15.1 Kap. 1400 Miljøverndepartementet (jf. kap. 4400)

15.1.1 Post 21 Spesielle driftsutgifter

Sammendrag

Post 21 foreslås redusert med 3,0 mill. kroner mot tilsvarende økning i bevilgningen under kap. 1427 Direktoratet for naturforvaltning post 77 Tilskudd til naturinformasjonssentra, jf. omtale under kap. 1427 post 77.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1400 post 21.

15.1.2 Post 79 (Ny)

Sammendrag

Det foreslås å opprette en ny post 79 for tilskudd til Den nordiske verdensarvstiftelsen (Nordic World Heritage Foundation) med en bevilgning på 3,0 mill. kroner.

I statsbudsjettet for 2003 er tilskuddet til stiftelsen bevilget over kap. 1429 Riksantikvaren post 75 Internasjonalt samarbeid. Denne posten foreslås redusert tilsvarende bevilgningsforslaget under kap. 1400 post 79.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1400 ny post 79.

15.2 Kap. 1427 Direktoratet for naturforvaltning (jf. kap. 4427)

15.2.1 Post 70 Tilskudd til kalking og lokale fiskeformål, kan overføres

Sammendrag

Tilførslene av sur nedbør har avtatt de seneste årene, og dette har ført til en forbedret forsuringssituasjon i mange områder. Berggrunn og jordsmonn i de mest forsuringsskadde områdene i Norge er imidlertid svært kalkfattige, og i akkurat disse områdene vil det ta noen år før de skadde økosystemene er restituert.

Kap. 1427 Direktoratet for naturforvaltning post 70 Tilskudd til kalking og lokale fiske formål, foreslås redusert med 20,0 mill. kroner. Reduksjonen vil bli fordelt på alle hovedaktivitetene innen vassdragskalkingen. Dette innebærer at noen større elveprosjekter og om lag 30 pst. av de lokale prosjektene vil bli avviklet. I den forbindelse vil nåværende og forventet utvikling av forsuringstilstanden og vannkvaliteten på lakseførende strekning bli særlig vektlagt. Omfanget av resultatkontroll og forskning vil bli noe redusert, samtidig som de aktivitetene som videreføres skal drives på en faglig forsvarlig måte. Det er aktuelt å trekke tilbake tildelinger som er gitt tidligere i år til fylkesmennene for å sikre at kalkingsmidlene blir riktig prioritert innenfor den nye bevilgningsrammen.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, stiller seg meget undrende til at Regjeringen kutter bevilgningene til kalking med 20 mill. kroner. Dette står i motstrid til innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i Innst. S. nr. 134 (2002-2003) hvor:

"Komiteen ser viktigheten av kalking av vassdrag siden forsuring har en dramatisk konsekvens for laksen. Laksen er utryddet i 18 norske vassdrag blant annet på grunn av forsuring. Det er derfor viktig at kalking av vassdrag fortsetter siden det har god effekt for villaksen, og at arbeidet internasjonalt fortsetter for å få ned utslippene av sur nedbør."

Flertallet gjør oppmerksom på at reduserte bevilgninger medfører opphør av kalking i en rekke vassdrag, med påfølgende fiskedød og andre negative konsekvenser for det øvrige livet i vassdragene. Opphør av kalking i forsuringsrammede vassdrag vil raskt resultere i dårligere vannkvalitet og påfølgende fiskedød. Ved slik ikke planlagt nedtrapping vil tidligere innsats som er lagt ned i disse vassdragene i form av midler og arbeids- og dugnadsinnsats være bortkastet. Flertallet peker i denne sammenheng på Bjerkreim-vassdraget som et eksempel på dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag om å redusere bevilgningen under kap. 1427 post 70 med 20 mill. kroner.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"I statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endring:

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil stemme imot forslaget fra Regjeringen om å redusere bevilgningen til kalking med 20 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til behandlingen av statsbudsjettet for 2003, og mener det ikke er grunnlag for å redusere bevilgningene til kalking. En reduksjon i bevilgningen vil medføre opphør av kalking i en rekke vassdrag, med påfølgende fiskedød og andre negative konsekvenser for det øvrige livet i vassdragene. Dette vil ramme regioner hvor fiskebestandene har blitt reetablert etter at kalkingsvirksomheten kom i gang, og hvor man i de siste årene har opplevd et betydelig laksefiske.

Disse medlemmer vil stemme imot Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det tvert imot er behov for å øke kalkingsinnsatsen, og foreslår at kap. 1427 post 70, økes med 35 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endring:

15.2.2 Post 77 Tilskudd til naturinformasjons­sentra, kan overføres

Sammendrag

Posten foreslås styrket med 3,0 mill. kroner.

Det er i dag autorisert 10 nasjonalparksentre i tilknytning til flere av våre mest besøkte nasjonalparker. Disse sentrene har viktige oppgaver bl.a. knyttet til å gi informasjon om nasjonalparkene. Det er statens ansvar å gi informasjon om nasjonalparkene og forvaltningen av dem. Sentrene er viktige leverandører av ulike naturopplevelser til turister og lokalbefolkningen og er viktige besøkspunkter for reiselivsnæringen. Det gjenstår etablering av 5 nasjonalparksentre. Det er store forventninger i de aktuelle distriktene om økt statlig medvirkning.

Bevilgningsøkningen er primært bidrag i en etableringsfase for nye sentre, men vil også nyttes til å styrke informasjonsarbeidet generelt ved etablerte sentre. Tilskudd til en ny utstilling ved Bremuseet er særlig aktuelt. Forslaget om bevilgningsøkning under denne posten må ses i sammenheng med forslaget om en tilsvarende reduksjon i bevilgningen under kap. 1400 Miljøverndepartementet post 21 Spesielle driftsutgifter.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen under kap. 1427 post 77 med 3,0 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet er enig i at det er viktig å styrke naturinformasjonsentrene, men mener at løftet som trengs for å etablere 5 nye nasjonalparksentre krever ytterligere 2 mill. kroner i 2003. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:62 (2002-2003) Nasjonalparkforvaltningen, og fremmer følgende forslag:

"a

I statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endring:

b

Stortinget ber Regjeringa i samband med statsbudsjettet for 2004, fremje forslag om å styrkje og bygge ut drifta og forvaltninga av nasjonalparkar og andre verneområde."

15.3 Kap. 1429 Riksantikvaren (jf. kap. 4429)

15.3.1 Post 75 Internasjonalt samarbeid, kan ­overføres

Sammendrag

Det fremmes forslag om at det opprettes en ny post 79 under kap. 1400 for tilskudd til Den nordiske verdensarvstiftelsen (Nordic World Heritage Foundation), jf. omtalen under kap. 1400 post 79 ovenfor. I tråd med dette foreslås bevilgningen under kap. 1429 Riksantikvaren post 75 Internasjonalt samarbeid redusert med 3,0 mill. kroner.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1429 post 75.

15.4 Kap. 1432 Norsk kulturminnefond (jf. kap. 4432)

15.4.1 Post 1 Driftutgifter

Sammendrag

Bevilgningen på post 6 er 1,5 mill. kroner. Det foreslås at bevilgningen i sin helhet overføres til kap. 1432 post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak, jf. omtale under kap. 1432 post 50.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1432 post 1.

15.4.2 Post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak

Sammendrag

I vedtektene for Norsk kulturminnefond er det fastsatt følgende:

"Den årlige avkastningen av fondets kapital brukes etter styrets nærmere beslutning til tilskudd til kulturminnetiltak i samsvar med fondets formål, jf. § 2, og til dekning av utgifter til forvaltning av fondet, herunder midler til fondets styre og administrasjon."

På bakgrunn av dette er det lite hensiktsmessig å bevilge bruken av fondets avkastning på to ulike poster, henholdsvis post 1 Driftsutgifter og post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak, fordi dette vil begrense styrets handlefrihet mer enn vedtektene legger opp til. Det foreslås derfor at bevilgningen under kap. 1432 Norsk kulturminnefond post 1 Driftsutgifter på 1,5 mill. kroner i sin helhet overføres til post 50 Til disposisjon for kulturminnetiltak. Den samlede bevilgningen på post 50 blir da 6,5 mill. kroner.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1432 post 50.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at mange av de verneverdige fyrene som finnes langs vår kyst, forfaller. Disse medlemmer foreslår at innsatsen til kulturminnetiltak økes med 6 mill. kroner, samtidig som disse medlemmer ønsker at fyra må vurderes tatt inn i som aktuelle mottakere av midler fra kulturminnefondet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"a.

Stortinget ber Regjeringen å vurdere å ta inn fyra som mottakere av midler fra kulturminnefondet.

b.

I statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endring:

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Regjeringen ikke har fremmet forslag om å øke fondskapitalen i Norsk kulturminnefond, noe Regjeringen har bebudet at den ville vurdere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003. Dette medlem foreslår at fondskapitalen økes med 200 mill. kroner fra 1. juli 2003. Dette innebærer en dobling av fondskapitalen og betyr at disponible midler som kan brukes til kulturminnevern i 2004 vil øke fra 13 mill. kroner og til 19,5 mill. kroner.

Dette medlem mener at et fond som gir en årlig avkastning på 13 mill. kroner ikke er tilstrekkelig for å utløse betydelig finansiering fra andre hold eller vesentlig redusere de manglende bevilgningene til kulturminnevervet. Kulturminneutvalget tok i NOU 2002:1 til orde for at fondet bør bygges opp slik at det kan ha en årlig avkastning på 100 mill. kroner.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"I statsbudsjettet for 2003 gjøres følgende endring:

15.5 Kap. 1441 Statens forurensningstilsyn (jf. kap. 1441)

Sammendrag

Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2003 å innføre avgift på klimagassene HFK/PFK fra 1. januar 2003. Avgiften forventes å redusere bruken av gassene til de mest nødvendige områdene, bl.a. ved å stimulere til produktutvikling, samt minimalisering av lekkasjer. Avgiften er på 180 kroner pr. tonn CO2-ekvivalenter, og innkreves ved bulkimport og import i produkter hvor gassene eller blandinger av gassene er brukt.

Etter anmodning fra Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i 2002 (jf. Budsjett-innst. S. nr. 9 (2002-2003)) vil Regjeringen innføre en refusjonsordning hjemlet i forskrift for brukt HFK. Refusjonsordningen må ses i sammenheng med avgiften. For å nå de miljømessige målene på en best mulig måte, mente Stortinget at det var nødvendig med en refusjonsordning. Ordningen forventes å stimulere til gjenvinning eller destruksjon av HFK, styrke arbeidet med å forhindre lekkasjer og bidra til å styrke bransjens etablerte pante- og retursystem.

Ordningen vil dekkes innenfor den vedtatte bevilgningen på 50,0 mill. kroner under post 76 Refusjonsordninger og medfører derfor ingen bevilgningsøkning i 2003. Av praktiske årsaker kunne ikke forskriften for refusjonsordningen innføres samtidig med avgiften. Refusjonsordningen vil imidlertid bli innført i løpet av 2003 gjennom egen forskrift.

Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets merknader i Innst. S. nr. 188 (2002-2003) ved behandlingen av Dokument nr. 8:74 (2002-2003) om å evaluere effekten av HFK/PFK-avgiften.

15.6 Kap. 1441 Statens forurensningstilsyn (jf. kap. 1441)

Sammendrag

Bevilgningen på post 78 foreslås redusert med 40,0 mill. kroner som følge av forslag om utsettelse av tidspunktet for innføringen av den omlagte sluttbehandlingsavgiften og tilskuddsordningen for energiproduksjon til 1. januar 2004. Se nærmere omtale av denne saken under Andre saker.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 1441 post 78.

15.7 Kap. 1471 Norsk Polarinstitutt (jf. kap. 4471)

Sammendrag

Det foreslås å øke bevilgningen på kap. 1471 Norsk Polarinstitutt post 21 Spesielle driftsutgifter med 4,0 mill. kroner mot en tilsvarende innsparing på posten i 2004. Det er videre behov for en bestillingsfullmakt på 6,0 mill. kroner under posten i 2003, jf. forslag til romertallsvedtak.

Det arbeides i disse dager med en flystripe i nærheten av den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud land, Antarktis. Arbeidet ble påbegynt av Norsk Polarinstitutt i slutten av 2002 og er videreført i 2003. Det er 11 land som har inngått samarbeid om denne flystripen og prosjektet samfinansieres. Norge finansierer sin andel gjennom den ordinære Antarktis-bevilgningen til Norsk Polarinstitutt.

Åpningen av denne flystripen medfører behov for at man fra norsk side foretar noe oppgradering av maskinparken, bygninger ved Trollstasjonen og annen infrastruktur. Dette må gjøres bl.a. for å ha mulighet til å ta passasjerer og last inn i hus i tilfellet dårlig vær osv. Utleggene for Norge skal tas innenfor ordinær Antarktis-bevilgning, men det foreslås at 4,0 mill. kroner av bevilgningen i 2004 fremskyndes til 2003 og at det gis en bestillingsfullmakt på 6,0 mill. kroner i 2003.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen under kap. 1471 post 21 med 4 mill. kroner.

Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag til bestillingsfullmakt, jf. forslag VII under kapittel 23 Komiteens tilråding.

15.8 Kap. 2422 Statens miljøfond

Sammendrag

Det fremmes forslag om at bevilgningen under kap. 2422 Statens miljøfond post 90 Statens miljøfond, lån økes med 29,1 mill. kroner til utbetaling av allerede gitte tilsagn. Statens miljøfond ble etablert i 1998 som en låneordning med formål å sikre finansiering av prosjekter som medvirker til å redusere utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp. Det er gitt tilsagn for hele den totale utlånsrammen på 250,0 mill. kroner. Utestående gitte tilsagn er på 48,4 mill. kroner. Siste år for utbetaling av tilsagn er 2003. Bevilgningen i saldert budsjett for 2003 er på 15,5 mill. kroner. Det er overført 3,8 mill. kroner fra 2002. For å dekke de resterende utestående tilsagnene er det behov for å øke bevilgningen med 29,1 mill. kroner. Miljøverndepartementet vil foreta en evaluering av Statens miljøfond.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen under kap. 2422 post 90 med 29,050 mill. kroner.

15.9 Kap. 2465 Statens kartverk (jf. kap. 5465, 5491 og 5603)

Post 24 Driftsresultat

Sammendrag

Under behandlingen av St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Miljøverndepartementet vedtok Stortinget en reduksjon i aktiviteten i Statens kartverks statsoppdrag på 33 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det ble startet opp en rekke tiltak i 2002, som også er videreført i St.prp. nr. 1 (2002-2003) for å tilpasse virksomheten til budsjettrammen. For at Statens kartverk skal kunne gjennomføre sin virksomhet innenfor den vedtatte ramme, viser det seg nødvendig at Kartverkets mulighet til å skarpstille organisasjonen ikke begrenses.

Under behandlingen av Miljøverndepartementets budsjett for 2003 gjorde Stortinget følgende vedtak: "Stortinget ber Regjeringen fremme en egen stortingsmelding om kart og geodata innen vårsesjonen 2003. Inntil en slik melding er behandlet av Stortinget, endres ikke Statens kartverks organisering og drift." Dette har medført at de ovennevnte tiltak som ble foreslått i St.prp. nr. 1 (2002-2003), ikke har kunnet iverksettes. Regjeringen har nå fremlagt kartmeldingen, St.meld. nr. 30 (2002-2003), og hvis vedtatte innsparinger skal oppnås, er det helt nødvendig at disse tiltakene iverksettes så snart som mulig. Det foreslås derfor at Stortinget slutter seg til en slik skarpstilling av Kartverkets organisasjon. Dette vil gi en reduksjon i lønnsutgiftene og økt mulighet for tjenestekjøp fra private aktører for viktige områder innen landkartleggingen. Full effekt av en nedbemanning vil først gi uttelling i løpet av 2004. For 2003 må derfor den reduserte budsjettrammen til Statens kartverk i tillegg forsøkes løst ved reduserte tjenestekjøp og reduserte investeringer.

Regjeringen foreslår at Stortinget fatter et nytt romertallsvedtak som gjør det mulig å iverksette de nødvendige tiltak for å til tilpasse aktiviteten til det vedtatte budsjettet for 2003, jf. forslag til romertallsvedtak.

Som følge av Stortingets vedtak om at det ikke skal gjennomføres omorganiseringer i Statens kartverk før Stortinget har behandlet stortingsmeldingen om kart og geodata har tidligere planlagte organisasjonsendringer ikke blitt gjennomført i 2003. Siden Statens kartverk ikke har kunnet gjennomføre planlagte innsparinger, har det oppstått behov for å benytte deler av bevilgningen over kap. 1465 post 21 Betaling for statsoppdraget til større utstyrsanskaffelser og vedlikehold. Det bes derfor om at rammen for omdisponering mellom kap. 1465 Statens kjøp av tjenester i Statens kartverk post 21 Betaling for statsoppdraget og kap. 2465 Statens kartverk post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, økes til 7,0 mill. kroner, jf. forslag til romertallsvedtak.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om omdisponeringsfullmakt, jf. forslag V under kapittel 23 Komiteens tilråding.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om omorganisering av Statens kartverk, jf. forslag til vedtak XVIII under kapittel 23 Komiteens tilråding.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sin merknad under 21.1.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at Regjeringa har lagt fram kartmeldinga, St.meld. nr. 30 (2002-2003) og at denne er til handsaming i energi- og miljøkomiteen. Mange høyringsinstansar har peika på at St.meld. nr. 30 (2002-2003) er ei lite gjennomarbeidd melding, med store veikskapar og uvisse kva gjeld talmateriale og bakgrunnsdokumentasjon.

Miljødepartementet seier sjølv i sitt svarbrev til energi- og miljøkomiteen av 28. mai 2003, følgjande:

"Det er ikke foretatt endelige beregninger for hvilke besparelser som vil ligge i reduksjon av antall fylkeskartkontor".

Desse medlemene vil hevde at den manglande utrekninga av innsparingspotensialet er eit av dei momenta det er uvisse rundt, og som burde føre til at Stortinget burde vente med si handsaming av St.meld. nr. 30 (2002-2003) til desse tala ligg føre. Regjeringa bør òg kunne vise kva regionale kontor som eventuelt skal slåast saman eller leggjast ned, og kva konsekvensar dette vil få.

Desse medlemene har òg merka seg at departementet sitt forslag til organisering av formidlinga av data frå "Norge digitalt" ikkje har bakgrunn i brukarundersøkingar (jf. svar til energi- og miljøkomiteen av 2. juni 2003), og vil med bakgrunn i dette stille spørsmålsteikn ved om den organiseringa som er foreslått er den mest føremålsteneleg ut i frå det formål at geodata skal gjerast lettare tilgjengeleg for alle brukarar. All erfaring med kontinuerleg vedlikehald av geodata viser at dette ikkje vil fungere utan at Kartverket er til stades i fylka. Det vert kravd aktiv koordinering, rettleiing og støtte i fylket for at vedlikehaldet skal bli utført. Det er ikkje nok at kartverket sentralt standardiserer og legg teknisk til rette for eit vedlikehald. I så fall vil dette vere eit nytt døme på overføring av ansvar og oppgåver frå staten til kommunane, utan praktisk og økonomisk oppfølging. Med bakgrunn i dette fremjar medlemene frå Sosialistisk Venstreparti forslag om tilbakesending av St.meld. nr. 30 (2002-2003) under handsaminga i energi- og miljøkomiteen. Og med denne grunngjevinga vil desse medlemene røyste imot forslag XVIII under kap. 22 i denne innstillinga.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknad under punkt 1510. Disse medlemmer kan ikke godta den omfattende nedleggingen av fylkeskartkontor som Regjeringen foreslår. Den reduserte bemanningen vil gå hardt utover landkartleggingen.

15.10 Kap. 5465 Statens kartverk

Sammendrag

Regjeringen har i St.meld. nr. 30 (2002-2003) foreslått salg av Statens kartverks konkurranserettede virksomhet. Eksempler på slik virksomhet er turkart, båtsportkart, gjenfinningstjenester mv. Virksomheten sysselsetter rundt 30 årsverk og omsetningen er på om lag 50 mill. kroner per år. Salget vil bli gjennomført så snart som mulig, og 15 mill. kroner av inntektene ved salget foreslås inntektsført i 2003 på kap. 5465 ny post 1.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag under kap. 5465 ny post 1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser for øvrig til merknad under punkt 21.1.

Medlemene i komiteen frå Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til Miljøverndepartementet sitt svar til energi- og miljøkomiteen av 28. mai 2003 på spørsmål om korleis summen 15 mill. kroner som verdifastsetjing av inntekter ved sal av Statens kartverk si konkurranseretta verksemd, som òg er omtala i St.prp. nr. 65 (2002-2003), har komme fram. I brevet heiter det at:

"Det (er) ikke iverksatt utredninger for å verdisette og klargjøre hvilke oppgaver som kan selges. Jeg har i revidert budsjett tatt utgangspunkt i det faktum at markedsdivisjonen omsetter for ca. 50 mill. kr pr. år knyttet til verdiøkningen av Kartverkets grunnlagsdata, og at verdien ved et utsalg av rettighetene til disse produktene i 2003 anslagsvis kan gi en inntekt på 15 mill. kr".

Desse medlemene vil vidare vise til at departementet i same brev har gjort det klart at det ikkje eksisterer noko prospekt for sal som inneheld kva som er planlagt selt ved Kartverket, og at det heller ikkje er sett i verk utgreiing av kva enkeltelement som vil bli lagt ut for sal dersom Stortinget sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.

Desse medlemene vil hevde at desse svara frå departementet gir desse medlemene rett i at denne meldinga er lite gjennomarbeidd, og vil difor gå imot sal. Inntektene på kap. 5465 post 1, vil følgjeleg heller ikkje auke med 15 mill. kroner.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet går imot Regjeringens forslag om å selge Statens kartverks konkurranserettede virksomhet, og vil derfor ikke øke inntektene på post 1 med 15 mill. kroner. Enheten som produserer turkart mv. må ikke selges, men kan gjøres om til en statlig eid enhet som fortsatt ligger på Hønefoss.

15.11 Omlegging av avgiften på sluttbehandling av avfall

Sammendrag

Nåværende avgift på sluttbehandling av avfall ble innført 1. januar 1999. For bedre å stimulere til energiutnyttelse, og for at avgiften mest mulig skal samsvare med utslippenes miljøkostnader, er ordningen vedtatt endret, jf. Stortingets vedtak om dette i Statsbudsjettet for 2003. Det legges opp til at omlegging av avgiften for deponier iverksettes fra 1. juli 2003 som forutsatt, mens avgiften knyttet til forbrenningsanlegg samt tilskuddsordningen for energiutnyttelse foreslås utsatt til 1. januar 2004. Dette grunnet manglende avklaringer av tilskuddsordningen med EFTAs overvåkningsorgan - ESA.

Med dagens avgiftsordning betales en avgift per vektenhet avfall levert til deponering og forbrenning. Avgiften på forbrenning av avfall er i tillegg differensiert etter graden av energiutnyttelse.

I tråd med Stortingets vedtak vil avgiften omfatte avfall innlevert til sluttbehandling ved deponi og bli beregnet på grunnlag av mengden avfall målt i tonn. Avgiften får satser avhengig av deponienes miljøstandard. Deponier som tilfredsstiller kravene til bunn- og sidetetting, eller som etter en miljø-risikovurdering har fått lempet på disse kravene, oppnår lav sats.

Det er Statens forurensningstilsyn som avgjør om det enkelte deponi tilfredsstiller kravene for å oppnå lav sats. Slike vurderinger krever et sett med kriterier, som nå er i ferd med å ferdigstilles. Dette arbeidet har imidlertid vært tidkrevende, og det vil ikke foreligge et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre avklaringer i forhold til slike miljørisikovurderinger innen 1. juli 2003.

Regjeringen anser at omlegging av avgiften på deponi kan iverksettes som planlagt, med virkning fra 1. juli. Deponier som tilfredsstiller kravene til bunn- og sidetetting oppnår lav sats. Deponier som senere viser seg å være berettiget lav sats, etter en miljørisikovurdering, vil få refundert differansen mellom høy og lav sats for hele perioden.

Utformingen av avgiften på forbrenning av avfall vil i tråd med vedtaket i statsbudsjettet for 2003 baseres på de faktiske utslippene av støv, HF, HCl, NOx, SO2, dioksiner, kvikksølv, kadmium, bly, krom, kobber, mangan, arsen og nikkel og CO2. Grunnlaget for avgiften på disse stoffene vil etter forutsetningene være faktiske utslipp per vektenhet. I tillegg er det vedtatt en avgift på CO2, som vil fastsettes på grunnlag av innlevert mengde avfall målt i tonn.

Som med dagens ordning vil energianlegg i industrien som benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen være å anse som gjenvinningsanlegg og omfattes ikke av avgiftsplikten. Anlegg som forbrenner avfall som ikke inneholder fossilt materiale skal ikke betale for utslipp av CO2.

Grunnet manglende avklaringer av tilskuddsordningen med EFTAs overvåkingsorgan ESA, foreslår Regjeringen at omleggingen av avgiften på forbrenningsanlegg utsettes til 1. januar 2004, som omtalt ne­denfor.

Den vedtatte tilskuddsordningen skal erstatte dagens differensierte avgift, og vil mer presist stimulere til produksjon og utnyttelse av energi fra anlegg som sluttbehandler avfall. Tilskuddsordningen skal gjelde for forbrenningsanlegg og deponier som omfattes av sluttbehandlingsavgiften på avfall.

Tilskuddsordningen er planlagt utformet slik at ved energi, som leveres som varmeenergi, vil det gis tilskudd for det antall kWt som kan dokumenteres levert. For energi som omdannes til elektrisk kraft vil det gis tilskudd for den mengde energi, målt i kWh, som leveres som faktisk elektrisk kraft til spesifikk kunde eller til kraftnett.

Etter planen skal tilskuddssatsene fastsettes ved enkeltvedtak med utgangspunkt i Stortingets årlige bevilgninger til tilskuddsposten og forventet mengde tilskuddsberettiget energi. Satsene vil om nødvendig kunne endres i løpet av året. Tilskudd fastsettes etter to satser, anslagsvis 0,10 og 0,06 kroner per kWh produsert og levert energi. Høy sats vil gjelde for forbrenningsanlegg som kan dokumentere at de kun forbrenner utsorterte avfallsfraksjoner og at disse ikke består av plast eller andre fossile materialer. Høy sats vil også innvilges deponier som utnytter energien i oppsamlet deponigass. Lav sats vil gå til forbrenningsanlegg som forbrenner avfall som kan inneholde fossilt materiale. Bakgrunnen for å innføre to satser er å sikre at man kun støtter produksjon av bioenergi basert på fornybare ressurser.

Tilskuddsordningen skulle etter Stortingets vedtak tre i kraft 1. juli 2003, parallelt med omleggingen av sluttbehandlingsavgiften, med en bevilgning på 40 mill. kroner for 2003 (halvårsvirkning). Tilskuddsordningen omfattes imidlertid av EØS-avtalens regler om statsstøtte. Ordningen må derfor notifiseres til og godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan - ESA - før ikrafttredelse. Ordningen ble notifisert i januar 2003, men det har ikke vært mulig å få avklart ordningen med ESA i tide slik som forutsatt, og den vil derfor ikke kunne tre i kraft 1. juli.

Regjeringen legger til grunn at iverksettelsen av utslippsavgiften på forbrenningsanlegg forutsetter at det etableres en tilskuddsordning som er godkjent av ESA. Siden tilskuddsordningen ikke er avklart med ESA, fremmer Regjeringen forslag for Stortinget om å utsette iverksettelsen av utslippsavgiften og tilskuddsordningen til 1. januar 2004. Den utsatte iverksettelsen innebærer at bevilgningen på 40 mill. kroner i 2003 til tilskuddsordningen fjernes og de budsjetterte inntektene fra sluttbehandlingsavgiften reduseres med 30 mill. kroner.

Den utsatte iverksettelsen forutsetter en endring av Stortingets vedtak av 2. desember 2002 når det gjelder avgiften på forbrenningsanleggene. Det foreslås derfor en endring av vedtaket som innebærer at avgiften som i dag gjelder for forbrenningsanleggene videreføres ut året. Det vises til forslag til vedtak og nærmere omtale av dette i kapittel 2 om endrede skatte- og avgiftsregler.

I forbindelse med omleggingen av avgiften er et utkast til endringer i særavgiftsforskriften sendt på høring. Som følge av utsettelsen av omleggingen av avgiften for forbrenningsanleggene, vil endringer i forskriften bare bli gjennomført i den grad de har betydning for avgiften på avfall som leveres til deponier.

Komiteens merknader

Komiteen tar det som står i proposisjonen om omlegging av sluttbehandlingsavgiften på avfall til orientering.

Komiteen viser når det gjelder forslag om endring av gjeldende vedtak til merknader under punkt 2.4.3.

15.12 Fond til fremme av fiske i Mjøsa

Sammendrag

Fond til fremme av fisket i Mjøsa ble opprettet ved kgl.res. av 8. august 1947 i forbindelse med en konsesjon til Glommens og Laagens Brukseierforening om en varig utvidet regulering av Mjøsa. I henhold til reguleringsvilkårenes pkt. 15 ble fondet opprettet ved at regulantene avsatte 75 000 kroner som fondsmidler. Fondets midler skulle anvendes etter bestemmelse av vedkommende departement, som nå er Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet har delegert til Direktoratet for naturforvaltning å forvalte fondet. Fondet er registrert som et statlig fond og er ført i statens kapitalregnskap. Avkastningen av fondsmidlene skal nyttes til tiltak som fremmer fisket i Mjøsa. Direktoratet for naturforvaltning har fastsatt vedtektene for fondene.

Det er ikke naturlig at et reguleringsfond av denne typen forvaltes av sentrale statlige myndigheter. Forvaltningen av tilsvarende fond knyttet til vassdragsreguleringer, er overført til kommunene som er berørt av de enkelte reguleringene.

I tråd med dette finner Miljøverndepartementet det naturlig at fondet overføres til Mjøsa Fiskeforvaltning (MF). MF er et organ bestående av strandeiere (grunneiere) og fiskeforeninger ved Mjøsa. Styret for MF består av tre medlemmer fra fiskeforeningene og tre fra strandeierne. Kommunene rundt Mjøsa er store strandeiere, og deres interesser forutsettes å bli ivaretatt gjennom strandeiernes representasjon i styret.

På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor, foreslår Miljøverndepartementet at Fond til fremme av fisket i Mjøsa føres ut av statens kapitalregnskap og overføres til MF for videre forvaltning. Miljøverndepartementet vil fastsette vedtekter for fondet i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning og MF. Etter overføring til MF vil fondet bli omgjort til en stiftelse og bli underlagt fylkesmannens kontroll.

Fondets kapital var ved utgangen av 2002 kr 564 211,44. Inntil overføringen til MF finner sted ca. 1. juli 2003 vil det påløpe renteinntekter på anslagsvis 20 000 kroner. Miljøverndepartementet foreslår at 500 000 kroner avsettes som grunnkapital i stiftelsen. Den øvrige del av fondets midler vil kunne nyttes friere av MF til tiltak innenfor fondets formål. Det vises til forslag til romertallsvedtak.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag, jf. forslag XVII under kapittel 23 Komiteens tilråding.

15.13 Fjellområdene - bruk, vern og verdiskaping

15.13.1 Sammendrag

A. Innledning og rammebetingelser

I forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2002 vedtok Stortinget 2. desember 2002 etter innstilling fra finanskomiteen følgende henstilling til Regjeringen:

"Stortinget ber Regjeringen innen 1. oktober 2003 komme tilbake til Stortinget med en sak om bærekraftig bruk av utmark og fjellområdene i Norge. I den forbindelse skal bl.a.. spørsmålet om nærmere retningslinjer for økt turistmessig bruk av disse områdene utredes nærmere, både på arealer utenfor og innenfor større verneområder opprettet etter naturvernloven. Initiativ som bidrar til utvikling av kvalitetsturisme, med respekt for det naturlige, økonomiske, sosiale og kulturelle miljøet i fjellregioner, bør dyrkes frem og støttes."

Regjeringen legger til grunn at "fjellområder" i denne sammenheng omfatter områder hvor verdier og særpreg i fjellet har betydning for næringsutvikling og lokalisering av bebyggelse. Regjeringen mener at en slik funksjonell avgrensing av "fjellområder" er det mest hensiktsmessige for å besvare Stortingets oppdrag.

I samsvar med Stortingets henstilling vil hovedfokus ligge på å synliggjøre potensialet for økt turistmessig bruk av fjellområdene både innenfor og utenfor verneområdene, uten at natur- og kulturhistoriske verdier ødelegges. Begrepene turisme og reiseliv brukes ofte om hverandre. I Norge benyttes begrepet reiseliv normalt om de tre elementene ferie- og fritidsreisende, ordinære forretningsreisende og kurs-, konferanse- og kongressdeltagere, mens begrepet turisme kun omfatter elementet ferie- og fritidsreisende. Begge begrep vil bli brukt i teksten nedenfor.

Videre vil følgende to begreper bli brukt: miljøbasert reiseliv ogmiljøtilpasset reiseliv. Begrepet miljøbasert reiseliv brukes om det substansorienterte og har utspring i de produktene reiselivet tilbyr med utgangspunkt i miljøet (natur og kulturminner), mens det miljøtilpassete reiselivet er konsekvensorientert og vektlegger ønsket om minst mulig negative konsekvenser for det ytre miljø.

Norge har unike natur- og kulturhistoriske ressurser i fjellområdene. Viktige elementer er større sammenhengende områder med villmark, mulighet for å oppleve stillhet og ro og naturens egne lyder og lukter og arter av planter og dyr som er sjeldne eller ikke finnes i andre land i Europa. Fjellandskapet er også rikt på viktige kulturminner knyttet til ressursutnytting, ferdsel og bosetting. I fjellskogen finner vi et særegent kulturlandskap - fjellsetrene - som har utviklet seg gjennom flere hundre år.

Undersøkelser tyder på at interessen for natur- og kulturopplevelser - ikke minst i fjellet - er økende. Dette skyldes bl.a. at stadig flere mennesker bor i byer. Produkter som gir spesielle opplevelser, og rekreasjon og friluftsliv i tilnærmet urørt natur etterspørres i stadig større grad ettersom slike områder blir mangelvare ellers i Europa.

Med dette utgangspunktet ser Regjeringen et potensial for økt miljøtilpasset turistmessig bruk av våre fjellområder. De natur- og kulturhistoriske verdiene er de to viktigste innsatsfaktorene for turisme i fjellområdene. Nasjonalparker og andre verneområder i fjellområdene har mye av den mest storslåtte og mangfoldige naturen i Norge. Det særegne ved nasjonalparker og andre verneområder gjør at disse områdene vil kunne fungere som "trekkplaster" for turister og dermed gi nasjonalpark-kommunene et ekstra fortrinn i reiselivssammenheng.

Regjeringen legger følgende rammer til grunn for en overordnet politikk for økt miljøtilpasset turistmessig bruk av fjellområdene:

• – Vår unike fjellnatur skal bevares som kilde til friluftsliv, rekreasjon og natur- og kulturopplevelser, samtidig som disse ressursene skal gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i fjellbygdene.

• – Forvaltningen av fjellområdene skal ta utgangspunkt i de rammebetingelsene som den sårbare fjellnaturen setter, dvs. en økosystemtilnærming.

• – Norsk fjellnatur og kulturhistoriske verdier i fjellet skal utvikles som merkevare for økt turistmessig bruk av fjellområdene.

For å kunne øke den turistmessige bruken av våre verneområder og den lokale verdiskaping vil Regjeringen:

• – Oppheve forbudet mot kommersiell turisme slik det er formulert i vernebestemmelsene for Saltfjellet/Svartisen, Jotunheimen og Reisa nasjonalparker.

• – Sørge for at det særlig innenfor landskapsvernområder legges til rette for mindre, miljøtilpasset turistvirksomhet innenfor rammen av verneformålet.

• – Prioritere og forsere arbeidet med nye, og justere eldre forvaltningsplaner for verneområdene i fjellet.

• – Legge til rette for at vern av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn i større grad sees i sammenheng i forbindelse med verneprosesser.

• – Så langt som mulig legge til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser.

Regjeringen vil følge opp den vedtatte nasjonalparkplanen, og har satt i gang arbeid på en rekke områder hvor beslutninger og påfølgende prosesser og tiltak vil få betydning for en videreutvikling av fjellpolitikken. Regjeringen tar bl.a. sikte på å legge frem:

• – En stortingsproposisjon om supplering av Verneplan for vassdrag og stortingsmelding om omlegging av Samlet plan for vassdrag ved årsskiftet 2003/2004. Retningslinjene for bærekraftig bruk som presenteres der vil også gjelde vann og vassdrag i fjellområdene.

• – En stortingsmelding om rovviltpolitikken innen utgangen av 2003

• – En stortingsmelding om kulturminnepolitikken i løpet av 2003.

Forslag til ny Finnmarkslov (Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke) ble fremmet 4. april 2003, og ligger nå til behandling i Stortinget. Videre vil det regjeringsoppnevnte Planlovutvalget som har arbeidet med forslag til revisjon av plan- og bygningsloven levere sin avsluttende innstilling i midten av mai 2003. Det regjeringsoppnevnte Biomangfoldlovutvalget skal utrede et nytt lovgrunnlag for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold. Utgangspunktet for arbeidet er bl.a. de utfordringene vi står overfor med hensyn til interessen for økt bruk av naturressurser, og økt fokus på sammenhengen mellom vern og bruk. De forskjellige sektorlovene skal ses i sammenheng, og utvalget skal vurdere naturvernloven, herunder vernekategoriene. Regjeringens politikk for samordning av statlig virkemiddelbruk er for øvrig omtalt i St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand som ble lagt frem 25. april 2003.

Samerettsutvalget 2 og Distriktskommisjonen vil også arbeide med problemstillinger og komme med forslag til løsninger som vil være viktige i forhold til bruk av fjellområdene.

Som bidrag til grunnlaget for å svare på Stortingets oppdrag, er det gjennomført utredninger som belyser potensialet for miljøbasert turisme og turismerelatert næringsaktivitet i og rundt nasjonalparker, både i Norge og andre land. Det er avholdt møter med reiselivsorganisasjoner, naturvern-, friluftsliv- og kulturminneorganisasjoner og organisasjoner som representerer rettighetshavere og utmarkskommunene. De fleste av organisasjonene har også kommet med verdifulle skriftlige innspill.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for økt turistmessig bruk - muligheter og utfordringer, dagens bruk av fjellområdene, turistrelatert næringsaktivitet i og rundt nasjonalparkene og dagens forvaltning og rammebetingelser for bruk.

Videre er det redegjort for hvordan bedrifter og næringsaktører oppfatter rammebetingelsene for næringsutøvelse og kort om dagens støtteordninger som er relevante for naturbasert næringsutvikling.

Politikk for økt miljøbasert turistmessig bruk av våre verneområder

Reiselivsnæringen har gjennom en rekke år markedsført Norge som turistobjekt med utgangspunkt bl.a. i de store natur- og kulturhistoriske verdiene vi finner i fjellområdene. Turistene oppgir fjordene, fjellene og den uberørte naturen som hovedgrunner til å komme til Norge. Etter hvert som andelen av villmark reduseres ellers i Europa, har særpreg ved norske fjellområder som store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur og fravær av støy fått økt oppmerksomhet fra utenlandske turister.

Hvis vi klarer å ta vare på de natur- og kulturhistoriske kvalitetene som preger den norske fjellheimen, ikke minst i verneområdene, ser Regjeringen store muligheter for økt miljøbasert og miljøtilpasset næringsutvikling og turisme i våre fjellområder. Miljøtilpasset turisme knyttet til utnytting av våre fjellområder der større verneområder inngår kan, dersom den utvikles på riktig måte, både ivareta ønsker fra turistene om opplevelser av høy kvalitet og ønsker om verdiskaping i lokalsamfunn, samtidig som verdiene innenfor og utenfor verneområdene ivaretas og videreutvikles. Internasjonal erfaring viser at et sted eller en regions sjanse til å hevde seg i en stadig mer global utvikling er å dyrke frem det som er spesifikt stedsbestemt, med vekt på det som gjør den annerledes og særpreget. Nøkkelen ligger i samspillet mellom natur, kultur og næringsliv.

Verneområder som grunnlag for merkevarebygging

Våre nasjonalparker og andre verneområder er opprettet for å ta vare på de mest verdifulle og flotteste naturområdene for oss og kommende generasjoner. De fleste av disse områdene har nettopp de særpreg som mange turister ønsker å oppleve, og har i mange år vært viktige reisemål og områder for friluftsliv og naturopplevelse både for nordmenn og utenlandske turister. Undersøkelser viser at nasjonalparkene bidrar til at turister ønsker å komme til Norge, og at de dermed er et viktig element i marke­ringen av norsk særpreg og som ledd i markedsføringen av bredden i det opple­velses­spekter besøkende kan tilbys.

Avhengig av verneformålet setter vern etter naturvernloven en del rammer for bruk av verneområdene. I tillegg til vanlige friluftslivsaktiviteter som ski- og fotturer, er tradisjonell bruk knyttet til setring, slått, beiting, jakt, fiske og bærplukking tillatt i de fleste verneområdene. Landbruksdrift som innebærer f.eks flatehogst, gjødsling, veibygging og andre varige inngrep er i utgangspunktet ikke tillatt.

Undersøkelser i et utvalg norske nasjonalparker viser at det foregår omfattende næringsvirksomhet knyttet til turisme i de fleste av disse parkene. Aktivitetene omfatter hovedsakelig ulike former for utleie, overnatting, servering, jakt og fiske og opplevelsesbaserte aktiviteter som for eksempel guiding/fjellføring, ridning, elvepadling og leirskole/undervisning. Regjeringen mener det er potensial for enda mer av denne typen aktiviteter så lenge de holdes innenfor rammen av verneformålet.

Økt turistmessig bruk av verneområdene

Regjeringen vil åpne for økt verdiskaping i fjellbygdene ved å legge til rette for økt aktivitet innenfor og rundt en del av nasjonalparkene, herunder bidra til

• – at et utvalg av nasjonalparkene brukes i markedsføringen av reiselivstilbudet generelt i Norge

• – tilrettelegging for flere og mer langvarige besøk i og nær et utvalg av nasjonalparkene

• – tilrettelegging for varierte opplevelser ved nasjonalparkbesøk i et utvalg av nasjonalparkene

De verdiene som er grunnlag for vernet, vil også være en forutsetning for økt turistmessig bruk og verdiskaping i fjellbygdene. Geografisk avgrensing og verneforskrifter for nasjonalparkene skal fortsatt regulere hvordan disse områdene kan brukes. Disse grensene er satt med utgangspunkt i kunnskap om biologiske og økologiske forhold i området og bør ikke overskrides hvis naturverdiene som finnes i området skal bevares. Samtidig skal vernet gi et kvalitetsstempel på området som gjør det attraktivt i turistsammenheng. Slik blir naturkvaliteten selve grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.

Ved utforming av reiselivspolitikken i årene som kommer må det legges til grunn at nødvendige, tyngre infrastrukturelle tekniske tiltak så som større reiselivsanlegg med tilhørende aktiviteter, skal være lokalisert utenfor verneområdene. Verneområder skal være arena for bruk og opplevelser innenfor rammen av det enkelte verneområdets verneformål.

Reiselivstiltak som forutsetter betydelige infrastrukturelle tiltak og bruk av motorisert transport innenfor nasjonalparker og andre verneområder bryter med den tradisjon som Norge til nå har hatt som reiselivsnasjon, og er i strid med gjeldende nasjonalparkpolitikk. Slike tiltak vil forringe nettopp de kvaliteter som gjør disse områdene attraktive.

Regjeringen mener likevel at det er potensial for mer turistmessig bruk av våre verneområder, og vil åpne for økt miljøtilpasset turismevirksomhet som ikke kommer i konflikt med verneformålet i nasjonalparkene. Til­rettelegging skal skje på naturens premisser, men med forvaltningstiltak som samtidig åpner for flerbruk. Regjeringen vil oppheve forbudet mot kommersiell turisme slik det er formulert i vernebestemmelsene for tre av våre nasjonalparker (Saltfjellet/Svartisen, Jotunheimen og Reisa). Tiltak innenfor nasjonalparker og landskapsvernområder i forbindelse med turisme skal selvsagt vurderes på samme måte enten tiltaket er av kommersiell eller ikke-kommersiell karakter. Det er tiltakets innvirkning i forhold til vernformålet som skal være avgjørende, ikke om tiltaket har næringsmessig betydning.

Også innenfor landskapsvernområder skal det foreligge mulighet for tilrettelegging for mindre, miljøtilpasset turistvirksomhet innenfor rammen av verneformålet. Det vil som regel være lettere å få adgang til å gjennomføre nødvendige tilretteleggingstiltak for slik virksomhet innenfor landskapsvernområder enn i nasjonalparker.

Forvaltningsplaner som grunnlag for tilrettelegging

Grad og lokalisering av bruk innenfor verneområdene skal skje med utgangspunkt i en egen forvaltningsplan for området. Forvaltningsplanen skal gi retningslinjer for vern og bruk. Planer om ulike tiltak, tilrettelegging og dispensasjonspraksis skal klarlegges i forvaltningsplanen. Arbeidet med slike planer skal gjøres i samarbeid med lokale myndigheter og grunneiere/bruksberettigede.

Arbeidet med nye og justering av eldre forvaltningsplaner for verneområdene i fjellet, skal prioriteres og forseres for å kunne øke den bærekraftige turismen i våre fjellområder. I dette arbeidet vil en legge til grunn en soneringsmetodikk som innebærer at verneområdene deles inn i ulike bruks- og ferdselssoner. For de enkelte soner skal det settes mest mulig konkrete mål for miljøtilstand som bruks­former og omfang skal tilpasses. All tilrettelegging skal baseres på god kunnskap om natur- og kulturverdier. Gjennom forvaltningsplanlegging og soneinndeling av verneområdene vil en kunne sikre en variert tilrettelegging for friluftsliv, landbruksbasert reiseliv og turisme tilpasset verneformålet og innenfor de grensene som er nødvendige for å ta vare på natur- og kulturverdiene.

Opparbeiding av stier og løyper, samt god naturinformasjon bidrar til å sikre viktige kvaliteter ved at stor ferdsel og aktivitet kanaliseres til bestemte områder, mens omkringliggende områder skånes mot uheldige miljøbelastninger. Samtidig blir naturen lettere tilgjengelig for brukerne, og dermed bedres også grunnlaget for lønnsomme reiselivsaktiviteter. Som en oppfølging av Stortingets behandling av friluftslivmeldingen har Miljøverndepartementet oppnevnt et utvalg som skal vurdere de funksjonshemmedes tilgjengelighet til verneområdene, og komme med forslag til tiltak.

For Jotunheimen nasjonalpark og Utladalen landskapsvernområde ble det i 2002 satt i gang et arbeid med en "Handlingsplan for bærekraftig turisme" i regi av fylkesmannen. Her legges det vekt på verneområdet som ressurs for lokal verdiskaping innen reiseliv bl.a. ved at området omkring nasjonalparken utvikles, men med stor vekt på å bruke verneområdet som trekkplaster. Det er aktuelt å vurdere utarbeidelse av lignende handlingsplaner for bærekraftig turisme for flere andre verneområder.

Helhetlig arealplanlegging som grunnlag for økt miljøtilpasset turisme utenfor verneom­rådene

Fjellområdene utenfor verneområdene har også store naturkvaliteter, både i randsonen til vernområdene og i resten av fjellheimen. Det er tradisjon for at både lokalbefolkning og tilreisende kan nyte godt av disse områdene gjennom allemannsretten.

Lokaliseringen av tyngre kommersiell aktivitet bør skje i disse områdene - utenfor verneområdene, men hvor verneområdene kan fungere som trekkplaster. Også her er det viktig at anlegg lokaliseres slik at gjenværende naturområder uten tyngre tekniske inngrep og leveområder for truete og sårbare plante- og dyrearter bevares, og grunnlaget for friluftsliv og verdiskaping opprettholdes. Det er viktig at reiselivsanlegg utenfor verneområder lokaliseres slik at press mot sårbare deler av nasjonalparkene unngås.

Planlegging etter plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet for å finne faglig gode og omforente løsninger i områdene utenfor verneområdene. Praktisering av plan- og bygningslovens bestemmelser kan også understøtte utvikling av infrastrukturelle tiltak i områder som ligger nært til nasjonalparker og andre større verneområder, innenfor de rammer natur- og kulturhistoriske verdier setter. Det er viktig at kommunene benytter det handlingsrommet som plan- og bygningsloven gir når det gjelder bruk av arealene inntil verneområdene, slik at disse kommunene i større grad utnytter den muligheten til økt turistmessig bruk som et verneområde kan gi.

For å få til en mer helhetlig politikk for forvaltning av fjellområdene er det nødvendig at lokal planlegging og utnytting samordnes over større regioner. Mange kommuner har utarbeidet kommunedelplaner for større, sammenhengende områder med turist- og hytteutbygging. Det er ønskelig at slike områder i større grad blir planlagt i sammenheng, uavhengig av om områdene går over flere kommuner eller fylker. Det er flere eksempler på slikt plansamarbeid i dag.

De gjenværende naturområdene i Norge uten tyngre tekniske inngrep finnes i stor grad i fjellet. Bevaring av disse områdenes kvaliteter mot irreversible inngrep er å sikre den viktigste kapitalen for en fremtidig naturbasert turistnæring i Norge.

Mange kommuner har planer for økt hyttebygging, og med de store utmarksarealene vi har i Norge bør det ved gode prosesser være mulig å finne egnede områder for økt hyttebygging, uten å ødelegge viktige natur- og kulturverdier. Hyttebygging skal ikke svekke kvalitetene i et område, men heller bidra til å sikre dem, og tilføre nye kvaliteter. Ved lokalisering av hyttefelt må det legges vekt på natur- og kulturminneverdier.

Fravær av støy - en viktig del av merkevaren

Økende motorferdsel er i ferd med å redusere fjellområdenes kvalitet som turistobjekter, både innenfor og utenfor verneområdene. Undersøkelser viser at stillheten for mange fjellbrukere, ikke minst for utenlandske turister, er noe av det som er unikt ved norsk natur. Det er derfor nødvendig å skjerme viktige friluftslivsområder mot støy fra kjøretøy på bakken, småfly og helikoptre.

Det pågår nå et forsøk i 8 kommuner for å prøve ut en ny modell for motorferdselforvaltning med det formål å få bedre styring og kontroll med kjøringen. Forsøket avsluttes våren 2004. Regjeringen vil så evaluere forsøket.

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag regulerer start og landing med luftfartøy i utmark og vassdrag. Loven gjelder ikke landingsplass for luftfartøy når det er gitt konsesjon etter luftfartlovens § 7-5 eller når landingsplassen er anlagt eller drives av staten. Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse. Luftfartstilsynet har lagt til grunn at det er nødvendig med konsesjon dersom antallet flybevegelser er mer enn 10-12 per uke. Konsesjonen til landingsplass må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om friluftsliv (jf. Innst. S. nr. 114 (2001-2002)) ba Stortingets flertall Regjeringen vurdere å foreslå nødvendige lovendringer slik at regelverket for motorisert luftferdsel, herunder helikopter, omfatter selve flygingen - i tillegg til start og landing. Regjeringen legger til grunn at allmenne hensyn taler imot å gi konsesjon i nasjonalparker og andre viktige verneområder.

Større oppslutning lokalt om vern og miljøtilpasset bruk - grunnlag for verdiskaping

Det er en utfordring å skape større legitimitet og lokal oppslutning om vern av områder som grunnlag for verdiskaping i lokalsamfunnet. Et element i dette er å sette søkelyset på koplingen mellom verneområdene og omkringliggende lokalsamfunn og bosetting, og i større grad synliggjøre de samfunnsøkonomiske fordelene ved at nasjonalparkene som særpregete områder kan tiltrekke seg turister, samtidig som natur- og kulturverdiene bevares. Regjeringen vil legge til rette for at vern av områder i fjellet og utvikling av nærliggende lokalsamfunn i større grad sees i sammenheng i forbindelse med nye verneprosesser. Det er allerede gjennomført samordnede planprosesser for Setesdal/Vesthei/Ryfylkeheiene, Dovrefjell - Sunndalsfjella og Naustdal/Gjengedal der det parallellt med verneplanarbeidet er utarbeidet fylkesdelplaner som også omfatter de omkringliggende områdene. På en slik måte har man fått fram opplysninger og planer om framtidig arealutnytting, herunder potensial for næringsutvikling og verdiskaping i områdene opp mot verneområdene. Regjeringen vil i forbindelse med oppstart av nye verneplanprosesser for større sammenhengende naturområder vurdere om det også bør settes i gang parallell planlegging av tilliggende områder, slik at hele området kan få en helhetlig vurdering med hensyn til vern og bruk.

Manglende dialog og medvirkning kan føre til svekket legitimitet for verneområdene lokalt, og kan også føre til liten kunnskap og bevissthet om hvilke muligheter og begrensninger vernet gir for reiselivet. Konsekvensen kan være at reelle muligheter for næringsutvikling ikke blir utnyttet, og konflikter og motstand mot vernet blir unødvendig forsterket. Prosjektet "Landbruk og verneområder i Møre og Romsdal" som kom i stand i 2002 i regi av Norges Bondelag, er eksempel på et prosjekt hvor målet bl.a. er å skape bedre samhandling mellom vernemyndigheter og grunneiere i forvaltningen av et verneområde. Prosjektet er knyttet til etableringen av Geiranger-Herdalen landskapsvernområde og Reinheimen nasjonalpark, og finansieres av Landbruksdepartementet og SND. Erfaringer så langt viser bl.a. et stort behov for kunnskap om hva vern vil innebære for de berørte og lokalsamfunnet, og hvilke begrensninger og muligheter vern gir for framtidig næringsvirksomhet. Tilsvarende prosjekter foregår også i Hordaland og Sogn og Fjordane i regi av fylkesmannen. Slike prosjekter gir verdifulle erfaringer med organisering av verneprosesser og næringsutvikling i forbindelse med verneområder.

Prosjekter som er gjennomført under Norges forsk­ningsråds program "Bruk og forvaltning av utmark" har gitt en del kunnskap som gir grunnlag for bedre forståelse av konflikter og konfliktårsaker i forvaltning av utmark. Data herfra viser bl.a. at selv om enkelte konflikter i forvaltning av utmark er av fundamental karakter, så bør de kunne løses gjennom bedre plan- og utvik­lingsprosesser og bedre kommunikasjon mellom involverte aktører. For å få til en helhetlig forvaltning av fjellområdene er det nødvendig med arenaer for samarbeid mellom lokalsamfunn, rettighetshavere, miljøvern, landbruk- og reiselivet. De fylkesvise tilsynsutvalgene og de rådgivende utvalgene som er etablert for noen av de større verneområdene fungerer i dag som slike arenaer. Dette samarbeidet skal videreutvikles.

Kommunene står i en særstilling når det gjelder å kunne legge til rette for økt næringsutvikling og turistmessig bruk av fjellområdene. Kommunene forvalter gjennom plan- og bygningsloven størsteparten av landets arealer, og har myndighet på områder som påvirker fjellområdene etter ulike særlover. Kommunene har dessuten som lokalpolitisk aktør mulighet til å ta initiativ til samarbeid om næringsutvikling i forhold til fjellstyrene, lokale organisasjoner, næringsliv, grunneiere/rettighets­havere og statlige myndigheter.

Kommunen har i den siste tiden fått økt myndighet på miljøvernområdet. I tillegg til å ha fått delegert forvaltningsmyndighet for naturreservater og mindre landskapsvernområder, har kommunene fått myndighet til å foreta lokale tilpasninger i jakttidene for en del arter, og det vil også bli gjennomført forsøk i enkelte kommuner med ytterligere mulighet til å fastsette lokalt tilpassede jakttider. Videre tas det sikte på å overføre administrasjonen av jakt på bl.a. hjortevilt i statsallmenninger fra Statsskog SF til fjellstyrene. Dette, sammen med forsøk med delegasjon av forvaltningsmyndigheten i fire nasjonalparker, vil i sum gi økt lokalpolitisk handlingsrom for miljøbasert nærings­utvikling.

Ulike organisasjoner som frilufts-, naturvern- og kulturminneorganisasjonene, Reiselivsbedriftenes landsforening, Norges Turistråd, Utmarkskommunenes Sammenslutning og organisasjoner innenfor landbruket er viktige aktører og samarbeidspartnere i arbeidet med å møte utfordringene knyttet til å utvikle en helhetlig politikk for forvaltning av fjellområdene.

Behov for økt kunnskap og informasjon

Kunnskap om utmarksressursene, kunnskap om bruk og brukere av utmarksressursene, kunnskap om forvaltnings- og reguleringsregimer, kunnskap om nærings- og rettighetsforhold og kunnskap om kulturelle forhold (verdisyn og meningssystemer) er viktige elementer som må ligge til grunn for arbeidet med å utvikle en helhetlig politikk for fjellområdene.

Kartleggingen av biologisk mangfold i kommunene bidrar til kunnskap om utmarksressursene. Miljøverndepartementet har dessuten gjennomført et fireårig program for å bedre dokumentasjonen av arealbruk og arealverdier i Norge. AREALIS, som er et nasjonalt prosjekt for å gjøre areal-, miljø- og planinformasjon tilgjengelig i kommuner og fylker, er det største prosjektet i programmet. Miljøstatus på nett gir både eiere/rettighetshavere, befolkning, kommunale myndigheter og andre beslutningstagere bedre oversikt over og informasjon om miljøtilstand og naturkvaliteter. Vegetasjonskartlegging og data for beitebruk gir også et viktig grunnlag for forvaltning av utmarksområdene, og kan bidra til å unngå eller dempe arealkonflikter.

Utvikling av reiseliv innenfor rammen av miljøbasert turisme/kvalitetsturisme forutsetter at den enkelte reiselivsvirksomhet utøves forsvarlig. Det er behov for økt kunnskap om utfordringene, samt utvikling av holdninger og operative strategier på miljøområdet i den enkelte bedrift. Reiselivsbedriftene må kjenne krav som stilles både av markedet og av myndighetene. Det er nødvendig at næringen har kunnskap om naturkvaliteter og attraksjoners betydning for markedet.

Det er viktig at myndighetene, både nasjonalt og lokalt, gir god informasjon om miljøkrav og hvilke mål som settes. Ansvaret for å implementere må være bedriftenes eget. Stiftelsen GRIP - for bærekraftig produksjon og forbruk har utviklet en rekke veiledningsverktøy som gir nyttige innspill til dette.

I Nordisk sammenheng er det i dag voksende interesse for å miljøsertifisere ulike typer virksomheter som opererer i naturområder. Dette skjer enten ved å ta i bruk systemer for miljøledelse eller gjennom miljømerking av produkter og tjenester. Regjeringen utvidet i mars 2003 EUs system for miljøledelse (EMAS) slik at alle bedrifter og organisasjoner nå omfattes av ordningen. Regjeringen ønsker å fremme et miljøtilpasset reiseliv gjennom å øke andelen miljøsertifiserte virksomheter som opererer i norske fjellområder, og ser det som viktig at dette frivillige verktøyet nå tas i bruk også for å gjøre det naturbaserte reiselivet mer miljøvennlig.

I nasjonalparkmeldingen ble en utbygging av informasjons- og veiledningsapparatet sammen med utbygging av det mer organiserte opplevelsestilbudet framhevet som en forutsetning for å oppnå økt turistmessig bruk. Nasjonalparksentrene har en meget viktig rolle i det informasjons- og veiledningsarbeidet som er nødvendig allerede i dag, og som blir enda viktigere etter hvert som bruken av fjellområdene øker.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til orientering det som står i proposisjonen om fjellområdene - bruk, vern og verdiskaping.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg Regjeringens gjennomgang av bærekraftig bruk av utmark og fjellområdene i Norge. Disse medlemmer mener Regjeringen legger opp til en restriktiv linje som ivaretar hensynet til miljøet og urørt natur på en god måte, samtidig som hensynet til økt turistmessig bruk og reiseliv ivaretas innenfor de rammer som en restriktiv politikk på dette området setter. Disse medlemmer mener det er av avgjørende betydning at ikke viktige natur- og kulturhistoriske verdier ødelegges.

Allemannsretten, friluftsliv og menneskers mulighet til å oppleve villmark og uberørt natur er viktige tradisjonelle verdier i Norge. Disse medlemmer mener disse verdier må tas størst hensyn til når en vurdering av økt turisme, reiseliv og annen næringsaktivitet skal vurderes i verneområder og andre fjellområder. Regjeringens gjennomgang legger etter disse medlemmers syn opp til at disse hensynene ivaretas. Spesielt vil disse medlemmer understreke behovet for en restriktiv linje når det gjelder motorisert ferdsel i utmark og verneområder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens orientering om arbeidet med å følge opp budsjettsavtalens punkt om Vern og bærekraft bruk av utmark og fjellområdene i Norge. Disse medlemmer savner konkretisering av tiltak som Regjeringen vil iverksette for å legge til rette for blant annet turist- og næringsutvikling på og utenfor verneområder, men forventer at disse foreligger i saken som Regjeringen skal fremlegge innen 1. oktober 2003.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innvilge søknaden om å etablere en turiststasjon på Kalda-Kari, og å tillate helikopterturisme til stasjonen."

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Regjeringen legger opp til økt turistmessig bruk av fjellområdene som skal gi grunnlag for fortsatt sysselsetting og bosetting i fjellområdene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet mener det særlig bør satses på å styrke det lokale næringsgrunnlaget. Det er viktig at nasjonalparkene kan utvikles til å bli en ressurs for lokalsamfunnene, og ikke et hinder for næringsaktivitet og bosetting. Disse medlemmer mener det er riktig å legge til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser, og at vern av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn må ses i sammenheng.

Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å skape større legitimitet og lokal oppslutning om vern av områder. For å oppnå dette må erstatningsordningene i forbindelse med vern forbedres. Det vises til Dokument nr. 8:42 (2001-2002) fra Senterpartiet med forslag om å sikre at det økonomiske tap som påføres grunneiere ved rådighetsinnskrenkninger som følge av vern til nasjonalpark og/eller landskapsvernområde, blir erstattet etter samme prinsipper som for naturreservat. Dette spørsmålet blir nå utredet av biomangfoldlovutvalget, og det er viktig at arbeidet skjer raskt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil understreke statens ansvar for å finansiere de nødvendige stillingene for å drive forvaltning, tilsyn og informasjonsarbeid i nasjonalparkene. Disse stillingene er et viktig grunnlag for lokal næringsaktivitet og bærekraftig forvaltning. Disse medlemmene ser positivt på at det i 2003 blir startet forsøk med ulike modeller for lokal forvaltning for nasjonalparkene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet mener at økt turistmessig bruk av fjellområdene må bygge på respekt for lokal tradisjon og de lokale natur- og kulturverdiene. Ved å bygge på lokale verdier, kan det skapes særpregede og unike turisttilbud.

Disse medlemmer mener at det ut over turisme må legges vekt på utnyttelse av utmarksressursene, som eksempelvis vilt og fisk. Det er viktig at verdi­skapingen og næringsutviklingen som finner sted, styrker det lokale næringsgrunnlaget.