Departementet går i meldingen inn for en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke. Reformen skal gjennomføres over ti år, i første omgang som et prosjektorganisert forsøks- og utviklingsarbeid, og finansieres over statsbudsjettet. Satsingen på dåpsopplæring vil gi en tilsvarende økning i den statlige støtten til andre tros- og livssynssamfunn. Meldingen bygger på dåpsopplæringsutvalgets innstilling NOU 2000:26 og høringsuttalelsene til denne, jf. også delrapporten fra 2001 om dåpsopplæringen fra Kirkerådets kirke/stat-utvalg.

Departementet viser til at dåpsopplæring i NOU 2000:26 defineres som undervisning og oppdragelse som skal hjelpe barn og unge til å tilegne seg den kristne tro, finne plass i menighetens fellesskap, og å leve i samsvar med kristen livstolkning. Målet er å føre barn og unge inn i den kristne tro og gi dem livshjelp, det vil si støtte til å tolke og mestre tilværelsen og sitt eget liv i lys av evangeliet. Departementet peker på at opplæringen av de døpte i kristen tro og kristne tradisjoner er blitt svekket gjennom endringene i grunnskoleloven i 1969, da skolen ikke lenger fikk ansvaret for slik opplæring, og innføringen av KRL-faget i 1997, da undervisningen ikke skulle være forkynnende. Departementet peker også på at internasjonale erklæringer og konvensjoner om menneskerettigheter blant annet understreker at barn har rett til åndelig utvikling.

Departementet ønsker med reformen at dåpsopplæringen i kirken, på samme måte som den opplæringen som finner sted i andre tros- og livssynssamfunn, skal stimulere til bygging av egen identitet og forståelse av egen kultur og tradisjoner i et samfunn der innslaget av ulike tros- og livssynssamfunn blir stadig rikere. Ved å fostre ungdom som er trygge i sin identitet, er det grobunn for respekt og toleranse i møte med dem som har en annen tro eller et annet livssyn.

Departementet går inn for at de første fem årene av reformprogrammet for dåpsopplæring skal være en vidtfavnende forsøks- og utviklingsperiode, med utprøving, erfaringsinnhenting og evaluering. Kirkerådet skal ha det overordnede ansvaret for prosjektet, med en sentral prosjektledelse. Det skal også etableres et nasjonalt kompetansenettverk. Etter den første prosjektperioden på fem år ser departementet for seg en utbyggings- og konsolideringsperiode.

I forsøksperioden vil fire bispedømmer få tildelt dåps- og førskolefasen som særlig satsingsområde for å utvikle og prøve ut opplæringstilbudet, fire bispedømmer vil tilsvarende få tildelt småskolefasen og tre bispedømmer den siste delen av opplæringstiden opp til 18 år. Arbeidsdelingen skal være retningsgivende, ikke bindende. Departementet ønsker i tillegg i denne første delen av reformperioden å få prøvd ut ett sammenhengende opplæringstilbud på 315 timer, der alle opplæringsfasene er med. Dette vil gjelde 33 menigheter, tre i hvert bispedømme. Minst én menighet skal ligge i samisk område.

Departementet legger til grunn at de statlige bevilgningene trappes opp med ca. 250 mill. kroner over 5-10 år. Det understrekes at opptrappingsplanen hvert år må vurderes i lys av den aktuelle budsjettsituasjonen. Det meste av bevilgningene skal gå som tilskudd til kirkelige fellesråd på vegne av menighetene i kommunen, i første rekke til stillinger som kateket og dåpslærer. Når det gjelder sentrale utviklingstiltak, vil menighetene ha stort behov for opplæringsmateriell og pedagogiske opplegg. Videre må det utvikles ny teknologi i dåpsopplæringen, materiell på de samiske språkene og tilpassede opplegg for dem med særskilte behov. Tiltak som kan stimulere rekrutteringen til kirkelige stillinger, vil ha høy prioritet. Også en prosjektstilling i hvert bispedømme og det sentrale prosjektsekretariatet under Kirkerådet skal finansieres av statlige midler. Kirkerådet og bispedømmene skal utarbeide retningslinjer for budsjettildelingen.

I NOU 2000:26 er bemanningsbehovet ved et fullt utviklet opplæringstilbud beregnet til 1 300 årsverk. Gitt en deltakelse på 70 pst. og ingen egenbetaling anslår utvalget at utgiftsbehovet vil være 550 mill. kroner. Kirkerådet har en mer omfattende bemanningsplan for kirken. Departementet legger til grunn at en økning i bemanningen i kirken i årene framover nå i første rekke må være innrettet mot å styrke dåpsopplæringen.

Departementet mener i likhet med Dåpsopplæringsutvalget at dåpsopplæringen normalt må foregå i kirkens lokaler, men at praktiske grunner, mest aktuelt for alderstrinnet 6-10 år, kan tale for å ta skolebygget i bruk på dagtid, nær opp til den ordinære undervisningstiden i skolen. Departementet peker på at det mange steder er store reiseavstander og kostbar og tidkrevende skoleskyss, slik at bruk av kirkebygget eller annet lokale som menigheten rår over, i praksis vil utelukke mange barn fra å ta del i dåpsopplæringen. Departementet mener det her må være opp til lokalsamfunnet å finne tjenlige og praktiske løsninger. De samme hensyn ved bruk av skolens lokale må gjelde for andre tros- og livssynssamfunn. Departementet understreker at opplæringstilbudene ikke skal kunne gå av de ordinære undervisningstimene i skolen.

Når det gjelder bruk av skolen til konfirmasjonsopplæring som kirkelovens § 36 gir anledning til, understreker departementet at dette ikke er en del av skolens virksomhet. Loven har størst aktualitet i kyst- og landdistrikter og er først og fremst praktisk og økonomisk motivert, jf. også Innst. O. nr. 46 (1995-1996). Departementet mener at de praktiske og økonomiske konsekvensene av å oppheve eller å stramme inn reglene i loven vil kunne være så store enkelte steder at departementet ikke nå ser grunnlag for å endre reglene. Heller ikke Dåpsopplæringsutvalget foreslo dette, men mente det måtte foreligge tunge grunner for å drive konfirmasjonsopplæring som del av undervisningstiden i skolen. Departementet har tillit til at kirke, skole og hjem sammen vil kunne avgjøre om slike grunner foreligger.

Når det gjelder KRL-faget i skolen, kan departementet ikke se at et utvidet trosopplæringstilbud aktualiserer noe behov for revisjon av faget, jf. også Innst. S. nr. 240 (2000-2001). Departementet vil heller ikke foreslå noen lovfestet, individuell rett til dåpsopplæring for alle døpte. Departementet mener også at forslaget til forsøksordning er tilstrekkelig hjemlet etter de siste endringene i kirkeloven, jf. Innst. O. nr. 97 (2000-2001). Men departementet vil komme tilbake til evt. endringer i lovverket etter å ha vurdert behovet for dette nærmere.

Departementets forslag om reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke vil utløse tilsvarende statlige støtte til andre tros- og livssynssamfunn ut fra medlems­tall, jf. lov om trudomssamfunn og ymist anna fra 1969 og lov om tilskott til livssynssamfunn fra 1981. Den foreslåtte bevilgningsøkning på 250 mill. kroner over 10 år til dåpsopplæringen, vil etter dagens regler og medlemstall utløse en økning på 20-25 mill. kroner til andre tros- og livssynssamfunn.