Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til at det foreligger to forslag til grunnlovsendringer med formål å innføre en rett til å oppløse Stortinget i valgperioden. Foruten det foreliggende, er det forslag nr. 8 fra Gunnar Skaug, Carl I. Hagen og Lars Sponheim, jf. Innst. S. nr. 204 (2002-2003).

Komiteen viser til at slike eller tilsvarende bestemmelser er tatt inn i de fleste konstitusjoner i Europa, men at utformingen av bestemmelsene varierer.

Det er gjentatte ganger fremmet forslag om oppløsningsrett av Stortinget, men disse er hver gang blitt avvist.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ser at behovet er til stede for en ordning hvor Stortinget i spesielle situasjoner bør kunne oppløses, og mener det må tas sikte på å få bestemmelser som gir muligheter for dette inn i Grunnloven.

Disse medlemmer viser imidlertid til at det gjennom lengre tid er etablert en ordning med mindretallsregjeringer uten et parlamentarisk flertall bak seg ved dannelsen, og ser det som vanskelig å gi en slik regjering en rett til å oppløse Stortinget.

Disse medlemmer mener at en forutsetning for å innføre oppløsningsrett lagt til Kongen er at det samtidig etableres bestemmelse om investitur, slik at Stortinget gjennom avstemning stiller seg bak Regjeringen og danner den parlamentariske plattformen for Regjeringen.

Dersom dette parlamentariske grunnlaget for Regjeringen i løpet av valgperioden ikke lenger er til stede, vil oppløsning og nyvalg i bestemte situasjoner være et ønskelig instrument.

Disse medlemmer ser at ved innføring av investitur kan det oppstå en situasjon hvor Kongen ikke får etablert en regjering, dersom sammensetningen av Stortinget er svært "komplisert". Dette vil ikke være et forhold mellom storting og regjering, og det vil da ikke være naturlig å legge en rett til å oppløse Stortinget til Kongen.

Disse medlemmer antar at det i en slik situasjon vil være Stortinget selv - etter gitte bestemmelser - som må ha retten til oppløsning.

Da de foreliggende grunnlovsforslag ikke åpner for å innføre investitur, mener disse medlemmer det vil være riktig å avvise forslagene.

Disse medlemmer antar at det blir fremsatt forslag til grunnlovsendringer som ivaretar også disse sidene ved en oppløsningsrett, innen utgangen av tredje storting i inneværende valgperiode.

Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til at Stortinget har behandlet og forkastet forslag om oppløsningsrett hele 14 ganger tidligere. I 1972 og 1976 var det flertall for forslag om oppløsningsrett, men flertallet var ikke tilstrekkelig stort til å endre Grunnloven. Ved en lang rekke av de tidligere behandlinger av spørsmålet har Høyres gruppe vært delt, og disse medlemmer vil understreke at det også denne gang er delte meninger i Høyres gruppe om ønskeligheten av å innføre oppløsningsrett i Norge.

Disse medlemmer mener oppløsningsrett tillagt Kongen, som et prerogativ, vil etablere en hensiktsmessig maktbalanse mellom Stortinget og Regjeringen. Maktdelingen mellom bevilgende og lovgivende og utøvende myndighet var sentral i grunnlovsvedtaket i 1814. Disse medlemmer mener utviklingen over tid har bidratt til en uheldig utvisking av de opprinnelige klare ansvarslinjene i norsk statsforfatning.

Disse medlemmer mener videre at Regjeringen bør styrkes i forhold til Stortinget for å unngå at et flertall blant de folkevalgte ubegrenset kan trenge inn på Regjeringens enemerker og drive "stortingsregjereri". Derfor mener disse medlemmer at Regjeringens sterkeste maktmiddel i dag - kabinettspørsmålet - bør suppleres med en rett til å skrive ut nyvalg.

Disse medlemmer konstaterer at Norge er det eneste parlamentariske demokrati i Vest-Europa som ikke har en form for oppløsningsrett. Det er med rette henvist til at det norske demokratiet verken er blitt svekket eller påført belastninger ved at Norge ikke har oppløsningsrett, men disse medlemmer kan vanskelig se at dette i seg selv er et avgjørende argument for å gå imot innføring av oppløsningsrett. Oppløsningsretten har en viktig funksjon som sikkerhetsmekanisme i en vanskelig og fastlåst parlamentarisk situasjon, og det faktum av vi i vårt land ikke har opplevd slike situasjoner er selvsagt ingen garanti for at slike situasjoner ikke kan oppstå i fremtiden. Disse medlemmer mener at det er ønskelig å gi vårt parlamentariske system en slik sikkerhetsmekanisme som oppløsningsretten representerer.

Blant de foreliggende alternativer vil disse medlemmer gå inn for at en adgang til å oppløse Stortinget begrenses til situasjoner der Regjeringen er påført nederlag i Stortinget under votering over mistillitsforslag eller kabinettsspørsmål, og etter at det på forhånd er varslet at voteringens utfall kan avgjøre om det blir nyvalg. Disse medlemmer understreker at dette grunnlovsforslaget inneholder så sterke begrensninger på adgangen til å benytte oppløsningsrett, at det ikke med rimelighet kan hevdes at en vedtagelse av det foreliggende grunnlovsforslag vil forskyve maktbalansen mellom en regjering og Stortinget i urimelig grad.

Disse medlemmer tar derfor opp forslag om at Forslag A, alternativ 1, Forslag B, Forslag C, alternativ 1, Forslag D, Forslag E og Forslag F bifalles og henviser for øvrig til den begrunnelse som er gitt i forslaget.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti kan se at det i visse helt spesielle situasjoner kan være behov for en oppløsningsrett. Men disse medlemmer heller likevel til å være mest kritiske til innføringen av en slik ordning. Hovedargumentet er da at en oppløsningsrett kan senke presset for faktisk å finne frem til kompromisser mellom de politiske partiene på Stortinget. I tillegg kan det empirisk sett ikke begrunnes at regjeringer i land med oppløsningsrett, som konstitusjonelt ligner mest på Norge, har mer styringsdyktige flertall bak seg. Når de fleste andre europeiske land har oppløsningsrett for landets regjering, må dette ses i et historisk lys som noe mange europeiske regjeringer har overtatt etter disse landenes konger.

Disse medlemmer er av den oppfatning at en oppløsningsrett for Regjeringen i det minste bør kombineres med en ordning der flertallet i Stortinget gjennom stemmegivning stiller seg bak Regjeringen, såkalt investitur. En oppnår dermed en større grad av konstitusjonell likevekt mellom den lovgivende og utøvende makt. Da det i de fremlagte grunnlovsforlag ikke er fremmet forslag om å innføre investitur, vil disse medlemmer ikke stemme for en ordning med oppløsningsrett. Når en ordning for investitur er lagt frem for Stortinget, vil disse medlemmer også kunne vurdere aktuelle former for oppløsningsrett.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser at det kan framstå som nyttig med en begrenset, situasjonsbestemt oppløsningsrett, som en sikkerhetsventil i spesielle situasjoner. Etter dette medlems vurdering bør det imidlertid legges større vekt på at fraværet av oppløsningsrett i norsk politikk ser ut til å virke disiplinerende, både på regjering og opposisjon. Det at man er nødt til å finne en løsning, og at det under ingen omstendigheter vil kunne bli skrevet ut nytt valg, medvirker til at alle stortingsrepresentantene tar ansvar, også i vanskelige parlamentariske situasjoner.

Dette medlem vil på denne bakgrunn anbefale at ingen av forslagene om oppløsningsrett blir bifalt.