiktig grunnlag for den nødvendige fornyingen. Dette er av stor betydning både for å sikre trygge arbeidsplasser og ivareta råstoffet.

Dette flertallet legger til grunn at innføring av strukturtiltakene må:

• – Ivareta målet om å opprettholde en differensiert flåte.

• – Gi tilstrekkelig fleksibilitet til at flest mulig kan finne en tilpasning ut fra egne forutsetninger.

• – Gi tilstrekkelige økonomiske incentiver til å gå inn på strukturordningene.

• – Sikre en rimelig stabil geografisk fordeling av fartøy med adgang til å delta i ulike fiskerier.

• – Ivareta viktige kontrollhensyn.

• – Sørge for at man unngår en for stor økning i gjeldsbelastningen for fartøy som går inn på ordningen.

• – Sørge for at fartøy som likevel ikke går inn på ordningene, i minst mulig grad blir negativt påvirket.

• – Samt at tiltakene er enkle å administrere, både for næring og forvaltning.

• – Styrke lønnsomheten i fiskerinæringen.

• – Bidra til høyest mulig nasjonal verdiskaping ved å se flåte og industri under ett.

• – Ivareta målet om å opprettholde en nasjonal flåte.

• – Redusere kapasiteten for å sikre en bærekraftig fiskebestand.

• – Bidra til en enklere regulering som reduserer kappfisket og hever kvaliteten.

Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ser at til tross for at antallet fartøy i gruppen er redusert, så er samtidig kapasiteten øket med 30 pst. Det er også viktig å sikre lønnsomheten i flåten gjennom modernisering som igjen kan legge til rette for bedre utnyttelse av fangst og biprodukter. Dette flertallet mener derfor at det er bedre å foreslå tiltak og løsninger i denne retning framfor ikke å foreta seg noen ting.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Stortinget har vedtatt at målsetjinga er at fiskeripolitikken skal bidra til busetjing, arbeidsplassar, berekraft og lønsemd. I lys av desse måla er dei strukturtiltaka som er føreslått overfor kystflåten i St.meld. nr. 20 (2002-2003), steg i feil retning i norsk fiskeripolitikk.

Desse medlemene ønskjer ein differensiert flåte, med både kystnære og havgåande farty, men meiner likevel at å bruke ostehøvelprinsippet i struktureringa av fiskeflåten er uklok politikk. Desse medlemene er samd i at overkapasitet er ei global utfordring, som mellom anna gjenspeglar seg i at 90 pst. av dei store artane er utfiska. Desse medlemene meiner likevel ein må stille spørsmål ved kva slags type kapasitet ein ønskjer i fiskerinæringa. I denne samanhengen må ein ta til vitande at båtar i flåten <10 meter har ein kapasitetsreduksjon på 65 pst. i perioden 1990-2000, medan båtar mellom 21 og 28 meter har ein kapasitetsauke på 91 pst. Flåten mellom 10 og 15 meter har auka med 39 pst. Den totale reduksjonen i antal farty er i perioden redusert med 24 pst, medan den samla tekniske fangstkapasiteten har etter departementet sine utrekningar auka med om lag 30 pst. Desse medlemene stiller i denne samanhengen spørsmål ved om eit einsidig fokus på reduksjon av talet på fiskefarty vil vere eit rett grep i forhold til dei utfordringane næringa står overfor i dag.

Desse medlemene viser til at Norges Fiskerihøgskole i sitt "Høyringsnotat om adgangsbegrensning for kystflåten" (datert 31. mai 2002) har peikt på at kystflåten er ei heterogen gruppe der enkelte utnyttar den tekniske kapasiteten fullt ut, medan andre ikkje gjer det. Tekniske mål på kapasitet kan derfor ikkje automatisk forståast som den kapasiteten som er i bruk. Desse medlemeneviser til at NFH i det nemnte notatet også problematiserer teknisk kapasitet i forhold til verdiskaping, lønsemd og kvalitetsarbeid i flåten. Premissen for St.meld. nr. 20 (2002-2003) er at lønsemda blir redusert ved overkapasitet (for mange farty i forhold til kvotane), og at å redusere kapasiteten dermed betrar lønsemda for dei som blir att. NFH viser til at det motsette likså godt kan vere tilfellet fordi redusert kapasitet også kan redusere flåten si evne til å drive marknadsorientert verdiskaping. Ved for eksempel å bruke meir tid på fangstbehandling og betre utnytting av biprodukt og bifangst, kan ein auke inntektene i fiskeria. Føresetnadene for dette er tid, arbeid og fysisk kapasitet. I departementet si forståing vil dette kunne definerast som overkapasitet. Igjen er dette bakgrunn for å stille spørsmål ved om å redusere talet på farty og talet på fiskarar er det rette svaret på utfordringane i næringa i dag.

Desse medlemene viser til utrekningar frå mellom andre Norges Naturvernforbund som viser at det er store forskjellar i lønsemd for dei ulike fartytypane. I ei slik samanlikning vil ulikt mål for lønsemd gi ulikt resultat. Om ein samanliknar kapitalrentabilitet (totalkapital eller eigenkapital) vil forholdet bli eit anna enn om ein legg driftsmargin (driftsresultat i forhold til driftsinntekter) til grunn. I samanlikning av lønsemd mellom små og store farty med ulike brukstypar, bør ein leggje kapitalrentabilitet til grunn. Desse medlemene meiner dette er forhold ein må ta omsyn til når ein diskuterer kapasitet og lønsemd i fiskeflåten.

2.2 De konkrete tiltakene

Når det gjelder de konkrete forslagene, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, til at strukturkvoteordning og opprettelsen av et strukturfond er ordninger som er utformet for permanent å redusere antall fartøy i kystflåten. Driftsordningen har som formål å bidra til økt fleksibilitet i kystflåten.

2.2.1 Strukturkvoteordning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at intensjonen bak strukturkvoteordningen var at dette skulle være en frivillig ordning hvor det blir stilt som vilkår at fartøy tas permanent ut av fisket. For den enkelte fisker vil dette kunne innebære at kvoten som ellers ville blitt tildelt for fiske med det fartøyet som tas ut, nå blir tildelt for fiske med et annet fartøy vedkommende har eller erverver, etter en viss avkortning. Flertallet tror at dette kan være både kostnadsbesparende og en mer rasjonell tilnærming.

Flertallet merker seg at det i prinsippet kan innføres strukturkvoteordninger for hele eller bare deler av kystflåten, og mener at det kan være viktig å vurdere hvilke ordninger som er mest hensiktsmessige for den enkelte gruppe.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti meiner den skisserte strukturkvoteordninga bringer oss nok eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar. Desse medlemene har merka seg at ein argumenterer med at ordningane er frivillige. Denne omtalte "frivilligheita" vil først og fremst gjelde fiskarar i denne generasjonen som kan velje om dei vil selje kvoten eller ikkje, ein rett dei har fått gratis og historisk sett tilfeldig. Dei fiskarane som i neste omgang må kjøpe kvoten for å etablere seg, vil ikkje kjenne til den samme frivilligheita. Det samme vil vere tilfelle for mannskapet, som ikkje vil få kompensasjon for at fartyet blir tatt ut av fiske. Desse medlemene viser i denne samanhengen til merknadene sine i punkt 2.2.7.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil hevde at omsettelige kvoter, slik det legges opp til gjennom strukturmeldinga, ikke vil bli en frivillig ordning. Fiskebåtredere med høy gjeldsbelastning og stor risiko kan bli presset til å selge sitt fartøy av en bankforbindelse som vil redusere sin risiko.

Dette medlem vil hevde at heller ikke på kjøpersiden vil det være frivillighet all den tid to båter i samme lengdegruppe kan oppleve et vidt forskjellig kvotegrunnlag dersom en aktør kjøper maksimalt antall kvoteenheter mens den andre ikke gjør det. Dette vil over tid skape uakseptable tilstander i næringa.

2.2.2 Hvilke grupper skal få tilgang til ordningene?

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som ønskelig med en jevn og tilpasset strukturering i alle lengdegruppene. På denne måten vil kystflåten i fremtiden fortsatt bestå av både større og mindre fartøy. Samtidig vil det legge til rette for fortsatt geografisk spredning av de ulike fartøygrupper og opprettholde mangfoldet i flåten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er derfor enig i at strukturkvoteordningen innføres i lengdegruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at strukturkvoteordningene må gjelde for alle lengdegrupper innen kystfiskeflåten og ikke kun begrenses til de to høyeste lengdegruppene. Disse medlemmer viser til at fiskere i de andre lengdgruppene også vil ha ønske om å delta i strukturkvoteordningen, samt at dersom ordningen skal få den ønskede effekt, er det av avgjørende betydning at alle lengdegrupper deltar i ordningen. Disse medlemmer gir sin subsidiære tilslutning til innføring av strukturkvoteordning i lengdegruppene 15 til 21 meter og 21 til 28 meter.

2.2.3 Strukturkvotesammenslåing på tvers av lengdegrupper innenfor en kommune

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det hensiktsmessig at den relative andel i fordeling av kvoter mellom lengdegruppene ivaretas. Dette blir ivaretatt godt ved at strukturkvoteordningen bare skal kunne benyttes mellom fartøy i samme lengdegruppe. I enkelte kommuner med få fartøy i en lengdegruppe vil det kunne være bedre om fartøy i ulike lengdegrupper gis mulighet til å strukturere seg innad. På denne måten kunne man beholde fartøyet i kommunen. På den andre siden mener flertallet at dette vil kunne medføre at et fartøy blir tatt ut av fiske til fordel for et annet tilhørende en annen lengdegruppe, og vil derfor avvise en slik tilnærming.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader og forslag vedrørende utredning om kvotebank/kvotefond.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det må være anledning til å bytte kvoter mellom de forskjellige lengdegruppene og ikke at det settes en kunstig grense på grunn av lengde. Fiskerne bør selv kunne avgjøre om de ønsker å inngå samarbeid med en annen fisker i en annen lengdegruppe.

2.2.4 Permanent kvotefordeling med avkorting, eller tidsbegrenset kvotefordel

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, synes forslaget om en permanent forhøyet kvotetildeling med avkorting er positivt. En slik avkortning vil umiddelbart gi et kvantum til fordeling på samtlige. På denne måten oppnås fordelene for reguleringsgruppen umiddelbart og ikke først etter utløpet av tidsperioden. Dette synes flertallet både er et prinsipp som bidrar rettferdig og som er demokratisk og solidarisk til fordel for aktørene som faller inn under ordningen.

Flertallet har merket seg at en strukturkvoteordning vil medføre at overreguleringen reduseres eller fjernes helt fordi den gjennomsnittlige kvoteutnyttingen øker. Ut fra målet om at strukturkvoteordningen ikke skal medføre negative konsekvenser for dem som ikke benytter ordningen, mener flertallet at alternativet med en permanent, men avkortet kvotefordel er å foretrekke.

Når det gjelder størrelsen på avkortingen, ser flertallet at denne vil være avgjørende for villigheten til å bruke ordningen. Desto mindre avkorting, jo gunstigere er det å benytte seg av ordningen, rent kvotemessig. Blir avkortingen derimot for høy, blir det mer lønnsomt å drive fartøyet videre eller selge det for fortsatt drift. De som ikke går inn i ordningen, skal få kompensasjon gjennom avkortning for de ulemper de blir påført ved redusert overregulering. Ved vurdering av hvor høy overreguleringen kan være, er det også et moment at avkortning vil redusere presset og dermed den totale gjeldsbelastningen i næringen.

Flertallet har merket seg at høringsinstansene har gått inn for å begrense seg til en avkortingssats på 20 pst., og støtter dette. Det synes fornuftig at man velger en løsning med kun en sats, og krav om kondemnering av det uttatte fartøyet.

Flertallet mener at det er viktig å bedre ressurstilgangen for gruppene umiddelbart, og finner at det vil være uheldig å utsette tilbakeføring av kvotene til etter et antall år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går imot at retten til fiskeressursene skal delegeres til private aktører på varig basis, og foreslår derfor at retten til å utnytte sammenslåtte kvoter må tidsavgrenses til 10 år.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Retten til å utnytte de sammenslåtte kvotene tidsavgrenses til ti år."

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merkar seg at fleirtalet ikkje går inn for ei tidsavgrensa ordning, men for ei permanent ordning med avkorting. Desse medlemene viser i denne samanhengen til at ein for tilsvarande ordning i havfiskeflåten har tidsavgrensa kvotefordelen, og synest det er oppsiktsvekkjande at ikkje det samme skal vere tilfelle for kystflåten. Igjen vil desse medlemene påpeike at dette er ordningar som langt på veg er med på å privatisere eigedomsretten til fiskeriressursane.

Desse medlemene vil elles peike på at problem som først og fremst skuldast reguleringsmessige forhold, som til dømes kappfiskeproblematikken, ikkje bør løysast med struktureringstiltak, men med betre reguleringar.

2.2.5 Geografiske begrensninger

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter forslaget om at dagens fylkesbindinger, med eksisterende unntak, skal gjelde for strukturkvoteordningen. Dette fordi disse har gitt et positivt bidrag til å opprettholde en variert kystflåte. Denne flåten danner grunnlaget for bosetning og virksomhet i lokalsamfunn flere steder langs kysten enn hva som ville vært situasjonen dersom fartøy med deltageradgang i gruppe I fritt kunne omsettes mellom fylkene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke at det skal være noen geografiske begrensninger for sammenslåinger av kvoter innen strukturkvoteordningen, og at det må være anledning til å bytte kvoter med andre fiskere over hele landet.

2.2.6 Kvotetak

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det blant høringsinstansene var flere ulike meninger i forhold til om det bør settes kvotetak eller ikke. Effekten av kvotetak vil ha betydning for de største kystfartøyene under 28 meter, da flere av disse har flere deltakeradganger. For disse vil kvotetaket ha en annen effekt enn dersom en kun har én deltakeradgang. På den ene siden burde det kanskje være opp til den enkelte fisker selv å vurdere hvor mange kvoter det er hensiktsmessig, og økonomisk forsvarlig, å samle på ett fartøy.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vurderer det dithen at det er ønskelig å ha et kvotetak for alle. Dette vil være et signal om retning og samtidig være med på å redusere omsetteligheten av kvoter.

Dette flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sette et kvotetak på 3 kvoter pr. fartøy."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke at det skal settes et kvotetak, og er av den oppfatning at dette vil begrense den struktureringen av næringen som er nødvendig, og at et kvotetak også vil legge begrensninger på dyktige fiskere som er effektive i sitt arbeid.

2.2.7 Økt gjeldsgrad som konsekvens av strukturkvoteordningen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er klar over at vilkårene for å delta i fiske blir fastsatt med virkning for ett år av gangen, og spørsmålet om adgang til å delta neste år vil likevel være avhengig av vilkårene som da blir fastsatt. Både for konsesjon og for deltakeradgangen gjelder at det er de årlige forskrifter om regulering av hvert enkelt fiskeslag som gir nærmere bestemmelser om hvor mye, når osv. man kan fiske av det aktuelle fiskeslag.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser i denne sammenheng at en konsesjon til å delta i et fiske således ikke er gjenstand for direkte omsetning. Dette flertallet ser det derfor som positivt at de tre begrensningene som er del av tiltakene - avkorting av kvoter, fylkesbindinger og binding til lengdegruppe - bidrar til å redusere kvotens omsettelighet.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merka seg at departementet tar utgangspunkt i at mark­nadsprisen på dei omsette strukturkvotane ikkje vil bli høgare enn at kjøparane vil få ei betra bedriftsøkonomisk lønsemd. Desse medlemene er ikkje overtydde om dette. Ein kan like gjerne sjå for seg at mark­nadsprisen på kvotane blir så høg at gevinsten ved auka kvotegrunnlag blir ete opp av investeringa i kvote. Det kan med andre ord like gjerne bli den som sel kvoten som realiserer grunnrenta og gjer den til sin finansielle kapital/formue, medan kjøpar får auka finanskostnader og gjeldsbyrde. Desse medlemene meiner dette er forhold ein med fordel kunne ha undersøkt med lys i erfaringane frå havfiskeflåten før ein iverksette tilsvarande tiltak i kystflåten. Dette er bakgrunnen for at desse medlemene fryktar at dei føreslåtte strukturkvotane ikkje vil betre lønsemda i fiskeria, men svekke henne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ingen problemer med omsettelige kvoter og er av den oppfatning at meldingen burde ha løsnet mer opp på dette.

2.2.8 Ressursrente

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at dersom en fornybar, knapp ressurs utnyttes effektivt, kan den gi grunnlag for ressursrente. Med en fangstevne i flåten som overstiger ressursgrunnlaget krever dette regulering av fisket, og fisk er dermed å betrakte som en knapp naturressurs. Flertallet ser at med dette bakteppet vil innføring av strukturkvote kunne bidra til at det realiseres høyere overskudd i deler av fiskeflåten i årene fremover, og dermed aktualiseres spørsmålet om en særskilt skattlegging. Flertalleter derfor positiv til at Regjeringen utreder spørsmålet om innføring av grunnrentebeskatning i fiskeriene og at de vil komme tilbake til Stortinget med dette på et senere tidspunkt.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti meiner primært at grunnrenta i fiskeria skal tilfalla kystsamfunna og næringsaktørane. Likevel er dei føreslåtte strukturtiltaka i stortingsmeldinga med på å setje fart på privatiseringa av fiskeriressursane, og desse medlemene vil på denne bakgrunn støtte ei utredning av ressursrente.

2.2.9 Evaluering av strukturkvoteordningen etter 3. driftsår

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det fra enkelte hold har vært anført at strukturmeldingen i for liten grad baserer seg på analyser og konsekvensutredninger. Samtidig kan det stilles spørsmål om det vil være mulig å finne et riktig tidspunkt for å innføre tiltak som begrenser kapasiteten og hvor man samtidig har utredet alle konsekvenser. Flertallet mener det vil være nyttig å vurdere tiltakene etter hvert, og ønsker derfor en evaluering av strukturkvoteordningen etter 3. driftsår.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti meiner primært det er ein mykje betre idé å evaluere dei strukturtiltaka som ein allereie hariverksett, som til dømes einingskvoteordninga i havfiskeflåten, før ein set i verk nye tiltak som strukturkvoteordninga for kystflåten mellom 15 og 28 meter.

2.2.10 Strukturfond

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at statlige kondemneringsordninger har vært benyttet som strukturtiltak i ulike grupper i fiskeflåten gjennom mange tiår allerede. Det som er nytt i denne sammenheng, er at ordningen delvis er nærings­finansiert gjennom et avgiftstrekk på første­håndsomsetningen av fisk. I tillegg til de midler som næringen selv frembringer gjennom dette avgiftstrekket, skal fondet kunne tilføres midler over statsbudsjettet. Flertallet merker seg også at forslaget ikke innebærer et permanent strukturfond og avgiftstrekk, men er tidsbegrenset til fem år.

Flertallet viser også til at hjemmel til å innføre en avgift på fangstverdien som skal gå til et strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten ble gitt Regjeringen 12. desember 2002. Det fremkom at avgiftssatsen og bevilgningen til fondet skulle komme i Revidert nasjonalbudsjett, hvor det er finansiert 16,476 mill. kroner til et slikt fond. Flertallet peker på at det ikke kan kondemneres flere båter enn det er penger til.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke at staten skal bidra med midler til et strukturfond. Disse medlemmer ser det som viktig å beholde fiskerinæringen som en subsidiefri næring og mener at næringen selv må bidra med de nødvendige midlene til strukturfondet, da det er næringen selv som vil nyte godt av at en omstrukturering av næringen gjennomføres.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti viser til at det under Odelstinget si handsaming av Ot.prp. nr. 76 (2002-2003) vart gitt samtykke til at:

"Departementet kan ved forskrift pålegge den som leverer fangst å betale en avgift av fangstverdien til et strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. (…) Avgiftssatsen skal vedtas av Stortinget ved den årlige budsjettbehandlingen."

Desse medlemene viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten under 15 meter, fordi dette er den flåten som best medverkar til å oppfylle dei generelle, fiskeripolitiske målsetjingane om lønsemd, berekraft, arbeidsplassar og busetjing. Desse medlemene tar likevel til vitande at departementet har fått lovheimel til å krevje ei avgift som skal gå til eit strukturfond for kapasitetstilpassing av flåten, men vil motsetje seg at fondet utelukkande skal brukast til å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten. Eit slikt fond må heller innrettast slik at ein kondemnerer ulønsame, eldre og uhøvelege farty.

2.2.11 Omfanget av avgiftsplikten

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at når hver enkelt fartøygruppe blir bedre tilpasset tilgjengelige andeler av ressursgrunnlaget, kommer det en samlet fiskeflåte til gode fordi dette vil redusere presset på fordelingen mellom de åpne og de lukkede fiskerier. På denne bakgrunn er flertallet enig i at det innføres en flat avgift for alle fartøy. Dette vil også ivareta hensynet til et enkelt, praktiserbart regelverk. Det vises også til at en slik avgift ikke vil kreve nye innkrevingsrutiner eller store kostnader å innføre.

Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det vil vere urimeleg å krevje strukturavgift frå farty som ikkje har konsesjon eller deltakarrett i tilgangsbegrensa fiskeri og meiner departementet må ivareta dette i føresegnene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egne merknader under kapittel 2.2.10.

2.2.12 Målgrupper for tildeling av kondemneringsstøtte fra Strukturfondet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser her til tidligere merknader hvor det fremkommer at fartøy ned til 15 meter bør være omfattet av strukturkvoteordningen, og at fartøy opp til 15 meter bør omfattes av kondemneringstilskudd fra strukturfondet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egne merknader under kapittel 2.2.2. og 2.2.10.

2.2.13 Avgiftssats og statlig medfinansiering av fondet

Komiteen viser til at forslag om avgiftssats er lagt frem for Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at staten deltar økonomisk i fondet med like stor andel som det næringa bidrar med.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Staten skal bidra med like stor økonomisk andel i strukturfondet som det næringa bidrar med."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti synes det er positivt at både staten og næringen bidrar med finansiering av fondet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 2.2.10 og vil subsidiært gi sin tilslutning til merknaden fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

2.2.14 Disponering av frigjorte midler

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i at kvoteandeler som blir frigjort, enten ved avkorting i strukturkvoteordningen eller ved kondemnering finansiert av strukturfondet, bør tilfalle hele lengdegruppen og ikke bare fartøyene i gruppen innenfor det enkelte fylket.

Flertallet tror de foreslåtte tiltakene vil kunne legge bedre til rette for en næring som ungdom vil kunne ha en fremtid i. Det er behov for å rekruttere ungdom og på denne måten bidra til kontinuitet i ressursforvaltningen. Samtidig er det mange som hevder at det er en høy og kapitalintensiv terskel for en slik rekruttering. Dette vil naturlig nok avhenge av om man i begrepet rekruttering mener å erverve eget fartøy eller om ordet rekruttering kan forstås som rekruttering som mannskap.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under punkt 2.2.10.

2.2.15 Driftsordninger

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at intensjonen med driftsordninger er at det mottakende fartøy kan legge opp til en drift som sikrer en mer lønnsom virksomhet over en større del av året, enn hva dagens kvotegrunnlag og regelverk tillater. Dette er først og fremst en forsøksordning for fartøy under 28 meter. Flertallet har samtidig merket seg at ordningene ikke gir permanente struktureffekter, siden den er tidsavgrenset. Ordningen vil heller ikke redusere fangstkapasiteten. Flertallet ser at en slik ordning med utveksling vil kunne gi fartøyene anledning til bedre å utnytte lokale variasjoner i tilgjengeligheten av fisk langs kysten. Dette kan betraktes som en ressursvennlig og fleksibel tilnærming.

Flertallet ser at med de begrensningene som ligger i driftsordningen begrenses samtidig omsetteligheten og gjør dermed ordningen samtidig mindre attraktiv.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det også som en fordel at ordningen legger til rette for en omfordeling av det samlede kvotegrunnlaget innenfor kystflåten. Dette for å gi muligheter for en arbeidsdeling innen kystflåten i retning av det som den tradisjonelt har hatt og en spesialisering av fartøy, redskap og kunnskap ved at fiskerne seg imellom gis anledning til å utveksle tildelte kvoter.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, peker på at geografisk spredning av kystflåten, en variert fiskeflåte av større og mindre fartøy samt å unngå en utvikling mot regulært omsettelige kvoter, var en helt grunnleggende forutsetning for forslagene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at driftsordningene må gjøres gjeldende for hele landet og ikke kun begrenses til Finnmark. Disse medlemmer deler heller ikke flertallets bekymring for de konsekvenser en slik ordning eventuelt ville kunne få, da disse medlemmer ønsker en utvikling hvor kvotene gjøres omsettelige.

Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti meiner at også dei føreslåtte driftsordningane bidrar til ei auka privatisering av ressursane fordi ein gir rom for at den som har kvoterett skal kunne leige, lease eller låne ut kvotar. På denne bakgrunn vil desse medlemene gå mot prøveordninga.

2.2.16 Utvidelse av prøveordning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ber Regjeringen å vurdere muligheten for at flere fiskere i hele landet kan delta i driftsordningsmodellen.