Saken har vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som i brev av 24. april 2002 bl.a. har svart:

"Kommunal- og regionaldepartementet ser alvorlig på Riksrevisjonens merknader. Det er likevel verdt å merke seg at UDI siden høsten 2001 har satt i verk flere tiltak for å rette opp de forholdene Riksrevisjonen peker på. Vurderingene i Riksrevisjonens rapport blir imidlertid ansett som et viktig bidrag i det kontinuerlige effektiviseringsarbeidet.

På det tidspunktet Riksrevisjonen startet sin gjennomgang, var UDI i en vanskelig situasjon. Direktoratet hadde over lengre tid vært utsatt for kritikk bl.a. for lang saksbehandlingstid. I tillegg til Riksrevisjonens gjennomgang har UDI hatt en intern gjennomgang og en ekstern gjennomgang av PricewaterhouseCoopers DA. På grunnlag av anbefalinger i rapportene fra disse gjennomgangene er det iverksatt en rekke tiltak. Det har i ettertid videre vist seg lettere å få til en helhetlig styring av UDI etter at ansvaret ble samlet i ett departement.

UDI er inne i sluttfasen av en større organisasjonsendring med utgangspunkt i en deling av Juridisk avdeling i en Asylavdeling og en Oppholdsavdeling. I tilknytning til denne prosessen er det gjort vesentlige endringer på organisasjonsstrukturen innad i disse avdelingene. Det arbeides også med lov og forskriftsfor­enklinger, og det er foretatt en rekke rutineforenklinger, som at asylsøkere med antatt grunnløse søknader ikke fyller ut egenerklæring, og at UDI foretar intervju selv om politiet ikke er ferdig med hele registreringsprosessen. I tillegg er det gjort store endringer med hensyn til en differensiering av mottakssystemet som medfører en mer effektiv saksbehandling. Videre ble et restansenedbyggingsprosjekt i UDI igangsatt ultimo oktober 2001, med mandat å redusere antall ubehandlede saker innen 1. juli 2002. Dette arbeidet er i rute.

I forbindelse med omstillingsarbeidet, økningen i asylankomster, og nødvendigheten av å gjøre en innsats for å nedbygge restanser, er ressursnivået i UDI økt. Resultatene av tiltakene og økte ressurser viser seg allerede ved at restansene viser en klar nedgang, samtidig som saksbehandlingstiden er redusert. Som eksempel kan det nevnes at saksbehandlingstiden for familiegjenforeningssaker er redusert fra over 15 måneder til under 6 måneder, og at alle antatt grunnløse asylsøknader behandles på ca. 5 uker. I behandlingen av asylsaker lå UDI gjennomsnittlig på i underkant av 300 vedtak i uka i ukene 5-14 i 2002, mot ca. 100 vedtak i uka i 2001. I tillegg er logistikk omkring asylsaker lagt om, og UDI er nå i stand til å intervjue alle nyankomne asylsøkere før de forlater transittmottakssystemet i Oslo-området. For andre saker under ett har produksjonen økt fra 12 698 vedtak i perioden 1.1.-1.4.2001 til 17 295 i samme periode i 2002. UDI ligger foreløpig relativt godt an i forhold til budsjettforutsetningen om 75000 vedtak i andre utlendingssaker i 2002. Likeså ligger produktiviteten i asylsaksbehandlingen godt i overkant av målet i St.prp. nr. 1 (2001-2002) på 115 saker pr. saksbehandlerårsverk. Det er samtidig viktig å ha en viss realisme i forhold til at så store omstillinger som det som nå gjennomføres i UDI, kan bety at organisasjonen vil kunne få perioder av stagnasjon i utviklingen.

Kommunal- og regionaldepartementet er klar over at det er et forbedringspotensial når det gjelder etatsstyring. Departementet har ikke vært tydelig nok i sine krav til resultatoppnåelse. Dette var bakgrunnen for at departementet høsten 2001 satt i gang et prosjekt i samarbeid med Statskonsult for å styrke kapasiteten og kompetansen på etatsstyringsområdet i forhold til utlendingsforvaltningen. Fokuset for prosjektet var i første omgang å sette entydige, målbare, realistiske og forpliktende resultatkrav og å utvikle gode rapporterings- og oppfølgingsrutiner. I forbindelse med målene som er satt for UDIs saksbehandling i 2002 legges det opp til at UDI skal rapportere på avvikene dersom målene ikke blir nådd.

Departementet har få kommentarer til rapporten om drift av statlige asylmottak utover det som tidligere er meddelt Riksrevisjonen. Det kan imidlertid opplyses at UDI for tiden arbeider med etableringen av en ny type mottakssystem, som bl.a. innebærer at personer som får avslag på sin søknad om asyl blir samlet i bestemte mottak før de reiser frivillig eller blir uttransportert. Videre har departementet engasjert et konsulentfirma som bidrar i en gjennomgang av økonomien knyttet til mottak.

Riksrevisjonen påpeker at UDI, i perioden 1995-2001, har vært relativt langt unna å nå målsettingene når det gjelder bosetting av flyktninger. Målsettingene nås verken for enslige mindreårige, eldre og funksjonshemmede, enslige eller familier. Når det gjelder bosetting av overføringsflyktninger, er resultatene bedre. Beskrivelsen av de lange ventetidene på bosetting Riksrevisjonen gir i rapporten gir et riktig bilde av situasjonen. UDI har ikke maktet å få kommunene til å fremskaffe et tilstrekkelig antall kommuneplasser, og oppholdstidene har for mange flyktninger blitt lenger enn målsettingen på 6 måneder fra vedtak om oppholdstillatelse. Målsettingen om 6 måneder er inngående drøftet med UDI, og departementet har valgt å fastholde målet, til tross for at UDI ikke har råderett over alle virkemidler for å nå det.

En ny bosettingsordning ble innført fra 1. januar 2002. Målsettingen med den nye modellen er, foruten at flyktningenes ønsker i større grad skal ivaretas, å få et antall kommuneplasser som samsvarer med behovet, og at bosettingen skal skje i tråd med målsettingen. I den nye modellen har Kommunenes Sentralforbund (KS) og UDI et felles ansvar for at disse målene nås. En sentral forutsetning for at kommunene skal bosette flyktninger er også at UDI har et nært og godt samarbeid med kommunene. UDI arbeider kontinuerlig med å informere, motivere og påminne kommunene om viktighetene av at flyktningene blir bosatt så raskt som mulig. UDI informerer og følger opp kommunene også etter at flyktningene er bosatt. Dialog, informasjon og samarbeid med kommunene er altså sentrale virkemidler. Det er likevel den enkelte kommune som har det avgjørende ordet.

Kommunene er stort sett tilfreds med de økonomiske tilskuddsordningene. Den viktigste begrunnelsen kommunene gir når de velger ikke å bosette, er at det er vanskelig å skaffe bolig. Dette er en særlig aktuell problemstilling i pressområder/byer. På den annen side finnes det ubenyttede boligressurser i mange kommuner. UDIs erfaring er at når viljen og kreativiteten er tilstede, dukker boligene som regel opp. Kapasiteten til årlig å bosette så mange personer på det nivået antall bosettingsklare har ligget på de siste årene, er tilsynelatende begrenset. Selv om integreringstilskuddet skulle bli hevet og UDI bli tildelt ytterligere ressurser, ville dette trolig slå marginalt ut når det gjelder økt bosetting.

Som Riksrevisjonen påpeker, har utviklingen av introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger tatt tid.

(…)

Etter departementets vurdering vil statlige føringer for kommunens arbeid med integrering og bruk av integreringstilskuddet kunne bidra til en bedre måloppnåelse i forhold til økonomisk selvhjulpenhet, slik rapporten påpeker. Det vil imidlertid medføre økt rapportering og økte ressurser til administrativ oppfølging både for stat og kommuner. Det vil også med stor sannsynlighet føre til at kommunene bosetter færre flyktninger, og dermed til enda lenger ventetid for de som bor i mottak og har fått vedtak om opphold.

Konklusjonene i Riksrevisjonens rapport om mang­lende måloppnåelse når det gjelder bosetting av flyktninger tas alvorlig både av direktorat og departement, og det arbeides for å bedre resultatene. Som Riksrevisjonen påpeker, innebærer lange ventetider store menneskelige påkjenninger for dem det gjelder. Ikke minst av hensyn til flyktningene er det derfor viktig at måloppnåelsen på feltet bedres."