20. Høyesterettsdommene i Selbusaken og Svartskogensaken
Det har i løpet av det siste året blitt avsagt to dommer av Høyesterett som begge er av betydning for samiske rettsforhold. Den første dommen, avsagt i plenum 21. juni 2002, gjaldt en konflikt om beiterettigheter for rein hjemmehørende i Essand og i Riast/Hyllingen reinbeitedistrikter i deler av Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Den andre dommen, av 5. oktober 2001, gjaldt en tvist mellom beboerne i Manndalen i Kåfjord kommune og staten om eiendomsrett til et utmarksområde på ca. 120 km2, benevnt som Svartskogen.
Regjeringen vil vurdere begge dommene grundig i forbindelse med den kommende lovproposisjonen om rettsforhold og grunnforvaltning i Finnmark. Hvorvidt dommene vil ha noen betydning for samerettsutvalgets arbeid med områdene sør for Finnmark, vil utvalget selv måtte ta stilling til, sammen med øvrig relevant rettspraksis.
I tilleggsmeldingen gis det en redegjørelse for hovedpunktene i de to sakene, og for Regjeringens vurderinger av dommene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar Regjeringens redegjørelse i St.meld. nr. 33 (2001-2002) til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at Høyesterett finner interne norske regler tilstrekkelige for å begrunne reindriftsrett i området, og at det derfor ikke var nødvendig å trekke inn folkerettslige regler. Disse medlemmer har merket seg at Høyesterett likevel slår fast at det ikke er tvilsomt at samene har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser etter artikkel 14 i ILO-konvensjonen nr. 169 kommer til anvendelse også for samer i Sør-Trøndelag.
Disse medlemmer viser til at Høyesterett i vurderingen av om kravene til alders tids bruk er oppfylt, legger til grunn at det skal tas hensyn til de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i reindriften, og at de momenter som har vært framhevet for andre beitedyr ikke uten videre kan overføres til reinbeite. Disse medlemmer har merket seg at det videre er blitt vektlagt at samene har hatt en nomadisk livsform.
Disse medlemmer viser til at det gjennom plenumsdommen fastslås at reindriftsloven § 2 første ledd tredje punktum skal anses som svak bevisbyrderegel, det vil si at bestemmelsens praktiske betydning blir temmelig begrenset.
Disse medlemmer har videre merket seg at Høyesterett stiller seg friere i forhold til Lappekommisjonens innstilling enn hva som tidligere har vært tilfellet, og tar til dels direkte avstand fra dens konklusjoner.
Disse medlemmer har oppfattet at det ikke er grunnlag for å ha bestemte oppfatninger om eventuelle konsekvenser av dommen fremover, men at den i alle fall vil være en sentral rettskilde i eventuelle senere tilsvarende saker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar Regjeringens redegjørelse i St.meld. nr. 33 (2001-2002) til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at Høyesteretts dom i saken om Svartskogen er spesiell for så vidt som det er første gang et bygdelag, som i det alt vesentlige består av samer, er tilkjent eiendomsretten til et større utmarksareal, som bygdelaget har utnyttet i alders tid.
Disse medlemmer har videre merket seg at Høyesterett ikke direkte har tatt stilling til hva slags eierform som nå er etablert gjennom dommen, men at dommen må forstås slik at det ikke er oppstått en bygdeallmenning. Disse medlemmer er kjent med at Regjeringen derfor legger til grunn at bygdeallmenningsloven ikke vil komme til anvendelse på den framtidige forvaltningen av Svartskogen og at det for framtiden derfor vil være opp til innbyggerne i Manndalen å vurdere de interne rettslige forholdene knyttet til eierformen, og å etablere en hensiktsmessig forvaltning av området.
Disse medlemmer er kjent med at reindriftens bruk av området ikke er omtalt av Høyesterett i særlig grad, men det er imidlertid klart at retten til å utøve reindrift i området ikke påvirkes av at dette nå har private grunneiere. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i denne sammenheng viser til at området fremdeles inngår i reindriftsområdet som omhandlet i reindriftsloven §§ 2 og 9, og at det derfor må kunne forutsettes at dommen ikke bør skape problemer for reindriften i tiden framover.
Disse medlemmer viser ellers til at staten er fradømt (og Manndalen-befolkningen derved i realiteten tilkjent) eiendomsretten til Svartskogen på et tingrettslig grunnlag, nærmere bestemt befolkningens bruk og oppfatninger i alders tid. Disse medlemmer har i denne sammenheng merket seg at Høyesterett har uttrykt at avgjørelsen er i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 14 nr. 1 første punktum.