Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet v/statsråden til finanskomiteen, datert 13. mars 2003
Det vises til finanskomiteens brev av 4. mars 2003 med vedlagt Dok. nr. 8:74.
I Dok. nr. 8:74 er det foreslått at Stortinget skal be Regjeringen om å gjennomgå erfaringene med dagens avgifter på klimagassene HFK og PFK og fremme forslag for Stortinget om nødvendige endringer for å sikre de etablerte innsamlings- og informasjonsorganene og redusere kostnadene for bransjen.
Miljøavgiften på klimagassene HFK og PFK ble innført fra 1. januar 2003. Refusjonsordningen for de samme gassene er ennå ikke iverksatt, men vil bli det i løpet av året. Denne avgiften er derfor fortsatt i en gjennomføringsfase. Både avgifts- og miljømyndighetene er opptatt av at avgiften skal gjennomføres på en smidig måte overfor de berørte bedriftene. Ulike justeringer og presiseringer av regelverket vurderes, bl.a. etter innspill fra aktørene i de berørte næringene. Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke riktig å ha en generell gjennomgang av erfaringene med avgiften nå. I en samlet evaluering av avgiften må også erfaringer med refusjonsordningen inngå, og denne er som nevnt ennå ikke iverksatt. Med mindre det oppstår uforutsette vesentlige forhold etter innføring av en avgift, bør det dessuten gå en viss tid etter iverksetting før det foretas en samlet evaluering.
Med hensyn til de etablerte innsamlings- og informasjonsorganene, har jeg fått opplyst fra miljømyndighetene at det er god dialog med representanter for retursystemet. I forbindelse med refusjonsordningen er det ønskelig å videreutvikle gode bransjeordninger, men samtidig er det ønskelig å få konkurranse om tjenester knyttet til retur og gjenvinning av gassene.
I Dok. nr. 8:74 foreslås det videre at Stortinget skal be Regjeringen om å undersøke hvor mange norske industribedrifter som ikke har anledning til å benytte seg av refusjonsordningen som følge av at gassene blir sluppet ut i produksjonsprosessen. For disse bedriftene foreslås det i Dok. nr. 8:74 at det inngås avtaler om å fase ut bruken av HFK. Hensikten er å sikre at arbeidsplassene i disse bedriftene kan opprettholdes, og at produksjonsprosessene kan gjøres mer miljøvennlige over noe tid.
Forut for innføringen av avgiften ble én bedrift, Jackon AS, identifisert til å stå i en særstilling ved at en stor andel (om lag 20 pst.) av gassen blir sluppet ut i produksjonsprosessen. Dessuten kan gassen som inngår i bedriftens produkter, ikke inngå i en returordning.
For Jackon AS ble spørsmålet om en avtale om å fase ut bruken av HFK vurdert forut for innføring av avgiften. I tillegg til at en slik avtale ville påvirke utslippene av HFK hos denne bedriften, ville en særordning for Jackon AS også føre til økt press fra andre bedrifter om å få fritak for avgiften. For myndighetene ville det trolig også være mer kostbart og administrativt krevende å kontrollere at en avtale ble overholdt enn å la bedriften bli omfattet av avgiften. Et annet viktig forhold er regelverket for offentlig støtte i EØS-avtalen og ESAs miljøstøtteretningslinjer. En avtale måtte ventelig forelegges ESA for godkjennelse. I forbindelse med situasjonen for Jackon AS viser jeg til mitt svar på spørsmål nr. 2 til spørretimen i Stortinget 12. februar 2003.
Jeg ønsker også å gi enkelte kommentarer til bakgrunnsteksten i Dok. nr. 8:74.
På side 1, 2. avsnitt, sies det at grunnlaget for innføring av avgiften var misvisende ved at 2 pst. av det årlige norske CO2-utslipp skulle komme fra HFK og PFK. I rettebrev av 18. oktober 2002 til Stortinget ble imidlertid omtalen av dette i St. prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak endret til at det forventes at utslippene av HFK og PFK vil utgjøre om lag 2 pst. av de norske klimagassutslippene i 2010.
På side 1, 3. avsnitt, hevdes det at påfylling av om lag 1 kg HFK-gass vil gi varmepumper en kostnadsøkning på rundt 1000 kroner pr. enhet. Dette fremstår som veldig høyt, selv når en tar hensyn til mva., kapitalbinding og administrativt arbeid knyttet til avgiftshåndteringen. Avgiften på de mest brukte HFK-gassene for dette formålet er henholdsvis 311 og 275 kroner. Uansett fremstår avgiftspåslaget som relativt lavt i forhold til beløpene en kan spare ved å montere varmepumpe. Disse anslås ofte å være 5 000 - 10 000 kroner pr. år. For store kuldeanlegg vil avgiften kunne utgjøre langt større beløp. For disse finnes det imidlertid gode alternativer til HFK.
På side 1, kolonne 2, 2. avsnitt, påstås det at avgiften vil motvirke utfasing av HKFK. HKFK er regulert med årlige importkvoter og strenge bruksreguleringer. Utfasingstakten er dermed under kontroll uavhengig av avgiften på HFK. Innføring av avgiften kan påvirke utskiftingstakten for HKFK-anlegg i noen grad, men den konkrete miljømessige betydningen er trolig beskjeden.
På side 1, kolonne 2, 3. avsnitt, sies det at norske leverandører står i fare for å miste mange oppdrag til utlandet som følge av at det er HFK-avgift også på leveranser til skip og containere i internasjonal fart. Dette er problemstillinger som departementet ser nærmere på nå.
Øverst på side 2 hevdes det at det er illusorisk å tro at noe kommer i retur til godkjent mottak for miljømessig riktig behandling. Det sies videre at mediet vil bli renset i stor stil lokalt for gjenbruk. Dette vil neppe være i strid med avgiftens formål ettersom det ut fra miljøhensyn kan være ønskelig med rensing lokalt. Returordningen vil trolig dekke alle kvaliteter av HFK, også de som ikke lar seg rense. Detaljene i ordningen er så langt ikke helt på plass, men målet er å fremme innsamling og forsvarlig håndtering av HFK- og PFK-avfall.
På side 2, kolonne 2, 1. hele avsnitt, hevdes det at myndighetene forskjellsbehandler ulike næringer som benytter HFK, PFK og SF6. En viktig årsak til at det ble inngått avtaler for SF6 fra elektrobransjen var at den generelle innsamlingsordningen for elektroavfall var etablert, og at markedet for SF6 er lite og kontrollerbart. Det hadde også betydning at det, i motsetning til hva tilfellet er for HFK, ikke finnes gode alternativer til SF6 pr. i dag.