5. Andre forhold
Den siste delen av St.meld. nr. 32 (2001-2002), kapittel 5, tek føre seg to individuelle spørsmål på mobilområdet som det har blitt sett søkelys på i den siste tida.
Det første spørsmålet vedkjem plikta til å leggje til rette for lovleg kommunikasjonskontroll, eit spørsmål som særleg er aktualisert i høve til registrering av såkalla kontantkort-abonnentar. Det andre spørsmålet vedkjem stråling ved bruk av mobilkommunikasjon.
Etter gjeldande teleregulering er det oppstilt ei plikt for tilbyder av tilgang til offentleg telenett og offentleg teleteneste å leggje til rette for at lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbrukar og teletrafikk vert sikra. Reglane utgjer ein del av det lovmessige grunnlaget for kontroll av teletrafikk og må bli sett i samanheng med reglane om avlytting og kontroll av kommunikasjonsanlegg i straffeprosesslova. Tilretteleggingsplikta er teknologinøytral og gjeld såleis for tilbydarar av mobiltelefonitenester.
Dersom kommunikasjonskontroll skal kunne gjennomførast, vil det ofte vere naudsynt at tenestetilbydar kan gje opplysningar til påtalemakta om kven eit bestemt telefonnummer er registrert på eller kva for telefonnummer ein bestemt fysisk eller juridisk person har eller disponerer.
Etter departementet sitt syn medfører gjeldande teleregulering at mobiltilbydarane må registrere kontantkortabonnentane på lik linje med andre abonnentar.
Tidlegare var det tvil om omfanget av registreringsplikta, men etter endringane som vart gjennomført i telereguleringa i samband med handsaminga av Ot.prp. nr. 87 (2000-2001), jf. Innst. O. nr. 121 (2000-2001), meiner departementet at denne uvissa ikkje lenger er til stades.
Dei seinare åra har det frå fleire hald vorte sett søkelys på strålefaren ved bruk av mobilkommunikasjon. Som løyve- og tilsynstyresmakt på området er departementet oppteken av at bruk av mobilkommunikasjon og stråling frå basestasjonar ikkje skal utgjere ein helserisiko for befolkninga.
Mobiltelefonar og basestasjonar er i realiteten radiosendarar som overfører radiobølgjer innehaldande elektromagnetisk energi. Ved eksponering kan den elektromagnetiske energien verte avsett i kroppen og ha til konsekvens at vevet vert oppvarma. Dersom denne oppvarminga er større enn det kroppen sjølv kan handtere, kan dette ha ein helseskadeleg effekt.
Det er utvikla internasjonale retningsliner for stråling for å verne mot helseskadelege effektar. Det finst per i dag ikkje nasjonale føresegner med grenseverdiar for slik eksponering, men Statens strålevern, som er nasjonal strålestyresmakt, legg til grunn dei internasjonale retningslinene i sitt arbeid. Vidare arbeider Verdas Helseorganisasjon (WHO) med å kartleggje eventuelle helseskadelege effektar ved bruk av mobilkommunikasjon.
Når det gjeld eksponeringa ein vert utsett for ved bruk av mobiltelefon, ligg denne innanfor grenseverdiane som er fastsette internasjonalt. Når det gjeld stråling frå basestasjonar, syner undersøking gjort av Post- og teletilsynet at strålinga vert redusert til eit nivå som ligg innanfor maksimalgrensene allereie nokre få meter frå antenna. I praksis må ein opphalde seg rett framfor antenna for å verte eksponert, men i normaltilfella er basestasjonane monterte slik at avstanden er stor nok til at eksponeringa ikkje overstig grenseverdiane. Tal frå Statens strålevern viser at eksponeringa ein vert utsett for ved å bu i nærleiken av ein basestasjon normalt sett er mykje lågare enn ved bruk av sjølve mobiltelefonen.
Departementet støttar seg til Post- og teletilsynet sine vurderingar om at gjeldande normer er godt tilpassa stråling frå basestasjonar, og at grenseverdiane gjev godt vern mot helseskadelege effektar dersom dei vert respekterte.
Departementet vil likevel peike på at det må utvisast aktsemd ved plassering av basestasjonar, og vil vurdere om det bør skje ei merking av område der grenseverdiane vert overskridne.
Sjølv om forskingsresultat viser at det ikkje er behov for å vere førevar ved bruk av mobiltelefon, vil departementet følgje undersøkingane til WHO om helseskadelege effektar ved bruk av mobiltelefon, og eventuelt komme med forslag på eit seinare tidspunkt dersom det skulle vise seg å bli naudsynt. Departementet ser positivt på at dei internasjonale retningslinene vert innarbeidd i ei nasjonal føresegn.
Komiteen vil vise til at det hittil har vært mulig å la være å oppgi personalia ved etablering av mobilabonnement. Departementet foreslår nå fjerne denne muligheten ut fra hensynet til å bedre vilkårene for kriminalitetsbekjempelse.
Komiteen støtter dette forslaget.
Komiteen har merket seg at i forhold til gjeldende grenseverdier er det liten strålefare knyttet til mobiltelefoni og tilhørende infrastruktur.
Komiteen er enig i at man bør utvise forsiktighet ved basestasjoner.
Komiteen enig i departementets betraktninger om at det bør vurderes om de internasjonale ICNIRP-normene skal forankres i en nasjonal forskrift.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er ein aktiv debatt om strålingsfare knytt til bruk av mobiltelefon i mange land. Forskarar har ikkje lukkast i å trekkje klare konklusjonar om bruk av mobiltelefon er skadeleg eller ikkje. Eit utval som er nedsett av det norske Helsedepartementet, leverte for kort tid sidan rapporten "Mobiltelefon og helse". Også forskarane som står bak denne rapporten uttalar at dei ikkje kan utelukke at bruk av mobiltelefon kan påverke helsa. Dei oppmodar om å vere varsame ved bruk av mobiltelefon, og særleg gjeld det barn og unge som truleg vil bruke mobiltelefon gjennom eit langt liv.
Desse medlemene meiner derfor at det må leggjast vekt på å vere føre var og redusere faren for skadeleg stråling frå mobiltelefonar og installasjonar i mobilnettet. Det må gjerast både gjennom informasjonsarbeid, aktuelle tiltak og justering av lovgjevinga. Desse medlemene ser positivt på det arbeidet som er starta opp av Helsedepartementet, og meiner det må arbeidast aktivt vidare med desse problemstilingane .
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at basestasjoner for UMTS-nettet inneholder miljøgiften bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er en miljøgift som brytes svært sakte ned i naturen og akkumuleres i næringskjeden. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen i januar 2003 la fram en "Handlingsplan for reduksjon av utslipp av bromerte flammehemmere." I planen er det et nasjonalt mål at utslippene av disse stoffene skal reduseres vesentlig innen 2010.
Utbygging av UMTS-nettet kan bidra til å øke bruken av bromerte flammehemmere kraftig. Disse medlemmer mener at myndighetene i forbindelse med UMTS-utbyggingen må sette krav om at utstyr til basestasjoner ikke må inneholde svært giftige, persistente og bioakkumulerende stoffer som for eksempel den bromerte flammehemmeren PBDE.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det for å begrense kostnadsnivået på utbygging av nett og tjenester er vesentlig at man gjør bruk av eksisterende nettressurser og utnytter muligheten for reell konkurranse; både i transport/stamnett og aksessnett.
Flertallet mener det er viktig at Telenor og BaneTele kan konkurrere om leveranser til UMTS i stamnettet. Flertallet viser imidlertid til at konkurransen er begrenset i aksessnettet, som utgjør en hovedkostnad
Flertallet er kjent med at flere tusen uavhengige lokale aksessnett er registrert. Utnyttelse av disse vil gi muligheter for reell priskonkurranse som kan begrense kostnadsnivået i UMTS-utbyggingen.
Flertallet vil peke på at det er en vesentlig samferdselspolitisk oppgave å forbedre samkjøringen mellom ulike nett, bl.a. gjennom felles sammenkoplingspunkter for aksessnett lokalt (jfr. departementets nettforskrifter av 14.feb. 2001) og standardisering.
Flertallet mener det er viktig at utbyggere kan utnytte disse nettene ved en hensiktsmessig registrering som gjør det lett for dem å få oversikt over nett som finnes. På den måten kan en etablere samarbeid med disse aksessnettene i den lokale prosjektutbyggingen, om transport, organisering, master osv. Dette vil kunne begrense kostnadene for utbyggere, motivere lokal innsats i nettutbygging og bidra til å styrke elektronisk kommunikasjon, næringslivet og den offentlige tjenesteyting i lokalsamfunn. Samhandling i det uavhengige lokale aksessnettet på enkeltsektorer, som skolenett, biblioteknett, bolig- og bedriftsnett vil bidra til en raskere og rimeligere bredbåndsutvikling til fordel for både næringsliv og distriktene. Disse medlemmer vil for øvrig vise til flertallsmerknad i Budsjett-innst. S. nr. 13 (2002-2003) der det er pekt på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det legges til grunn at det fortsatt skal være et overordnet telepolitisk mål å legge til rette for effektiv utnyttelse av ressursene på teleområdet gjennom virksom konkurranse.
Disse medlemmer finner at teleloven og forskrifter legger godt til rette for at private utbyggere kan oppnå samordningsgevinster i nettutbyggingen, for eksempel gjennom bruk av eksisterende telelinjer på transportstrekninger, samlokalisering av utstyr og framføringsverdier mv.
Disse medlemmer kan imidlertid ikke se at tilgang til lokale aksessnett vil utgjøre en hovedkostnad i utbyggingen av UMTS-nett. Mobilnettene er derimot en alternativ aksessform til de faste aksessnettene.
Disse medlemmer mener imidlertid at det er markedsaktørene selv som må finne frem til hensiktsmessige samarbeidsformer, og at det ikke er behov for å gi statlige pålegg i denne sammenheng. Slik samordning av nett må skje på frivillig basis og baseres på lønnsomhetsvurderinger.