Spørsmål 1

Det sies på side 13 at EUs utvidelse østover "synes å medføre en mer restriktiv holdning til ønsker om nasjonale tilpasninger". Fins det noen dokumentasjon på at det er slik?

Svar:

Hensynet til utvidelsesforhandlingene er blitt brukt som begrunnelse fra EUs side flere ganger i EØS-komiteens undergrupper og arbeidsgrupper når EU-siden, representert ved Kommisjonen, har vært skeptisk til å drøfte særlige tilpasninger og unntaksordninger for EØS/EFTA-landene. Det er et klart inntrykk at viljen til å vurdere spesielle tilpasninger og unntak for EFTA-landene er blitt mindre. Det har sammenheng med at EU ønsker å begrense tilpasninger og overgangsordninger i forbindelse med utvidelsen så mye som mulig. Hvis EU aksepterer tilpasninger og unntak for EFTA-landene, kan det svekke EU-sidens posisjon i forhandlingene med søkerlandene. Den ansvarlige kommissær for EØS-spørsmål Chris Patten uttalte i EØS-rådsmøtet i Luxembourg i juni 2001 at tilstanden i EU, blant annet på grunn av overgangsperioder for nye medlemmer, var i ferd med å bli så komplisert at det ville bli svært vanskelig å innpasse spesielle løsninger for tredjeland.

Spørsmål 2

Det sies på side 20 - og gjentas i 4.1.7 - at "man har sett en tendens til at EU ikke vil godta at godkjenning fra EFTAs overvåkingsorgan skal ha virkning også i EU". Hvilke eksempler fins det på dette?

Svar:

Ett eksempel er Kommisjonens innvendinger mot å godkjenne ESAs beslutninger om såkalte tilleggsgarantier på veterinærområdet. Denne saken, som er omtalt i St.prp. nr. 6 (1998-99) om utvidelse av samarbeidet på veterinærområdet, er ennå ikke løst.

Et annet eksempel er at Kommisjonen ikke ville gjøre ESAs godkjenning av en arkitekthøyskole i Liechtenstein gjeldende i EU.

Det var også visse problemer knyttet til ESAs godkjenning av veterinære grensekontrollstasjoner i Norge og Island, men her er det nå funnet en løsning som går ut på at ESA fatter vedtak etter omforent anbefaling fra Kommisjonens inspektorat (FVO) og ESAs veterinæransvarlige.

Spørsmål 3

Det sies på side 21 at "enkelte direktiver vil også kunne påberopes og ha forrang i forhold til nasjonalt regelverk". Hvilke direktiv er det som ikke kan påberopes å ha slik forrang?

Svar:

Den siterte formuleringen er hentet fra omtalen i meldingen av rettstilstanden i EU, og ikke i EØS. I EU har visse regler direkte virkning og forrang framfor eventuell motstridende nasjonal lovgivning. Dette gjelder forordningene og en rekke av EF-traktatens artikler. For direktiver er utgangspunktet det motsatte. De er kun rettet til medlemsstatene. Dette innebærer at medlemslandene innenfor visse frister har plikt til å bringe sin lovgivning i samsvar med de kravene som følger av direktivet, og at rettsvirkningen overfor borgerne først inntrer når dette er gjort. Imidlertid har EF-domstolen kommet til at borgerne i visse tilfelle kan påberope seg direktivbestemmelser direkte, selv om disse ikke er gjennomført i nasjonal rett, eller er mangelfullt gjennomført.

EF-domstolen har oppstilt visse vilkår for dette. For det første er det bare bestemmelser som gir dem rettigheter overfor det offentlige, som kan påberopes. Det kan derimot ikke bestemmelser som regulerer forholdet mellom borgere eller bestemmelser som medfører forpliktelser for borgere overfor det offentlige. For det annet må bestemmelsene i direktivet være klare, presise og ikke forutsette ytterligere gjennomføringstiltak.

I det påfølgende avsnitt i meldingen gjøres det klart at bare gjennomførte EØS-regler kan ha rettsvirkning som lov eller forskrift i Norge. Dette gjelder såvel EØS-avtalens artikler som de rettsakter den viser til, dvs. uansett om disse er direktiver eller forordninger. Denne rettstilstanden er i mellomtiden blitt bekreftet av EFTA-domstolen i K. Karlsson-saken, som er omtalt i kapittel 4.2.2 i meldingen. Spørsmålet her var hvorvidt det tidligere alkoholimportmonopolet i Island var i strid med avtalens hoveddel, og om dette i så fall medførte erstatningsansvar for staten. Dommen i saken, som falt 30. mai i år, var i samsvar med Norges holdning.

Spørsmål 4

Amsterdam-traktaten innebærer at det blir en viss forskjell på EU-regler og EØS-regler (s.28 og s.39). Kan det sies noe mer om disse forskjellene og om hvilke som vil være av størst praktisk betydning?

Svar:

EØS-avtalen er dynamisk ved at avtalens vedlegg endres gjennom vedtak i EØS-komiteen etter hvert som det avledede regelverk videreutvikles i EU. Nye direktiver og forordninger innlemmes i EØS-avtalen fortløpende.

Som det fremgår av kapittel 5.2 i meldingen, har det imidlertid ikke skjedd noen videreutvikling av rammene for EØS-avtalen, i takt med de endringene som har funnet sted i EF-traktaten, særlig gjennom Maastricht- og Amsterdamtraktatene. Hoveddelen i EØS-avtalen, som utgjør grunnbestemmelsene for samarbeidet, er ikke endret i tråd med endringene i EFs traktatgrunnlag. Noen av disse endringene berører områder som er dekket av EØS-avtalen. En eventuell vedtakelse av tilsvarende endringer i EØS-avtalen ville måtte skje ved endring av avtalens hoveddel. Dette kan ikke skje gjennom beslutning i EØS-komiteen, men kun gjennom ordinære forhandlinger mellom partene, med tilhørende ratifikasjon eller godkjenning av alle avtalepartene, og ville således innebære en omfattende og tidkrevende prosess.

De fleste endringer i EF-traktaten på områder som dekkes av EØS-avtalen er relativt generelt utformet, og har gjerne karakter av "faneparagrafer" eller hjemmelsparagrafer, som skal legge grunnlaget for styrket EU-innsats blant annet på områdene bærekraftig utvikling, likestilling, kultur og forbrukervern. Den konkrete oppfølgning av slike brede politiske mål­setninger, f.eks. om en mer offensiv politikk på miljøområdet, skjer ofte i form av endret eller nytt regelverk, som forutsettes innlemmet i EØS-avtalen hvis saksfeltet dekkes av avtalen.

EFTA-landene sonderte i 2001 mulighetene for å gjennomføre en såkalt oppdatering og eventuelt også oppgradering av EØS-avtalen, for å tilpasse den til relevante endringer i EUs traktatgrunnlag.

En oppdateringville i denne sammenheng bare innebære endringer i bestemmelser som allerede finnes i EØS-avtalen, og som var parallelle med bestemmelser i Roma-traktaten før disse ble endret gjennom Maastricht- og Amsterdam-traktatene. De viktigste artiklene her er bestemmelsene om kapitalbevegelser, statsstøttereglene og gjennomføringsmekanismen for direktiver innen arbeidsrett.

En oppgraderingkunne derimot også omfatte elementer som ikke fantes i Roma-traktaten da EØS-avtalen ble inngått, men som likevel anses å ligge naturlig innenfor de saksområder avtalen tar sikte på å regulere. Eksempler på det er en tilknytning til EUs arbeid med transeuropeiske nettverk (TEN), forsterkede og presiserte politiske målsetninger på områder som miljøvern og forbrukervern, samt styrket vern mot diskriminering av enkeltindivider.

På et tidspunkt syntes å avtegne seg en mulighet for å få gjennomført en oppdatering av EØS-avtalen i forbindelse med den forestående utvidelsen av EU og av EØS. Etter interne overlegninger på EU-siden konkluderte imidlertid Kommisjonen med at det, blant annet av kapasitetsgrunner, ikke var aktuelt med en oppdatering av EØS-avtalen i forbindelse med utvidelsen av EU og EØS.

Den praktiske betydning av ulikt traktatgrunnlag som følge av manglende oppdatering og eventuelt oppgradering kan blant annet være ulikt tolkingsgrunnlag for EFTA- og EF-domstolene når de skal ta stilling til regelverk som isolert sett er identisk utformet og skal anvendes likt i EFTA- og EU-delen av EØS-området. En annen mulig konsekvens er at EU-siden vanskelig vil kunne anvende forenklede interne prosedyrer for innlemmelse av EU-regelverk i EØS-avtalen der det er uklarhet om dette regelverket faller innenfor hjemmelsbestemmelsene i dagens EØS-avtale. Dermed kan det oppstå uheldige forsinkelser i prosessen.

For en nærmere omtale av forskjellene mellom EU-bestemmelser og EØS-bestemmelser som resultat av traktatendringer i EU vises ellers til kapittel 5.2 i meldingen.

Spørsmål 5

Det sies på side 29 at det for miljø, helse og sikkerhet er en forutsetning "at en ved nye harmoniseringstiltak skal legge et høyt beskyttelsesnivå til grunn". Meldingen gjør ikke annet enn å referere denne formuleringen fra traktatgrunnlaget. Det interessante i en melding om EØS-samarbeidet, er om det faktisk blir lagt et høyt beskyttelsesnivå til grunn. Hva er i så fall kriteriet for at nivået er høyt? De løpende rapportene fra EEA(The European Environment Agency) tyder på at beskyttelsesnivået på svært mange områder ikke er høyt nok til å hindre at viktige miljøproblem forverres. Er det grunnlag for å hevde at det generelt blir lagt til grunn et høyt beskyttelsesnivå ved slike harmoniseringstiltak?

Svar:

Ambisjonsnivået i EUs miljøpolitikk vil alltid være et resultat av den politiske vilje som til enhver tid finnes i EUs medlemsland når det gjelder å prioritere miljøhensyn.

Grunnlaget for å oppnå et høyest mulig beskyttelsesnivå har imidlertid i løpet av de siste femten årene blitt bedret gjennom en styrking av miljøhensyn i traktattekstene. I Maastricht-traktaten ble det innført flertallsbestemmelser for miljøhensyn, også på det harmoniserte regelverket. Videre ble det nedfelt en bestemmelse om integrering av miljøhensyn i utvikling av all politikk på EU-nivå. Amsterdam-traktaten satte ytterligere fokus på behovet for integrering av miljøhensyn i andre politikkområder som virkemiddel for å få til en bærekraftig utvikling. Det juridiske grunnlaget for å utvikle regelverk i EU på miljøområdet med et høyt beskyttelsesnivå er derfor styrket siden inngåelsen av EØS-avtalen.

Det er ikke utarbeidet kriterier for å definere om reglene har et høyt beskyttelsesnivå. En god indikasjon på virkningen av EUs miljølovgivning på norsk beskyttelsesnivå er imidlertid det faktum at norsk regelverk på en rekke områder har fått et høyere beskyttelsesnivå som følge av tilpasning til EUs regelverk, jf. nedenfor.

Et betydelig antall medlemsland i EU har også hevet sitt beskyttelsesnivå som følge av EUs felles regelverk. I flere medlemsland har EUs miljølovgivning betydd starten på utviklingen av nasjonal miljøpolitikk. I lys av miljøproblemenes grenseoverskridende karakter vil EUs bidrag til heving av andre lands beskyttelsesnivå også bidra til en bedre miljøsituasjon i Norge.

Regjeringens mål under EØS-forhandlingene var at tilpasningen til EFs regelverk ikke skulle skje på bekostning av det nivå vi hadde oppnådd i Norge når det gjelder vern av helse, miljø og sikkerhet. Det er i dag ikke grunnlag for å si at tilpasningen til EUs miljøpolitikk har svekket norsk beskyttelsesnivå. I de senere årene har det vært stadig flere eksempler på at dette har bidratt til å heve det norske beskyttelsesnivået, jf. nedenfor.

Når det gjelder det EUs harmoniserte miljøregler fikk Norge under forhandlingene om EØS-avtalen blant annet overgangsordninger når det gjaldt tilpasning til regler på kjemikalieområdet. Avtalen var at Norge skulle kunne opprettholde et høyere beskyttelsesnivå enn EU i påvente av utviklingen i EU.

EU har i denne perioden blant annet forbedret sitt regelverk for klassifisering og merking av kreftfremkallende stoffer og har nå fått regler som tilsvarer de regler Norge hadde fra før og som var omfattet av overgangsordningen.

Den viktigste utfordringen på kjemikalieområdet er imidlertid mangelen på kunnskap om kjemikaliers helse- og miljøeffekter, og denne utfordringen har ikke dagens regelverk, verken i EU eller noen andre land, hittil klart å håndtere på en fullgod måte. EU har derfor nå foreslått en revisjon av kjemikalieregelverket som blant annet vil sette krav til at alle kjemikalier skal ha grunnleggende informasjon om helse- og miljøeffekter før de kan markedsføres. I tillegg skal det innføres godkjenningsordninger for de farligste kjemikaliene. Det konkrete regelverket skal legges fram i slutten av året. Dette vil være et viktig bidrag for å sikre at et høyt beskyttelsesnivå skal kunne legges til grunn.

Internasjonalt er EU vår viktigste allierte i kjemikaliespørsmål, og vår erfaring er at EU er den viktigste drivkraften på den globale arena for en kjemikalieforvaltning på det globale plan som tar tilstrekkelige hensyn til miljø og helse.

Også på andre områder legger EU et høyt beskyttelsesnivå til grunn i sine harmoniseringstiltak, blant annet ved at man legger føre var-prinsippet til grunn for slike tiltak. EU har på dette grunnlaget blant annet innført midlertidige tiltak mot uønskede stoffer i leketøy for barn.

Også når det gjelder den delen av EUs miljøpolitikk som setter minstestandarderog hvor landene derfor står fritt til å gå lengre, er det eksempler på at tilpasning til EUs regelverk har ført til et høyere beskyttelsesnivå i Norge:

EUs regelverk for utfasing av ozonnedbrytende stofferhar gitt Norge strengere regler enn det som lå til grunn i Montreal-protokollen.

Også når det gjelder konsekvensutredninger har norsk tilpasning til EUs regelverk ført til et høyere ambisjonsnivå enn hva situasjonen var forut for innføring av EUs regelverk. Dette gjelder spesielt omfanget av aktiviteter som skal underlegges konsekvensutredninger og en styrking av krav til dokumentasjon.

På luftområdet vil videre tilpasning til EUs regelverk føre til betydelig hevning av norsk beskyttelsesnivå. Spesielt gjelder dette avgasskrav fra kjøretøy og krav til drivstoffkvalitet. Også på avfallsområdet har EUs regelverk ført til skjerpelser i det norske regelverket. Dette gjelder blant annet deponering av avfall, forbrenning av avfall og behandling av bilvrak.

Det vises ellers til kapittel 2.2.2 i meldingen, der det i tillegg til omtalen av standardhevninger på miljøområdet også er gitt eksempler på at EØS-avtalen har resultert i forbedringer i regelverkene for nærings­midler, forbrukerbeskyttelse og arbeidsmiljø.

Spørsmål 6

Det er omstridt om EU kan treffe mottiltak hvis Norge bruker sin rett til å nekte utsetting av genmodifiserte organismer som EU har godkjent (s. 31). Meldingen sier at vi da må "være forberedt på at EU kan treffe mottiltak". Betyr dette at Regjeringen aksepterer at EU har en slik rett?

Svar:

Rådsdirektiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer er gjort til en del av EØS-avtalen med vesentlige tilpasninger, jf. side 389 i Særskilt vedlegg nr. 1 til St.prp. nr 100 (1991-92). EFTA-landene har forbeholdt seg retten til å anvende sin nasjonale lovgivning på området når det gjelder å legge vekt på andre hensyn enn helse og miljø, som er de hensyn som omfattes av direktivet. Forutsetningen er at den nasjonale lovgivning er forenlig med EØS-avtalen. Videre kan EFTA-landene beslutte permanent forbud eller begrensning. Direktivets regel, slik det gjelder i EU, er at medlemslandene kan beslutte slike tiltak midlertidig, noe som utløser ny gjennomgang av ekspertene og eventuelt permanente tiltak på fellesskapsnivå.

Ved tiltak som gjelder forbud eller begrensning fra en av avtalepartenes side, skal EØS-komiteen umiddelbart underrettes og grunnene for beslutningen skal angis. Etter avtalens system vil de andre partene i EØS-avtalen vurdere om det er grunnlag for tiltak også fra deres side, men avtalepartene kan også kreve konsultasjoner i EØS-komiteen om tiltakenes hensiktsmessighet. EØS-avtalens del VII, som også omfatter tvisteløsning, får da anvendelse.

Dersom drøftelsene i EØS-komiteen ikke fører fram til enighet, vil Norge eller et annet EFTA-land kunne opprettholde forbudet. Man vil da kunne risikere at de andre avtalepartene benytter seg av den rett de har etter EØS-avtalen til å treffe tiltak i samsvar med den alminnelige tvisteløsningsmekanismen i EØS-avtalens art. 111. Det er redegjort for denne i St.prp. nr.100 (1991-92), s. 331-4.

Hittil har man fra norsk side lagt ned forbud mot omsetning av 8 genmodifiserte produkter; 5 produkter i 1997 og 3 produkter i 2000. Kommisjonen ba i 1997 om konsultasjoner med Norge for å vurdere holdbarheten i den norske argumentasjonen. Slike konsultasjoner har imidlertid ikke funnet sted. Det er intern uenighet også i EU om genmodifiserte produkter.

Spørsmål 7

Det sies på side 34 at regelstyringen gjennom EØS gir norske bedrifter "bedre forutsigbarhet" og det nevnes spesielt nytten dette gir små og mellomstore bedrifter. Samtidig innebærer EØS-avtalen at konkurransen skjerpes betraktelig - også for små og mellomstore bedrifter. Utslagene av skjerpet konkurranse kan være vanskelig å forutse - og særlig for små og mellomstore bedrifter. Hvorfor diskuterer ikke meldingen hva den skjerpende konkurransen har ført til for norske bedrifter?

Svar:

Norsk industri var allerede før EØS-avtalen i høy grad internasjonalisert og konkurranseutsatt, idet over halvparten av produksjonen ble eksportert og over halvparten av forbruket besto av importerte varer. Frihandelsavtalen med EF av 1973 innebar full tollfrihet for industrivarer, og industrien hadde tilpasset seg dette gjennom å utvikle seg på områder der den var eller kunne bli internasjonalt konkurransedyktig. Deltakelsen i internasjonal arbeidsdeling hadde også bidratt til bedre ressursutnyttelse og økt velferd. For industrien innebar EØS-avtalen først og fremst økt sikkerhet for å kunne konkurrere på like vilkår på sitt viktigste marked, jf. kapittel 2.3.1.

Konkurranse på like vilkår har positive sider, ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som kan dokumentere hvordan situasjonen har utviklet seg for disse bedriftene etter inngåelse av EØS-avtalen, men det er ikke noe som tyder på at avtalen har hatt vesentlige ugunstige virkninger for slike bedrifter. De er ofte underleverandører til større, eksportorienterte bedrifter, og deres økonomiske muligheter er dermed nært knyttet til eksportbedriftene, som har fått en vesentlig sikrere stilling gjennom EØS-avtalen, ikke minst gjennom bortfall av risikoen for antidumping og straffetoll-saker. Underleverandører av varer og tjenester har gjerne en viss skjerming mot konkurranse gjennom sin lokalisering, men det er viktig for Norges internasjonale konkurransedyktighet at det er effektiv konkurranse også mellom små og mellomstore bedrifter, ikke minst i markedet for underleveranser. For små og mellomstore bedrifter som selv har eksportpotensial har EØS-avtalen bidratt til å fjerne hindringer, blant annet ved harmonisering av regelverkene som gjelder hjemme og ute og eliminering av diskriminering på utemarkedene.

EØS-avtalen har også gitt adgang til å delta i programsamarbeid med sikte på å bedre situasjonen for nettopp små og mellomstore bedrifter, som forventes å stå for den vesentlige økning i sysselsettingen i EØS-området. Dessuten er det høstet gode erfaringer med deltakelse i EUs samarbeid om forskning og utvikling, som også har vært utnyttet av små og mellomstore bedrifter.

Spørsmål 8

Det vises på side 35-36 til at handelen med land utenfor EØS-området har økt sterkere enn handelen med EØS-land. Som forklaring angis det at den økonomiske veksten i Nord-Amerika, Øst-Europa og Sørøst-Asia har vært betydelig sterkere enn i Vest-Europa siden 1994. Forklarer forskjellen i økonomisk vekst hele forskjellen i eksportutviklingen, f.eks. for tradisjonelle varer?

Svar:

Den sterke eksportveksten til land utenfor EØS-området skyldes trolig flere forhold. En viktig forklaring på hvorfor vår eksport utvikler seg forskjellig i ulike markeder er forskjeller i den økonomiske veksttakten. I perioden 1995-2001 økte eksportverdien av tradisjonelle varer til EU-landene med i gjennomsnitt 6,4 prosent årlig, mens eksporten til USA økte med hele 11,4 prosent. Til sammenlikning var den årlige økonomiske veksten i EU-landene og USA henholdsvis 2,5 og 3,3 prosent i samme periode, målt i faste priser. Målt i nominelle norske kroner var vekstforskjellen mellom EU og USA større enn det BNP-vekstratene antyder, siden amerikanske dollar styrket seg betydelig i perioden.

Valutakursbevegelser har også bidratt til at norske eksportørers konkurranseevne har utviklet seg noe forskjellig i de ulike markedene. Fra 1995 til 2001 styrket den norske kronen seg med 3 prosent mot euro/ECU, mens den svekket seg med hele 42 prosent mot dollar. De betydelige endringene i den kostnadsmessige konkurranseevnen som endringer i valutakursene medførte, bidro antagelig til de forskjellene en har observert i utviklingen av eksporten til ulike land og områder.

Eksporten til Europa utenom EU (i all hovedsak Øst-Europa) har siden 1995 økt med gjennomsnittlig 14 prosent årlig, dvs. klart sterkere enn til EU. Den sterke eksportveksten må ses i sammenheng med at markedene gjennom 1990-tallet gradvis ble åpnet opp. Økt markedsadgang bidrar trolig også til å forklare økningen i samhandelen med Asia. På tilsvarende måte har nedbyggingen av handelshindringer bidratt til at også den norske importen fra Øst-Europa og Asia har økt sterkt, jf. artikkel i Økonomiske analyser 2/2002 fra Statistisk sentralbyrå.

Spørsmål 9

Det vises flere steder i meldingen til betydningen av de tjenesteytende næringene. Det vil derfor være interessant å få informasjon om hvordan markedsandelene for innenlandske selskap (henholdsvis på EØS-markedet og på hjemmemarkedet i Norge) har utviklet seg etter 1994 for næringer som bank, forsikring, tele, og veitransport.

Svar:

Eksporten av tjenester har steget sterkere enn vare­eksporten de siste årene. Ifølge reviderte nasjonalregnskapstall økte eksportverdien av tradisjonelle tjenester (utenom skipsfart) i gjennomsnitt med 7,6 prosent årlig på 1990-tallet, mens eksportverdien av tradisjonelle varer økte med 6,8 prosent

Med et visst unntak for skipsfart samt det innenlandske markedet for bank og forsikring gir ikke tilgjengelig statistikk for handel med tjenester mulighet til på en god måte å anslå hvordan markedsandelene for norske tjenesteprodusenter har utviklet seg i henholdsvis hjemmemarkedet og i EØS-markedet for øvrig.

Nedenfor gis en kort oversikt over utviklingen på ulike områder av samferdselssektoren, samt finanssektoren. Det må understrekes at EØS-avtalen bare er én av flere faktorer som kan ha påvirket utviklingen.

Resterende eneretter på teleområdet ble avviklet 1. januar 1998. Før dette var Telenor eneste aktør på viktige delmarkeder. Etter 1998 har det kommet et betydelig antall aktører inn på markedet. I januar 2002 var det registrert 52 tilbydere av tilgang til offentlig telenett, 54 tilbydere av offentlig telefonitjeneste og 44 tilbydere av overføringskapasitet. Telenors andel av de fleste markedssegmentene har vært fallende. Selv om det etter 1998 har vært en utvikling mot flere aktører, økt konkurranse og lavere priser, har Telenor fremdeles en svært sterk stilling på de tradisjonelle områdene av telemarkedet i Norge.

Det finnes lite data for hvilke markedsandeler innenlandske selskap har på EØS-markedet. Telenor har en ganske betydelig internasjonal portefølje, blant annet med eierandeler i ni mobilkommunikasjonsselskaper i Europa.

I forhold til hva som skal forstås som innenlandske selskap er det viktig å være klar over at det i det norske markedet er etablert en rekke selskaper som er en del av større selskaper og allianser i andre land og regioner.

Når det gjelder vegtransporter det også vanskelig å finne opplysninger om hvordan markedsandelene for innenlandske selskap på henholdsvis EØS-markedet og på hjemmemarkedet i Norge har utviklet seg etter 1994. Fagmyndighetene har imidlertid inntrykk av at det ikke har vært vesentlige endringer etter Norges inntreden i EØS-samarbeidet.

I luftfarten er det i prinsippet fri markedsadgang i hele EØS-området for alle flyselskap med lisens fra et EØS-land. Det generelle inntrykket er imidlertid at det så langt ikke er kommet utenlandske konkurrenter inn på innenlandske flyruter, og det er heller ikke kjent at norske selskap driver rutetrafikk i eller mellom andre land enn Norge.

Norsk utenriksfart har tradisjonelt vært åpen for skip under utenlandsk flagg.

Gjennom EØS-avtalen og rådsforordning 4055/86 er det etablert fri rett til å yte skipsfartstjenester mellom EØS- land og mellom EØS-land og tredjeland. Den viktigste virkning av denne forordningen var at gjenværende lastedelingsavtaler mellom enkelte EU land og tredjeland (typisk lastedelingsavtaler mellom Middelhavsland og tidligere kolonier) måtte avvikles. Forordningen har dessuten bidratt til en formalisering og bekreftelse på EU-landenes allerede åpne praksis og politikk for markedsadgang i utenriksfart.

EØS-landene utgjør det viktigste marked for norsk skipsfartsnæring og genererer om lag 55 prosent av inntektene, som samlet var 81 milliarder NOK i 2001 for norske rederier i utenriksfart; tilsvarende andel var 50 prosent i 1998.

Norsk innenriksfart har også tradisjonelt vært åpen for skip under utenlandske flagg. Det kreves imidlertid løyve for å drive innenriks passasjertransport i rute.

Gjennom rådsforordning 3577/92 ble det vedtatt en gradvis etablering av et indre EØS-marked for innenriksfart (kabotasje). Forordningen ble først innlemmet i EØS-avtalen i 1997. Enkelte medlemsland var bekymret for norsk konkurranse i denne sektoren.

Siste element i denne gradvise utviklingen fullføres ved at Hellas i november 2002, som siste EØS-land, åpner sin øy-kabotasje for øvrige EØS-registrerte skip. Etter dette har EØS-registrert skip som har rett til å yte kabotasjetjenester i registreringslandet, også rett til å utføre nasjonal kabotasje i øvrige EØS-land. Det gjelder imidlertid nasjonale bemanningsvilkårsregler for såkalt øy-kabotasje i Hellas, Italia, Spania, Portugal og Frankrike; for øvrig gjelder flaggstatens regler.

NIS-registrerte skip kan, ifølge norsk lov, ikke utføre kystfart i Norge og får derved i henhold til artikkel 1.2 i forordning 3577/92 ikke rett til å drive innenriksfart i øvrige EØS-land. Dette representerer en betydelig begrensning i muligheten til å dra fordel av det felles EØS-markedet, selv om NIS-skip, blant annet gjennom bilaterale avtaler, har adgang til nasjonal kabotasje i Sverige, Finland, Tyskland, Danmark, Storbritannia, Irland og Nederland. Ettersom kostnadene ved NOR-registrerte skip er blant de høyeste i Europa, betyr dette at norske rederier i praksis må benytte seg av andre EØS-register dersom de skal inn på markedene for nasjonal kystfart i det sørlige Europa.

EU-Kommisjonen har utgitt fire rapporter om utviklingen innen de nasjonale kystfartsmarkeder etter Rådsforordning 3577/92. En av hovedkonklusjonene i disse rapportene har vært at åpningen ikke har ført til betydelig større innslag av andre EØS-registrerte skip i de ulike nasjonale markedene. Kommisjonen mener imidlertid at reformene har hatt positive virkninger ved å presse fram effektivisering og modernisering av aktørene i de nasjonale markedene.

Skip under norsk flagg hadde ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå en markedsandel i norsk innenriksfart på 84 prosent i 1. kvartal 2002. Tilsvarende markedsandeler var 77 prosent både i 1995 og 1999. Markedsandelen for skip fra andre EØS-land var 15 prosent i 1995, 13 prosent i 1997 og 2 prosent i 2002, der det særlig er svenske skip som taper markedsandel.

Hva angår finanssektorenhar markedsandelene for norskeide banker og forsikringsselskaper i Norge har utviklet seg slik fra utgangen av 1994 til utgangen av første halvår 2002:

Markedsandelen for norskeide bankerhar gått ned fra 98,7 prosent til 74,8 prosent. Nedgangen skyldes blant annet salget av Kreditkassen og Fokus Bank.

Markedsandelen for livsforsikringsselskaper har gått ned fra 98,6 til 93,5 prosent. Nedgangen har blant annet sammenheng med salget av Norske Liv.

Markedsandelen for norskeide skadeforsikringsselskaperhar gått ned fra 82,4 til 51,0 prosent. Nedgangen skyldes i hovedsak at Storebrand har overført sin skadeforsikringsvirksomhet til det svenskeide selskapet If.

Det er svært vanskelig å finne data for hvilke markedsandeler norske selskaper har i EØS- markedet. Markedsandelene til norske banker og forsikringsselskaper i andre EØS-land har imidlertid vært nokså ubetydelige i hele tidsrommet fra 1994 til 2002.

Spørsmål 10

Om den differensierte arbeidsgiveravgiften sies på side 37 at det ble mulig "å opprettholde ordningen med hovedtrekkene uendret som en indirekte transportstøtteordning …" Det sies ingen ting om at hele ordningen skal opp til ny vurdering innen 2003. Hvorfor ikke?

Svar:

I stortingsmeldingen er det gitt en omtale av prinsipielle sider av ESA-saken om den differensierte arbeidsgiveravgiften. Utfyllende orienteringer om saken har vært gitt Stortinget ved følgende anledninger:

• – I Stortingets spørretime den 17. april 2002 orienterte Kommunal- og regionalministeren, på vegne av Finansministeren, om ESAs syn på ordningen med arbeidsgiveravgiften. Orienteringen ble gitt som svar på spørsmål fra representanten Karl-Anton Swensen om Regjeringen hadde noen strategi ”for hvordan man vil møte en situasjon der ESA krever at arbeidsgiveravgiften skal være tilnærmet lik i alle norske fylker”

• – I Revidert nasjonalbudsjett 2002 ble det gitt en samlet framstilling av saken om den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften

• – I et møte med Stortingets EØS-utvalg den 21. mai 2002 redegjorde Finansministeren for den siste utviklingen i saken.

I alle disse redegjørelsene ble det pekt på at ESAs vedtak fra 1999 inneholder en forutsetning om at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift skal gjennomgås på nytt innen utløpet av 2003.

Spørsmål 11

Det sies på side 37 at norske fylker "har hatt stort utbytte av å delta i en rekke av INTERREG-programmene". Hvilken dokumentasjon fins på dette?

Svar:

Det foreligger ennå ingen sluttevaluering av den norske deltakelsen i INTERREG i perioden 1996-99. De siste prosjektene ble nylig avsluttet. Programmene er nå under evaluering, og resultatene vil foreligge rundt årsskiftet 2002/2003. En midtveisevaluering av de tre svensk-norske INTERREG-programmene ble foretatt i 1998. Denne har i første rekke vurdert gjennomføringen av programmene. For programmet Nordens Grønne Belte (samarbeidet Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Jemtland) fastslås det at man i stor grad har lykkes i å rekruttere lokalt næringsliv og ideelle organisasjoner inn i programvirksomheten.

Ellers bygger den siterte formuleringen dels på en rekke tilbakemeldinger fra deltakere i INTERREG-programmer om positive erfaringer, og dels på den sterke og økende interessen for å delta i nye programmer som er kommet til uttrykk i ulike sammenhenger.

Både det nordiske grenseregionale samarbeidet og nærområdesamarbeidet har fått en ny dimensjon gjennom INTERREG, som har bidratt til å involvere regionalnivået i arbeidet. Det gjelder også nordisk samarbeid mot Nordvest-Russland og de baltiske landene.

Spørsmål 12

Det vises på side 38 til erfaringer med EØS-regelverket for offentlige anskaffelser.

• – I hvor stor grad har dette regelverket ført til at selskap fra EØS-land deltar i anbudsrunder (utenom offshore-sektoren)? Fra hvilke land?

• – I hvor stor grad deltar norske firma i anbudsrunder i andre EØS-land? I hvilke land?

Svar:

Det blir såvidt vites ikke utarbeidet statistikk eller annet materiale på regelmessig basis som kan vise hvilke virkninger EØS-regelverket for offentlige anskaffelser har på den grenseoverskridende handelen mellom Norge og andre EØS-land.

I 1996 ble det foretatt en undersøkelse av Norut Samfunnsforskning AS etter oppdrag fra Næringsdepartementet, som er referert i meldingen. Undersøkelsen viste at regelverket for offentlige anskaffelser hadde gitt størst utslag på nasjonalt nivå. Virkningen på internasjonalt nivå var begrenset.

Kun 4 prosent av bedriftene oppga å ha oppnådd kontrakter til offentlig sektor i andre EØS-land, og hovedtyngden av kontraktene var knyttet til leveranser i Norden. Variasjonene etter næring var store, og det var flest bedrifter innenfor tjenesteyting som hadde oppnådd kontrakter i utemarkedene om leveranser til offentlig sektor.

I undersøkelsen viste svarene fra innkjøperne at andelen utenlandske anbydere på det norske markedet var begrenset, og at andelen kun i en viss grad var økende som følge av innføringen av EØS-regelverket. Kun 4 prosent av anbyderne var utenlandske firmaer, mens 34 prosent var importører eller forhandlere på vegne av utenlandske produsenter.

Undersøkelsen viste for øvrig at det var oppnådd til dels betydelige besparelser gjennom økt bruk av anbud.

Undersøkelsen ble foretatt relativt kort tid etter at det nye regelverket for offentlige anskaffelser var innført, og situasjonen kan ha endret seg siden den gang. Det er imidlertid ikke foretatt senere undersøkelser som kan vise hvordan utviklingen etter 1996 har vært.

Spørsmål 13

Det sies på side 39 at "en fra norsk side ikke har funnet det hensiktsmessig å beholde de aktuelle rettsreglene" (ervervsloven, reglene om erverv av vannfallsrettigheter, reglene om eierskap i finansinstitusjoner) selv om en fra norsk side har "bestridt at de norske reglene strider mot EØS-avtalen". Hvorfor har en ikke funnet det hensiktsmessig?

Svar:

Den siterte formuleringen sikter særlig til ervervsloven,som ble opphevet fra 1. juli 2002. Forslaget om å oppheve ervervsloven var et resultat av Regjeringens arbeid med regelforenkling for næringslivet og med å fjerne unødvendig regelverk som medfører betydelige kostnader for næringslivet. For en nærmere og mer utførlig begrunnelse for å oppheve ervervsloven vises det til Ot.prp. nr. 62 (2001-2002)

Bakgrunnen for opphevelsen var en evaluering av ervervsloven, med særlig vekt på i hvilken grad det var behov for den type regulering som ervervsloven gav - myndighetskontroll med eierskifter i norsk næringsliv. Evalueringsarbeidet viste at det reelle behovet for å kontrollere eierskifter var lite fordi det sjelden er knyttet dramatiske endringer til eierskifter. Det viste også at kostnadene for næringslivet i forbindelse med meldeplikten til Nærings- og handelsdepartementet ikke sto i forhold til nytten av loven. På bakgrunn av evalueringsarbeidet ble det i desember 2001 sendt ut et høringsbrev med forslag om at ervervsloven burde oppheves. Forslaget fikk bred støtte i høringsrunden, og det ble deretter utarbeidet en Ot.prp. med forslag om å oppheve ervervsloven, som ble vedtatt i juni i år.

Hva angår vannfallsrettigheterer det som kjent slik at dagens industrikonsesjonslov har ulike konsesjonsregler for henholdsvis offentlige og private aktører ved erverv av konsesjonspliktige vannfallsrettigheter. Som offentlige aktører anses i denne sammenheng statsforetak, norske kommuner og fylkeskommuner, samt selskap og sammenslutninger hvor slike eier minst 2/3 av kapitalen og stemmene, såfremt vannfallet hovedsakelig skal benyttes til alminnelig kraftforsyning. Private aktører kan meddeles ervervskonsesjon for en periode av inntil 60 år. Ved utløpet av konsesjonstiden hjemfaller vannfallet med tilhørende innretninger til staten. Annerledes er det for de offentlige erververe, da disse kan meddeles konsesjon på ubegrenset tid, eventuelt tidsbegrenset konsesjon uten vilkår om hjemfall til staten ved utløpet av konsesjonstiden.

ESA har som kjent anført at konsesjonssystemet, med ulik adgang til å meddele konsesjon på begrenset og ubegrenset tid for de ulike aktører, er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om etableringsrett og fri bevegelighet av kapital.

Norge har besvart denne anførselen med at konsesjonsbestemmelsene dreier seg om forvaltning av norske naturressurser og derfor faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Samtidig ble det pekt på EØS-avtalens artikkel 125, hvor det fremgår at avtalen ikke på noen måte skal berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten.

Ved brev av 20. februar 2002 fremsatte ESA en grunngitt uttalelse i saken. I uttalelsen angir ESA at organet er uenig i både Norges syn på EØS-avtalens anvendelsesområde og i at EØS-avtalens prinsipper må vike som følge av at bestemmelsene dreier seg om forvaltning av eiendomsretten. ESA opprettholder sitt standpunkt om at de ovennevnte bestemmelser er i strid med EØS-avtalens regler om etableringsrett og fri bevegelighet av kapital.

Parallelt med denne ESA-saken har Olje- og energidepartementet vurdert om man gjennom likebehandling kan bidra til bedre konkurransevilkår i kraftmarkedet. I denne forbindelse har det vist seg at dagens konsesjonsregler ikke er optimale i forhold til kraftmarkedet som ble etablert ved energiloven av 1990, da systemet har negative virkninger både for konkurransen og effektiviteten i kraftsektoren. På denne bakgrunn har Regjeringen gått inn for å vurdere mulighetene for og konsekvensene av å harmonisere konsesjonsbestemmelsene mellom private og offentlige aktører ved å videreføre hjemfall i eiernøytral form.

En slik eventuell harmonisering vil endre forutsetningene for den motstrid ESA hevder foreligger mellom konsesjonslovgivningen knyttet til erverv av vannfallsrettigheter og EØS-avtalen. Det ville derfor ikke tjene noen hensikt å føre prosessen med ESA fram til en avgjørelse i EFTA-domstolen. På denne bakgrunn meddelte Norge ESA ved brev av 19. april 2002 at det var satt i gang et arbeid med et lovendringsforslag som tar sikte på en harmonisering av konsesjonsbestemmelsene. Det ble for øvrig i samme brev presisert at Norge opprettholdt sitt syn på forvaltningen av norske naturressurser og avtalepartenes regler om eiendomsretten i forhold til EØS-avtalen.

Hva angår reglene for eierskap i finansinstitusjoner, er de til vurdering, og det ikke truffet noen beslutning om å fremme forslag om endringer.

Spørsmål 14

Det sies på side 41 at "det har ikke vært behov for å bruke" den lovhjemmelen som ligger i Lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Betyr dette at det ikke har vært eksempler på sosial dumping i forbindelse med bruk av utenlandsk arbeidskraft i Norge etter 1994?

Svar:

Etter lov om Allmenngjøring av tariffavtaler mv. er det partene i arbeidslivet som skal kreve at loven settes i verk dersom det oppstår tilfeller av sosial dumping. Slik henvendelse har ikke myndighetene mottatt, og det er bakgrunnen for at loven ikke er brukt.

Fagmyndighetene kjenner ikke til tilfeller hvor sosial dumping har forekommet i forbindelse med bruk av utenlandsk arbeidskraft. En er imidlertid kjent med at arbeidstakerorganisasjonene overvåker situasjonen nøye, og at de i stor grad sørger for å inngå tariffavtaler med utenlandske arbeidsgivere som tar oppdrag i Norge. I et høringsmøte i forbindelse med arbeidet med gjennomføring av utsendingsdirektivet (rådsdirektiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting) opplyste representanter for flere store fagforbund i LO at de mente å ha temmelig god kontroll med utenlandske virksomheter som sender arbeidstakere til Norge. De mente at allmenngjøringsloven har en preventiv effekt ved at forbundene undertiden oppnådde tariffavtaler for de utenlandske arbeidstakerne under trussel om at det ellers ville bli reist krav om allmenngjøring av de aktuelle tariffavtalene. Det vises til Ot.prp. nr. 13 (1999- 2000) s. 6 annen spalte og s. 22 annen spalte.

Spørsmål 15

Det vises på side 51 til at det internasjonalt registreres "en økning i næringsmiddelbårne infeksjoner". Som årsaker angis "industrialisering av matproduksjonen, økt reisevirksomhet og internasjonal handel med næringsmidler". På side 52 står det: "Regjeringen vil likevel peke på at økt handel med animalske produkter og levende dyr gir en økning i sannsynligheten for at risikofaktorer, som for eksempel smittestoffer, vil spres." Er det i lys av dette grunn til å vurdere nærmere den økningen i handelen med animalske produkter som følger av EØS-avtalen?

Svar:

De handelsstrømmene med animalske produkter som kommer inn under veterinæravtalen under EØS, består i det alt vesentlige av norsk fiskeeksport til EU. Denne eksporten beløp seg i 2001 til 16,9 milliarder kroner. Norges import av fisk fra EU utgjorde til sammenligning 2,3 milliarder kroner, mens importen av de viktigste kjøttproduktene fra EU beløp seg til om lag 200 millioner kroner.

Det er for øvrig ikke slik at det nye veterinærsamarbeidet som er nedfelt i Vedlegg I i EØS-avtalen umiddelbart fører til økt handel. Ordningen medfører praktiske lettelser og besparelser for handelen med animalske produkter, men volumet for handelen bestemmes først og fremst av andre faktorer, særlig toll og andre former for importvern, samt produktenes konkurransedyktighet mht både pris og kvalitet. Det norske importvernet for landbruksvarer, med til dels meget høye tollsatser, er såvidt sterkt at avvikling av veterinær grensekontroll ikke har resultert i noen nevneverdig økning i importen av kjøttprodukter. De tiltak som er satt i verk for å sikre folkehelse og dyrehelse, må samtidig anses for å være robuste nok til tåle en økning av handelen, jf. redegjørelse i svaret på spørsmål 7 fra Senterpartiets fraksjon i Utenrikskomiteen. Hvorvidt det vil bli nødvendig å justere dette ytterligere, vil være under løpende vurdering.

Spørsmål 16

Det sies på side 53 at det har vært en "betydelig økning av importen av bearbeidede landbruksvarer til Norge de seneste årene, mens eksporten har vært svakt fallende." Forutsetningen for protokoll 3-forhandlingene var å åpne markedene gjensidig på en slik måte at det oppsto en balanse mellom økt import og økt eksport. Hva er grunnen til at det ikke har slått til?

Svar:

Ved EØS-avtalens protokoll 3 er det etablert et system for råvareprisutjevning for bearbeidede landbruksvarer i EØS-området. Det er betydelige forskjeller i råvarepriser mellom EU og Norge. For at næringsmiddelindustrien skal kunne konkurrere på like fot innen EØS-området er det fastsatt tollsatser for bearbeidede produkter som utjevner for ulike priser på råvarene som inngår i produktene. Protokoll 3 etablerer på denne måten like konkurransevilkår.

Det er ikke lagt inn forutsetninger i protokoll 3 knyttet til volumet av handelen over landegrensene. Det er opp til de enkelte bedrifter å konkurrere best mulig innenfor de rammebetingelsene som er gitt.

Spørsmål 17

Det sies på side 55 at "EUs tollsatser for sensitive fiskeslag er i enkelte tilfeller så høye at de utgjør et betydelig problem for tilvirkning av fiske i Norge". For hvilke fiskeslag gjelder dette?

Svar:

Det er flere fiskeslag som ikke får tollreduksjoner ved import til EU i henhold til protokoll 9 i EØS-avtalen. Dette gjelder ubearbeidede produkter av laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps. I tillegg er tollsatsene på bearbeidede produkter jevnt over høyere enn på råstoff. Høye tollsatser på bearbeidede produkter kan bidra til at det eksportes råvarer i stedet for ferdigprodukter, og de kan således utgjøre et problem i forhold til økt tilvirkning i Norge.

Norge møter i EU høyere tollsatser på ferdigprodukter enn på råvarer for former av konservert og tilberedt laks, tilberedte og konserverte sildeprodukter, tilberedte og konserverte makrellprodukter, kokte, pillede og pakkede reker, tilberedte sjøkreps, saltet/røykt laks og saltet/røykt sild.

Felles for disse produktene er at tollsatsene er så høye – opp til 25 prosent – at det er vanskelig for norske produkter å konkurrere på EU-markedet. Røykelaks er et illustrerende eksempel: Mens tollen på fersk laks er på 2 prosent, er tollen på røykt laks 13 prosent. Det utgjør en såvidt stor andel av bearbeidingsverdien at det ikke er lønnsomt å røyke laks for EU-markedet i Norge. Fersk laks eksporteres til Danmark og Frankrike og bearbeides der.

Spørsmål 18

På side 61 vises det til rammenotater om EU-rettsakter utarbeidet av det aktuelle fagdepartement. Kan disse rammenotatene offentliggjøres?

Svar:

Det meste av innholdet i rammenotatene finnes, i bearbeidet og kvalitetskontrollert form, i den halvårlige skriftlige informasjon til Stortinget og i de månedlige kommenterte listene som oversendes forut for behandlingen av rettsaktene i EØS-komiteen. Denne informasjonen er offentlig tilgjengelig, jf. kapittel 3.3.1 i meldingen om listene over rettsakter som oversendes Stortinget.

Anmodninger om innsyn i selve rammenotatene vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ofte har rammenotatene en foreløpig karakter, og de utarbeides på et tidlig stadium i forvaltningens arbeid med rettsaktene. De kan i mange tilfeller også sies å inneholde forslag til norske forhandlingsposisjoner. Med den formen rammenotatene har i dag, vil da offentliggjøring i mange tilfelle ikke være tilrådelig.

Som det fremgår av kapittel 3.3.2 i meldingen, er imidlertid Regjeringen opptatt av at prosesser knyttet til EØS-avtalen i Norge skal bli mer åpne og tilgjengelige. Spørsmålet om hvordan en del av den informasjonen som ligger i rammenotatene kan stilles til rådighet for et bredt publikum er av de elementer som ses på i forbindelse med Regjeringens arbeid med å utvikle en helhetlig kommunikasjons- og informasjonsstrategi for EØS-spørsmål.

Spørsmål 19

På side 77 sammenliknes tallet på saker der det er en uenighet av rettslig art mellom Kommisjonen/ESA og medlemsland i EU/EØS. Gjelder tallet for EU-land alle slike saker - eller bare saker som angår regelverket for det indre markedet?

Svar:

Statistikken som ligger til grunn for Kommisjonens og ESAs resultattavler omfatter bare direktiver som er relevante for det indre marked. EØS-avtalen omfatter noen færre direktiver enn EU. Forholdet var i november 2001 1490 i EU mot 1366 i EØS-avtalen, dvs. en forskjell på om lag 10 prosent. Forskjellen er med andre ord liten i forhold til forskjellene i tallene over utestående saker.