Spørsmål i forbindelse med Stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet

Jeg viser til brev datert 15. januar 2003 fra komiteleder Sonja Irene Sjøli. Departementet har følgende merknader til spørsmålene. Jeg gjør oppmerksom på at svar på spørsmål 5 er utarbeidet i Helsedepartementet og Sosialdepartementet.

1. Komiteen ber departementet redegjøre for evt oppdateringer på tiltak, saker, planer, høringer osv som er nevnt i meldingen.

Arbeidet med høringsnotatet om den foreslåtte forvaltningsreformen, (omtales blant annet i meldingens kapittel 7.6) er ferdig. Regjeringen la den 18. oktober 2002 fram Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester (barneloven) og lov 19. juni 1997 nr 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven) mv.

Etter at meldingen ble lagt fram, har Sosialdepartementet ferdigstilt en ny handlingsplan mot rusmiddelproblemer, (U-9/2002). Barn av foreldre som misbruker rusmidler omtales blant annet i meldingens kapittel 6.1.1.

I meldingens kapittel 6.1.5 (side 57, første spalte, annet avsnitt) omtales to veiledere om temaet seksuelle overgrep mot barn. Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet publiserte i desember 2002 en veileder om håndtering av mistanker om seksuelle overgrep mot barn utført av ansatte ved skoler, barnehager og barneverninstitusjoner (Q-1047). Den mer generelle veilederen om arbeid med seksuelle overgrep mot barn, vil bli utgitt i første halvår 2003 av Sosial- og helsedirektoratet og Barne- og familiedepartementet. Sosial- og helsedirektoratet koordinerer arbeidet med å gjøre denne veilederen ferdig. Sosial- og helsedirektoratet tok også i desember 2002 over funksjonen som koordinator i arbeidet med å styrke fagmiljøene i regionene når det gjelder arbeidet med seksuelle overgrep mot barn. Prosjektet som Statens Helsetilsyn leder (2002-2003) blir videreført i 2003. Spørsmålet om et framtidig nasjonalt spisskompetansemiljø på dette området, vil bli sett i sammenheng med resultatet av utredningen om et nasjonalt senter for arbeid med vold og traumer, se avsnittet ne­denfor.

I meldingens kapittel 6.1.5 (s. 57 annen spalte første avsnitt siste setning) omtales svært kort planer som forelå våren 2002 i forhold til innsats mot ulike former for vold. Berørte departementer besluttet høsten 2002 å videreutrede et nasjonalt senter for arbeidet med vold og traumer. En detaljutredning om dette skal legges fram i første kvartal 2003.

Til 6.1.5 (side 58, annen spalte, annet avsnitt) om arbeidet mot menneskehandel bør det tilføyes: den omtalte handlingsplan mot menneskehandel med kvinner og barn som regjeringen under ledelse av Justisdepartementet vil legge fram, blir offentliggjort i februar 2003. Det nordisk-baltiske arbeidet mot menneskehandel som beskrives i meldingen (se samme avsnitt) ble gjennomført høsten 2002.

I kapittel 6.1.5 siste setning (side 59) uttales det at regjeringen vil legge fram en tiltakspakke mot kjønnslemlesting i 2002. Dette ble gjennomført. Det samme gjelder den omtalte "Innsatsen mot tvangsekteskap" (samme side, første spalte, annet avsnitt).

I forhold til meldingens kapittel 6.1.7 om fattige barn og familier i dagens Norge, bør det nevnes at Sosialdepartementet høsten 2002 la fram Stortingsmelding nr 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom. I meldingen på side 62 opplyses det at regjeringen om kort tid vil legge fram en odelstingsproposisjon om gratis rett til grunnskoleopplæring. Ot.prp. nr 94 (2001-2002) Om gratisprinsippet i grunnskolen, ble lagt fram i 2002.

I meldingens kapittel 6.2.2 (side 68, annen spalte) om nasjonale minoriteter opplyses det at arbeidet med en nordisk kunnskapsoversikt om barn og ungdom vil starte i 2002. Dette arbeidet blir nå sett på i sammenheng med den fremtidige organisering av barnevernet, og høringsnotatet er utsatt til 2003.

I meldingens kapittel 7.4.2 (side 84, siste avsnitt før kapittel 7.5) om utfordringer når det gjelder fylkesmannens tilsynsoppgaver, opplyses det at Barne- og familiedepartementet har satt ned en arbeidsgruppe for å bedre og modernisere tilsynet med forvaltningen og barneverninstitusjonene. Arbeidsgruppen leverte sin rapport høsten 2002.

I kapittel 8 om fylkesnemndene for sosiale saker, uttales det at departementet som et ledd i arbeidet med større åpenhet i behandlingen av barnevernsaker, vil arbeide for at et tilfeldig utvalg av vedtak blir lagt ut på Lovdata. Dette tiltaket er iverksatt. Samarbeidet mellom fylkesnemndslederne og Barne- og familiedepartementet om oppfølgingen av et internt arbeid om saksbehandling i nemndene, er avsluttet. Arbeidet resulterte i et internt verktøy for kvalitetssikring av saksbehandling i fylkesnemnda.

I forhold til kapittel 9.5.3 (side 127, annen spalte), kan det i forhold til omtalen av opplæringsprogrammet PRIDE for fosterforeldre nevnes at departementet viderefører støtten til programmet også i 2003.

2. Har departementet i forbindelse med et stadig økende behov for kompetanse blant barnevernarbeidere vurdert en type autorisasjonsordning?

Som nevnt i meldingens kapittel 10.4 (side 156, første spalte, annet avsnitt) vurderte Sosialdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet da meldingen ble gitt ut behovet for autorisjonsordninger for sosialpersonell. Høsten 2002 ble Sosial- og helsedirektoratet og berørte departementer (inkludert Barne- og familiedepartementet) enige om at en autorisasjonsordning for sosionomer og barnevernpedagoger skal vurderes nærmere. Sosial- og helsedirektoratet vil lede utredningsarbeidet. En tidsplan for dette arbeidet er foreløpig ikke fastsatt.

3. Kan departementet bekrefte at MST-team har mistet psykiatrimidler etter sykehusreformen? I så tilfelle hvor mange gjelder det og hvilke konsekvenser får det?

MST var tidligere mer eller mindre fullfinansiert gjennom psykiatrimidlene i tre fylker: Troms, Sør-Trøndelag og Østfold. I de andre fylkene var det barnevernet selv som finansierte dette tilbudet. Etter at helseforetakene er opprettet, blir den økonomiske støtten til MST fra psykiatrien ikke uten videre videreført. Foretakene står fritt i sin prioritering av konkrete tilbud og tiltak, men samtidig er det gitt sterke politiske føringer om at barn og unge skal prioriteres. Ifølge den sentrale prosjektledelsen for MST ved Universitetet i Oslo, blir MST-tilbudet nå videreført i alle fylker der et slikt tilbud ble gitt i 2002. Dette gjelder altså også de tre fylkene som har hatt problemer med finansieringen.

Dersom staten fra 1. januar 2004 overtar fylkeskommunens ansvar og oppgaver innen barnevernet, vil MST-tilbudet bli sikret og videre utbygd i alle fylker.

4. Finnes det i dag et rapporteringssystem, forskning eller en form for etterundersøkelse som viser hvordan det har gått med våre barnevernbarn på lengre sikt?

Relevant forskning om denne problemstillingen er oppført i meldingens litteraturliste og omtales i teksten. Det er ikke kommet publikasjoner etter juli 2002 som gir grunnlag for nevneverdige justeringer av det som skrives om virkningene av barneverntiltak i stortingsmeldingen. De refererte publikasjonene fra NIBR (Norsk Institutt for By- og Regionforskning) analyserer blant annet barnevernkarrierer, det vil si for eksempel mulige forklaringer på hvor lenge barn og unge blir værende i hjelpetiltak og omsorgstiltak. NIBRs analyser er representative i den forstand at de gjelder alle barn og unge som mottok barneverntiltak over flere år. Studier som ser nærmere på kvalitative sider som de berørte barnas livskvalitet før og etter barneverntiltakene, bygger på mindre utvalg og er i mindre grad generaliserbare. I meldingen blir behovene for mer forskning om effekter av tiltak poengtert flere steder, og særlig i kapittel 9.3.2 om hjelpetiltak i hjemmet (side 116), kapittel 9.7.4 om effekten av institusjonsopphold (side 134) og kapittel 10.5 om forskning (side 156-157). Noen av de metodiske utfordringer som forsk­ningsmiljøer ofte poengterer i forbindelse med å evaluere effektene av barneverntiltak er nevnt i meldingen. Jeg skal her ikke utdype disse nærmere. Jeg vil imidlertid nevne at i forhold til de mest utsatte barna ville det være uetisk og ulovlig dersom vi av forskningsmessige hensyn gir noen barn tiltak, mens andre barn med lignende problemer får rollen som kontrollgruppe (uten tiltak).

Hvis komiteen vil understreke behovet for mer og bedre kunnskap om hvordan det går med barnevernets barn som voksne, har dere full støtte fra meg.

5. Komiteen ber om regjeringens vurdering av å gi barn og unge under 18 år lovhjemlet rett til behandling innen rus og psykiatri.

Når rusmiddelmisbrukere mottar helsehjelp som utføres av helsepersonell, betraktes de som pasienter etter pasientrettighetsloven og omfattes av lovens bestemmelser. Dette gjelder enten helsehjelpen ytes av primærhelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten og gjelder for rusmiddelmisbrukere i likhet med andre grupper.

Pasientrettighetsloven er en generell lov som prioriterer pasienter ut fra behov for behandling. Pasienter som har størst behov for behandling, skal få hjelp først. Dette gjelder i prinsippet uavhengig av diagnose, alder og kjønn, selv om dette er kriterier som kan spille inn i vurderingen av behandlingsbehov for den enkelte.

Etter pasientrettighetsloven § 2-1 vil pasienter innen psykisk helse og pasienter som er rusmiddelmisbrukere, så vel som alle andre pasientgrupper, kunne få rett til nødvendig helsehjelp. Om en pasient skal få en materiell rett til helsehjelp avgjøres etter en forsvarlig medisinsk-faglig vurdering. Det skal foretas en individuell og konkret vurdering av pasientens tilstand basert på alvorlighetsgrad, pasientens lidelse, utsikt til bedring og behandlingens effekt. Forventede resultater skal dessuten stå i et akseptabelt forhold til kostnadene. De materielle vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp er nærmere fastlagt i Forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til nødvendig helsehjelp fastsatt av Kongen i statsråd 1. desember 2000. Forskriften er gitt med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Å prioritere særskilte grupper i loven ville bryte med dette prioriteringsprinsippet som er nedfelt gjennom pasientrettighetsloven.

I forhold til rusproblemer kan det tilføyes at ifølge sosialtjenesteloven § 6-1 (sammenholdt med lovens kapittel 4), vil en rusmisbruker som ønsker det og fyller lovens vilkår, kunne få krav på et behandlingsopplegg. Dette gjelder i prinsippet også barn og unge under 18 år, selv om slik behandling i dag oftest ytes med hjemmel i barnevernloven.