Meldingen gir et samlet overblikk over EØS-avtalens levetid fra og med 1994 til og med 2001.

Kapittel 1 i meldingen trekker opp den historiske bakgrunn for EØS-avtalen og beskriver avtalens omfang og virkemåte, samt de sentrale institusjonene i forvaltningen av avtalen.

De viktigste elementene i EU-samarbeidet som også dekkes av EØS-avtalen er angitt kort nedenfor. På disse områdene skal norske borgere og bedrifter behandles likt med EU-borgere og bedrifter i EU, og vise versa. Reglene gjelder også i forholdet mellom de tre landene i EFTA-pilaren i EØS, Island, Liechtenstein og Norge.

• – Deltakelse i det indre marked, med de fire friheter, dvs. fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer.

• – Harmonisering av regler og krav som kan stilles til varer og tjenester for å ivareta hensyn som helse og sikkerhet, miljøvern og forbrukerinteresser.

• – Felles konkurranseregler og regler for statsstøtte.

• – Samarbeidet på såkalte andre samfunnsområder, først og fremst forskning, utdanning, miljøvern, forbrukerpolitikk, kultur, sosialpolitikk, likestilling, turisme og små og mellomstore foretak. Dette samarbeidet ivaretas i hovedsak i form av programmer.

De viktigste delene av det tradisjonelle EU-samarbeidet som ikke omfattes av EØS-avtalen er som følger:

• – EFs tollunion, med felles tollsatser og felles handelspolitikk overfor tredjeland.

• – EUs felles marked for landbruksvarer og felles landbrukspolitikk.

• – EUs fiskeripolitikk og det felles marked for fisk og andre produkter fra havet.

• – EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid; det såkalte søyle 2-samarbeidet.

• – EUs justis- og politisamarbeid.

• – Andre nye saksfelter som er kommet inn i EU-samarbeidet, eller substansielt utvidet og endret, gjennom de traktatendringer som er skjedd etter at EØS-avtalen ble forhandlet (Maastricht-, Amsterdam- og Nice-traktatene). Det gjelder blant annet Den økonomiske og monetære union og saksfelter som sysselsettingspolitikk og likestillingspolitikk.

Norge har ved EØS-avtalen påtatt seg en folkerettslig forpliktelse av enestående karakter. Den er for det første meget omfangsrik, og den dekker svært mange ulike samfunnsområder.

Andre særtrekk er knyttet til kravet om homogenitet, det såkalte to-pilarsystemet, konsensus-prinsippet, og gjennomføring av avtaleforpliktelsene i nasjonal rett.

EØS-avtalens omfang gjenspeiler dens formål: Å utvide EUs indre marked til også å omfatte EFTA-landene. De organene for samarbeid, overvåkning og domstolsprøving som er opprettet i EØS, den kompetanse de har og de rettslige virkemidlene avtalen fastlegger, skal i størst mulig grad bidra til å sikre parallell videreutvikling av regelverket, slik at de felles rammevilkår som er skapt, ikke brytes opp.

Kapittel 2 i meldingen gir en oversikt over og vurdering av avtalens virkninger på ulike sider av det norske samfunn. Først gjennomgås virkningene av det omfattende regelverket som Norge har overtatt gjennom EØS-avtalen. Virkningene vurderes først opp mot hensyn som miljø, helse, sikkerhet og forbrukerbeskyttelse. Videre vurderes virkningene av avtalen på norsk næringsliv og økonomi samt på distrikter og regioner. Til slutt i kapitlet gis det en framstilling av en del viktige saker og saksfelter som illustrerer fordeler og ulemper, muligheter og begrensninger ved avtalen. Samarbeidet under EØS-avtalen er så omfattende at det ikke er mulig å dekke alle saker av betydning i en slik melding.

Det viktigste målet for Norge med EØS-avtalen var å sikre adgangen til vårt nærmeste og viktigste marked gjennom deltakelse i EUs indre marked. Det er oppnådd. Norske bedrifter har fått tilnærmet like konkurransevilkår på de sektorer som dekkes av avtalen. Like konkurranseregler og felles regelverk for statsstøtte sikrer bedriftene lik behandling og eliminerer faren for antidumpingtiltak og straffetoll for industrien. Det innebærer blant annet at det er blitt tryggere å investere i industriarbeidsplasser i Norge.

Avtalen har gitt visse forbedringer i markedsadgangen for fisk. For en total fiskeeksport til EU på nær 17 mrd. kroner i 2001 ble det samlet betalt mellom 2 og 3 pst. toll. Selv om det er tollfri adgang eller relativt lav toll for en del fiskeprodukter som eksporteres til EU, er det for en del andre produkter høyere tollsatser. For enkelte bearbeidede produkter gjelder tollsatser som kan gjøre det ulønnsomt å bearbeide fisken i Norge for salg til EU. For andre produkter gjelder tollfrihet eller moderate tollsatser. Manglende bearbeiding i Norge har følgelig forskjellige årsaker, og henger blant annet også sammen med eierforholdene i oppdrettsnæringen, lønns- og kostnadsforhold i aktuelle tilvirkningsland og nærhet til markedene.

Fiskerinæringen er heller ikke beskyttet mot bruk av antidumpingtiltak og straffetoll. Dette er et usikkerhetsmoment for de økonomiske aktørene og gir begrensninger for næringen på EU-markedet.

Etter den forestående EU-utvidelsen vil nye medlemsland som Norge i dag har frihandel med for fiskeprodukter, bli omfattet av EØS-avtalen og de reglene som gjelder for fiskeeksport til EU-markedet. Regjeringen vil derfor forhandle med EU om kompensatoriske ordninger for å finne en best mulig løsning på dette problemet når det blir aktuelt.

Norge, støttet av Island, har for øvrig tatt initiativ overfor EU for å forsøke å oppnå bedre og tryggere markedsadgang for fisk og fiskeprodukter, men så langt har det ikke vært mulig å oppnå forbedringer av betydning i rammevilkårene for eksport av fisk til EU.

Landbruksprodukter faller utenom omfanget av EØS-avtalen, med unntak for de bearbeidede produktene, der det er etablert en ordning med råvareprisutjevning.

Ettersom mye av eksportindustrien ligger i distriktene, har EØS-avtalen bidratt til å sikre nærings­grunnlaget og bosettingen i distriktene. Den omfattende harmoniseringen av regelverk som har fulgt med EØS-avtalen kan ha medført noen omstillingsproblemer for en del bedrifter og næringer. Det har imidlertid vært fullt mulig å videreføre hovedelementene i norsk distriktspolitikk under EØS-avtalen. Regionalt samarbeid omfattes ikke av EØS-avtalen, men det har likevel vært mulig for norske kommuner og regioner å delta i flere interessante såkalte Interreg-prosjekter.

Når det gjelder den frie bevegelighet for personer har erfaringene etter åtte år vist at det ikke har vært noen sterk og skadelig økning i arbeidsinnvandringen fra EØS-området. Samarbeidet har bidratt til å skaffe tiltrengte tilskudd til arbeidsstyrken i flere viktige sektorer. Den frie bevegelighet for personer, med det tilhørende samarbeidet om trygd og om gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, har også gitt mange nordmenn mulighet til å ta utdanning eller skaffe seg verdifull yrkeserfaring i andre EØS-land.

Praktiseringen av fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer forutsetter en ganske omfattende harmonisering av regelverk for å unngå at ulike krav i ulike land blir en hindring for den frie bevegelighet. Virkningen av denne harmoniseringen på viktige hensyn som helse og sikkerhet, miljø og forbrukervern har vært gjenstand for debatt. En nærmere gjennomgang viser imidlertid at norske standarder gjennomgående er blitt hevet som følge av EØS-avtalen. Det er også kommet nytt regelverk på områder som forbrukervern og arbeidstakerrettigheter, som gir rettigheter som man ikke hadde før. Gjennomgående kan det sies at regelverket i hele EØS-området har vært gjenstand for en omfattende oppgradering i løpet av de senere årene.

Norge har hatt store fordeler av å delta i EUs såkalte programsamarbeid innen rammen av EØS-avtalen. Dette samarbeidet hadde opprinnelig som formål å støtte opp under målsettingene om å oppnå et effektivt indre marked og bli mer konkurransedyktig i verdensøkonomien, særlig gjennom målrettet satsing på forsk­ning og utvikling. Forskning og utvikling utgjør fremdeles den langt største delen av EUs program-virksomhet, og rammene for forskningssamarbeidet er blitt utvidet til å dekke nesten alle sider av EUs virksomhet. Programsamarbeidet på andre områder har også vært i sterk vekst, og omfatter nå saksfelter som miljø, utdanning, ungdom, sosialpolitikk, helse, arbeidsliv, likestilling, kultur og forbrukerpolitikk mv.

Norge har gjennom EØS-avtalen fått anledning til å delta i de aller fleste av disse programmene, og erfaringene har jevnt over vært meget gode. Dette samarbeidet gir norske institusjoner adgang til å delta i den kunnskaps- og metodeutvikling som skjer innen rammen av EUs programmer, og gir også anledning til å måle seg mot andre aktører og profilere seg som samarbeidspartner i EØS-området. Også for næringslivet er forskningssamarbeidet under EØS-avtalen av stor betydning. Det er imidlertid blitt et økende praktisk problem at EU-programmene vedtas i EU like før de skal tre i kraft. Den tid som trengs til gjennomføringen av de nødvendige prosedyrene i EØS-avtalen, kan da innebære at Norge og de andre EØS/EFTA-landene, i mangel av en gyldig EØS-komitébeslutning, ikke får delta helt fra starten. Dette kan utgjøre et problem for norsk deltakelse, særlig hvis man kommer med for sent til å kunne delta i den første runden med behandling av prosjektsøknader.

EU har også, særlig i de senere år, opprettet en rekke såkalte "byråer", dvs. spesialiserte institusjoner som skal fungere som kompetansesentre, utføre teknisk/vitenskapelige analyser og gi råd på sine respektive fagfelter. Flere slike byråer er under etablering, blant annet på områder av stor interesse for Norge, som mattrygghet, sjøsikkerhet og luftfartssikkerhet. Norge deltar i flere av de eksisterende byråene. Det er også oppnådd prinsippenighet om å åpne for EØS/EFTA-deltakelse i de nye byråene for mattrygghet, luftfartssikkerhet og sjøsikkerhet.

Deltakelsen i nye områder av det stadig økende programsamarbeidet og i nye spesialiserte institusjoner er eksempler på at EØS-avtalen ikke bare er blitt holdt løpende oppdatert; den har også blitt utvidet til nye samarbeidsområder som den opprinnelig ikke dekket. Et annet viktig eksempel på det er regelverket om matvaretrygghet og veterinærkontroll, som ble innlemmet i avtalen i 1999. Gjennom dette samarbeidet har Norge overtatt EUs regelverk for mattrygghet, som omfatter hele produksjonskjeden. Denne utvidelsen av samarbeidet medfører også fordeler for norsk eksport av næringsmidler, særlig fisk. Det tok lang tid og en betydelig innsats å finne fram til de nødvendige tilpasninger og praktiske løsninger før man kunne treffe beslutninger om å innlemme disse nye samarbeidsområdene i EØS-avtalen. Regjeringen mener at de løsningene man har funnet, samlet sett ivaretar norske interesser på en god måte.

Kapittel 3 beskriver forvaltningens arbeid med EØS-avtalen, skritt for skritt, fra ekspertdrøftelser om nytt regelverk i Europakommisjonen til gjennomføring og oppfølgning i norsk rett. Forvaltningen av EØS-avtalen har stilt den norske administrasjonen overfor store utfordringer. Samlet sett må en si at forvaltningen har klart oppgaven på en tilfredsstillende måte.

Det viktigste hensynet som må oppfylles, er at regelverket til enhver tid skal være mest mulig likt i hele EØS-området. Det forutsetter at både prosedyrene for innlemming av nytt regelverk i EØS-avtalen og påfølgende nasjonal gjennomføring skjer så raskt og effektivt som mulig. Her er det ennå store muligheter for forbedringer. Det er en prioritert oppgave for EØS/EFTA-landene å redusere etterslepet i EØS-behandlingen av nye rettsakter og komme fram til en situasjon der nye rettsakter kan innlemmes i avtalen på løpende basis, uten unødige forsinkelser.

Det er fremdeles et betydelig potensial for forbedringer i forvaltningens arbeid med EØS. Det gjelder for det første deltakelsen i utredningsfasen, herunder forvaltningens evne til å gå inn i en tidlig dialog med dem som i første rekke blir berørt av nytt eller endret regelverk. For det andre må alle involverte instanser bidra til at det ikke går unødig tid til spille i den fasen da vedtatt EU-regelverk er til vurdering i EFTA-pilaren, slik at det ikke senere oppstår problemer med samtidig gjennomføring. For det tredje må innsatsen med å gjennomføre innlemmet regelverk i norsk rett uten unødig opphold styrkes ytterligere, slik at like regler og lik behandling kan sikres.

Informasjon til det norske samfunn om det som skjer innen rammen av EØS-avtalen er en særlig viktig oppgave. Det er allerede iverksatt flere tiltak for å bedre både mengden og kvaliteten på den informasjon om EØS- og EU-spørsmål som gjøres tilgjengelig for allmennheten. Det er et viktig mål for Regjeringen å gjennomføre ytterligere forbedringer i så måte, og det er derfor tatt initiativ til å utarbeide en helhetlig kommunikasjons- og informasjonsstrategi for EØS-spørsmål.

EØS-avtalen gir også EØS/EFTA-landene en viss anledning til å medvirke til utformingen av nytt EØS-relevant regelverk i EU.

Det må konstateres at EU, representert ved Kommisjonen, i de senere årene har vist noe mindre evne og vilje til å bruke tid og ressurser på å holde EØS/EFTA-landene løpende informert, og på å finne løsninger for å ivareta spesielle behov som iblant gjør seg gjeldende. Dessuten vises det mindre forståelse overfor forsinkelser fra EØS/EFTA-landenes side når det gjelder å overta nytt EØS-relevant regelverk. Dette har sammenheng med at Kommisjonen generelt - både overfor egne medlemsland og i den utvidede EØS-kretsen - i stigende grad er opptatt av å sikre lik gjennomføring av felles regelverk og å motvirke den sterkt forsinkede gjennomføring en har eksempler på i enkelte land. Dessuten synes utvidelsen å medføre en mer restriktiv holdning til ønsker om nasjonale tilpasninger. Videre er EU meget forsiktig med å skape presedenser.

Selv om EØS/EFTA-landenes innflytelse på utformingen av EØS-regelverket på de fleste områder kan karakteriseres som beskjeden, er det sjelden større problemer med å akseptere resultatene av prosessen, som vanligvis innebærer en kvalitativ forbedring av regelverket. På den positive siden innebærer EU-prosessen en meget grundig behandling, der de ulike sider av en sak blir belyst og vurdert. Samtidig er det slik at regler som skal passe for 18 land ikke alltid passer like godt for alle, men det er en nødvendig konsekvens av å delta i et stort og helhetlig marked. Det har også stilt den norske forvaltningen overfor en del problemer at EØS-reglene gjerne er mer detaljerte og innfløkte enn det som har vært vanlig i norsk og nordisk rettslig tradisjon.

På noen få områder avviker Norges situasjon så mye fra alle EU-landenes situasjon at man ikke kan regne med at noen av dem som deltar fullt ut gjennom hele prosessen, vil ivareta norske interesser gjennom å ivareta sine egne. I slike tilfeller er det særlig viktig å bruke de rettighetene man har gjennom EØS-avtalen til å bli hørt gjennom hele prosessen. Det er erfaringsmessig størst mulighet til å øve innflytelse på områder der Norge har spesielt høy ekspertise eller en særlig tung aktør.

Regjeringen vil aktivt utnytte de muligheter EØS-avtalen gir norske eksperter og norske myndigheter til medvirkning og innflytelse i EU-prosessene, i tillegg til Norges fulle deltakelse i EØS- og EFTA-organene.

Kapittel 4 i meldingen beskriver virksomheten til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og til EFTA-domstolen. Her omtales også noen viktige saker for Norge som har vært behandlet av disse organene.

EØS-avtalens målsetting er blant annet å skape et marked med like konkurransevilkår for avtalepartene så vel som for personer og foretak. Dersom håndhevelsen av avtalen bare skulle utføres av de nasjonale myndigheter, ville dette kunne føre til ulik praktisering av det felles regelverket og ulike markedsvilkår. Avtalen innfører derfor et eget system for overvåkning og domstolskontroll som skal sikre rettslig enhet i EØS-området.

I EØS er overvåkning og domstolskontroll ivaretatt gjennom et to-pilarsystem. Kommisjonen og EF-domstolen er ansvarlige for EU-siden, mens EØS/EFTA-landene har forpliktet seg til å opprette egne institusjoner for formålet. ESA og EFTA-domstolen er derfor etablert på grunnlag av avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol av 2. mai 1992, også kalt ODA-avtalen. Avtalen definerer institusjonenes ansvar og myndighet. Videre inneholder avtalen viktige regler for fremgangsmåten i statsstøtte- og konkurransesaker, og den fastsetter EFTA-domstolens statutter.

Institusjonene i to-pilarsystemet har avgrensede myndighetsområder. EUs institusjoner er ansvarlige for å overvåke myndighetene i EU-landene, mens EFTA-institusjonene har tilsvarende funksjon overfor EØS/EFTA-landene. På konkurranseområdet er arbeidsfordelingen mer komplisert. Arbeidet retter seg her mot foretak og mulige konkurransebegrensende adferd. Det avgjørende for kompetansefordelingen blir da hvor virkningen av slike konkurransebegrensninger inntreffer.

Det har vært viktig å sikre at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen har utført sin virksomhet som uavhengige institusjoner, med full troverdighet og tilstrekkelig kapasitet til å løse sine oppgaver i henhold til avtalen. ESA har utøvd sine funksjoner som kontrollorgan for EFTA-landenes gjennom-føring og overholdelse av EØS-avtalen i full uavhengighet, og tatt opp saker og truffet avgjørelser som EFTA-landenes myndigheter ikke alltid har vært enige i. Det er imidlertid normalt i et system som det man har i EØS-avtalen at det er ulike syn mellom dem som har kontrolloppgavene og dem som blir kontrollert, og at man i noen tilfeller må gå til Domstolen for å få en løsning. En nylig oversikt over uløste saker mellom Kommisjonen og EU-medlemmene på den ene siden og mellom ESA og EØS/EFTA-landene på den andre, viser at antallet uløste saker i EFTA-pilaren er langt lavere enn gjennomsnittet i EU-pilaren. Norge, som har det høyeste antallet uløste saker i EFTA-pilaren, ligger på samme nivå som de nordiske EU-medlemmene, som på sin side er blant de som har færrest uløste saker i EU. Erfaringene hittil synes ikke å gi belegg for å hevde at ESA er strengere i sin anvendelse av EØS-regelverket enn Kommisjonen er overfor EU-landene.

Kapittel 5 i meldingen gir en oppdatert oversikt over utfordringer som reiser seg for EØS-samarbeidet og for Norge i lys av utviklingen i EU på utvalgte områder. Dette gjelder utfordringer i forhold til EØS-avtalen på bakgrunn av endringer i traktatgrunnlaget for EU-samarbeidet, ny kompetansefordeling og nye styringsformer i EU, EUs arbeid med den såkalte Lisboa-strategien, samt utvidelsen av EU og EØS. For å gi et aktuelt helhetsinntrykk har man også tatt med en drøfting av betydningen for Norge av EU-prosesser som ikke er dekket av EØS-avtalen. Dette gjelder gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union (ØMU), utviklingen av en regional dimensjon i EU, EUs utvidede justissamarbeid og utviklingen i det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU. På flere av disse områder har Norge etablert et nært samarbeid med EU som et supplement til EØS-avtalen.

Utviklingen av de nye samarbeidsområdene i EU fanges i liten grad opp av EØS-avtalen, men berører norske interesser og påvirker rammevilkårene for norsk politikk og samfunnsutvikling. Norge har imidlertid utviklet supplerende samarbeidsordninger med EU på flere saksområder hvor dette er i felles interesse.

EØS-avtalen er ikke blitt oppdatert etter at den trådte i kraft, verken for å ta inn nye samarbeidsområder eller for å reflektere EØS-relevante endringer i Roma-traktaten etter ikrafttredelsen av Maastricht-traktaten og Amsterdam-traktaten. Det ble våren 2001 igangsatt et arbeid for å vurdere behovet for en revisjon av avtalen. Den forestående utvidelsen av EU og EØS ble sett på som en mulig anledning til også å gjennomføre en eventuell oppdatering av EØS-avtalen.

Spørsmålet om oppdatering dreier seg først og fremst om en endring av bestemmelser i EØS-avtalen som var parallelle med bestemmelser i Roma-traktaten før disse ble endret gjennom Maastricht- og Amsterdam-traktatene. De viktigste artiklene her er bestemmelsene om kapitalbevegelser, statsstøttereglene, likestillingsbestemmelsene og gjennomføringsmekanismen for direktiver innenfor arbeidsrett.

I tillegg har det vært vurdert å introdusere nye elementer i EØS-avtalen som et ledd i en oppdatering, for eksempel en styrket hjemmelsbestemmelse når det gjelder ikke-diskriminering på bakgrunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse, religion, alder og seksuell legning, og en tilknytning til EUs arbeid med transeuropeiske nettverk (TEN). Det kunne også være aktuelt å dekke inn de presiseringer i en rekke hjemmelsbestemmelser for felles EU-innsats som Amsterdam-traktaten medførte. Dette er først og fremst målsettinger av politisk karakter, men vil kunne ha betydning for det videre samarbeidet innenfor EØS, for eksempel innen miljøvern og forbrukervern.

På denne bakgrunn er spørsmålet om en oppdatering av avtalen blitt tatt opp med Kommisjonen. Kommisjonen har imidlertid meddelt at man ikke er innstilt på å koble utvidelsen av EU og EØS med en oppdatering av EØS-avtalen. Regjeringens vurdering er at Kommisjonens reaksjon ikke er til hinder for en mulig oppdatering av avtalen etter at utvidelsesforhandlingene er gjennomført.

EU har de siste årene lagt økende vekt på å utvikle sektorovergripende strategier og nye arbeidsmetoder. Det europeiske råd spiller en mer aktiv politisk rolle på bredere områder av samarbeidet, og har initiert sektorovergripende samarbeidsprosesser på områder av betydning blant annet for økonomi, sysselsetting og velferd. Ikke bare initiativ til politikkutforming, men også initiativ i forhold til regelutvikling, har i økende grad opphav i det politiske samarbeidet mellom EU-landenes regjeringer i Det europeiske råd. Denne typen politisk samordning utgjør et supplement til, men erstatter ikke, utformingen av felles regelverk etter den tradisjonelle fellesskapsmetoden.

Eksempler på slike bredere samarbeidsprosesser er blant annet samarbeidet om finanspolitikken innenfor rammen av den såkalte Stabilitets- og vekstpakten knyttet til opprettelsen av den økonomiske og monetære unionen (ØMU). Den bredere strategien for å øke sysselsettingen, som ble nedfelt i Amsterdam-traktaten, er senere fulgt opp gjennom prosesser initiert av Det europeiske råd innenfor områdene sysselsetting (Luxembourg-prosessen), strukturreformer (Cardiff-prosessen) og utviklingen av et tettere samarbeid om den generelle økonomiske politikken (Køln-prosessen). Det nyeste eksemplet er Lisboa- strategien for innen år 2010 å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og bærekraftige økonomi, fastlagt av EU-landenes stats- og regjeringssjefer under Det europeiske råds møte i Lisboa i mars 2000.

Også EUs egen utvikling vil være gjenstand for en bred debatt de nærmeste årene. Allerede i Nice i desember 2000 forutsatte Det europeiske råd at en ny regjeringskonferanse i 2004 skal vedta traktatendringer. En viktig grunn til dette var at den forestående EU-utvidelsen ble ansett å øke behovet for reformer av institusjoner og arbeidsformer og for gjennomgang av politiske prioriteringer i det fremtidige EU-samarbeidet.

Som ledd i forberedelsene til regjeringskonferansen i 2004, vedtok EU-landenes stats- og regjeringssjefer under Det europeiske råds møte i Laeken i Belgia i desember 2001 å opprette et konvent som ramme for en bred debatt om Europas fremtid. De vedtok samtidig den såkalte Laeken-erklæringen, som angir en rekke utfordringer konventet skal arbeide med. Hovedoverskriftene i det mandat Laeken-toppmøtet gav konventet er:

• – En bedre definering og fordeling av myndighet mellom EU og medlemsstatene;

• – En forenkling av traktatgrunnlaget;

• – Mer demokrati, åpenhet og effektivitet i EU;

• – Mot en europeisk konstitusjon for EUs borgere.

Konventet er bredt sammensatt, og består av 105 delegater fra nasjonale regjeringer og nasjonale parlamenter, fra Europaparlamentet og Europakommisjonen og fra kandidatlandene til EU. Konventet innledet sine drøftelser 28. februar i år. For å skape en bredest mulig debatt, opprettes det parallelt med konventet et forum for organisasjoner som representerer blant annet arbeids- og næringsliv, ikke-statlige organisasjoner, frivillige organisasjoner, akademiske miljøer mv. Det skal fungere som et strukturert nettverk av organisasjoner som regelmessig vil bli orientert om konventets drøftelser. Deres bidrag skal trekkes inn i konventets drøftelser. De skal også kunne høres eller konsulteres om mer spesifikke spørsmål.

Konventet skal utarbeide et sluttdokument. Det vil trolig skissere ulike handlingsalternativer konventet har drøftet for å løse konkrete utfordringer EU står overfor.

EFTA/EØS-landene er ikke invitert til å delta i konventets drøftelser. EØS-avtalen gir ikke noe inntak til arbeidet i konventet. Resultatene av konventets arbeid og regjeringskonferansens beslutninger om traktatendringer i 2004 vil imidlertid også kunne berøre Norge som følge av Norges EØS-deltakelse og øvrige nære samarbeidsforhold med EU. Regjeringen vil følge utviklingen nøye, og ønsker å bidra til debatt om de aktuelle problemstillinger også i Norge.

EU-landenes stats- og regjeringssjefer vedtok under Det europeiske råds møte i Lisboa i mars 2000 en omfattende strategi med det mål å gjøre EU innen 2010 til verdens mest konkurransekraftige, kunnskapsbaserte økonomi på et bærekraftig og sosialt grunnlag. Strategien omfatter tiltak på ulike innsatsområder som tidligere ikke har vært satt i sammenheng på europeisk nivå. Strategien dekker således blant annet makro­økonomisk politikk, det indre marked, utdanning, forsk­ning, sosial trygghet, sysselsetting og miljø.

Lisboa-strategien kan sies å være en forlengelse av det indre marked i den forstand at målet er å bedre EU-landenes konkurransekraft ved å skape rammevilkår som bidrar til større effektivitet og bedre ressursutnyttelse i det indre marked. Norge og de øvrige EØS/EFTA-landene berøres av de deler av Lisboa-strategien som dekker saksfelter som også omfattes av EØS-avtalen. Eksempler på slike saksfelt er spørsmål som knytter seg til det indre marked og programsamarbeidet i forsknings- og utdanningssektoren. Norge har under EØS-avtalen handlefrihet til å tilpasse norsk politikk til den linje EU velger i Lisboa-strategien, eller å velge andre politiske løsninger som bedre passer våre nasjonale forutsetninger og målsettinger. Det samme gjelder for øvrig EUs egne medlemsland så lenge arbeidet ikke resulterer i nytt regelverk. I så fall vil også Norge og de andre EFTA/EØS-landene bli forpliktet til å følge dette regelverk i den utstrekning det er EØS-relevant. EØS-avtalen gir imidlertid ikke EØS/EFTA-landene adgang til å delta i de mellomstatlige deler av Lisboa-strategien, selv om dette kan gi opphav til regelutvikling som vil forplikte Norge dersom dette senere vedtas også som EØS-regelverk.

Sammen med de øvrige EØS/EFTA-landene har Norge anmodet om å bli nærmere knyttet til strategien. Regjeringen vil følge opp EUs arbeid med Lisboa-strategien særlig på områder som er av interesse for Norge, og arbeide for en tettere norsk tilknytning til strategien og for EØS/EFTA-deltakelse i prosjekter og tiltak på områder av felles interesse.

Den økonomiske og monetære union (ØMU) i EU er opprettet på grunnlag av Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i 1993. ØMU omfatter etablering av felles valuta (euro), felles penge- og valutapolitikk, samt sterkere koordinering av de øvrige delene av den økonomiske politikken. Viktige ønsker bak opprettelsen av ØMU var å videreutvikle det indre markedet og å innføre en felles pengeenhet som et uttrykk for politisk enhet. Gjennom Norges deltakelse i dette markedet på grunnlag av EØS-avtalen og Norges tette økonomiske og handelsmessige integrasjon med EU-landene, har ØMU både direkte og indirekte virkning på norsk økonomi og næringsliv.

EØS-avtalen omfatter ikke samarbeid om den generelle økonomiske politikken eller andre forhold som knytter seg til ØMU. Dette er likevel av betydning for den makroøkonomiske stabiliteten i Norge. Utformingen av den økonomiske politikken, der pengepolitikken i euroområdet er rettet inn mot å sikre stabile priser, påvirker handlingsrommet for utformingen av den makroøkonomiske politikken i Norge. Regjeringen legger derfor stor vekt på nær dialog med EU om økonomiske spørsmål, og norske myndigheter har i flere år hatt hyppige regulære kontakter med EUs monetære myndigheter.

Innføringen av ØMU har generelt medført endringer i det indre markedet og dermed endringer i rammevilkårene for norske bedrifter og husholdninger. Hvor sterke virkningene av ØMU er for norsk økonomi, og i hvilken grad stabiliteten i rammevilkårene for norsk næringsliv vil bli påvirket fremover, er uklart. Dette skyldes blant annet at virkningene varierer mellom næringer og mellom virksomheter. Det er vanskelig å skille mellom utviklingstrekk som skyldes etableringen av ØMU, og endringer som skyldes den mer generelle integrasjonsprosessen og konjunkturutviklingen.

Innføringen av euro medfører endringer som på sikt kan få merkbare økonomiske konsekvenser. En utvidelse av euroområdet til også å omfatte en eller flere av våre viktigste handelspartnere, Sverige, Danmark og Storbritannia, vil bidra til å forsterke de økonomiske konsekvensene. En utvidelse vil trolig øke gevinstene for euroområdet som følge av sterkere konkurranse og mer effektive markeder. Dette vil også kunne komme norsk næringsliv og norske husholdninger til gode.

Små valutaer i utkanten av et større valutaområde kan imidlertid være sårbare i tider med turbulens i internasjonale finansmarkeder. En utvidelse av ØMU kan gjøre en slik problemstilling enda mer aktuell. På den annen side har vi utenfor valutaunionen bedre mulighet til å føre en pengepolitikk som er tilpasset den økonomiske situasjonen i Norge.

EU vil trolig kunne bli utvidet med opptil ti land i 2004. Dette vil gi EU 25 medlemsland og om lag 450 millioner innbyggere. Utvidelsen vil innebære at EU endres, ikke bare i omfang, men trolig også i måten samarbeidet fungerer på. Dette vil også ha konsekvenser for Norge.

EØS-avtalens geografiske virkeområde vil bli utvidet når nye medlemsland tiltrer EU. EØS-avtalens artikkel 128 forutsetter at land som blir medlem av EU også skal bli part i EØS-avtalen. Vilkårene for tiltredelse skal fastsettes i en avtale mellom avtalepartene til EØS og de nye EU-medlemmene.

EUs utvidelse forventes generelt å ha positive virkninger for Europa under ett, herunder også for Norge. De forventede positive virkninger av utvidelsen er dels knyttet til gjennomføring av et felles regelverk som skaper ensartede rammevilkår for handel og økonomisk samkvem, og dels til den økonomiske veksten i søkerlandene. Utvidelsen ventes også å bidra til et mer fredelig og stabilt Europa. Utvidelsen vil føre til et tettere samarbeid mellom Norge og de nye medlemslandene på de områdene som omfattes av EØS-avtalen. Norsk næringsliv vil få økt konkurranse, men et større indre marked vil også skape nye muligheter.

EUs forestående utvidelse vil være av stor betydning for norsk fiskerinæring. Utvidelsen vil kunne innebære en forverring i markedsadgangen for norsk sjømat. Gjennom EFTA-landenes frihandelsavtaler har norsk eksport av sjømat i dag toll- og kvotefri adgang til kandidatlandenes markeder. Når disse landene blir medlemmer i EU, vil frihandelsavtalene de har med EFTA-landene opphøre. Handelen med Norge vil i stedet bli regulert av avtalene som gjelder mellom Norge og EU i dag, blant annet EØS-avtalens protokoll 9. Det innebærer bortfall av dagens frihandel med fisk. Slik sett vil ikke EØS-avtalens løsninger fullt ut kunne ivareta fiskerinæringens eksportinteresser overfor et utvidet EU.

Markedsadgang for fisk er en sentral næringspolitisk interesse og representerer en betydelig utfordring for Norge i forhold til EUs utvidelsesprosess. Regjeringen vil arbeide for å finne løsninger som i størst mulig grad reduserer de negative virkningene EU-utvidelsen kan innebære for norsk fiskeeksport.

Sentral-Europa er et gryende marked for norsk gass. Mulighetene for nye salg av gass til land i Sentral-Europa vil generelt være avhengig av den fremtidige økonomiske veksten og utviklingen av det energipolitiske rammeverket for gass og konkurrerende energikilder. De vil også være avhengig av i hvilken grad de enkelte land ønsker å diversifisere sin gassforsyning.

På energi- og miljøområdet innebærer utvidelsen at de mekanismer som utvikles under Klimakonvensjonen kan anvendes mer målrettet og i et tettere samarbeid med de nye kandidatlandene. Mulighetene for kostnadseffektive løsninger i energisektoren vil være store, siden potensialet for mer effektiv produksjon, overføring og anvendelse av energi er spesielt stort i kandidatlandene. Dette gir positive muligheter for Norge som energinasjon.

På miljøområdet forventes det på noe lengre sikt betydelige positive effekter av at EU utvides. Kandi­datlandenes tilpasning til EUs miljøpolitikk vil bidra til en betydelig miljøforbedring i disse landene og dermed for Europa som helhet.

Norge har sammenfallende interesser med EU når det gjelder ønsket om å utvikle et godt og effektivt samarbeid med kandidatlandene på justisområdet. Samtidig deler vi EUs bekymring for kandidatlandenes kapasitet for snarlig gjennomføring av EUs regelverk. Full gjennomføring og nøye etterlevelse av regelverket er en forutsetning for å sikre den gjensidige tillit mellom partene som er påkrevd på justisområdet. De nye medlemslandene skal ivareta kontroll av de ytre grenser, også på vegne av Norge.

Norge og de andre EØS/EFTA-landenes interesser tilsvarer med enkelte unntak de interessene EU legger til grunn i forhandlingene med kandidatlandene. Regjeringen vil imidlertid fortsette vurderingen av virkninger for norske interesser etter hvert som forhandlingsprosessen utvikler seg. På norsk side vil forberedelsen av EU- og EØS-utvidelsen også skje på grunnlag av handlingsplanen for økt kontakt og samarbeid mellom Norge og kandidatlandene. I et utvidet EØS vil den løpende vedtakelse og gjennomføring av EØS-regelverk videreføres, men økningen av EUs medlemstall vil endre balansen mellom EU og EØS/EFTA-landene. Det kan bli vanskeligere å få oppmerksomhet om særskilte norske interesser. Utvidelsen av EU vil gjøre arbeidet med å delta i og påvirke beslutningsprosessene mer krevende.

Etter utvidelsen vil norsk næringsliv ha de samme rettigheter som bedrifter i medlemslandene. For at næringslivet skal kunne utnytte de nye markedsmulighetene som oppstår, må det i de nye medlemslandene bygges opp kunnskap om at Norge gjennom EØS-avtalen er en del av det indre marked. En viktig utfordring for norske myndigheter og for Kommisjonen er derfor å formidle informasjon om EØS-avtalen til myndigheter og økonomiske aktører i de nye medlemslandene. Slik informasjonsformidling er en viktig del av handlingsplanen for økt kontakt og samarbeid mellom Norge og kandidatlandene til EU.

EU-samarbeidet har hatt en regional dimensjon siden Roma-traktaten trådte i kraft i 1957. I innledningen til traktaten heter det at samarbeidet skal bidra til å styrke den felles økonomiske utvikling samt redusere eksisterende forskjeller mellom regioner. Det europeiske sosiale fond (ESF) og Det europeiske landbruksfondet (EAGGF) ble opprettet allerede i 1958. Det europeiske regionalfondet (ERDF) kom i 1975. Disse instrumentene ble utviklet og konsolidert som EUs såkalte strukturfond i løpet av 1980-tallet. Store overføringer ble gitt til de regioner i EU som hadde størst problemer med å tilpasse seg det nye felles markedet. Med Maastricht-traktaten ble det såkalte samhørighetsfondet ("Cohesion Fund") innført. Økonomisk og sosial samhørighet fremmes som en av hovedmålsettingene innen EU.

I EU har bevisstheten om regionenes potensial og betydning vært økende. Særlig i de sterkere og mer sentrale regioner i EU er det tatt initiativ til å styrke regionens stilling i det som oppfattes som en stadig sterkere konkurranse mellom regioner både i Europa og globalt. Samtidig har det utviklet seg et trykk fra regionene selv om å bli sterkere involvert i beslutningsprosessene på europeisk nivå. Opprettelsen av EUs Regionkomité i 1994 på grunnlag av Maastricht-traktaten er et klart uttrykk for dette. Dermed fikk regionene en arena med en egen plass i beslutningsstrukturen i EU. Regionkomiteen har en rådgivende funksjon på linje med den økonomiske og sosiale komité, og har fått utvidet mandat gjennom Amsterdam-traktaten.

EUs regionalpolitikk er ikke dekket av EØS-avtalen. Deltakelsen i EUs regionalpolitiske program Interreg har imidlertid bidratt til å utvikle samarbeidet mellom EU og Norge på det regionalpolitiske området.

Norsk deltakelse i Interreg er basert på at det vil bidra til:

• – å bedre mulighetene for næringsutvikling i grenseregionene

• – å styrke det tradisjonelle nordiske grenseregionale samarbeidet

• – å tilføre verdifull kunnskap, erfaringer og nye arbeidsmåter for norske regionalpolitiske aktører - læring gjennom deltakelse

• – kompetanseoppbygging i internasjonalt samarbeid både for lokale, regionale og nasjonale myndigheter samt privat sektor

• – å skape forståelse for norske regionalpolitiske utfordringer

De transnasjonale programmene, som startet i 1997, har bidratt til å styrke det nordiske nærområde­samarbeidet, spesielt i forhold til de baltiske landene, Nordvest-Russland og landene rundt Nordsjøen. Gjennom disse ulike Interreg-programmene har man på en ny måte bidratt til å involvere regionale aktører i næringslivs- og utviklingssamarbeid. For både nasjonale og regionale myndigheter har dette samarbeidet gitt en ny dimensjon til nærområdesamarbeidet som også vil få økt betydning i årene fremover. Deltakelse i EUs nordlige dimensjon er også viktig i denne sammenheng.

De endringsprosessene som EU nå gjennomgår i tilknytning til utvidelsen, debatten om EUs fremtid, nye styringsformer og ny regionalpolitikk, vil kunne ha betydning for Norge og innretningen av norsk regionalpolitikk. Blant annet vil utvidelsen av EU og EØS kunne ha direkte konsekvenser for det regionalpolitiske statsstøtteregelverket. Videre vil endringene kunne påvirke samarbeidet mellom norske regioner og regioner i EU og få betydning for norsk deltakelse i EUs neste generasjon av regionalpolitiske program. Mye tyder på at grenseoverskridende og transnasjonalt samarbeid gjennom Interreg-programmene vil styrkes i et utvidet EU. Regjeringen vil derfor legge til rette for debatt i Norge på kommunalt og regionalt nivå om regionenes plass i fremtidens Europa og søke å stimulere norske regioner til å bygge nettverk med regioner og regionale organisasjoner i Europa.

EU-landenes samarbeid om justisspørsmål har i løpet av 1990-årene gradvis blitt utviklet i dybde og omfang. Samarbeidet omfatter det som i EU omtales som justis- og innenrikssaker: visum-, asyl, innvandrings- og flyktningpolitikk, sivilrettslig samarbeid og politisamarbeid, kriminalitetsforebygging og -bekjempelse samt strafferettslig samarbeid. I dag fremstår det som et av de mest dynamiske samarbeidsområdene i EU.

Med Amsterdam-traktaten av 1999 ble grunnlaget lagt for et styrket og mer effektivt justissamarbeid. Traktaten fastlegger at målet for samarbeidet er å ut­vikle EU til det som omtales som et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet. Fri bevegelighet for personer skal garanteres, samtidig som egnede tiltak iverksettes for kontroll av ytre grenser, utvikling av en felles asyl- og innvandringspolitikk samt forebygging og bekjempelse av kriminalitet.

Flere endringer ble innført med Amsterdam-traktaten: Deler av justissamarbeidet ble overført fra det mellomstatlige til det fellesskapelige samarbeidet. Dette gjelder spørsmål knyttet til visum-, asyl- og sivilrettslig samarbeid, innvandringspolitikk og grensekontroll. Videre ble det gjennomført reformer for å effektivisere det samarbeidet som fortsatt skal være mellomstatlig, og som gjelder det politimessige og det strafferettslige samarbeidet. Dessuten innebar Amsterdam-traktaten at Schengen-samarbeidet ble integrert i EU, dels som fellesskapelig og dels som mellomstatlig samarbeid.

EØS-samarbeidet omfatter i utgangspunktet ikke EUs justissamarbeid. Partene i EØS-avtalen forutså imidlertid behov for samarbeid med henblikk på forenkling av grensekontroll som en konsekvens av den frie bevegelighet for personer i det indre marked, og vedtok derfor en felles erklæring om grensekontroll. Norges formelle tilknytning til EUs justissamarbeid er i første rekke ivaretatt gjennom tilslutningsavtalen til Schengen-samarbeidet og samarbeidsavtalen med Europol.

Norges deltakelse i den operative del av Schengen-samarbeidet trådte i kraft i mars 2001. Dermed ble Norge knyttet til et større samarbeid med europeiske land om yttergrensekontroll, harmonisert visumpolitikk, utvidet politisamarbeid og rettslig samarbeid og et felles informasjonssystem til bruk for politi og grensekontrollmyndigheter.

Norge inngikk dessuten i 2001 en avtale med EU om tilknytning til det såkalte Dublin-regelverket. Avtalen inneholder kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en EU-stat. Norge vil delta i et europeisk fingeravtrykksregister, Eurodac, som skal bidra til å fastslå hvilket land som har plikt til å behandle en søknad om asyl.

Norge inngikk en samarbeidsavtale med Europol i 2001. Avtalen gir adgang til et praktisk samarbeid mellom norsk politi og Europol, blant annet gjennom utveksling av informasjon og utplassering av politisambandspersonell. Europol vil få en viktig rolle med å overvåke og avdekke terrornettverk i Europa for å kunne rettsforfølge lovbrudd. De samarbeidende lands myndigheter skal utveksle informasjon om terrornettverk og terrororganisasjoner gjennom en egen antiterrorisme-enhet innen Europol, som skal bearbeide og systematisere disse opplysningene.

Utviklingen av justissamarbeidet i EU skjer på saksområder som er nært knyttet til Norges avtaler med EU om EØS og Schengen-samarbeidet. Likevel faller ofte nye initiativer fra EUs side formelt utenfor disse avtalene. Norges tette tilknytning til sentrale deler av EU-samarbeidet på justisområdet, herunder vårt medansvar for kontrollen av yttergrensene i et felles passfritt reiseområde, tilsier at man må arbeide for å oppnå størst mulig grad av medvirkning på utformingen av tiltak som berører felles interesser.

Utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) innen rammen av EU har skutt fart de siste par årene. Siktemålet er at EU gjennom egen militær innsats skal kunne bidra til å skape fred i konfliktområder og gjennom sivil innsats bidra til gjenoppbygging og utvikling av sivil kontroll og sivile strukturer i områder der fred er opprettet.

ESDP ble erklært operativt på Laeken-toppmøtet i desember 2001. Samtidig ble det understreket at en beslutning om faktisk bruk av krisehåndteringsmekanismen vil bli tatt i lys av den aktuelle situasjonen og tilgjengelige ressurser, og at evnen til å gjennomføre mer og mer komplekse operasjoner vil komme gradvis. ESDP er operativt, men ikke i den forstand at EU allerede i dag kan påta seg hele spekteret av såkalte Petersberg-oppgaver, dvs. humanitære operasjoner, redningsoperasjoner, fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner.

Norges samarbeid med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk har både formaliserte og uformelle elementer. Det formaliserte samarbeidet tar utgangspunkt i en erklæring vedlagt EØS-avtalen, der EUs og EFTAs medlemsstater uttrykker ønske om å styrke den politiske dialogen om utenrikspolitiske spørsmål. Ordningen ble bekreftet og utvidet etter at EØS-rådet i 1995 vedtok en felleserklæring om saken. EØS/EFTA-landene blir dessuten invitert til å slutte seg til EUs erklæringer på det utenrikspolitiske området.

Utover EØS-rammen er Norge knyttet til EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk gjennom ESDPs tredje­landsordninger og forbindelser med NATO. Når justissamarbeidet i EU i økende grad sees i sammenheng med FUSP, kan også Schengen-samarbeidet sies å ha blitt et norsk tilknytningspunkt til FUSP.

Holdningen i EU er gjennomgående positiv til det utenrikspolitiske samarbeidet med Norge, blant annet på bakgrunn av de positive erfaringene fra Balkan og Midtøsten. Koordinering med EU har gitt Norge flere muligheter som internasjonal aktør og har bidratt til at man har kunnet spille en viktig rolle blant annet i arbeidet med Stabilitetspakten for Sørøst-Europa. I enkelte multilaterale fora, som for eksempel OSSE og WTO, foregår et nært og gjensidig nyttig samarbeid mellom Norge og EU. Regjeringen vil søke å utvikle samarbeidet i multilaterale fora videre, og i den sammenheng vektlegge FN og FNs særorganisasjoner, samt Europarådet.

EØS/EFTA-landene har imidlertid ingen privilegert posisjon i forhold til EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. I Europa prioriterer EU kandidatlandene som utenrikspolitiske partnere.

Det er en utfordring for EØS/EFTA-landene at hastigheten i EUs utenrikspolitiske beslutningsprosesser er høy og at EØS/EFTA-landene gjerne blir informert om nye EU-initiativ på et sent stadium. Den tverrsektorielle tilnærmingen man i økende grad ser fra EU-siden, der forskjellige saksområder som handel, utvik­lingsbistand, justisspørsmål, innvandringsspørsmål, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk sees i sammenheng, betyr dessuten at antallet aktører som må involveres i norske beslutningsprosesser er større enn før. Regjeringen arbeider for å møte disse utfordringene, blant annet ved å styrke dialogen med det fungerende og det påtroppende EU-formannskap, og, ikke minst, med de nordiske EU-landene.

De samarbeidsordninger som er utviklet med ESDP har ingen direkte forbindelse til EØS. Her står man overfor flere utfordringer. For det første er det viktig for Norges medvirkning i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk at det blir etablert gode løsninger for samarbeidet mellom EU og NATO, herunder når det gjelder vilkårene for EUs anvendelse av NATOs ressurser i en krisehåndteringsoperasjon. Dette henger nært sammen med utviklingen av tredjelandsordninger for konsultasjoner og deltakelse i EU-ledede operasjoner.

Toppmøtet i Nice i desember 2000 vedtok konsultasjonsordninger for EUs kandidatland samt for Norge og Island (EU pluss 15) og for de europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU (EU pluss 6). Det er lagt opp til minst to konsultasjonsmøter pr. halvår mellom EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komité (PSC) og henholdsvis de 15 og de 6, foruten minst ett ministermøte. Samarbeidet om sivil krisehåndtering skjer i EU pluss 15-format. Kontaktordningene vil bli intensivert under kriser og der operasjoner planlegges og gjennomføres. Beslutningen om å iverksette en operasjon vil imidlertid bli tatt av EUs medlemsland alene. EUs råd eller den utenriks- og sikkerhetspolitiske komité vil likeledes alene ha ansvaret for overordnet strategisk ledelse og politisk kontroll. Gjennom bidragsyterkomiteen vil land som ikke er med i EU, men som deltar med betydelige ressurser, ha de samme rettigheter og plikter som EU-land i den daglige ledelse av en operasjon.

Norge har gitt tilsagn om at Forsvarets internasjonale innsatsstyrke med en personellramme på om lag 3500 og en politistyrke med en personellramme på 80 vil kunne stilles til rådighet for EU-ledede krisehåndteringsoperasjoner.

Etter åtte års erfaring kan det slås fast at EØS-avtalen i hovedsak har oppfylt de forventninger som er angitt i avtalens artikkel 1, formål og prinsipper. Avtalen har bidratt til en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Fritt varebytte og fri bevegelighet for tjenester, personer og kapital er med enkelte unntak (handel med fiskeprodukter og landbruksvarer) oppnådd og blir praktisert på en tilfredsstillende måte. Et system som sikrer at konkurransen ikke vris og at reglene overholdes på samme måte, er opprettet og fungerer tilfredsstillende. Et nærmere samarbeid på andre områder, slik som forskning og utvikling, miljø, utdannelse og sosialpolitikk er etablert og gir gode resultater. Sammenfatningsvis kan det sies at EØS-avtalen har vist seg robust og funksjonsdyktig, og den har vist sin styrke ved å sikre norsk industri likeverdig adgang til EUs indre marked og ved å skape grunnlag for et bredt samarbeid til gjensidig nytte mellom EU-landene og EFTA-landene som deltar i EØS-samarbeidet.

En svakhet ved avtalen er at den gir Norge begrenset innflytelse på utviklingen av det som blir felles regelverk.

I den videre forvaltning av EØS-avtalen står man overfor enkelte viktige problemstillinger som har bakgrunn i utviklingen i EU. Men de utfordringer Norge møter i sitt forhold til EU, finnes i stor grad på områder som EØS-avtalen ikke dekker, og heller ikke var ment å dekke.