2. Politiets overvåkingstjeneste (POT)
Utvalget har i 2001 gjennomført 6 inspeksjoner i OVS. Det er gjennomført inspeksjon av POTs Regionsentral Midt-Norge, og av POT-enhetene i Nordmøre, Telemark og Senja politidistrikt. Det er videre avholdt tre møter i OVS for å få orientering om saker og gjennomgå dokumenter.
Utvalget har i 2001 mottatt 20 klager fra enkeltpersoner, mot 13 i 2000. Samtlige saker er undersøkt sentralt i OVS, og i lokale ledd der utvalget har funnet grunn til det. Det er ikke funnet kritikkverdige forhold i disse enkeltsakene, når det sees bort fra Viksveen-saken.
Overvåkingstjenestens registrering av personopplysninger er en viktig kontrolloppgave. Dels er utgangspunktet enkeltsaker, dels tas spørsmål opp på generelt grunnlag. Også i 2001 har utvalget brukt mye tid på spørsmål som angår registrering og arkivering av personopplysninger. Dette gjelder bl.a. tersklene for registrering i tjenestens sentrale arbeidsregister NCR, hvilke nedtegnelser som er å anse som registreringer, regler og rutiner for sletting av uaktuelle registreringer, regler og rutiner for utlevering av personopplysninger til samarbeidende tjenester, bruk av lokale arbeidsregistre, og håndtering av gammelt arkivmateriale. Utvalget har orientert nærmere om følgende problemstillinger:
– Arbeidsregistre i OVS utenfor NCR
– Kriterier og terskler for registrering av høyreekstreme
– Personopplysninger i tekstfiler
– Slettingsrutiner
– Utlevering av personopplysninger til utenlandske samarbeidende tjenester.
– Lokale arbeidsregistre
– Emnearkivet i OVS.
Videre har utvalget redegjort for opprettelsen av et "Erfaringsarkiv for forsvarere" som fysisk er lokalisert i EOS-utvalgets lokaler. Det utarbeidet retningslinjer for innhold og bruk av et slikt arkiv. Ordningen vil bli evaluert etter et års drift.
I forbindelse med meldingen for 2000 omtalet utvalget "Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI)" som er et felles prøveprosjekt mellom EOS-tjenestene, for detektering og varsling av autoriserte inntrengningsforsøk i samfunnsviktige datasystemer. Enkelte sentrale private bedrifter og offentlige etater er (på frivillig basis og etter avtale) tilknyttet systemet. I 2001 har utvalget med sakkyndig bistand fullført gjennomgåelsen av systemet. Det synes å være små muligheter for å misbruke systemet til å hente ut innholdsinformasjon.
Videre redegjør utvalget nærmere for problemstillingene rundt "Bruk av utvist person som kilde". I forbindelse med gjennomgang av en etterforskingssak, så utvalget at POT benyttet som kilde en person som var vedtatt utvist på grunn av en narkotikadom. Vedkommende regionsentral hadde bedt utlendingsmyndighetene vurdere å omgjøre utvisninsgvedtaket på grunn av kildens nytteverdi. Saken reiste spørsmål både om forholdet til utlendingsmyndighetene, og til den lokale POT-enheten som samtidig var utlendingsavsnitt med ansvar for å gjennomføre utvisningsvedtak. Spørsmålene ble tatt opp med OVS, som ga uttrykk for at det ikke er noe formelt til hinder for at opplysninger formidles fra POT til utlendingsmyndighetene fordi tjenesten har en interesse i at en utlending får opphold eller ikke utvises selv om vilkårene i utlendingsloven er til stede. Men OVS understreket at det skal tungtveiende grunner til før en slik henvendelse gjøres, og at beslutningen må fattes på overordnet nivå. Det foreligger ikke skrevne retningslinjer for kontakten mellom tjenesten og utlendingsmyndighetene, men at det er påbegynt et generelt arbeid gjennom Justisdepartementet for å avklare dette. OVS hadde ikke indikasjoner på at effektuering av utvisningsvedtak nedprioriteres fordi den utviste har kildeverdi. I den konkrete saken mente OVS det var gått frem på korrekt måte.
Det er vesentlig at POT er seg bevisst den tyngden som vil bli oppfattet å ligge i en henstilling fra en tjeneste som har ansvaret for rikets sikkerhet, og derfor stiller strenge krav til forhåndsvurdering og formen på eventuelle henvendelser. Slik regionsentralens brev var utformet, og på bakgrunn av det svaret OVS ga, fant utvalget ikke grunnlag for å rette kritikk mot tjenesten for behandlingen av den konkrete saken, eller for å foreta videre undersøkelser. Utvalget ba om å bli orientert når arbeidet med å lage regler for kontakten mellom POT og utlendingsmyndighetene er sluttført.
Utvalget viser i forbindelse med "Kvaliteten på opplysninger til bruk ved personkontroll" til et tilfelle hvor opplysninger POT hadde mottatt fra en samarbeidende tjeneste om at en utenlandsstudent hadde hatt kontakter med en terrororganisasjon ble sendt klareringsmyndigheten uten nærmere kommentarer og førte til at sikkerhetsklarering ble nektet. Da vedkommende klaget, ba FO/S om nærmere informasjon fra POT, som svarte at opplysningene i dag neppe var av interesse i en sikkerhetsmessig vurdering. Vedkommende fikk etter det medhold i klagen, og klarering ble gitt. Utvalget tok opp med POT om det ikke burde ha vært gitt en slik kommentar allerede da opplysningene ble gitt klareringsmyndigheten. Tjenesten mente imidlertid at det kunne bryte med deres rolle i personkontrollen dersom de ga føringer for klareringsmyndighetenes avgjørelser. I avsluttende brev til OVS bemerket utvalget bl.a.:
"…
Det synes derfor å være viktig for å unngå gale avgjørelser at OVS sier fra hvis opplysningene vurderes å være av mindre betydning. Det er vanskelig for utvalget å se at en slik type vurdering fra OVS sin side, av egne opplysninger, kan ha noen implikasjoner for rollefordelingen mellom POT og klareringsmyndighetene i personkontrollsammenheng.
Utvalget finner at saken gir grunn til å påpeke betydningen av at de opplysningene OVS gir, gjør klareringsmyndighetene i stand til å foreta en korrekt sikkerhetsmessig bedømmelse."
POT startet høsten 1998 formell etterforsking mot Stein Viksveen på grunn av mistanke om spionasje til fordel for det tidligere DDR. Viksveen var korrespondent i Brüssel for Stavanger Aftenblad, og gjennom samarbeidsavtale også for Bergens Tidende og Adresseavisen. Den 19. oktober 1999 fikk POT tilgang til journalutskrifter fra arkivet til DDRs utenlandsetterretning, som ble ansett å styrke mistanken mot Viksveen. Samtidig antok POT at et eventuelt straffeansvar etter straffeloven § 90 kunne være foreldet 10 år etter Berlinmurens fall, dvs. 9. november 1999, og det ble besluttet å ta ut siktelse for å avbryte foreldelsesfristen. Man valgte å gjøre dette gjennom en begjæring om ransaking av Viksveens bolig i Stavanger, samt hans bolig og kontor i Brüssel. Begjæringene ble tatt til følge av Oslo forhørsrett 25. oktober 1999 hva gjaldt Brüssel, og av Stavanger forhørsrett 1. november 1999 for boligen der.
Etter en omfattende etterforsking henla riksadvokaten saken 22. november 2001 på grunn av bevisets stilling. Kort tid senere mottok utvalget klage fra Stein Viksveen, fra Stavanger Aftenblad og de samarbeidende avisene, og fra Norsk Redaktørforening. De to sistnevnte klagene rettet seg mot POTs fremgangsmåte ved ransakingen av Viksveens kontor i Brüssel, og tjenestens håndtering av beslag som ble gjort under ransakingen der. Klagen fra Viksveen omfattet i tillegg til dette også andre sider ved saken.
Etter først å ha mottatt muntlige orienteringer fra POT, og fra Viksveens advokat Atle Helljesen, ba utvalget tjenesten om skriftlig uttalelse til de anførslene som var fremsatt vedrørende ransaking og beslag. Utvalget tok også opp problemstillinger omkring presselekkasjer i saken, og om samarbeidet mellom tjenesten og overordnet påtalemyndighet.
Utvalget fant at det var grunn til å rette kritikk mot POT for flere forhold med tilknytning til håndteringen av beslaglagt materiale, og avsluttet saken med et brev til tjenesten hvor grunnlaget for kritikken ble nærmere redegjort for. I eget brev ga utvalget uttalelse til de spørsmålene som var reist angående presselekkasjer og forholdet til overordnet påtalemyndighet. Begge brev følger som vedlegg til denne meldingen. Utvalget har redegjort for de viktigste punktene i saken, herunder:
– Anførsler om plikt til å tilkalle og underrette redaktøren i Stavanger Aftenblad
– Øvrige anførsler om beslagshåndteringen
– Forholdet til overordnet påtalemyndighet
– Presselekkasjer
Avslutningsvis har utvalget knytte enkelte kommentarer til et par andre spørsmål som har vært reist i Viksveens klage, og i den offentlige debatten om saken. Disse forhold er ikke er tatt opp med POT.
Når det gjelder tjenestens løpende informasjon til utvalget om saken når den var under behandling, fikk utvalget i inspeksjoner i OVS muntlige orienteringer om status og fremdrift. Orienteringene av generell karakter var i tråd med utvalgets ønske, ut fra prinsippet om at utvalgets kontroll skal være etterfølgende.