Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at forslaget i Dokument nr. 8:46 (2002-2003) har vært forelagt Justisdepartementet for uttalelse. Justisministeren har gitt sin vurdering av forslaget i brev til komiteen av 31. januar 2003. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er bekymret for den senere tids utvikling med økt bruk av vold og trusler mot politifolk og andre aktører i straffesakskjeden. Strafferettsapparatets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes dersom de ulike aktører ikke tør stå frem med sin kunnskap eller drive aktiv etterforskning. Flertallet ser det som svært viktig å sette i verk de nødvendige tiltak for å hindre den svekkelse av rettssystemet som dette kan medføre. Truende og voldelige forbrytere må ikke komme i en situasjon hvor de kan gjøre hva de vil uten at det får strafferettslige konsekvenser.

Flertallet vil vise til de tiltak og endringer som er gjennomført og de lovendringer som nå er på gang for å bekjempe denne typen kriminalitet.

Flertallet vil videre vise til straffelovkommisjonens forslag i NOU 2002:4 Ny straffelov. Høringsfristen gikk ut 1. mars, og det arbeides nå med å sluttføre forslaget til ny straffelov. Strafferammene for drap, voldsforbrytelser og trusler blir her vurdert. Flertallet er enig med forslagsstiller i at dagens strafferammer for vold og trusler mot politiet er vide, og mener derfor det ikke er noe akutt behov for en ytterligere utvidelse av disse.

Flertallet støtter på bakgrunn av dette departementets syn om at de spørsmål som er tatt opp i Dokument nr. 8:46 vurderes i forbindelse med arbeidet med ny straffelov og ikke som særskilt sak nå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at vold og trusler om vold har blitt et stort problem i samfunnet. Både blant ungdomskriminelle og kriminelle gjenger har trusler blitt mer vanlig, og stadig grovere. Det å true noen på liv og helse er alvorlig. Trusler representerer ofte det første skrittet til å faktisk utøve vold. Norge har i de seneste årene fått et langt hardere kriminelt miljø. De kriminelle miljøene har også blitt mer organisert i sin form. En ser stadig resultatet av volden blant gjenger og fra personer som driver med torpedovirksomhet og lignende. Slik sett er det grunn til å ta trusler om slik vold mer alvorlig enn man tidligere har gjort.

Disse medlemmer har registrert at polititjenestemenn selv blir utsatt for alvorlige trusler. Truslene har i stor grad også rammet familiemedlemmer av polititjenestemenn, inklusive barn. Tjenestemenn og deres familie har blant annet blitt utsatt for mordbrann, sabotasje, skadeverk og forfølgelse. Flere tjenestemenn lever således i konstant frykt for seg og sin familie. Dette er ingen holdbar arbeidssituasjon for politiet, eller den enkelte tjenestemann.

Disse medlemmer mener at politiet er et meget viktig redskap for å bekjempe kriminalitet. Politiet har også som oppgave å gå inn i disse harde kriminelle miljøene for å oppklare kriminalitet og pågripe kriminelle. Samfunnet kan ikke tillate at følgen av at en polititjenestemann gjør jobben sin, er at han må leve i konstant frykt for seg og familien. Det kan ikke være slik at de som skal beskytte samfunnet mot kriminalitet selv må gå i dekning for de kriminelle. Dersom man aksepterer dette, har man gitt opp kampen mot den organiserte kriminaliteten.

Disse medlemmer ser ellers at politiets spesielle og særegne stilling i samfunnet tilsier at vold og trusler fremsatt mot politi og deres familie, for å hindre politiet i sitt arbeid, må straffes spesielt strengt. En ser tendenser til en utvikling i samfunnet hvor respekten for politiet har sunket. I dag opplever en ofte episoder som viser at når politiet kommer til åstedet blir de møtt med sjikane, vold og trusler. Denne utviklingen med stadig mindre respekt for politiet er svært uheldig. Vold og trusler mot politiet er en meget alvorlig sak. En minstestraff vil, etter disse medlemmers vurdering virke preventivt og i stor grad bidra til å gjenoppbygge respekten for politiet. Dette er viktig også i et vidt kriminalpolitisk perspektiv. Dersom man ikke får bukt med de til tider meget alvorlige truslene mot politiet, er det også nærliggende å anta at man på sikt vil få et rekrutteringsproblem til politiyrket. Ingen lønn kan kompensere for å leve i konstant frykt for seg og sine. De fleste vil tenke seg om både to og tre ganger før de går inn i et slikt yrke.

Disse medlemmer registrerer at bruken av minstestraff har vært et omstridt og omdiskutert virkemiddel. Likevel har det vært slik at Stortinget i lengre tid har gitt signaler om at straffen for en del forbrytelser må bli høyere. Stortinget har ingen instruksjonsmyndighet overfor domstolene, og bør heller ikke ha det. Følgen er at Stortinget i større grad må angi hvilken straff man ønsker for de enkelte forbrytelser. I de tilfeller hvor straffeutmålingene blir liggende under det nivå Stortinget ønsker, kan konsekvensen bli at Stortinget innfører en minimumsstraff. Disse medlemmer viser også til at politiets egen fagforening (Politiets Fellesforbund) ønsker at det innføres en minstestraff for vold mot politiet som ett av flere virkemidler for å få bukt med voldsproblemene for politiet.

Disse medlemmer mener man bør vurderer å utvide kretsen av personell som faller inn under begrepet offentlig tjenestemann i straffelovens § 127 tredje ledd. Det avgjørende bør være at man utfører en oppgave som i stor grad kan likestilles med de persongrupper som i dag faller inn under bestemmelsen. Man bør her spesielt vurdere personer som utfører viktige samfunnsoppgaver, slik som blant annet verditransport og mulig fremtidig fangetransport. En bør også se spesielt på personer som har vakthold ved eller i bygg. Selv om disse ikke har politimyndighet, vil denne yrkesgruppen kunne komme opp i situasjoner hvor de vil ha et legitimt behov for den beskyttelsen man får gjennom straffeloven §§ 127 og 128. Avgjørende bør være at oppgavene gir et legitimt behov for en slik beskyttelse.

Disse medlemmer fremmer forslag i tråd med ovennevnte.