2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Ola T. Heggem, viser til at det har skjedd store endringer i samfunnet sitt syn på barn. Det er tydelig ved gjennomgang av de tre tidligere barnevernlovene. Ved inngangen til det som er blitt kalt "barnets århundre" var Norge det første landet i verden med et offentlig barnevern. Stortinget vedtok i 1896 vår første barnevernlov, og ca. 20 år senere ble de Castbergske barnelovene vedtatt. Den andre barnevernloven ble vedtatt i 1953, og i 1992 ble den tredje barnevernloven vedtatt.

Komiteen har merket seg at i det vi kan kalle den første delen av historien om barnevernet, rådet det en grunnleggende tro på at langvarig plassering utenfor hjemmet var nødvendig for å lykkes med en vellykket oppdragelse når problemer hadde oppstått. Barnevernloven fra 1953 førte med seg et nytt syn på hvordan barnevernarbeidet skulle utføres. Loven bar tydelig preg av en annen forståelse og andre tiltak overfor familier og barn med problemer, og bærer preg av tro på forebyggende tiltak. Tvangstiltak skulle kun benyttes når andre tiltak var prøvd og ikke førte frem. Barnevernloven av 1992 kan ses på som en videreføring av loven av 1953, men legger betydelig mer vekt på forebygging og hjelpetiltak overfor det enkelte barn på et enda tidligere tidspunkt.

Komiteen har merket seg anbefalingene Befringutvalget la fram i sin innstilling, NOU 2000:12. Utvalget går inn for en omfattende fornying av barnevernet og konkluderer med at det bør legges enda større vekt på forebyggende arbeid, frivillige hjelpetiltak og tidlig intervenering for barn og familier. Utvalget peker også på at myndighetene bør sette et mer samlet fokus på oppvekstarenaene for barn og unge.

Komiteen viser til at barnevernet gjennomgikk en positiv utvikling på 1990- tallet. Til tross for dette mener komiteen at det er klare forbedringsbehov, spesielt når det gjelder å komme raskt nok inn med hjelp til familier i krise, samarbeidet med andre etater og tjenester; legitimiteten til barnevernet i befolkningen og politisk bevissthet og engasjement rundt arbeidet til barnevernet i kommunene.

Komiteen ser behov for et barnevern med høy kompetanse på ulike former for forebyggende familiearbeid, og for at barnevernet må komme tidlig inn med tiltak til utsatte barn og familier. Komiteen vil understreke at en viktig forutsetning for dette er at barnevernet samarbeider godt med andre etater og tjenester i kommunene. Komiteen ser at dette er en utfordring for barnevernet, men også for de andre etatene, særlig de ulike skole- og helseetatene.

Komiteen viser til at etter St.meld. nr. 40 (2002-2003) ble lagt frem, er en rekke av de foreslåtte tiltak, planer, saker etc. blitt gjennomført. Nedenfor følger en oppdatert statusrapport (jf. vedlegg - brev fra BFD - 20. januar 2003):

Arbeidet med høringsnotater om den foreslåtte forvaltningsreformen (omtales blant annet i meldingens kapittel 7.6) er ferdig.

En ny handlingsplan mot rusmiddelproblemer (U-9/2002) er ferdigstilt.

I meldingens kapittel 6.1.5 omtales to veiledere om temaet seksuelle overgrep mot barn. BFD og Utdannings- og forskningsdepartementet publiserte i desember 2002 en veileder om håndtering av mistanker om seksuelle overgrep mot barn utført av ansatte ved skoler, barnehager og barneverninstitusjoner (Q-1047). Den mer generelle veilederen om arbeid med seksuelle overgrep mot barn, vil bli utgitt i første halvår 2003 av Sosial- og helsedirektoratet og BFD. Sosial- og helsedirektoratet koordinerer arbeidet med å gjøre denne veilederen ferdig.

Berørte departementer besluttet høsten 2002 å utrede videre et nasjonalt senter for arbeid med vold og traumer (i meldingen kap. 6.1.5).

Til 6.1.5 om arbeid mot menneskehandel bør det tilføyes: Den omtalte handlingsplan mot menneskehandel med kvinner og barn blir offentliggjort i februar 2003.

En tiltakspakke mot kjønnslemlesting ble lagt fram i 2002 (kap. 6.1.5).

Sosialdepartementet la høsten 2002 frem St.meld. nr. 6 (2002-2003) - Tiltaksplan mot fattigdom (kap. 6.1.7).

I meldingens kapittel 6.2.2 om nasjonale minoriteter opplyses det at arbeidet med en nordisk kunnskaps­oversikt om barn og ungdom vil starte i 2003. Dette arbeidet er påbegynt og vil bli sluttført i 2003.

I løpet av 2003 vil det bli sendt ut et høringsnotat om hvilke instanser som skal behandle klagesaker på adopsjonsfeltet - kap. 6.2.3, Utenlandsadopsjon.

I meldingens kapittel 7.4.2 om utfordringer når det gjelder fylkesmannens tilsynsoppgaver, opplyses det at BFD har satt ned en arbeidsgruppe for å bedre og modernisere tilsynet med forvaltningen og barneverninstitusjonene. Rapporten ble levert høsten 2002.

I kapittel 8 om fylkesnemndene for sosiale saker uttales det at departementet som et ledd i arbeidet med større åpenhet i behandlingen av barnevernsaker, vil arbeide for at et tilfeldig utvalg av vedtak blir lagt ut på Lovdata. Dette tiltaket er iverksatt.

Departementet viderefører støtten til opplæringsprogrammet PRIDE (Parents, Resources, Informations, Development, Education) for fosterforeldre også i 2003 (kap. 9.5.3).

Komiteen har som utgangspunkt at alle barn og unge har rett til og krav på et godt og utviklingsfremmende oppvekstmiljø. Hvert enkelt barn representerer en ukrenkelig verdi, og barnets behov for vern og vekstvilkår er overordnet alle andre hensyn. Ivaretakelsen av personlig integritet handler om den enkeltes rett til å få vernet sin selvrespekt og få utviklet tiltro til egne evner og framtidsmuligheter.

Barnas rett til likeverdighet og medvirkning stiller særlige krav til dem som har ansvar for barns oppvekst. Komiteen understreker at det er avgjørende for barn og ungdom at de har voksne de kan ha tiltro til og som de kan støtte seg til. Dette tilsier at det må finnes "lavterskeltilbud" i form av personer som kan være et forankringspunkt, som en kan rådføre seg med, og få oppmuntring og veiledning av.

Barnevernet er en del av velferdsstaten og bygger på et verdigrunnlag som har menneskeverdet som overordnet hensyn. Komiteen mener barnevernet må organiseres slik at det i en større grad enn tidligere er tilgjengelig og kompetent til å sikre barn og unge en god oppvekst. Et viktig tiltak er at barnevernet gis muligheter til å være en forebyggende instans på viktige områder som har innflytelse på barns og unges utvikling. Komiteen mener at barnevernloven skal opprettholde målsettingene med barneverntjenesten som ansvarlig for hjelpe- og omsorgstiltak, og kommunen som ansvarlig for forebyggende virksomhet.

Komiteen vil understreke viktigheten av et tverrfaglig samarbeid på tvers av ulike sektorer for å ivareta det forebyggende arbeidet for barn og unge. Det er viktig at forebyggende tiltak og hjelpetiltak er tilpasset det enkelte barn og deres familier, og tidlig intervenering for barn og familier er nødvendig. De ulike aktørene har satt i gang ulike tiltak uten å vite om hverandre. Praktiseringen av taushetsplikten har blitt en hemsko og et hinder for et godt forebyggende arbeid på tvers av de ulike instanser og sektorer.

Komiteen mener at taushetsplikten ikke må være til hinder for at ulike fagpersoner kan drøfte tiltak som vil være til gagn for barnet. Regjeringen må gjennom rundskriv tilrettelegge for at fagpersonell kan delta i tverrfaglige rådgivningsgrupper i samarbeid med barnevernet. Vi har store utfordringer med den negative utviklingen vi ser i barne- og ungdomsgruppene våre. Vold, seksuelle overgrep og rus er økende problemer. Barn og unge har rettigheter, og retten til tilrettelagt behandling er nødvendig for at utsatte barn skal få den hjelpen de trenger for å leve et godt liv.

Komiteen vil understreke at forebyggende virksomhet på oppvekstområdet er et forsømt og undervurdert samfunnsområde, særlig sett i lys av de mange risikofaktorer og påkjenninger som barn og ungdom utsettes for. For å få en tilstrekkelig bredde og tyngde i dette arbeidet, må den forebyggende virksomheten bli en fast og integrert del av barne- og ungdomsarbeidet på alle nivå i samfunnet, ikke minst i kommunene. Den forebyggende innsatsen for de mest risikoutsatte gruppene synes ofte å komme i bakgrunnen. Barnehage, skole og helsestasjon har her en selvfølgelig plass og kan spille en viktig rolle i arbeidet med tidlig iverksetting av målrettede tiltak.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at risikofaktorer for barn og ungdom finnes på alle oppvekstarenaer (nærmiljø, barnehage, skole, fritidsliv etc.), samtidig som det kommersielle livet og moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi har skapt radikalt nye påvirkningsstrukturer.

Flertallet har med stor interesse merket seg at det i løpet av det siste tiåret har vært en sterk økning i antallet barn og unge som mottar hjelpetiltak etter barnevernloven, mens tallet på barn under omsorg har vært stabil. Flertallet viser til at i 1990 tok 10 502 barn imot hjelpetiltak, og at dette tallet i 2000 var på 19 681 barn, jf. jf. St.meld. nr. 40 (2001-2002). Ca. 5 000 barn var under omsorg etter barnevernloven i 1990 og i 2000.

Flertallet vil understreke at:

• – Tiltak som settes i verk for barn og ungdom skal være målrettede og troverdige ut fra det enkelte barns totale livsperspektiv.

• – Ansvar og oppgaver for barn og ungdom i risikosonen skal til enhver tid være i fokus.

• – I møte med familien er faglig og menneskelig kvalitet grunnleggende. Fokus må være respekt, personlig integritet og en samarbeidende holdning.

• – Det må være kontinuitet i oppfølgingsarbeidet, og familien bør slippe å forholde seg til mange personer og instanser.

• – Barnevernet bør organiseres på en måte som tilrettelegger for nødvendig samarbeid med andre relevante instanser og etater slik at de involvertes rettssikkerhet ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til økningen av antall saker til barnevernstjenesten i kommunene fra 2001-2002. Barnevernet melder om for lite ressurser og stor gjennomtrekk av ansatte i førstelinjetjenesten. Dette rammer de svakeste barna i vårt samfunn. Det er helt urealistisk å pålegge barnevernet ansvaret som pådriver i det forebyggende arbeidet til barn og familier i kommunene uten at det tilføres betydelige ressurser. Barnevernet er i store deler av landet i krise, og barnevernsbudsjettene sprekker i kommuner og fylker. Disse medlemmer mener barnevernet trenger betydelig mer ressurser til tiltak og personell for å få kapasitet til å sette inn viktige og kvalitetsmessige riktige tiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til utviklingstrekk som vitner om at vi som samfunn kan være i ferd med å svikte et økende antall av ungene våre. Eksempler på dette er:

• – Køene av barn og unge innen barne- og ungdomspsykiatrien øker.

• – Førstegangskriminelle blir stadig yngre - gjennomsnittsalderen er under 14 år.

• – Rusproblemer blant unge ned i 12-årsalderen øker faretruende.

• – Antallet barn med store atferdsvansker er økende.

• – Det rapporteres om økende grad av foreldresvikt.

Disse medlemmer vil understreke at de menneskelige lidelsene vil øke, og at reparasjonskostnadene på budsjettene bare vil fortsette å stige dersom det ikke settes inn, forebyggende tiltak over et bredt spekter.

Disse medlemmer vil understreke at det er i kommunen den forebyggende innsatsen først og fremst må settes inn, og at den må være todelt. For det første må det finnes tilstrekkelig med ressurser i barnehage, skole og SFO. Samtidig må kommunen være i stand til å stimulere til et levende kultur- og idrettsliv. Dette vil bidra til at barn fanges opp før de får problemer. Dernest må det finnes et godt hjelpeapparat som kan bistå de barn som får problemer. Det er helt vesentlig at det utvikles rutiner som gjør at barn fanges opp av dette hjelpeapparatet mens problemene er små. Disse medlemmer konstaterer at svært mange kommuner i dag har problemer med å drive et grundig forebyggende arbeid, samt sette inn tilpassede tiltak for barn med problemer på grunn av uakseptabelt trange økonomiske rammer.

Komiteen vil understreke at det er staten som setter rammene for barnevernet gjennom lover og bevilgninger. Det er disse betingelsene som er avgjørende for om barnevernet kan innfri sine forpliktelser for barn i en vanskelig oppvekstssituasjon. Komiteen ber Regjeringen sørge for at frister overholdes slik at hver enkelt sak blir undersøkt og vurdert, og at hensiktsmessige tiltak settes inn i hvert enkelt tilfelle.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker på denne bakgrunn at Regjeringen årlig rapporterer til Stortinget om situasjonen i kommunene hva gjelder oppfølging av meldinger til barnevernet. Dersom ikke kommunene klarer å følge opp reglene, må departementet komme tilbake til Stortinget med tiltak slik at det offentlige settes i stand til å innfri forpliktelsene i barnevernsloven. Dette er avgjørende for å sikre barnas rett til hjelp.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om årlig å rapportere om situasjonen i kommunene hva gjelder oppfølging av meldinger til barnevernet."

Flertallet understreker betydningen av FNs Barnekonvensjons artikkel 12 som omhandler barn og unges rett til deltakelse i alle spørsmål som omhandler dem selv.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at aldersgrensen senkes fra 12 til 7 år når det gjelder barns rett til å få informasjon og å gi uttrykk for sine meninger. For barn under 7 år må det foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om barnet er i stand til å uttrykke egne synspunkt selv eller via egen talsperson.

Komiteen vil understreke at Norge i henhold til Barnekonvensjonen bør fjerne den i dag gjeldende 12-årsgrensen for når barn får mulighet til å uttrykke sine meninger.

Komiteen viser til Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Der foreslår Samarbeidsregjeringen i § 31 nytt annet ledd å senke aldersgrensen for barns betingede uttalerett fra 12 til 7 år. Dette er en følge av inkorporeringen av FNs Barnekonvensjon av 20. november 1989 i norsk lov og i tråd med disse medlemmers ønske om barns rett til å bli hørt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at Barneombudets innspill om at et barns rett til å bli hørt fra fødsel er riktig. Det er kunstig å sette denne grensen til 7 år, da barn på flere måter gir uttrykk for sin livssituasjon fra fødselen. Det er økt kompetanse på å forstå barnets signaler som er viktig.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har som utgangspunkt at de aller fleste barn har det best sammen med sine biologiske foreldre, men dette flertallet er klar over at det finnes barn som ikke får den nødvendige omsorg og kjærlighet hos egne foreldre og at det i enkelte tilfeller da må være et alternativt tilbud. Da bør man fortrinnsvis se til annen biologisk familie, hvor barnet kan bo i kortere eller lengre tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil i tråd med Befringutvalget og Fremskrittspartiets program presisere at man bør først se til annen biologisk familie, og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en lovendring slik at ved plassering av barn utenfor hjemmet, skal alltid barnets nærmeste familie, som besteforeldre eller onkel og tante, utredes som første alternativ."

Disse medlemmermener det i langt større grad enn i dag bør legges vekt på hva barnet selv ønsker. Særlig gjelder dette ungdommer over 12 år som blir tvangsflyttet av barnevernet. Man forventer at ungdommer i denne alderen selv skal ta ansvar for eget liv i en rekke sammenhenger ellers i samfunnet, og det burde derfor være selvsagt at ved et så dramatisk inngrep i en ungdoms liv som å flytte fra egen familie, burde man lagt svært stor vekt på ungdommens eget ønske.

Disse medlemmer vil også understreke at holdninger overfor familier som søker hjelp fra barnevernet, eller som barnevernet går inn i på grunn av tips fra skole, helsesøster og andre, skal preges av respekt og ydmykhet. At noen "truer" familien er i seg selv så vondt for familiene dette gjelder, at å møte arrogante og nedlatende holdninger fra offentlige tjenestemenn ikke kan aksepteres.

Disse medlemmer mener at det bør være en barnevernlov som ivaretar barnas rettigheter, når ikke foreldrene er stand til dette. Men disse medlemmer mener at det bør legges stor vekt på at barnevernsarbeidere i langt større grad enn i dag kommer tidligere på banen med hjelp og rettledning til både barn og foreldre, slik at man unngår at barn kommer i krisesituasjoner som resulterer i at de må fjernes fra foreldrene sine. Det blir i meldingen vist til at man i 1990 hadde 5 000 barn under offentlig omsorg, og at man i 2000 hadde det samme tallet. Dette viser ikke annet enn at man fremdeles i 2000 hadde samme tenkning om at det offentlig skal ta ansvaret for omsorgen for barn.

Disse medlemmer er opptatt av at internasjonale rettsavgjørelser blir tilstrekkelig ivaretatt i den påfølgende behandling av enkeltsaker, samt i andre tilsvarende saker.

2.2 Lovbestemt rett til å motta barnevern­tjenester

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at selv om barnevernloven ikke inneholder en lovbestemt rett for barn til å motta barnevernstjenester, er barnevernet forpliktet til å gi utsatte barn og unge den hjelpen de trenger. Flertallet mener at det viktigste er at barn og unge som har behov for hjelp etter loven, får det til rett tid. Dagens lov på dette området inneholder pålagte tidsfrister til å foreta undersøkelser og sette i verk tiltak. Kommunene har også plikt til å bevilge de midler som er nødvendig for å yte tjenester etter loven. Den private part har i tillegg klageadgang.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av at barn får en lovbestemt rett til å motta barnevernstjenester. Dette er særs viktig med dårlig kommune- og fylkesøkonomi. Befringutvalget mener en slik rett bør innføres for å sette barn og barns interesser i fokus og som et ledd i en harmonisering av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Komiteen viser til at spørsmålet om rettssikkerhet er spesielt komplisert på barnevernområdet. I barnevernsaker er det flere interesser å ta vare på, og de private interessene kan stå mot hverandre. Komiteen vil derfor peke på at barnevernet må sikre at det er balanse mellom retten barnet har til vern fra sine nærmeste og de nærmeste sin rett til vern mot urimelige inngrep fra det offentlige.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har merket seg at barnevernet har vært tilpasningsdyktige og utviklet nye metoder og tiltak i takt med de behov som har meldt seg. Dette flertallet viser bl.a. til empowerment-orienterte tiltak som er tatt i bruk i Norge: foreldreveiledning, Home Start, Marte Meo, familierådslag og intensiv familieveiledning.

Dette flertallet viser til at et viktig formål med innføring av fylkesnemndsbehandling var å styrke rettssikkerheten i barnevernsaker. Statistikken for 2001 viser at saksbehandlingstiden i fylkesnemnda har gått ned, og viser også til at fylkesnemndene er omorganisert fra høsten 2000, for å få en mest mulig effektiv utnyttelse av ressurser. Dette flertallet viser for øvrig til forskningsprosjektet "Evaluering av rettssikkerheten ved behandling av barnevernsaker i fylkesnemda", 2002.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn får en lovbestemt rett til barnevernstjenester."

2.3 Barn og familier

Komiteen mener det er viktig å bedre barns rettssikkerhet i barnevernssaker. Hensikten må være å hindre at barn blir fjernet fra hjemmet på uberettiget eller svakt grunnlag, og mot sin vilje. Hjelpeapparatet må ta hensyn til barnets egne ønsker og reelle behov.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at man i store deler av barnevernet nå har fokus på nærhetsprinsippet. St.meld. nr. 40 (2001-2002) sier at et godt barnevern er en viktig del av en helhetlig oppvekstpolitikk for barn og unge. Familien er et fundament i samfunnet. Det er derfor en oppgave også for barnevernet å gi så gode vilkår som mulig for foreldre til å ta vare på sine barn. Familiens rolle og mulighet for medvirkning er derfor fremhevet. Flertallet mener det skal gode grunner til for at barn og unge skal skilles eller ekskluderes fra det sosiale fellesskap i hjem og på hjemsted. Av og til er samfunnet likevel nødt til å gripe inn og verne barn og unge fra egne omgivelser. Flertallet har merket seg at institusjonsplassering likevel i en del tilfelle kan være nødvendig. Flertallet understreker at det er av stor betydning at institusjonene - private og offentlige - må holde høy kvalitet når det gjelder omsorg og miljøterapi, slik at barn og ungdom får den hjelp de trenger i den perioden de bor på institusjon. Det er også viktig at institusjonene så langt det er mulig, er i nært samarbeid og i dialog med foreldre og familie.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke det viktige arbeidet helsestasjonene gjør, bl.a. et utstrakt forebyggingsarbeid. Dette flertallet har imidlertid merket seg at det finnes mange modeller for koordinering og samarbeid på forebyggingsfeltet, f.eks. har en del kommuner en egen oppvekstetat. Dette flertallet vil peke på at kommunene uansett står fritt til å organisere sitt generelle forebyggingsarbeid slik de finner det hensiktsmessig ut fra ressurser, erfaringer og samarbeidskultur.

Dette flertallet har merket seg at i dag er det ingen etat eller tjeneste som har hovedansvar for å samordne innsatsen for de mest utsatte barn og unge i kommunene. Dette flertallet mener det er viktig at det i fremtiden sikres en slik funksjon, først og fremst for å sikre en koordinert og god innsats for utsatte barn og unge, men også for å unngå dobbeltarbeid og gråsoner mellom barn og unge.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er mye som taler for at barnevernet kan ha denne oppgaven. I tillegg til at barnevernet allerede har et lovpålagt samarbeidsansvar, er det i denne sammenheng en fordel at barnevernet ikke har sektorinteresser i vanlig forstand, men et generelt ansvar for å sikre at problemutsatte barn og unge kan leve sine liv så godt som mulig. Dette flertallet vil peke på at et kommunalt barnevern med en slik formell og reell koordinator- og pådriverrolle nødvendigvis vil føre til et tilstedeværende og synlig barnevern. Dette flertallet mener at gjennom å legge dette ansvaret til barnevernet, vil det forebyggende arbeidet samtidig bli løftet fram i lyset, både politisk og som et tverretatlig satsingsområde i kommunene, men det viktigste er å finne frem til lokale løsninger som gir den koordinerende effekt som det er behov for.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at helsestasjon for ungdom fungerer meget bra mange steder i landet. Den oppsøkes av mange og er et lavterskeltilbud som ungdom har behov for. Det er gjort undersøkelser som viser at barn og unge har tiltro til skolehelsetjenesten og helsestasjonen for ungdom. Det bør bli et tilbud til alle barn og unge enten kommunalt eller interkommunalt.

Flertallet mener at helsestasjonene - men også barnehager, skoler og frivillige organisasjoner - bør tilby alle foreldre foreldrestøttende kurs og gruppesamtaler hvor de kan få profesjonell rådgivning og snakke med foreldre som er i samme situasjon. Kursene kunne tilbys når ungene er på ulike alderstrinn; for eksempel 0-5 år, 5-10 år, 10-15 år og over 15 år. Arbeidslivet er krevende for mange foreldre. Tidsklemma er større. Dette er en av grunnene til at det er krevende å være foreldre. I tillegg er det i stor grad blitt en ensom jobb å være foreldre. Mange har ikke familie rundt seg. Lokalsamfunnene er ikke så gjennomsiktige og tette, og det blir mindre støtte å hente fra det holdet. Det er også mange enslige forsørgere. Mange foreldre opplever også at utfordringene er annerledes enn da de sjøl var unge, for eksempel i forhold til teknologien som har invadert barnerommene, det økende rusmisbruket og den økende volden.

Når det gjelder å fange opp barn med problemer mens problemene er små, vil flertallet foreslå en prøveordning med at det på enkelte skoler av en viss størrelse opprettes en ordning med "Åpen Dør". Her skal elevene kunne henvende seg hele skoledagen, og de vil møte en fagperson. Poenget er at barna skal kunne ha et sted å gå i det øyeblikket de opplever problemer og har behov for å snakke med en voksenperson. Det kan være om mobbing, problemer med læreren, personlige eller familiære problemer. En slik lavterskeltilbud må være der ungdommen har et naturlig tilknytningspunkt.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, erkjenner at institusjon noen ganger er nødvendig, men at man da må ha svært strenge kvalitetskrav både til private og offentlige institusjoner, og at tilsyn må utføres jevnlig rettet mot det enkelte barn og mot institusjonen, et såkalt systemtilsyn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003) og § 5-8. Private og kommunale institusjoner skal bare benyttes hvis disse er godkjent av en statlig regional barnevernmyndighet. Tilsynet på institusjonene skal fylkesmannen utføre. Fylkesmannen har mulighet til å opprette tilsynsutvalg.

Regjeringen foreslår å innføre kvalitetskrav og godkjenningsordning for barneverninstitusjoner, jf. forslag til §§ 5-8 og 5-10 i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003). Fylkesmannens ansvar vil også omfatte å føre tilsyn med at institusjonene oppfyller de kvalitetskrav som stilles, og når forskrifter om kvalitetskrav og godkjenning av barneverninstitusjoner foreligger, vil fylkesmennene etter disse medlemmers syn ha et bedre redskap for å utøve et rettssikkerhetstilsyn enn det de har etter gjeldende rett.

Disse medlemmer viser til at et nytt tilsyns­system for barnevernet vil være operativt innen 1. januar 2004, sammenfallende med den statlige overtagelsen av andrelinjebarnevernet omtalt i St.meld. nr. 40 (2001-2002) og i Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er hensiktsmessig at familier henvender seg ett sted i kommunen for å få hjelp til sine barn og sin familie. Kriserammede familier opplever i dag å bli en kasteball i systemet. Det er mange dører og utallige saksbehandlere som møter en familie når problemene oppstår. Det er flere eksempler på at flere offentlig ansatte arbeider med en familie eller et barn uten at hjelpeapparatet vet om hverandre. Det er undersøkelser som viser at det kan være over 20 offentlige ansatte som arbeider med en familie uten at hjelpe­apparatet vet om hverandre. Familier opplever til tider uenighet mellom ulike profesjoner som kompliserer og forlenger saken. Det er utallige eksempler på barn og unge som har gått ut og inn av ulike instanser uten at de har fått den hjelpen de trenger. De barna det går dårlig med har ofte tykke helsekort fulle av henvisninger, bekymringsmeldinger og friskmeldinger fra de ulike instanser. Denne organiseringen gir nødvendigvis dårligere tjenester og er samfunnsmessig uhensiktsmessig og kostbar. Helsestasjonen er den etaten i kommunen som i hovedsak blir brukt av alle familier med barn. Helsestasjonen er et lavterskeltilbud og bør bemannes med ulike yrkesgrupper. Det er mange som oppsøker helsestasjonen allerede i svangerskapet hvor man går til svangerskapskontroll hos jordmor og helsestasjonslege og foreldreforberedende kurs. Det er på helsestasjonen familiene kommer med sine barn rett etter fødselen, og det er her det forebyggende arbeidet med barn og familier i stor grad foregår i dag. Hvis man ser på våre naboland, så er helsestasjon eller familiesentraler det man satser på.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er hensiktsmessig at helsestasjonen har det koordinerende ansvaret for forebyggende arbeid for barn og unge. Helsestasjonen må bli pådriver og kraftsenter i kommunen for det forebyggende arbeidet for barn og unge og deres familier. De ulike instanser bør være tilknyttet helsestasjonen som et lavterskeltilbud til barn, unge og deres familier. Det er flere eksempler på at dette fungerer bra i Norge. Ved denne organiseringen blir barnevernet en naturlig del av det forebyggende arbeidet på helsestasjonen, og familiene opplever barnevernet som en medspiller, ikke en motspiller.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen pålegge kommunene å ha Ungdomshelsestasjon i sin kommune. Ungdomshelsestasjonen kan være et kommunalt eller interkommunalt tilbud til ungdom."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at alle kommunale etater og institusjoner har et selvstendig ansvar for å utvikle gode oppvekstvilkår og forebygge at barn får problemer. Det er imidlertid nødvendig å tillegge ansvaret for at barn med problemer fanges opp tidlig til et eget organ. Kommunene varierer mye i størrelse og organisering, og det er viktig at hver enkelt kommune velger løsninger som er tilpasset lokale forhold. Allikevel vil disse medlemmer framheve at det i mange kommuner vil være naturlig å gi helsestasjonen et koordinerende ansvar for å fange opp risikobarn og barn som allerede har problemer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det verdifulle utvik­lingsarbeidet som drives knyttet til foreldreveiledning gjennom et nasjonalt program i et samarbeid mellom Barne- og familiedepartementet, Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet, jf. statsbudsjettet for 2003, Budsjett-innst. S. nr. 2 ( 2002-2003). Flertallet har merket seg at programmet representerer et frivillig tilbud til foreldre, i regi av helsestasjoner, barnehager og skoler. Flertallet har videre merket seg at foreldreveiledningsprogrammet sikter mot alle foreldre, men at det er behov for økt fokus på minoritetsforeldre, samspill mellom lærere og elever og fokus på problemstillinger knyttet til ungdom og rus. Flertallet viser til at helsestasjoner, barnehager, skoler og andre kommunale hjelpetjenester for barn fortsatt vil være viktige samarbeidspartnere. Flertallet ser behovet for å styrke innsatsen på dette området ytterligere.

Komiteen registrerer at man i St.meld. nr. 40 (2001-2002) sier at et godt barnevern er en viktig del av en helhetlig oppvekstpolitikk for barn og unge. Dette kan komiteen si seg enig i, så lenge man betrakter familien som den viktigste part i oppdrager- og omsorgsrollen. Det er først når familien ikke lenger er i stand til å makte denne oppgaven alene at barnevernet bør komme på banen. Familiene bør vite at barnevernet er en serviceinstans for dem som sliter, uansett hvilken grunn det er til det. Det er viktig at rollene ikke blir snudd på hodet og at alle foreldre kan ta kontakt med barnevernet og be om hjelp og støtte, uten at de føler at det blir en barnevernsak av det av den grunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at barn må sikres samværsrett med begge foreldre. Det vil være til barnets beste at regler for samværsrett innarbeides i barnevernloven, slik at barnets rett til samvær med far og mor stadfestes. Barnevernet må kunne sette inn tiltak der barnets samværsrett blir sabotert av en av partene.

Disse medlemmer vil peke på at problemene og kritisk fokus som har vært rettet mot barnevernet, i stor utstrekning kan skyldes barnevernet selv, nettopp fordi barnevernet ofte lar saken gå for lenge uten at man tar tak i den og hjelper foreldrene i nærmiljøet, slik at akutte tiltak ofte er et resultat av barnevernets hjelp til foreldre. Og dette virker ikke som hjelp, men som inngripen i familien.

2.4 Metoder

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at Regjeringen vil arbeide for at familier med barn som har eller står i fare for å utvikle alvorlige atferdsproblemer får hjelp gjennom blant annet metodene "Parent Management Training" (PMT) og "Multisystemic Therapy" (MST). Flertallet er opptatt av å utvikle og bruke nye metoder for bedre å kunne hjelpe foreldre til å ta ansvar for sine barn. Flertallet vil imidlertid understreke at det er avgjørende at hjelpetiltak iverksettes så tidlig som mulig. Videre må hjelpetiltakene settes i gang etter grundige vurderinger av hver enkelt familie, slik at en sikrer en positiv utvikling for barnets oppvekstsituasjon. For flertallet er det avgjørende at de tiltak som iverksettes på en best mulig måte ivaretar barnets behov.

Komiteen registrerer i svar fra statsråd Dåvøy (jf. vedlagt brev av 20. januar 2003 og brev av 5. februar 2003) at det er tre fylker som har finansiert sine MST-team med psykiatrimidler: Troms, Sør-Trøndelag og Østfold. Etter at helseforetakene ble opprettet, blir den økonomiske støtten til MST-team ikke uten videre videreført. Foretakene står fritt i sin prioritering av konkrete tilbud og tiltak, men det er gitt politiske føringer på at barn og unge skal prioriteres. Komiteen vil understreke at dersom Stortinget slutter seg til en statlig overtakelse av fylkeskommunenes ansvar og oppgaver innen barnevernet, må MST-team bli sikret og videre utbygd i alle fylker.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at ifølge den sentrale prosjektledelsen for MST ved Universitetet i Oslo, blir MST-tilbudet nå videreført i alle fylker der et slikt tilbud ble gitt i 2002.

Komiteen vil understreke familiens rolle og at forebyggende innsats med styrking av foreldrerollen er viktig. Dette er viktigere enn før fordi vi nå har et samfunn hvor man oftere bare har sin egen familie som nettverk. Nabokona er ikke tilgjengelig på samme måte som før. Parent Management Training (PMT) og Multiple System Therapy (MST)-team og andre metoder må være et tilbud til alle barn og familier som trenger det, og vil være sentrale tiltak for å hindre utviklingen av alvorlige adferdsproblemer. Det er naturlig at ansvaret for videre utvikling ligger hos Barne- og familiedepartementet fordi dette er barnevernstiltak, og departementene må samarbeide for å få videreført og videreutviklet disse metodene som har vist seg å fungere bra for mange.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sikre at det blir utbygget MST-team i alle fylker og at det videreføres og opptrappes som planlagt i de fylkene et slikt tilbud ble gitt i 2002."

2.5 Gode levevilkår for særlig utsatte barn og unge (jf. pkt. 1.5.1)

Komiteen viser til at å vokse opp med foreldre som misbruker rusmidler, representerer en stor helserisiko for barn. Samfunnet har et spesielt ansvar for utsatte barn og unge når hjemmet ikke klarer å utføre omsorgsoppgaver. Komiteen registrerer at et stort antall av beboerne i barnevernets institusjoner og i rusbehandlingstiltak har vokst opp i hjem med rusmisbruk. Komiteen ser det som viktig å arbeide aktivt for at oppvekst i rus, som er et selvrepeterende mønster, en generasjonsspiral, blir brutt. Komiteen mener det er viktig å arbeide ut ifra en tankegang om hele familien som samspillere, nødvendige bidragsytere og som en enhet, spesielt medregnet barna, i behandling av mennesker med rusproblemer. Det er viktig med et godt samarbeid mellom faglige etater. Komiteen støtter at arbeidet med å innføre familierettede metoder i barnevernet må fortsette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at sannsynligvis få fagpersoner på bakgrunn av tilgjengelig forskning om barnevernet vil nekte for at barnevernet i noen tilfeller venter for lenge med å plassere barn utenfor hjemmet. Men disse medlemmer vil understreke at det foreløpig ikke er mulig å beregne på bakgrunn av forskning i hvilken grad bedre hjelpetiltak på et tidlig stadium av problemutviklingen kan redusere behovet for omsorgsplasseringer. Disse medlemmer viser til prosjektet "Barn som plasseres utenfor hjemmet - risiko og utvikling" der 109 barn mellom 6 og 12 år som ble plassert utenfor hjemmet i perioden 1. oktober 1998- 31. desember 1999 ble undersøkt. Disse medlemmer har merket seg at et flertall (59 av 109) av de aktuelle barna i første omgang ble plassert utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke - enten som hjelpetiltak eller frivillig akuttvedtak, og at omtrent ett år etter den første plasseringen var et flertall (59 av 109) av de aktuelle barna plassert utenfor hjemmet som et omsorgstiltak. Disse medlemmer mener at forskningsresultater om dette spørsmålet gir rom for ulike skjønnsmessige tolkninger, og vil tilbakevise at man kan trekke den konklusjon om at omsorgsplassering generelt sett burde vært foretatt tidligere. Disse medlemmer mener en slik konklusjon hviler på et forholdsvis svakt grunnlag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at barn venter lenger på psykiatribehandling enn voksne, og det er få institusjonsplasser for rusbehandling for ungdom under 18 år.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til brev av 20. januar 2003 (se vedlegg) til komiteen fra barne- og familieminister Laila Dåvøy, hvor statsråden redegjør for forholdet mellom pasientrettighetsloven og mindreåriges krav på behandling for psykiatriske problemer og rusmisbruk. Alle pasienter, uavhengig av alder, skal ha krav på en individuell, medisinsk fastsatt frist for behandling for sine lidelser. Disse medlemmer viser til Forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til nødvendig helsehjelp av 9. desember 2000. Å prioritere særskilte grupper i loven ville bryte med det prioriteringsprinsippet som er nedfelt gjennom pasient­rettighetsloven. Disse medlemmer viser også til at et tilsvarende forslag ble avvist ved behandlingen av Dokument nr. 8:43 (2001-2002).

Disse medlemmer viser til at barn og unge er en prioritert gruppe i opptrappingsplanen for psykisk helse. Disse medlemmer har merket seg at det er bred faglig enighet om at barn og unge så langt som overhodet mulig skal ha tilbud i sitt nærmiljø uten døgninnleggelse, og at 96 pst. av barn og ungdom på venteliste venter på poliklinisk behandling. Disse medlemmer viser til at dette er grunnen til at det satses spesielt på dette feltet.

Disse medlemmer er kjent med at opptrappingsplanen la opp til en økning på 400 nye årsverk innen den polikliniske virksomheten for barn og unge i perioden, og at 49 pst. av dette allerede var oppnådd ved utgangen av 2001.

Disse medlemmer viser til at i tillegg til utbygging av institusjonsplasser for barn og unge, bevilges det gjennom opptrappingsplanen midler til økt kapasitet til konsultasjon til andre kommunale helse- og sosialtjenester. Disse medlemmer har merket seg at denne satsningen virker, tjenestetilbudet innen psykisk helse til barn og unge har en positiv utvikling, og at antallet behandlede pasienter innenfor BUP er økt med 26 pst. fra 4. kvartal 2001 til 4. kvartal 2002. Disse medlemmer viser til at dette kommer på toppen av økningen på 40 pst. fra 1998 t.o.m. 2001. Disse medlemmer vil videre bemerke at vente­tiden for barn og unge har gått ned i 2002 til tross for at antall nyhenvisninger har økt med 20 pst.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens satsing på psykisk helsevern for barn og unge medfører at flere ber om hjelp, og at flere får hjelp.Disse medlemmermener at det nå er viktigst at det arbeides videre i tråd med den plan som er iverksatt. Disse medlemmer peker på at en lovendring om rett til behandling, som dessuten vil være i strid med pasientrettighetsloven, i dette perspektivet synes lite hensiktsmessig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet registrerer gjennom meldingen at antall omsorgsovertakelser er så å si stabilt, at antall hjelpetiltak øker og at antall barn i kontakt med barnevernet øker. Disse medlemmer registrerer også at fokus i barnevernet dreier mer i retning av forebygging og tidlig intervenering i form av hjelpetiltak. Disse medlemmer vil likevel understreke at barnevernet fortsatt skal gå til omsorgsovertakelse der dette er nødvendig, slik St.meld. nr. 40 (2001-2002) også understreker bl.a. i kap 9.3.7. Disse medlemmer peker på at både familiene og barnevernet må innse at det på et tidspunkt kan bli nødvendig å erkjenne at hjelpetiltak ikke fører frem, og at barnevernet da må gripe inn med tiltak - kanskje mot foreldrenes vilje. Disse medlemmer vil understreke at i slike tilfeller skal barnevernet utelukkende tenke på det beste for barnet. Disse medlemmer viser til at å mestre balansegangen mellom hjelpetiltak og mer inngripende tiltak er en del av kompetansen i et moderne barnevern.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er svært bekymret for at dårlig kommuneøkonomi skal kunne medføre en mer restriktiv holdning til å kunne foreslå tiltak som vil få store økonomiske konsekvenser. Disse medlemmerser at det er flere statistikker som tilsier at det er en tendens til at omsorgsovertakelse blir satt i verk for seint for mange barn som lever under sviktende omsorg. Saksbehandling og beslutningsprosesser er ofte en prosess som skjer mellom barnevernet og foreldre. Det må ikke bli slik i hjelpeapparatet at en omsorgsovertakelse er "siste utvei" etter at alt annet er prøvet og feilet. Disse medlemmer vil henvise til prosjektet "Barn som plasseres utenfor hjemmet - risiko og utvikling", som underbygger påstanden om at for sein intervenering og omsorgsovertakelse får alvorlige konsekvenser for barnets utvikling. Undersøkelsen har blitt gjennomført av NOVA og Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet, i samarbeid med det fylkeskommunale barnevernet og med finansiering av Norges Forskningsråd. Rapporten refereres i en kortversjon i tidsskriftet nb (Norges Barnevern) nr. 4-2002. Årgang 79.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er helt urealistisk å tro at det ikke vil være større behov for omsorgsovertakelser i framtida. Dette fordi vi har en økning i antall meldinger til barnevernet og et økt antall er relatert til rus. Foreldre som misbruker rusmidler bør ikke ha omsorg for barn. Det er nødvendig med et tverrdepartementalt samarbeid for å tilrettelegge for barn og unges oppvekstvilkår. Det at vi ikke har nok behandlingsplasser for psykiatri og rus for voksne, gir dårligere oppvekstvilkår for barn og er et hinder for at barn kan vokse opp i sin familie.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at for å lykkes med å redusere stoffmisbruket er det avgjørende å redusere rekrutteringen til tungt misbruk og å hjelpe i en tidlig fase av misbruket. Disse medlemmerviser til Dokument nr. 8:92 (2001-2002) fra Senterpartiet om behandlings­garanti for unge og nye stoffmisbrukere. Her foreslås at stoffmisbrukere som er på vei inn i en ruskarriere og som ønsker behandling, skal ha rett til tilbud om behandling straks og senest innen 14 dager fra henvendelsen. I de tilfeller hvor det pga. kapasitetsproblemer ikke er mulig å iverksette behandling straks, skal det gis alternative tilbud.

Disse medlemmer viser videre til forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet under behandlingen av Dokument nr. 8:43 (2001-2002) om å innføre en behandlingsgaranti for psykiatribehandling innen 6 uker for barn og unge under 18 år, og om å forsere utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre og poliklinikker i henhold til psykiatriplanen, slik at denne er sluttført innen utgangen av 2004.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er i stor grad enig i at foreldre som misbruker rusmidler ikke er egnet til å ha omsorgen for barn. Men det er langt derfra til å plassere disse barna på institusjon. Svært ofte er det slik at der hvor foreldrene ruser seg, er det besteforeldre eller annen nær familie som kan tre inn i rollen som omsorgspersoner, men som i dagens system ikke får anledning til dette.

Disse medlemmer vil hevde at nettopp disse barna trenger gode referanserammer, noe man ikke alltid får på barneverninstitusjoner.

Disse medlemmer vil også peke på at det ofte i rusrelaterte omsorgsovertakelser blir permanente overtakelser, særlig der hvor barnet blir tatt mens de er svært unge. Disse medlemmer vil minne om at all omsorgsovertakelse bør ha det for øye at barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre, men ser også at dette i noen tilfeller ikke er til barnets beste. I noen unntakstilfeller kan barnets hensyn best bli ivaretatt ved at omsorgsovertakelsen blir permanent. Slike avgjørelser kan kun komme ved positiv rettslig beslutning.

2.5.1 Mindreårige asylsøkere

Komiteen understreker viktigheten av at det norske rettsvernet også skal gjelde mindreårige asylsøkere. De første ni måneder i fjor forsvant det 65 enslige, mindreårige asylsøkere fra norske mottak uten at de ble etterlyst, og ingen vet hvor de er. Komiteen frykter at en del av disse barna lever som slaver og prostituerte. Det er ikke akseptabelt at barn i Norge blir behandlet på denne måten. Dette er barn som ofte har en meget traumatisk bakgrunn som gjør at de trenger særskilt oppfølging.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at intensjonen med dagens ordning er at enslige mindreårige skal oppholde seg i kort tid i mottak før de blir bosatt i en kommune. Dersom det foreligger særskilte behov, har barneverntjenesten plikt til også å følge opp bekymringsmelding om enslige mindreårige som reiser fra mottaket til slekt eller andre før avtale om bosetting i en kommune. Utlendingsdirektoratet har utarbeidet rutiner som omhandler barn som forsvinner fra mottak. Barnevernvaktene og utekontaktene skal varsles om enslige mindreårige forsvinner fra mottak. Flertallet viser til at etter­forskning når enslige mindreårige asylsøkere for-svinner fra mottak, er en politioppgave.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er kjent med at en tverrdepartemental arbeidsgruppe har sett på alternative mottaks- og bosettingsmodeller for enslige mindreårige. Disse medlemmer viser til rapporten som forelå fra gruppen rett før jul 2002, og at Regjeringen nå vil gå gjennom forslagene til tiltak. Disse medlemmer vil peke på at ved å tilføre mottakssystemet ytterligere barnefaglig kompetanse, økt bemanning, ved å styrke vergerollen, ved å korte ned på oppholdstiden osv. kan være gode alternativ til å godkjenne mottakene for enslige mindreårige som barneverninstitusjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen iverksette tiltak for å sikre at asylmottak med enslige, mindreårige asylsøkere under 18 år har en kvalitet som ivaretar denne gruppens behov. Dette er viktig for å forebygge problemer hos denne gruppen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å utrede konsekvenser av å innføre en godkjenningsordning av mottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik linje med barnevernsinstitusjoner. Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en slik konsekvensutredning i løpet av 2003."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2002-2003) vedrørende enslige mindreårige asyl­søkere. Disse medlemmer er kjent med at stadig flere barn og unge kommer til Norge for å søke asyl. Disse medlemmer mener derfor at det må være et prioritert mål å rette innsatsen mot barn og unge. Disse medlemmer er kjent med at Regjeringen er i gang med dette arbeidet, at det er satt i gang strakstiltak og at det er etablert nye og bedre rutiner for å fange opp de problemer som enslige mindreårige asylsøkere sliter med. Disse medlemmer vil særlig understreke behovet for å etablere en vergeordning som kan erstatte eller komme i tillegg til dagens vergeordning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2003 utrede om barnevernloven bør endres, slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år på lik linje med enslige norske barn blir ivaretatt av barnevernet ved ankomst til Norge."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil fremme forslag om at enslige, mindreårige asylsøkere ved ankomst til Norge skal ha samme rettigheter som norske barn under lov om barnevern. Mottak for enslige, mindreårige asylsøkere må godkjennes på like linje som barneverninstitusjoner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre barnevernloven slik at enslige, mindreårige asylsøkere under 18 år på lik linje med enslige norske barn skal ivaretas av barnevernet ved ankomst til Norge."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en godkjenningsordning av asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere på lik linje med barneverninstitusjoner."

2.5.2 Gravide rusmiddelbrukere

Komiteen registrerer at det årlig fødes mellom 150 og 200 barn med alvorlige alkoholskader i Norge. I tillegg er det kjent at mellom 70 og 80 barn årlig fødes med skader som følge av mors narkotikamisbruk. Her finnes det dessuten trolig store mørketall.

Komiteen ser det som viktig at det drives et økt informasjonsarbeid om skadevirkninger for fosteret i mors liv ved inntak av alkohol og andre rusmidler. Det er også viktig å komme så tidlig som mulig inn med hjelpetiltak for misbrukere, og om nødvendig bruke tvang. Komiteen registrerer at det oppstår en ny type problemstilling når gravide misbrukere mottar legemiddelassistert rehabilitering. Ved legemiddelassistert rehabilitering vet vi lite om eventuelle konsekvenser for fosteret. Dagens regelverk åpner heller ikke for bruk av tvang i slike tilfeller. Komiteen ber Regjeringen ta en gjennomgang av denne type problemstillinger og eventuelt sette i verk tiltak for å beskytte barn i mors liv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil bemerke den usikkerheten som eksisterer i fagmiljøene om skadevirkningen på fosterets utvikling når den gravide er under behandling med metadon, subutex eller lignende preparater, under graviditeten. Det bør forskes på hvilken effekt disse medikamentene har på omsorgsevnen til foreldre som er innunder slik behandling og som beholder omsorgen for sine barn. Det må tas i betraktning kunnskapen om sidemisbruket i mange tilfeller er betydelig. Flertallet vil poengtere hvor viktig det vil være å sette i gang forskning på virkningene av medikamentell behandling av gravide rusmisbrukere og hvilken effekt det har på fosteret, for å kunne sette i gang de riktige tiltakene snarest mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er i stor grad enig i at foreldre som misbruker rusmidler ikke er egnet til å ha omsorgen for barn. Men det er langt derfra til å plassere disse barna på institusjon. Svært ofte er slik at der hvor foreldrene ruser seg, er det besteforeldre eller annen nær familie som kan tre inn i rollen som omsorgspersoner, men som i dagens system ikke får anledning til dette.

Disse medlemmer vil hevde at nettopp disse barna trenger gode referanserammer, noe man ikke alltid får på barnevernsinstitusjoner.

Disse medlemmer vil også peke på at det ofte i rusrelaterte omsorgsovertakelser blir permanente overtakelser, særlig der hvor barna blir tatt mens de er svært unge. Disse medlemmer vil minne om at all omsorgsovertakelse bør ha det for øye at barnet skal tilbake til sine biologiske foreldre, men ser også at dette i noen tilfeller ikke er til barnets beste. I noen unntakstilfeller kan barnets hensyn best bli ivaretatt ved at omsorgsovertakelsen blir permanent. Slike avgjørelser kan kun komme ved positiv rettslig beslutning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at informasjonsarbeid om skadevirkninger for fosteret i mors liv ved inntak av alkohol og andre rusmidler er svært viktig, men denne informasjonen når i første rekke dem det ikke gjelder. Derfor er det viktig at man i større utstrekning enn i dag faktisk anvender lovhjemmelen om tvang for gravide rusmisbrukere. Det bør legges til rette for frivillig innleggelse i større utstrekning enn i dag, samt at kommunene og fylkeskommunene ikke bør argumentere med økonomi når det gjelder å ikke anvise plasser til gravide rusmiddel­-misbrukere.

2.5.3 Støtteordning for familiene

Komiteen viser til at utsatte familier som har bruk for hjelp fra det offentlige, opplever ofte å måtte gå en stadig rundgang fra den ene etaten til den andre.

Komiteen støtter at det etableres ansvarsgrupper som skal bidra til å lage individuelle habiliteringsplaner. Her er det viktig at familiene blir trukket med i prosessen. Komiteen vil også understreke at det er viktig at man finner frem til løsninger og systemer som er fleksible og som passer til lokalsamfunnet og dekker barnets behov.

Komiteen støtter arbeidet med å få til kontaktpersoner som kan være en hjelper til å finne frem i systemet og finne frem til hjelpetiltak og støtteordninger for familiene.

2.5.4 Vold i hjemmet

Komiteen mener det må bli økt oppmerksomhet om hjemmevolden. Politiet må bidra til at slike saker blir anmeldt og fulgt opp. Vold mot kvinner i hjemmet kan føre til at også barna blir offer og potensielle voldsutøvere senere i livet.

Komiteen støtter arbeidet med å klargjøre hvilket ansvar ulike instanser har når det gjelder barn som blir utsatt for eller er vitne til vold i hjemmet. Komiteen synes det er for lite kunnskap om omfang og konsekvenser på dette område og støtter arbeidet med å øke kompetansen i barnevernet og tydeliggjøre barnevernets ansvar for barn som opplever vold i hjemmet. Komiteen er enig i at det er viktig med opplæring i det å være foreldre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at barns eksponering for vold utgjør et stort samfunnsproblem. Barn blir utsatt direkte for vold eller mishandling. En stor gruppe barn blir også utsatt for vold gjennom å være vitne til vold mellom foreldre, spesielt fars vold mot mor. Flertallet mener at effekten av å være vitne til at mor utsettes for vold av far, kan være like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt for vold. Mange av tiltakene for å hindre og forebygge vold mot kvinner har mange ganger hatt et fokus på den voksne, kvinnen og mannen.

Etter flertallets oppfatning må barna settes i fokus. Barnet er den svakeste parten i en familie preget av vold. Det mangler forskningsmateriale og kartlegging av problemet for å kunne sette i gang målrettede tiltak som hjelper barnet og foreldrene. Denne problematikken er antakelig preget av store mørketall. Flertallet ser at barn utsatt for vold vil trenge profesjonell hjelp til bearbeiding av sine traumatiske erfaringer. Når noen angriper og skader den barnet er knyttet til, er avhengig og glad i, så har dette alvorlige konsekvenser for et barnesinn. Flertallet ser at hjelpeapparatet ikke er dyktige nok til å fange opp denne problematikken i tide. Mange barn "lærer" seg overlevelsesstrategier for å klare hverdagen. Disse "strategiene" må hjelpeapparatet, førstelinjetjenesten og alle andre som jobber med barn lære seg å kunne tolke. For å kunne gjøre det trengs det mer forskning på feltet for å kunne imøtekomme barn med mulig voldsproblematikk i hjemmet raskest mulig. I publiseringen av Barn i Norge 2002, utgitt av "Voksne for barn", har særlig psykolog og leder for Stiftelsen Alternativ til vold, Per Isdal, påpekt denne problematikken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at selvmord som kjent er en av de hyppigste årsakene til død blant unge i alderen 10-19 år. Blant jenter ser det også ut til at selvmordsraten øker. Disse medlemmer er informert om at Barneombudet det siste året har opplevd en jevn strøm av meldinger fra ungdom, særlig jenter, som sliter med selvmordstanker av alarmerende karakter. Videre er det mange barn og unge som sliter med psykiske vansker, spiseforstyrrelser og er utsatt for seksuelle overgrep og vold i hjemmet.

Disse medlemmer vil understreke at det er behov for en nødtelefon for barn og unge i akutte situasjoner. Dette bør være en telefon som er bemannet med fagfolk, helst fra spesialisthelsetjenesten. Barn og unge må få en mulighet til å kunne komme i kontakt med en profesjonell som der og da kan yte førstehjelp, og rekvirere umiddelbar oppfølging av primærhelsetjenesten, politi, eller barnevern om nødvendig. Om det ikke er mulig å igangsette eventuell nødvendig behandling umiddelbart, bør fagpersonen kunne gi en livline inntil det nødvendige behandlingstilbudet kan gis. Og ved mindre alvorlighetsgrad, sette opp avtaler med lokalt hjelpeapparat neste dag, eller henvise innringer til noen av de frivillige hjelpetelefonene.

Disse medlemmer mener det bør opprettes en nødtelefon for barn, tilknyttet og organisert av staten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen opprette en nødtelefon for barn snarest."

2.5.5 Seksuelle overgrep

Komiteen har merket seg at Statens helsetilsyn har satt i gang et prosjekt som skal øke kompetansen for fagmiljøer på det regionale ledd som skal arbeide med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller annen mishandling. Målgruppene for prosjektet er i første rekke barnevernet, psykisk helsevern for barn og unge, og barneavdelingene ved sykehusene. I tillegg blir aktuelle etater på kommunenivå og andrelinjetjenester som for eksempel voksenpsykiatrien trukket med. Målet er å få til varige og stabile tverretatlige nettverk.

Komiteen registrerer at med Internetts teknologiske muligheter for spredning av informasjon har vi fått en enorm økning i spredning av og tilgjengelighet av barnepornografi. Denne type mishandling av barn er gått fra å være noe som forgikk i det skjulte med overleveringer av videobånd, til i dag hvor materialet er ekstremt lett tilgjengelig via Internett. I arbeidet for å stoppe denne mishandlingen av barn er det viktig å jobbe på tvers av landegrenser. Komiteen registrerer at Norge er aktivt med i en rekke samarbeider internasjonalt. Det har i den senere tid vært en stor aktivitet for å ta overgripere og distributører av barnepornografi. Komiteen vil spesielt fremheve det viktige arbeidet Redd Barna gjør i denne saken. Det er viktig at KRIPOS arbeider med det materiale de får inn via tipslinjene som Redd Barna og KRIPOS driver. Komiteen mener også det er viktig at det blir en økt innsats for å identifisere barna som blir utnyttet for å stoppe pågående overgrep mot barn og komme inn med tiltak. Komiteen mener også at databransjen i mye større grad må ta et etisk ansvar for å hindre at nettet blir brukt til å spre overgrep mot barn. Komiteen registrerer at Regjeringen har innført etiske retningslinjer for egne ansatte og mener det er bra at statlige myndigheter går foran med et godt eksempel for å hindre seksuell utnytting og overgrep mot barn.

Komiteen mener det er viktig å øke kompetansen og kvaliteten på behandlingen av seksuelt misbrukte barn. Det er i dag store mørketall og utallige barn som blir sviktet av voksne som ikke kan eller vil se. Det er helt nødvendig å bruke ressurser på dette i barnehager, skoler, barnevernet, helsestasjoner, helsevesenet og psykiatrien.

Komiteen viser til at Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Utdannings- og forsknings­departementet har utarbeidet en veileder (Q-1047) om hvordan man skal gå frem ved mistanker om overgrep begått av ansatte ved skoler, barnehager og barneverninstitusjoner. Komiteen mener også det er viktig å få utarbeidet den varslede generelle veiledningen om arbeid med seksuelle overgrep mot barn.

Komiteen mener det er viktig å tilføre kunnskap om seksuelle overgrepssaker til yrkesgrupper som jobber med barn og unge. Dette eksisterer i mindre grad i utdanningssystemet, men komiteen mener at dette klart kan forbedres. Kunnskap om hvordan avdekke, hvordan gå frem og hva slags hjelpeapparat finnes bør integreres i studiene. Komiteen ber departementet ta initiativ overfor andre berørte departementer for å få til dette.

Komiteen viser til dagens høye henleggelsesprosent og store variasjoner fra politidistrikt til politidistrikt i saker som angår seksuelt misbrukte barn. Dette er alarmerende og beskriver svakheter i eksisterende system. Det er kun i beskjeden grad en lykkes i å avdekke de faktiske forhold. Nødvendig hjelp og behandling senker risikoen for at nye overgrep skjer og at senskader oppstår.

Komiteen viser til at det ligger en stor menneskelig og samfunnsmessig gevinst i å bekjempe seksuelle overgrep mot barn og behandle ofrene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at ved anmeldelse/mistanke om seksuelle overgrep mot barn bør partene til utredning hos ekspertise med spesiell kompetanse på dette området. Dersom utredningene avdekker seksuelle overgrep, skal partene inn i et behandlingsprogram. En slik modell kan virke forebyggende på nye overgrep, også mot nye barn. Den kan forebygge at seksuelt misbrukte barn utvikler overgriperadferd og begrense rekrutteringen til alvorlige samfunnsproblemer. Det bør settes i gang prøveprosjekter for å bedre tilbudet til disse barna og deres familier.

Disse medlemmer er kjent med at i USA har man opprettet det man kaller Family Court som fører saker utelukkende hvor barn er involvert. Denne type tiltak bør prøves ut i Norge.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse."

2.6 Barne- og ungdomskriminalitet

Komiteen støtter at det skal jobbes ut fra et res­sursorientert perspektiv. Det er viktig å kartlegge familiens og nærmiljøenes ressurser og bruke disse aktivt i arbeid med utsatte barn og unge sammen med andre tiltak. Det er også viktig at tjenestene rundt utsatte barn og unge samordnes og koordineres. Det er viktig at barnevernet har en sentral rolle i dette.

Komiteen viser for øvrig til de foreslåtte tiltak under pkt. 1.5.4 ovenfor.

Komiteen mener det er viktig å ta tak i problemene som oppstår i saker hvor mindreårige begår kriminelle handlinger. Komiteen er kjent med at Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) tar opp en rekke konkrete tiltak. Samfunnet har til nå i stor grad overlatt mindreårige kriminelle til barnevernet. Komiteen vil be Regjeringen vurdere konsekvensene av at samme tiltak i barnevernet blir brukt både som hjelpetiltak og som konsekvens etter en kriminell handling. Komiteen viser til nærmere behandling av dette temaet i St.meld. nr. 39 (2001-2002) og til Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) og justiskomiteens behandling av denne. Her blir barnevernets rolle i slike saker nærmere gjennomgått. Regjeringen vil også komme til Stortinget med en nærmere drøfting rundt de grunnleggende kriminal- og barnepolitiske spørsmål.

Komiteen mener det er viktig at lovbrudd begått av ungdom under den kriminelle lavalder etterforskes av politiet. Etter endt etterforskning skal saken overføres barnevernet. Komiteen vil understreke at det er avgjørende at det i barnevernet er kompetanse til å følge opp disse ungdommene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det bør opprettholdes en grense på 15 år for kriminell lavalder, men vil at barn under den kriminelle lavalder skal møte en klar reaksjon første gang de begår en ulovlig handling. Også barn må lære at de må gjøre opp for seg og at kriminelle handlinger får konsekvenser.

Flertallet mener det er svært viktig at politiet har tilstrekkelig med ressurser til å opprettholde/opprette forebyggende avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom. Dette vil være en viktig samarbeidspartner for barnevernet.

Flertallet vil framholde bekymringssamtaler som et godt tiltak for å stoppe en kriminell karriere. Denne finner sted når et barn eller en ungdom har begått et lovbrudd for første gang eller når politiet blir kjent med at vedkommende misbruker narkotika, tagger eller utøver rasisme. Etter bekymringssamtalen vil politiet kunne følge opp, særlig i forhold til foreldre og barnevern.

Komiteen vil understreke at barnevernsloven er en hjelpelov og ikke en straffelov. Fokus for barnevernsloven er barnets beste. Komiteen finner det nødvendig å trekke fram dette, særlig i forhold til barn og unge som har begått lovbrudd. I disse sakene er det avgjørende at barnevernet opprettholder sin rolle som hjelper med barnets beste for øyet.

Komiteen ønsker at brukererfaringene som barnevernsbarna sitter med skal bli vektlagt. Barn som har vært fulgt opp av barnevernet har trukket frem at fattigdom må bekjempes, da dette direkte er årsak til at mange familier ender med omsorgsproblematikk. Komiteen er videre informert om at mange barnevernsbarn sitter med den erfaringen at hjelpen kom for sent. Brukerne fremhever at tiltak bør iverksettes for krisen er total. Komiteen er også informert om at barnevernsbarn ønsker bedre oppfølging i form av ettervern for å få en verdig start på voksenlivet. Barn som har vært under oppfølging av barnevernet fremhever at alle tiltak må ha kontinuitet og stabilitet som mål.

Komiteen vil understreke at utvikling av barne- og ungdomskriminalitet henger nøye sammen med det samfunnet og den oppvekstsituasjonen vi tilbyr barn og unge. Det er nødvendig med en nasjonal dugnad for å forhindre at barn og unge faller utenfor og slik får problemer av ulik karakter. Komiteen etterlyser en større tverrfaglig innsats og et sterkere politisk engasjement på dette området - ikke bare i ord - men også i handling.

Komiteen ser det som en sentral utfordring at barn og unge som er i ferd med å falle inn i kriminalitet, blir oppdaget tidlig. Dette er også avgjørende for den hjelpen som kan ytes for å stanse den negative utviklinga. Mange av disse ungdommene har slitt i lang tid med sosiale problemer av ulike typer uten at de har fått adekvat hjelp og støtte fra hjelpeapparatet. Det er først når utviklingen har kommet så langt og omgangskretsene har blitt så destruktive at kriminell adferd er tatt i bruk, at en får reaksjon fra samfunnet. Flertallet vil understreke at barnevernet har en stor utfordring med å reagere i tide overfor denne gruppen av barn og unge.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er videre informert om at det mangler tilbud til utagerende og risikosøkende ungdom i hjelpeinstansene. På dette feltet er det nødvendig med metodeutvikling og menneskelige og økonomiske ressurser for å kunne bidra til å snu en negativ utvikling.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere eksisterende tilbud til barn og unge med atferdsvansker for å kartlegge hvilke områder som må styrkes."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enige i at dagens barnevern er riktig sted for barn og unge som begår kriminelle handlinger. Det er svært viktig å tenke på at de barna som i utgangspunktet bor på barnevernsinstitusjoner er barn som er svært sårbare og lett påvirkelige. Man bør derfor sørge for at kriminelle barn og ungdommer ikke plasseres på samme institusjoner som barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk eller mishandling.

Disse medlemmer mener at barn og unge som begår kriminelle handlinger bør plasseres på dertil egnede steder, det vil si at man oppretter særskilte institusjoner for kriminelle barn og ungdommer, lik dem man finner i USA og England. Disse medlemmer er av den oppfatning at slike rømningssikre institusjoner bør drives av det ordinære skolevesen og barnevernet, for på best mulig måte å ivareta barnas behov.

En plassering av kriminelle barn og ungdommer i særskilte institusjoner er svært viktig for å unngå at barn og ungdom som ikke er kriminelle, men er i en ellers vanskelig livssituasjon, ikke gis muligheten til å rekrutteres til de kriminelle miljøer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Danmark har etablert et godt fungerende tiltak for å motvirke at barn og ungdom trekkes inn i kriminalitet. Om SSP-samarbeidet (Samarbeidet mellom skolen, sosialetaten og politiet) skrives det:

"Skolesystemet, det sociale system og politiet er alle direkte via lovgivingen forpligtet til at udføre kriminalpræventivt arbejde i bredeste forstand. Samtidig har netop disse tre organisationer indgående kendskab og tæt kontakt til børn og unge i lokalsamfundet."

Videre skrives:

"Den egentlige målsætning for SSP-samarbejdet er at opbygge et lokalt netværk, der har kriminalpræventiv indvirkning på børns og unges dagligdag."

Disse medlemmer mener det bør vurderes i hvilken grad et slikt SSP-samarbeid også kan være hensiktsmessig i Norge og i hvilken grad et slikt samarbeid kan ivareta de oppgaver barnevernet i dag har.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere innholdet i det danske SSP-samarbeidet, og legge frem en sak med forslag til hvordan et lignende samarbeid kan innføres i Norge."

2.7 Organisering av barnevernet og samarbeid med andre instanser (jf. pkt. 1.6)

Komiteen viser til innstillingen til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).

Komiteen ser positivt på at det skal utredes nærmere en tilsynsmetodikk som skal resultere i et bedre og mer hensiktsmessig tilsyn. For barnevernet omfatter tilsynet institusjoner som inngår i den fylkeskommunale planen, og med hjemmel i barnevernloven § 5-8 har departementet avgjort i forskrift at tilsynsansvaret også skal omfatte private institusjoner som blir benyttet etter barnevernets vedtak, men som ikke er med i en fylkeskommunal plan.

Komiteen viser til at Befringutvalget understreker at det er viktig at det forebyggende arbeidet rettet mot utsatte barn og unge i en kommune koordineres og fungerer ut fra barnevernloven § 3-2 om at barnevernet skal medvirke til at barns interesser skal ivaretas av andre offentlige etater, og at disse skal delta i planleggingsvirksomhet og i samarbeidsorganer.

Komiteen vil understreke at det viktigste er at én etat får denne rollen, og at det må være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvilken etat som mest hensiktsmessig kan utføre en slik koordinerende funksjon.

Komiteen har registrert at en restriktiv holdning til taushetsplikten i en del tilfeller har lagt hindringer i veien for et ordentlig samarbeid på tvers av etater. Komiteen er enig i at barnevernet må være positive til å gi opplysninger til samarbeidspartnere når det er behov for det, dog innenfor rammen av loven. Komiteen er enig i at det ikke trengs endringer i selve loven og synes det er bra at departementet vil sende ut et rundskriv om taushetsplikten og gjennomføringen av dette. Komiteen vil understreke at det av hensyn til personvernet må sikres at det blir en ytre taushetsplikt.

Komiteen viser til at enkelte kommuner organiserer barnevernet internt i ulike funksjoner, og at dette ikke er forsøk etter barnevernloven § 2-4. Komiteen synes det er positivt at kommuner finner fram til interne organiseringer tilpasset det lokale behov og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en gjennomgang av erfaringene med de kommunene der barnevernets forebyggende arbeid og myndighetsbarnevernet er adskilt."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det kan det være en løsning at barnevernet får en slik koordinerende rolle.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at dagens barnevern er preget av lite deltakelse fra folkevalgte organer. Det bør derfor vurderes tiltak for å sikre at lokalpolitikere får oversikt over og tar ansvar for tjenestetilbudet til det kommunale barnevernet.

Dette flertallet mener barnevernet er avhengig av politikere med god kunnskap og innsikt i de oppgaver barnevernet arbeider med.

Dette flertallet vil påpeke at det er nødvendig å vurdere tiltak som bør tas i bruk for å øke den politiske ansvarsfølelsen i forholdet til barnevernet, og viser til Befringutvalgets forslag om at det bør være et folkevalgt organ i hver kommune som får et særskilt ansvar for forebyggende oppgaver innenfor barnevernet. Det er ikke mulig å øke de folkevalgtes ansvarsfølelse for barnevernet uten å styrke den folkevalgte styringen og innflytelsen over barnevernet.

Dette flertallet vil påpeke at stortingsmeldingen ikke har vurdert de muligheter som dagens barnevernlov gir for å styrke lokalpolitikernes kunnskap og innsikt i barnevernet, og som også styrker den folkevalgte styringen av barnevernet i kommunene. I den nye loven fikk kommunene adgang til å opprette egne utvalg med 5 medlemmer for å behandle barnevernsaker.

Dette flertallet mener at det er viktig og nødvendig med større politisk engasjement og ønsker at det opprettes et samordningsutvalg som har til oppgave å utforme det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet og følge opp gjennomføringen av barnevernvedtak. Utvalgene kan ikke treffe endelig avgjørelse i saker som er tillagt fylkesnemnda, dvs. saker som gjelder overtakelse av omsorg mot foreldrenes vilje. Men ved behandling av saker som gjelder frivillige hjelpetiltak vil de folkevalgte kunne ha myndighet til å treffe vedtak.

Dette flertallet viser til at Barne- og familiedepartementet i slutten av januar 2003 foretok en kartlegging av om kommuner har klientutvalg eller ikke. Flertallet er kjent med at kartleggingen viste at 130 kommuner har klientutvalg, mens resten av kommunene ikke har slike utvalg.

Dette flertallet er kjent med at erfaringer viser at både de som arbeider i barnevernet og politikerne er fornøyde med ordningen. Politikerne sier at de vet nå hvilke problemer barnevernet står overfor, og at de vet at pengene brukes på en fornuftig måte. Ledere og ansatte i barnevernet sier at det selvfølgelig er nyttig at de har politikere som vet hva barnevernet driver med når budsjettet skal behandles. Men det var også viktig at man fikk inn det folkevalgte korrektiv i behandlingen av enkelte klientsaker.

Dette flertallet vil be Barne- og familiedepartementet gjennomføre en undersøkelse for å vurdere barnevernet i de kommuner som har klientutvalg i forhold til de kommuner som ikke har slike utvalg.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti påpeker som i St.meld. nr. 40 (2001-2002) at det politiske engasjement og bevissthet om barnevernets arbeid synes å være for lav. Dette kan ha en sammenheng med at barnevernsnemndene har falt bort. Etter dagens lov er det anledning til å opprette klientutvalg. Ca. 130 kommuner har opprettet slike klientutvalg.

St.meld.nr. 40 (2001-2002) legger vekt på at den politiske forankringen av barnevernet må styrkes. Disse medlemmer tviler på at den beste vei å gå er at politikerne skal delta i behandling av enkeltsaker. I meldingen går det frem at Barne- og familiedepartementet på ulike måter vil stimulere til å sette barn og unge sentralt på dagsorden i kommuner og fylker i årene som kommer. For at de folkevalgte skal gis anledning til å foreta reelle valg i arbeidet med kommunebudsjettet og få en økt bevissthet rundt barnevernet, er det viktig at informasjon om barnevernets disposisjoner, arbeidsmåter og valgalternativ blir gjort synlig. Kommunestyret bør derfor så ofte som det er hensiktsmessig og minst én gang pr. år få lagt fram for seg rapporter fra barneverntjenesten om situasjonen i barnevernet og med forslag til forebyggende tiltak. Disse medlemmer vil også understreke mulighetene hver enkelt kommune har til å opprette klientutvalg og ber departementet se på erfaringene fra de kommunene som har tatt dette i bruk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det skal innføres en statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner. Det er avgjørende at tilsynet med barnevernsinstitusjonene blir styrket og har tilstrekkelige midler til at kvaliteten på det tilbudet som gis er godt. Flertallet understreker at godkjenningsordningen og tilsynet må organiseres slik at habiliteten er ivaretatt og viser til Ot.prp. nr. 9 (2002-2003).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke behovet for at hjelpetiltak må settes inn så tidlig som mulig. Disse medlemmer viser til helsestasjonens betydning for å kunne oppdage barn i "faresonen" tidlig slik at tiltak kan settes inn. Også skolen har her en helt sentral funksjon i å oppdage barn som trenger hjelp.

Disse medlemmer understreker at det er avgjørende at barnevernet tilbyr et bredt spekter av tiltak. Tiltakene skal være tilpasset det enkelte barn og familiens situasjon og behov for både avlastnings-, supplerings- og erstatningstilbud. Det må imidlertid være et grunnleggende vilkår at disse tilbudene er faglig og etisk kvalitetssikret, og at de er lokalisert nærmest mulig hjemstedet. Når det gjelder institusjonstilbudet er det nødvendig med en grundig gjennomgang slik at kvaliteten sikres, og at tilsynet fungerer. Det bør vurderes om en statlig godkjenningsordning er nødvendig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at det etableres lokale, flerfaglige miljø og tiltak for å sikre barn og ungdom som trenger hjelp fra flere etater et tilrettelagt og helhetlig tilbud. Slike tverrfaglige ressursmiljø er viktige for å utvikle best mulige tilbud til vanskeligstilte barn og unge. De må videre arbeide aktivt for å styrke oppvekstvilkårene på alle relevante livs- og lærings­arenaer, dvs. hjem, nærmiljø, barnehage, skole, organisasjons- og arbeidsliv.

Flertallet viser til at foreldre som ikke makter sine omsorgsoppgaver ofte kan oppleve å bli misforstått og sviktet. De har også problemer med å etablere en trygg kontakt og motta råd og veiledning fra en hjelper. I de aller fleste tilfeller er barn avhengige av å ha et godt forhold til foreldrene. Derfor er det særdeles viktig for barnevernet å inngå i et konstruktivt samarbeid med foreldrene.

Flertallet understreker at så lenge det finnes foreldre som mishandler og misbruker barna, eller som av andre grunner ikke makter å tilrettelegge barnas oppvekst på et akseptabelt minimumsnivå, vil det imidlertid også være behov for tiltak utenfor primærfamiliens ramme.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig at tvangstiltakene får stor oppmerksomhet. Det er særlig denne funksjonen som gjør barnevernet kontroversielt. Hertil kommer at det viser seg at bruk av tvangstiltak varierer sterkt mellom regioner, og at variasjonen etterlater et inntrykk av vilkårlighet.

En av de største utfordringene for barnevernet dreier seg om å ha plikt og mulighet til å foreslå tvangstiltak, og samtidig kunne være aktør for en framtidsrettet forebyggende innsats. Her står vi i dag overfor et stort dilemma, da tillit og trygghet er en grunnleggende forutsetning for å være en troverdig hjelper. Disse medlemmer mener det bør vurderes å endre organiseringen av barnevernet slik at dette dilemmaet ikke virker hemmende på barnevernets tillit og troverdighet. Det er viktig å ikke tape av syne at barnevernet er samfunnets tiltak for å hjelpe barn ut av vanskelige oppvekstmiljø. Disse medlemmer understreker at det framtidige barnevernet i større grad enn hittil må skape en identitet som en lojal støttespiller for å skjerme barn og ungdom mot oppvekstkritiske faktorer utenfor familien.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dersom barnevernet skal sette inn tiltak som går på å flytte barnet fra sine foreldre, bør slekten til barnet vurderes som et førstevalg for oppfostring.

Komiteen viser til at det er viktig å ta opp spørsmålet om loven blir praktisert etter intensjonene og om vi trenger å vurdere andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter hjelp til deres beste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å styrke tilsynet med barnevernet. Dette er avgjørende for å sikre rettssikkerheten i barnevernssaker. Disse medlemmer mener derfor at fylkesmannen må få instruksjonsmyndighet overfor det kommunale barnevernet. Det er også viktig at fylkesmannen får adgang til å overprøve de faglige vurderingene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Fylkesmannen gis instruksjonsmyndighet overfor det kommunale barnevernet. Fylkesmannen gis også adgang til å overprøve de faglige vurderingene til barnevernet."

2.8 Fylkesnemndene for sosiale saker (jf. pkt. 1.7)

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at ved å senke aldersgrensen for barns rett til å bli hørt, må man i større grad sikre at barnets talsperson blir et talerør for barnet.

Flertallet er enig i at det er viktig med en saks­behandling som ikke tar unødig lang tid og at iverksetting av vedtak ikke bør dras ut i tid. Derfor støtter flertallet at det vurderes å redusere antall ankeinstanser ved at den rettslige overprøvingen av fylkesnemndenes vedtak går rett til Lagmannsretten.

For å sikre barnevernets legitimitet, støtter flertallet de forslag Regjeringen har til en mer åpen prosess i og rundt fylkesnemndene.

Flertallet er enig i at det kan være hensiktsmessig å endre sosialtjenesteloven § 9-6 og åpne for i enkelte saker å minske antall sakkyndige og dermed også menige medlemmer i fylkesnemndene.

Flertallet ser det som viktig at nemndene har nødvendig kompetanse og ser behovet for å rekruttere sakkyndige som kan bidra med kunnskap om samisk språk og kulturforståelse og sakkyndige med kompetanse om innvandrere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av barnets rettssikkerhet under saksbehandlingen. Det er bekymringsfullt at det i liten grad blir oppnevnt egen talsperson for barnet i saker som behandles for fylkesnemnden. Barnet har i noen tilfeller et spesielt behov for en talsperson som utelukkende taler barnets sak. Derfor vil disse medlemmer foreslå:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om endring av lov om barneverntjenester § 7-4 Barnets talsperson, slik at teksten endres til "bør oppnevne"."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil hevde at lov om barneverntjenester ikke blir praktisert etter intensjonene, fordi barnas rettssikkerhet ikke alltid blir i varetatt i barnevernssaker, heller ikke blir foreldrene rettssikkerhet ivaretatt på forsvarlig måte. Dette ved at det ikke for eksempel finnes ankemulighet til en avgjørelse tatt av fylkesnemndene.

Disse medlemmerer kritiske til spesialdomstoler, særlig når disse ligger utenfor det ordinære domsapparatet slik tilfellet er med fylkesnemnder. Disse medlemmervil derfor foreslå at fylkesnemnder for sosiale saker legges ned, og disse sakene, i det alt vesentlige barnevernssaker, blir flyttet tilbake til det ordinære domsapparatet.

Disse medlemmer foreslår følgende:

"Stortinget ber Regjeringen endre loven slik at fylkesnemndene for sosiale saker avvikles, og de saker som blir tatt opp der blir tilbakeført til det ordinære domsapparat."

2.9 Tiltak i barnevernet (jf. pkt. 1.8)

Komiteen støtter intensjonen i barnevernloven og Regjeringens utgangspunkt og intensjoner om at så langt råd er, bør barn vokse opp hos sine biologiske foreldre. Komiteen er enig i at primært bør man prøve å rette tiltakene mot hjem og nærmiljø for å bedre situasjonen i hjemmet. Bare dersom dette ikke er mulig, kan man gjøre vedtak om omsorgsovertakelse. I den sammenheng mener komiteen det er viktig både med generelle forebyggende tiltak og tidlig intervenering i form av hjelpetiltak.

Komiteen vil understreke at ved omsorgsovertakelse er det viktig, der det er mulig, å ha en god dialog med hjemmet. Komiteen mener at det er til det beste både for barn og foreldre at det blir en oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse. Komiteen støtter derfor en presisering i loven på dette punkt.

Komiteen er enig i at når det gjelder opplysning og behov for informasjonstjenester, så er det bedre å markedsføre og eventuelt utvikle det som allerede finnes enn å starte enda en ny tjeneste.

Komiteen er enig i at når man bruker § 4-4 femte ledd om frivillige plasseringer, så skal man være varsom med at hjemmelen blir brukt på riktig måte. Komiteen er også enig i at det er viktig å beholde den fleksibilitet som her finnes.

Komiteen viser til at barneverntjenestene i for liten grad har benyttet seg av ressursene i den utvidede familien. Komiteen har merket seg at familieråd er utviklet som metode og at det er sentralt at barnet/ungdommen og familien selv er delaktige i avgjørelser som angår dem. Komiteen viser til at metoden er aktuell bl.a. i forhold til barn som står i fare for å utvikle kriminell atferd.

Komiteen ser det som viktig at departementet gjennomfører de foreslåtte tiltakene overfor fosterhjem. Det er viktig at disse hjemmene fungerer etter hensikten og at de blir tatt på alvor ved å styrke deres kompetanse og gi dem en bedre oppfølging.

Komiteen viser for øvrig til de andre tiltakene nevnt i pkt. 1.8.11 ovenfor.

Komiteen mener at selv om det er viktig med tiltak i og rundt barnet der det er, må samfunnet gripe inn når barns oppvekstmiljø er ødeleggende. Komiteen registrerer at 80 pst. av barna som samfunnet tar over omsorgen for plasseres i fosterhjem. Fosterhjemmene er derfor et meget viktig tiltak når samfunnet skal gi utsatte barn og unge en trygg og god oppvekst. Komiteen mener at av hensyn til kontinuitet i oppdragelsen er det viktig, så langt mulig, å ta hensyn til den etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn barnet har ved valg av fosterhjem og imøteser inkorporeringen av Barnekonvensjonens artikkel 20 nr. 3 i barnevernloven § 4-15.

Komiteen er enig i at det er viktig å utvikle gode, fleksible og behovstilpassede hjelpetiltak og at dette skjer i en god dialog med barn og foreldre. Komiteen er enig med Befringutvalget og hørings­instansene om at det er behov for sterkere fokus på ressursene til foreldre og familien.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at man ved bruk av fosterhjem skal vurdere annen biologisk familie, men ser problemene meldingen skisserer ved å lovfeste eller forskriftsfeste dette og støtter at retningslinjene er det rette sted for omtale av dette.

Flertallet vil understreke at barn og unge som er under oppfølging av barnevernet må få sikret sin rett til medvirkning, jf. FNs barnekonvensjons artikkel 12. Det må innarbeides i rutinene i barnevernsinstitusjonene at barn og unge sikres medbestemmelse i beboerråd. Dette bør også inngå som et krav i godkjenningsordningen.

Flertallet ønsker at det blir gjennomført en helhetlig gjennomgang av barnevernet i forhold til brukermedvirkning.

Flertallet vil understreke at det er avgjørende at det er barnas situasjon som avgjør hvilke hjelpetiltak som settes i verk. Det må derfor sikres tilstrekkelige ressurser slik at de tiltak som iverksettes er tilpasset det enkelte barn og dets situasjon.

Flertallet vil videre påpeke at den igangsatte utredningen vedrørende rammebetingelsene og de arbeidsrettslige forholdene for fosterforeldre blir ferdigstilt snarest, slik at intensjonene i meldingen kan videreføres.

Flertallet viser til at det kan være flere årsaker til at biologisk familie ikke blir valgt som fosterhjem. Flertallet er opptatt av at barnevernet må sikre at ønske om flere familieplasseringer ikke går utover hensynet til hva som er best for det enkelte barn. Flertallet vil allikevel understreke at barneverntjenesten bør vurdere om familieplassering er aktuell i det enkelte tilfellet. Flertallet mener på denne bakgrunn at spørsmålet om bruk av biologisk familie og nettverk som fosterhjem blir behandlet i retningslinjer, slik at problemstillingen sikres en bred nok omtale.

Flertallet viser til retningslinjer fra Barne- og familiedepartementet som utdyper kravene som stilles til fosterforeldre. Flertallet har merket seg at i tillegg til at fosterforeldre må ha interesse, evne, tid og overskudd, sier retningslinjene at barnet bør plasseres i et miljø der det kan ta vare på og videreutvikle sin identitet, f.eks. når det gjelder spørsmål som etnisitet og religion. Flertallet har videre merket seg at barnets biologiske foreldre også skal høres når det gjelder plassering i fosterhjem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at det i dagens regelverk og retningslinjer verken er en plikt eller et forbud mot å søke etter fosterhjem i barnets familie eller nettverk. Praksis er ulik. Disse medlemmer ønsker å understreke at det er hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for utvelgelsen av fosterhjem. Disse medlemmer er enig at biologisk familie bør vurderes ved fosterhjemsplasseringer. Disse medlemmer mener at dette ikke bør lov- eller forskriftsfestes, men mener dette skal omtales i retningslinjene. Disse medlemmer ønsker å poengtere at fosterhjem i barnets biologiske familie skal ha samme status som andre fosterhjem når det gjelder veiledning, avlønning m.m.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet. Tvang anvendes i svært ulike situasjoner og på forskjellig grunnlag. For å ivareta rettssikkerheten til brukerne er det avgjørende at bruken av tvang er formålstjenlig.

Disse medlemmer har merket seg at det kommunale barnevernet i enkelte saker ikke prøver plassering etter § 4-24 (tvangsparagrafen) av frykt for ikke å nå fram i fylkesnemnda. Dette til tross for at en § 4-24-plassering ville være til det beste for barnet og gi fosterforeldre mulighet for den samme aktive grensesettingen som en ville gjort overfor egne barn. Disse medlemmer mener derfor at en gjennomgang og presisering av bruk av § 4-24 er nødvendig for å sikre barn og unge med atferdsvansker en god og positv utvik­lende omsorgssituasjon. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å forelegge Stortinget en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at bruk av tvang og sikring av barns rettssikkerhet er et viktig tema i barnevernet. Disse medlemmer har merket seg at dette temaet ble grundig vurdert i tiden etter at Befringutvalget ga sin innstilling, især i forhold til barn på institusjon. Disse medlemmer viser til at forslag til ny forskrift om rettigheter og tvang under opphold på institusjon har vært på bred høring, og den nye forskriften trådte i kraft i desember 2002. Her er det i tillegg til de generelle bestemmelsene som gjelder alle barn på institusjon, også innført egne bestemmelser for barn som er plassert etter §§ 4 24 og 4 26.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg den vellykkede rekrutteringskampanjen for å skaffe flere og stabile fosterhjem. Disse medlemmer vil understreke at i rekruttering av fosterhjem er det omsorgsevnene som skal vurderes, ikke religiøs tilknytning, kulturbakgrunn eller seksuell legning.

Disse medlemmer understreker at stadig flere av barna som plasseres i fosterhjem har hatt sterke traumer før plasseringen. Dette skjerper kravene til oppfølging og veiledning. Disse medlemmer mener dette stiller økte krav til kompetanse angående veiledning og kunnskap om det enkelte barns spesielle problemer. Disse medlemmer mener derfor veiledningskompetanse i kommunene må styrkes og koordineres med det statlige ansvaret.

Disse medlemmer er opptatt av at barn skal ha en stabil omsorgssituasjon. Dette er særlig viktig for barn som har vært utsatt for omsorgssvikt. Barn som tidlig i barneåra og over lang tid har vært plassert i fosterhjem, har med dagens regelverk et dårlig vern. Selv i saker der de biologiske foreldrene ikke vil ha muligheten til å overta omsorgen for sine barn, blir barn boende i fosterhjem med årlig vurdering om tilbakeføring til biologiske foreldre.

Disse medlemmer mener at dette er uheldig og ønsker at åpen adopsjon blir vurdert som en løsning der det vil være til det beste for det enkelte barnet. Åpen adopsjon er et virkemiddel for å sikre barn som er plassert i fosterhjem over lang tid, en stabil omsorgssituasjon i fosterhjemmet samtidig som barnet kan opprettholde kontakten med sin biologiske familie dersom det er til beste for barnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enig med Regjeringen i at adgang til å gi åpen adopsjon kan føre til et øket antall adopsjoner etter barnevernloven. Dette er ingen ønsket utvikling. Disse medlemmers oppfatning er at det ikke bør innføres en særordning med åpne adopsjoner (her i betydningen samvær med biologisk slekt etter en adopsjon). Adopsjon er et vel innarbeidet rettsinstitutt som innebærer at alle rettslige bånd mellom biologiske foreldre og barn brytes og at barnet etablerer tilsvarende bånd til adoptivforeldrene. Disse medlemmer viser til at moderne tids endringer av adopsjonsloven har ført til en styrking av barnets stilling. Disse medlemmer har merket seg at det klare mål for rettsutviklingen har vært å likestille adoptivbarn med egenfødte barn slik at barnets rettsstilling overfor adoptivforeldrene skal være som om det var deres egenfødte barn. En adopsjon er endelig, den kan ikke oppheves. Disse medlemmer vil understreke at virkningene av en adopsjon innebærer at det bør vises varsomhet med adopsjon mot foreldrenes vilje. Disse medlemmer ber imidlertid Regjeringen følge utviklingen nøye og eventuelt komme tilbake til Stortinget dersom utviklingen tilsier at loven bør endres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at institusjonsplassering altfor ofte er et førstevalg etter hjemmet. Fosterhjemmene, helst med egne barn, er svært ofte langt bedre for barnets utvikling og læring, sammen med oppvekst med en mor og far. I institusjoner mangler barna faste holdepunkt, det blir mange forskjellige personer å forholde seg til. Ansatte har fri og ferier eller fratrer sine stillinger. Barn trenger faste holdepunkt - voksne som går inn i fars og mors roller.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker viktigheten av at institusjonsplassene og fosterhjemmene som brukes når det er nødvendig med omsorgsovertakelse, er kvalitativt gode. Når det offentlige griper inn overfor barn og deres foreldre med omsorgsovertakelse, så må man være sikker på at dette er til det beste for barnet og at tilbudet kvalitetsmessig og faglig holder mål. Det er nødvendig med forskrifter, godkjenningsordning og bedre kontroll med barneverninstitusjoner. Det er også nødvendig med et bedre tilsyn med det kommunale barnevernet. Disse medlemmer ser frem til at departementet legger frem en ny hjemmel om forskrifter om kvalitetskrav til barneverninstitusjoner og en særskilt godkjenningsordning for private institusjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke behovet for at det utarbeides individuelle planer og viser til barnevern­loven § 4-5 om hjelpetiltak:

"Når hjelpetiltak vedtas skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak."

Og om omsorgsovertakelse § 4-15 tredje ledd:

"Allerede ved omsorgsovertakelsen skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets omsorgssituasjon. Senest to år etter fylkesnemndas vedtak skal barneverntjenesten vedta en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon som ikke skal endres uten at forutsetningene for den er falt bort."

Dette mener flertallet er nødvendig for å kvalitetssikre det tilbudet barna får. Dette vil også lette innsynet for tilsynsmyndighetene og lette veiledningen overfor fosterhjem og barneverninstitusjoner.

Komiteen ser positivt på det rundskrivet departementet sendte ut i februar 2000 om tiltaksplaner ved vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det må tilføres økte ressurser til fylkesmennene for å ivareta tilsynsfunksjonen i barnevernet.

Disse medlemmer vil peke på at det er flere vesentlige forskjeller mellom omsorgsovertakelse i form av fosterhjemsplassering og adopsjon. Noen av disse forskjellene kan vanskelig begrunnes i begrepet "barnets beste". En omsorgsovertakelse som er midlertidig eller permanent, bryter båndene mellom biologiske foreldre og barn, er et stort inngrep i barnets hverdag og har stor betydning for den videre omsorgen for barnet.

Disse medlemmer viser til at lovverket rundt fosterhjemsplassering sikrer barnet videre oppfølging av det offentlige gjennom oppnevnelse av tilsynsfører og tilbud om et minimum av tilsyn også fra barnevernet. Det gir sikkerhet for at fosterhjemmet fungerer godt for barnet, og det sikrer hjelp og avlastning til fosterhjemmet som kan ha stor betydning for at fosterhjemmet fungerer så lenge barnet har behov for det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av ettervern og oppfølging av foreldre som får beholde omsorgen for sine barn etter vedtak i barnevernloven. Dette er nødvendig forebyggende arbeid. Undersøkelser viser at disse foreldrene ofte har aleneansvar, og de har ofte lite sosialt nettverk. Oppfølging og avlastning er det mange av disse familiene ber om for å greie å ha ansvaret for sine barn. Foreldre som blir fratatt omsorgsansvaret, må også ivaretas og få oppfølging slik at de kan være en ressurs for sine barn når de har samværsrett.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at når det gjelder adopsjon, er det ingen tilsvarende oppfølging fra det offentlige, som har bidratt til en omsorgssituasjon for barnet uten å følge opp forløpet eller sikre nødvendige hjelpetiltak.

På bakgrunn av dette vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere å innføre en tilsynsordning som skal gjelde for alle barn som det offentlige har tatt omsorgen for, både i fosterhjemsplassering og til adopsjon."

Disse medlemmer vil også peke på at det er en utvikling i samfunnet til at barn får økende rettigheter, som eksempel det at barn skal høres om hvilken omsorgsavtale barnet ønsker seg i skilsmissesituasjon. Disse medlemmer viser til at det legges stor vekt på biologisk forankring i lovgivningen i barneloven, men også i barnevernloven. Likevel er det områder som er forsømt når det gjelder mulighet til kontakt med biologisk familie.

Disse medlemmer viser til at barn ikke har noen selvstendig rett til kontakt med sine biologiske søsken, dersom de er fosterhjemsplassert eller adoptert til ulike familier. I dag kan fylkesnemnda, ifølge barnevern­loven § 4-19, bestemme at andre enn foreldrene skal ha rett til samvær med barnet. Det gjelder i tilfelle kun for barn som er fosterhjemsplassert. Dersom et barn ønsker kontakt med sine biologiske søsken som kan være plassert på hemmelig adresse pga. forhold rundt biologiske foreldre, må en i tilfelle fremme ny sak for fylkesnemnda. Dersom et barn er fosterhjemsplassert og en annet er adoptert til ulike familier, har slike biologiske søsken ingen selvsagt rett til kontakt. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for at biologiske søsken skal få selvstendig rettighet til å kunne ta kontakt med hverandre før fylte 18 år."

Komiteen mener at hovedregelen er at søsken som blir plassert utenfor hjemmet, skal plasseres sammen. I noen tilfeller vil dette imidlertid ikke være riktig av hensyn til ett eller flere av barna, f.eks. der det ene barnet har særlige behov som krever særskilt tilrettelagt omsorg og oppfølging. I slike tilfeller mener komiteen at det er viktig at det etableres ordninger som innebærer at søsknene kan ha samvær og/eller annen form for kontakt med hverandre. Komiteen ber regjeringen vurdere hvordan dette praktiseres i dag og om nødvendig å iverksette tiltak som ivaretar disse hensyn.

2.10 Yrkesgrupper, kompetanse, utdanning og forskning (jf. pkt. 1.9 ovenfor)

Komiteen er av den klare oppfatning at et godt barnevern er avhengig av den ressursen de ansatte utgjør. De møter barn, unge og foreldre i deres vanskelige livssituasjon. Det er viktig at det offentlige er bevisst på å utruste barnevernets ansatte. Komiteen er enig i at statlige myndigheter ikke kan pålegge kommunene som har arbeidsgiveransvaret, et pålagt kompetanseprogram. Komiteen støtter departementets forslag om å bidra med økt kunnskap fra statlig nivå.

Komiteen mener at for at barnevernet skal ivareta samfunnets oppgaver for utsatte barn, er det viktig å heve kompetansen for de ansatte. Komiteen registrerer at det har vært vurdert en type autorisajonsordning for enkelte yrker i det offentlige og imøteser det arbeidet som er satt i gang mellom Sosial- og helse­direktoratet og berørte departementer om å utrede en autorisasjonsordning for sosionomer og barnevern­pedagoger.

Komiteen mener det er nødvendig med heving av kompetansen for de ansatte i barnevernet. Det er videre viktig med gode muligheter for etter- og videreutdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det i større grad må utvikles modeller for hvordan barnevernsarbeidere skal håndtere ulike typer problemstillinger. Det er videre avgjørende at de ansatte i barnevernet innehar kompetanse både når det gjelder utprøving og evaluering av tiltak som blir iverksatt.

Disse medlemmer vil understreke behovet for at mennesker som arbeider med barn bør ha en barnefaglig kompetanse. For ansatte i barnevernet som arbeider med barn i særlig vanskelige situasjoner og kriser er dette særlig viktig. Disse medlemmer mener det bør legges vekt på grunnutdanning, og like viktig etterutdanning.

Disse medlemmer vil påpeke at de som arbeider med barn i krise lett kan føle utbrenthet. Kommunens økonomiske situasjon fører ofte til lav bemanning i barnevernet, slik at de ansatte får for liten tid til oppfølging av barna og familien. Disse medlemmer finner det nødvendig å påpeke at barnevernet må styrkes og gis høyere status i den kommunale forvaltningen. En høy kompetanse hos ansatte i barnevernet er også viktig for å sikre barns og foreldres rettssikkerhet i barnevernssaker.

Kompetanse omfatter noe langt mer enn dyktighet i en snever akademisk-faglig forstand. I barnevernet er det sentrale å være troverdig på et meget komplisert menneskelig arbeidsområde. Dette stiller krav om både faglig, personlig, sosial og etisk kompetanse. Det kreves også evne til å bevare og videreføre de kvalifikasjoner og personlige egenskaper man har ervervet. På et område som dette må det også stilles krav om gode samarbeidsevner, både med hjelpetrengende og andre fagfolk og etater.

Den faglige og etiske kompetanse for yrkesutøvere i barnevernet må styrkes. I den sammenheng må kompetansekriteriene og kravene til praksis vurderes, og det bør utredes autorisasjonsordninger for relevante yrkesgrupper.

Disse medlemmer anser treårig høyskoleutdanning som nødvendig, men ikke som tilstrekkelig for å inneha stillinger i barnevernet. For å styrke den formelle og reelle kompetansen, må grunnutdanningen påbygges med veiledning og målrettet videreutdanning.

2.11 Forskning

Komiteen registrerer at det finnes noe forskning på barnevernets område, jf. litteraturlisten til meldingen og brev fra statsråd Dåvøy datert 20. januar 2003. Komiteen registrerer også at det meste av forskningen har foregått fra nittitallet og frem til nå. Mye av forskningen går på erfaringer med loven. Men komiteen vil understreke behovet for om mulig å systematisere kunnskapen om barna som er innom barnevernet. Hvordan går det med barnevernets barn og unge etter at de er voksne? Bare ved å undersøke hvordan det går med våre barnevernsbarn også på lengre sikt vil vi vite om de grep vi tar i barnevernet virker etter hensikten. Komiteen vil derfor understreke behovet for å foreta slike etterundersøkelser.

Komiteen anser det som viktig å foreta forskning og utvikling av nye metoder innenfor barnevernets ansvarsfelt. Komiteen støtter derfor de tiltakene departementet foreslår på dette området. Komiteen vil spesielt fremheve at vi trenger mer kunnskap om hvordan det går med barn som har hatt behov for storsamfunnets hjelp. Komiteen vil derfor understreke behovet for forskning og etterundersøkelser. Bare ved å vite hvordan det har gått med dem, vil vi vite om vi gjør de rette grepene.

Komiteen vil påpeke at det forskes altfor lite på barn og deres livssituasjon. Forskning må prioriteres for å sette inn hensiktsmessige og målrettede tiltak for å hindre den negative utviklingen vi har i noen ungdomsmiljøer. Vold, rus, seksualisering av barndommen, overgrep og fattigdom påvirker barns utvikling. En ser en økende grad av gjengvold, jentevold og mobbing. Hvordan påvirker dette adferd og samhandling? Det registreres også økende grad av barn som utøver vold, trusler og overgrep. Kunnskapen er for liten til å sette inn målrettede tiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret for utviklingen i barnevernet. Disse medlemmer viser til at psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. (NOVA) mener det satses for mye på frivillige hjelpetiltak, og at flere barn burde vært plassert utenfor hjemmet. Hun presiserer også at det er uforsvarlig å øke vekten på hjelpetiltak ytterligere når man ikke vet hvilke tiltak som virker. Det må forskes mer på hva som fungerer. Vi vet veldig lite om hvordan hjelpetiltak virker, og de som settes i gang blir i liten grad evaluert. Disse medlemmer vil også peke på at det har vært en nedgang i 11 fylker fra 1996-2000 på delen av undersøkelse som fører til barneverntiltak. Østfold ligger lavest ved at det kun blir iverksatt tiltak for 43 pst. av sakene mens Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal har 63 pst. Dette er store forskjeller og når da vi også vet at Østfold har den høyeste delen av barn med barneverntiltak, 27 per 1 000 barn, så er dette meget alvorlig. Østfold har store problemer med rus og vold, lavest utdanningsnivå og dårlig kommune- og fylkesøkonomi. Disse medlemmer vil hevde at dette har sammenheng med lite ressurser i barnevernet og viser hvor viktig det er at barns rett settes foran politiske prioriteringer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre forskning på barnevernstiltak og sammenhengen mellom politiske prioriteringer, og komme tilbake med en rapport om årsakene til de store variasjonene på tiltak sett opp imot barne- og ungdomsproblemene i kommuner og fylker."