KRD uttrykker i sine kommentarer at Riksrevisjonens merknader er omfattende og alvorlige. Departementet viser til at juridisk avdeling i UDI, på bakgrunn av lengre tids kritikk for blant annet lang saksbehandlingstid, har vært gjenstand for både en gjennomgang i regi av UDI selv og en ekstern gjennomgang initiert av KRD. At den eksterne gjennomgangen ble initiert først etter lang tid med dårlig måloppnåelse og urealistiske mål, skyldes ifølge KRD at virkelighetsoppfatningen og problemforståelsen var ulik i departement og direktorat. Anbefalingene i rapportene fra disse gjennomgangene har imidlertid ført til at en rekke tiltak er iverksatt de siste månedene. Disse tiltakene inkluderer deling av juridisk avdeling, forenklinger i rutiner og av lov og forskrifter, et eget restansenedbyggingsprosjekt og differensiering av mottakssystemet. Sammen med økte ressurser har disse tiltakene ifølge departementet ført til en klar nedgang av restansene og redusert saksbehandlingstid. Departementet mener derfor det allerede er gjort vesentlige tiltak for å rette opp de forholdene Riksrevisjonen peker på, men vil ta med seg vurderingene i det videre effektiviseringsarbeidet.

Når det gjelder rapporten om statlige asylmottak, deler KRD i hovedsak Riksrevisjonens vurderinger, men har noen kommentarer knyttet til samarbeidsrådene og UDIs oppfølging av mottakene. Samarbeidsrådene skal ideelt sett delta i og ha innflytelse på alle sider ved mottaksdriften. Hvor velfungerende samarbeidsrådene er, avhenger svært ofte av personene og varierer derfor i perioder. I løpet av høsten 2001 ble det gjennomført seminarer om beboermedvirkning for alle ansatte i mottak i alle regioner. Ofte er det vanskelig å motivere asylsøkere som har lønnet arbeid utenfor mottaket, til ulønnet medvirkning i mottaksdriften.

Departementet peker på at rapporten lett kan forstås dit hen at UDI skal dekke alle behov for opplæring som ansatte i mottak måtte ha. KRD understreker driftsoperatørens ansvar for å sikre at mottakets ledelse og øvrige ansatte får nødvendig opplæring og faglig veiledning.

Departementets kommentarer til rapporten om måloppnåelse for integreringstilskuddet knytter seg i all hovedsak til målet om rask bosetting etter vedtak om oppholdstillatelse. KRD mener at Riksrevisjonens beskrivelse av de lange ventetidene gir et riktig bilde av situasjonen.

Departementet opplyser om ulike tiltak som er iverksatt for å øke bosettingstakten, deriblant økningen i integreringstilskuddet til 365 000 kroner. Kommunenes Sentralforbund (KS) har uttalt at dette dekker kommunenes gjennomsnittlige utgifter i forbindelse med bosetting. KRD viser til at KS også mener at Husbankens boligfinansieringsordninger er gode. Utilstrekkelig tilskudd og utilstrekkelige boligfinansieringsordninger har tidligere vært de tradisjonelle argumentene når kommunene har sagt nei til anmodninger om bosetting. Den nye bosettingsordningen som trådte i kraft i 2002, skal legge til rette for mer stabile bosettinger ved at flyktningenes egne ønsker om kommune skal telle sterkere. Bosetting skal være satsningsområde i 2002, og det skal utvikles strategiske virkemidler for bosetting.

KRD opplyser om at kommunenes vedtak (per februar 2002) om å bosette flyktninger ikke dekker det beregnede behovet for 2002. I tillegg vil ikke alle vedtakene la seg realisere. KRD viser til at det er UDIs oppfatning at dagens sett av virkemidler trolig er utilstrekkelige for å dekke et årlig bosettingsbehov på 7 000-9 000 flyktninger pluss familiegjenforeninger. Departementet viser også til at UDI antyder at det er behov for økt grad av statlig styring for å øke måloppnåelsen. Departementet på sin side viser til at den brede politiske enigheten om å opprettholde kommunenes frihet har lagt rammer for hvilke tiltak det har vært mulig å gjennomføre for å nå målene om rask bosetting.

Når det gjelder målet om økonomisk selvhjulpenhet, uttaler departementet at statlige føringer for kommunenes integreringsarbeid og bruk av integreringstilskuddet vil kunne gjøre flyktninger raskere økonomisk selvhjulpne. På den annen side vil det medføre økt rapportering og administrative kostnader for oppfølging både for stat og kommuner. Dessuten tror departementet at det med stor sannsynlighet vil føre til at kommunene bosetter færre flyktninger, og at ventetidene i mottak øker.