Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet av Gunnar Skaug, Carl I. Hagen, Einar Steensnæs, Jan Petersen, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim, innebærer alternative forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om valg.

Forslagene er "vedtatt for fremsettelse" og inneholder ingen premisser, bortsett fra en bemerkning om at forslagene forutsettes vurdert nærmere når forslag til ny valglov foreligger i neste valgperiode.

Valglovutvalgets NOU 2001:3 "Velgere, valgordning, valgte", ble avgitt 30. januar 2001. Utvalget har utredet viktige spørsmål vedrørende valgordningen og tatt stilling til en del av de fremsatte grunnlovsforslagene. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) har Kommunal- og regionaldepartementet bemerket at utvalgets forslag til endringer i valgordningen korresponderer med de grunnlovsforslag som er fremsatt.

Forslag A - § 50 første ledd

I § 50 første ledd, som omhandler hvem som er stemmeberettiget, foreslås tilføyd ordene "ved Storthingsvalg". Tilføyelsen er en presisering og vil ikke ha noen betydning for innholdet i bestemmelsen.

Forslag B - § 50 tredje ledd

Det følger av Grunnloven § 50 tredje ledd at bestemmelser om regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov. Forslaget går ut på å oppheve § 50 tredje ledd.

Forslag C - § 53 pkt. d

Grunnloven § 53 regulerer tap av stemmerett. Ifølge punkt d tapes stemmerett ved å overbevises om å ha kjøpt stemmer, solgt sin egen stemme eller stemt i flere enn en valgforsamling. Bestemmelsen innebærer at valgstyret har rett og plikt til å utelukke en som tas i alvorlige valgmisligheter fra valget uten å avvente utfallet av ens straffesak. Grunnlovsforslaget går ut på å oppheve punkt d.

Forslag D - § 57

Forslagsstillerne foreslår en ny § 57 til erstatning for nåværende §§ 57 og 58. Disse bestemmelsene fastsetter det totale antall stortingsrepresentanter, hvor mange av dem som skal velges som distriktsrepresentanter og utjevningsrepresentanter, og hvordan distriktsrepresentantene skal fordeles på valgdistriktene.

Felles for de 16 alternative forslagene er at antall stortingsrepresentanter økes fra 165 til 169. Det skal være 150 distriktsmandater (mot 157 i dag) og 19 utjevningsmandater (mot 8 i dag). Videre skal hvert valgdistrikt ha ett utjevningsmandat. Felles for forslagene er også at Grunnloven ikke lenger skal bestemme hvor mange distriktsmandater som skal velges fra hvert valgdistrikt (fylke).

Alternativ 1 i forslag D skiller seg fra alternativ 2 m.fl. ved at fordelingen av mandatene mellom valgdistriktene bare skal skje på grunnlag av folketallet, jf. femte ledd.

Alternativene 2 til 6 opererer med ulike arealfaktorer. I alternativ 2 er hver kvadratkilometer gitt en verdi på 1,8 poeng. Alternativene 3 til 6 skiller seg fra alternativ 2 bare ved at arealkomponenten i stedet for 1,8 er henholdsvis 1,6, 1,4, 1,2 og 1,0.

Etter samtlige alternativer skal nærmere bestemmelser om blant annet stortingsmandatenes fordeling på valgdistriktene fastsettes ved lov. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er det i valgloven § 11-3 foreslått regler om hvordan mandatene skal fordeles på valgdistriktene, forutsatt at forslag D alternativ 2 blir vedtatt.

I alternativ 7 er reglene om metode for hvordan mandatene skal fordeles mellom valgdistriktene tatt ut av Grunnloven. Reglene om dette skal etter forslaget isteden fastsettes ved lov, men det blir stilt helt spesielle vilkår for at en slik lov skal bli gyldig: Loven må vedtas av Odelstinget med to tredjedels flertall, og i Lagtinget må et forslag til anmerkning ikke få mer enn en tredjedel av stemmene osv.

Også i alternativ 8 er reglene om metode for fordeling av mandatene mellom valgdistriktene tatt ut av Grunnloven. Dette innebærer at bestemmelsene skal fastsettes ved vanlig lov.

Etter alternativene 9 til 16 skal det i annet ledd i alternativene 1 til 8 bare bestemmes at riket inndeles i valgdistrikter, uten å si noe om antallet.

Forslag E - § 58

Grunnloven § 59 første og annet ledd bestemmer at enhver kommune utgjør et særskilt valgsogn, at valgtingene holdes særskilt for hvert valgsogn og at det på valgtingene stemmes direkte på stortingsrepresentanter for hele valgdistriktet. Forslaget går ut på å flytte disse bestemmelsene til Grunnloven § 58. Det foreslås at begrepet "valgsogn" tas ut. Bak forslag E ligger en forutsetning om at et av alternativene både under forslag D og F blir vedtatt.

Forslag F - § 59

Bestemmelsen regulerer valget av distriktsrepresentanter.

Etter forslaget gjentar første ledd i Grunnloven § 59 nåværende tredje ledd om at distriktsmandatene skal fordeles mellom partiene etter St. Laguës modifiserte metode, dvs. med delingstallene 1,4-3-5-7 osv. I alternativ 1 er annet ledd innholdsmessig i samsvar med de to første punktum i nåværende fjerde ledd. Tredje punktum i nåværende fjerde ledd er utelatt, trolig fordi dette er forutsatt regulert ved lov.

Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 når det gjelder annet ledd, ved at det bare har med første punktum i alternativ 1, mens det som står i annet punktum trolig er forutsatt regulert ved vanlig lov.

Både alternativene 1 og 2 opprettholder bestemmelsen i nåværende sjette ledd om at intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat uten at det har fått minst 4 pst. av det samlede stemmetall for hele riket.

Alternativene 3 og 4 foreslår å sette sperregrensen for utjevningsmandatene til 3 pst.

Flere av alternativene foreslår en ny "sperregrense" for distriktsmandatene.

Alternativene 5 og 6 foreslår minst 3 pst. av det samlede stemmetall for hele riket. Alternativene 7 og 8 foreslår minst 4 pst. av det samlede stemmetall for hele riket mens alternativene 13 og 14 foreslår at partiet må ha fått minst 4 pst. av stemmene i hele riket, bortsett fra at et parti likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 12 pst. av stemmene.

Alternativene 17 og 18 foreslår at partiet må ha fått minst 4 pst. av stemmene i hele riket, bortsett fra at et parti likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 10 pst. av stemmene.

Alternativene 21 og 22 foreslår at partiet må ha fått minst 4 pst. av stemmene i hele riket, bortsett fra at et parti likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 8 pst. av stemmene.

Samtlige av disse alternativene går inn for å opprettholde sperregrensen for utjevningsmandatene på 4 pst.

Flere alternativer kombinerer en ny sperregrense for distriktsmandatene med endring av sperregrensen for utjevningsmandatene. Alternativ 9 og 10 går inn for 3 pst. sperre på landsbasis for både distriktsmandatene og utjevningsmandatene. Alternativene 11 og 12 går inn for 4 pst. sperre for distriktsmandatene og 3 pst. sperre for utjevningsmandatene. Alternativene 15 og 16 kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene - bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 12 pst. av stemmene - med en sperre for utjevningsmandater på 3 pst. Alternativene 19 og 20 kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene - bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 10 pst. av stemmene - med en sperre for utjevningsmandater på 3 pst. Alternativene 23 og 24 kombinerer en sperre på 4 pst. for distriktsmandatene - bortsett fra at partiet likevel kan få mandat i valgdistrikt hvor det har fått minst 8 pst. av stemmene - med en sperre for utjevningsmandater på 3 pst.

Bestemmelsene om hvordan utjevningsmandatene skal fordeles mellom valgdistriktene er i alle alternativer foreslått tatt ut av Grunnloven (nåværende siste ledd i § 59). I sjette ledd i alternativ 1-25 er slike bestemmelser foreslått gitt ved vanlig lov.

Alternativene 26-49 skiller seg fra de foregående ved at reglene om fordeling av utjevningsmandatene mellom valgdistriktene skal gis ved en lovbehandling hvor det skal gjelde spesielle krav til kvalifisert flertall som vilkår for gyldigheten av loven, tilsvarende som i forslag D alternativ 7.

Forslag G - § 61

Grunnloven § 61 bestemmer at ingen kan velges til representant uten at en i 10 år har oppholdt seg i riket og er stemmeberettiget. I grunnlovsforslag G er vilkåret om 10 års botid i riket tatt ut. Dette forslaget støttes i Ot.prp. nr. 45 (2001-2002).

Stemmerett blir etter dette Grunnlovens eneste vilkår for valgbarhet. I Ot.prp. nr. 45 (2001-2002) er det som en videreføring av den tidligere valgloven foreslått tatt inn i valgloven § 2-1 første ledd bokstav c at det også er et vilkår for stemmerett ved stortingsvalg at man "er, eller har noen gang vært, folkeregistrert som bosatt i Norge" (med unntak for ansatte i diplomatiet eller konsulatvesen og deres husstand).

Forslag H - § 62

Grunnloven § 62 første ledd regulerer hvilke grupper som er utelukket fra å kunne velges til stortingsrepresentanter.

Annet ledd bestemmer at regjeringens medlemmer ikke kan møte på Stortinget så lenge de har sete i regjeringen og at statssekretærene ikke kan møte på Stortinget så lenge de bekler sine embeter.

Etter forslag H er det fremsatt fire alternative forslag om endringer i § 62:

Alternativ 1 går ut på at blant de ansatte i departementene skal bare embetsmennene være utelukket fra valg (med unntak av statssekretærene). Det foreslås i tillegg at Høyesteretts medlemmer skal utelukkes. Heller ikke politiske rådgivere i departementene skal kunne møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger. Tjenestemennene i departementene skal ikke lenger være utelukket fra valg og heller ikke hoffets betjenter og pensjonister.

Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 ved at heller ikke andre tjenestemenn i departementene enn politiske rådgivere kan møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.

Alternativ 3 skiller seg fra de foregående ved at det ikke sier noe om politiske rådgivere, men bare bestemmer at tjenestemenn i departementene ikke kan møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger. Ettersom politiske rådgivere må regnes som tjenestemenn, innebærer dette bare en forskjell i ordlyden og ikke i innholdet.

Etter alternativ 4 er alle tjenestemenn ansatt i departementene med unntak av statssekretærene og de politiske rådgiverne, utelukket fra valg. Fordi statssekretærene er inkludert blant tjenestemennene, må begrepet "tjenestemenn" forstås annerledes i dette alternativet enn i de foregående alternativene, men på samme måte som i gjeldende § 62.

Felles for de fire alternativene er følgende endringer i forhold til gjeldende § 62: Politiske rådgivere i departementene blir valgbare til Stortinget, men de kan ikke møte så lenge de innehar sine stillinger. Hoffets betjenter og dets pensjonister blir valgbare. Høyesteretts-dommere blir ikke valgbare.

Forslag I - § 63 første ledd bokstav c

Grunnloven § 63 bestemmer i første ledd at enhver som velges til representant, er pliktig til å motta valget, med mindre vedkommende omfattes av ett av unntakene a til d. Forslaget går ut på å oppheve § 63 første ledd bokstav c, som bestemmer at den som har fylt 60 år senest i det år valget holdes, ikke er pliktig til å motta valget. Den tidligere valgloven bestemte at fylte 60 år innen utløpet av valgåret også ga rett til å kreve seg fritatt for å stå på en liste ved stortingsvalg.

Forslag J - § 82

Forslag J gjelder folkeavstemninger. Det angår ikke valgordningen ved stortingsvalg, og skiller seg således fra de andre forslagene i forslag nr. 7.

Forslag J alternativ 1 går ut på at Stortinget kan bestemme (med vanlig flertall) at en sak som krever avgjørelse etter § 93 skal forelegges de stemmeberettigede i en folkeavstemning. Saker som krever avgjørelse etter § 93 er saker hvor Stortinget skal samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal kunne utøve beføyelser som etter Grunnloven ellers tilligger statens myndigheter. Stortinget skal etter forslaget bestemme hvorvidt det skal være folkeavstemning i slike tilfeller. Resultatet av avstemningen vil være bindende for Stortinget dersom minst 50 pst. av de stemmeberettigede har avgitt stemme.

Alternativ 2 skiller seg fra alternativ 1 når det gjelder hva slags saker Stortinget kan beslutte folkeavstemning om. Kriteriet skal være "en Sag, der vurderes at være af særdeles stor Vigtighed".

Alternativene 3 og 4 skiller seg fra alternativene 1 og 2 ved at det kreves minst 70 pst. deltakelse i folkeavstemningen for at den skal være bindende for Stortinget, mens alternativene 5 og 6 skiller seg fra alternativene 1 og 2 ved at det kreves to tredjedels flertall i Stortinget for vedtak om folkeavstemning. Avstemningen blir bindende ved minst 50 pst. deltakelse. Etter alternativene 7 og 8 kreves både to tredjedels flertall i Stortinget for vedtak om folkeavstemning og minst 70 pst. deltakelse i folkeavstemningen for at den blir bindende.