Riksrevisjonen konstaterer at departementet ser på merknadene i rapporten om UDIs saksbehandling som omfattende og alvorlige, og at departementet uttaler at det er viktig å merke seg vurderingene i rapporten som et bidrag i det kontinuerlige effektiviseringsarbeidet.

UDI har over lang tid hatt svært lange saksbehandlingstider. Gjentatte organisasjonsendringer og andre tiltak har ikke ført til vesentlige forbedringer. Undersøkelsen viser at det meste av behandlingstiden er liggetid. Dette kan tyde på at det er manglende planlegging av saksbehandlingen når det gjelder sakens karakter, blant annet behovet for å innhente tilleggsopplysninger. UDI opplyser at det i perioden etter undersøkelsen er foretatt rutineforenklinger og gjort endringer i mottakssystemet for å effektivisere saksbehandlingen. UDI uttaler videre at restansene viser en klar nedgang, samtidig som saksbehandlingstidene er redusert. Riksrevisjonen ber om en konkretisering av hva de nye rutineforenklingene innebærer, og opplysninger om utviklingen for saksbehandlingstid i siste halvår 2001 og første kvartal 2002.

Undersøkelsen viser at det har vært vesentlige svakheter i departementets etatsstyring av UDI og i UDIs styring internt. I lang tid har det vært benyttet resultatkrav som ikke har vært realistiske, og de har derfor ikke hatt styrende effekt. I en lang periode med vekst i tilstrømmingen av asylsøkere har ikke UDI klart å få til en tilsvarende økning i behandlingskapasiteten. Samtidig mener KRD at UDI har fått de ressursene det har bedt om. Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål om UDI har tilstrekkelig oversikt over kompetanse og kapasitetsbehovet som er nødvendig for å være à jour med sakene. Konsekvensene av dette kan bli vedvarende lange saksbehandlingstider med de samfunnsmessige kostnader det fører med seg.

Riksrevisjonens undersøkelse har ikke avdekket vesentlige mangler ved mottakene. Undersøkelsen viser at det er forskjeller mellom mottakene når det gjelder bemanning på kveldstid og i helgene. UDI peker på at det ofte vil være et behov for det, eller at det vil være et ønske fra beboernes side. I tillegg var det mottak som opplevde det som problematisk at de måtte motta beboere som hadde begått kriminelle handlinger, var voldelige eller hadde psykiske problemer. Riksrevisjonen ber derfor departementet vurdere om det bør innføres krav om bemanning eller vaktordninger for at alle beboere kan føle seg trygge i mottaket.

Riksrevisjonen vil peke på at UDI ikke utførte tilsyn ved alle mottakene i 2000, og at UDI i mange tilfeller brukte forholdsvis lang tid på å utarbeide tilsynsrapportene. En del av tilsynsrapportene var også mangelfulle. Det kan være grunn til å understreke betydningen av tilsynet og tilsynsrapporten, både i forhold til at det skal utføres tilsyn med alle mottak hvert år, og at rapporten må utarbeides innen rimelig tid og gjengi det som ble diskutert under tilsynet.

Undersøkelsen viser at gjennomsnittlig ventetid for bosetting etter vedtak om oppholdstillatelse er doblet på få år for voksne asylsøkere. De lange ventetidene kan ikke alene forklares med det store bosettingsbehovet de siste årene siden ventetidene var lange også i år med relativt lavt bosettingsbehov. Undersøkelsen tyder videre på at bedre finansiering ikke er nok for å nå målene om rask bosetting.

Riksrevisjonen konstaterer at det er en stor utfordring både å få kommunene til å bosette et tilstrekkelig antall flyktninger, og at de bidrar til rask integrering. Erfaringer fra gjennomførte forsøk viser at innretningen av kommunenes integreringsarbeid påvirker graden av yrkesdeltakelse, og at effekten er størst for dem som ellers har lav yrkesaktivitet. Det synes derfor å være et potensial for raskere selvhjulpenhet som ikke er systematisk realisert. Sett på bakgrunn av de menneskelige og samfunnsøkonomiske gevinstene en slik satsning kan gi, vil Riksrevisjonen peke på at departementet bør vurdere flere tiltak overfor grupper med spesielt store problemer på arbeidsmarkedet. Introduksjonsprogrammet for flyktninger og forslaget om introduksjonsstønad inneholder flere komponenter som har vist seg å ha positiv effekt på yrkesdeltakelse. Riksrevisjonen vil understreke at det har tatt lang tid å få iverksatt dette programmet, og stiller spørsmål om KRD har gitt dette arbeidet tilstrekkelig prioritet.