Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen, viser til at den fikk forslaget til behandling 21. mars 2002 og at den senere besluttet å behandle det sammen med Revidert nasjonalbudsjett 2002, jf. St.meld. nr. 2 (2001-2002) og St.prp. nr. 63 (2001-2002). Komiteen viser videre til at dokumentet er forelagt finansministeren til uttalelse og til svarbrev av 26. april 2002, som er vedlagt innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil vise til at det allerede er etablert en ordning med kjøp av helsetjenester for sykepenger i regi av trygdeetaten. Denne ble landsdekkende fra 2000 og 6 608 personer ble dette året hjulpet av ordningen. Disse medlemmer vil peke på at i denne ordningen er det ingen tegn til at personer med høy inntekt og høy status prioriteres. Disse medlemmer mener at det er av stor betydning at ordningen er universell og ikke avhengig av den enkeltes lommebok eller bosted.

Disse medlemmer vil understreke at mangelen på helsepersonell innebærer at all oppbygging av privat helsetjeneste utenfor helseforetakenes planer, vil skjerpe konkurransen om og prisen på helsepersonell og forsterke mangelen på helsepersonell. Disse medlemmer ser at private tilbud vanligvis bare etableres i de største byene, og at det fører til enda større vanskeligheter med å fordele personell det er mangel på til det regionale og desentrale helsevesenet. Disse medlemmer ønsker en helsetjeneste som er tilgjengelig for alle etter behov og ønsker ikke et skattesystem som oppmuntrer til skjev fordeling av helsetjenester.

Disse medlemmer mener at det er sannsynlig at det er velutdannede, høytlønte mannlige arbeidstakere som vil nyte godt av ordningen med privat behandlingsforsikring. Disse medlemmer mener at det er dårlig fordelingspolitikk å gi skattelette til denne gruppen.

Disse medlemmer mener at forslaget bryter med etablerte regler for beskatning, der hovedregelen er at alle typer inntekt skal beskattes. Disse medlemmer vil peke på at ordningen dessuten fører til ulik behandling av skattytere. En skattyter som får behandlingsforsikring fra sin arbeidsgiver får skattelette, mens en skattyter som tegner denne forsikringen selv ikke får denne skatteletten.

Disse medlemmer viser til at finansminister Per-Kristian Foss i brev 8. mai 2002 gir uttrykk for at han er enig i at "det vil ha positive effekter å innføre en ordning med fritak for beskatning av arbeidsgivers betaling for behandling av ansatte". Av brev fra Per-Kristian Foss den 12. juni 2002 framgår det imidlertid at det ikke er lett å dokumentere denne positive effekten. I brevet heter det nemlig at det er meget vanskelig å gi anslag for effekter ved endringer i skatteregler for behandlingsforsikring. Departementet finner det ikke forsvarlig å gi et konkret anslag. Disse medlemmer konstaterer derfor at flertallet velger å bruke et virkemiddel de ikke helt vet om vil redusere sykelønnsutbetalingene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til budsjettavtalen med Fremskrittspartiet, omtalt under punkt 1.2 i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) - om Fremskrittspartiets subsidiære støtte til Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett 2002 med de endringer som følger av avtalen. Disse medlemmer vil derfor stemme for forslaget fra representantene Siv Jensen og Harald T. Nesvik om skattelettelse ved tegning av privat behandlingsforsikring for å redusere sykefravær og sykelønnsutbetalinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at skattestimuli i mange sammenhenger bidrar til en mer kostnadseffektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Selv om det offentlige helsetilbudet er selve fundamentet, vil private ordninger bidra til å avlaste det offentlige helsevesen og bidra til å redusere køer, sykefravær og dermed også kostnader knyttet til sykefravær.

Etter disse medlemmers oppfatning vil kombinasjonen av det offentlige helsetilbud og privat helseforsikring samlet sett gi en effektiv utnyttelse av ressursene i helsesektoren. Helseforsikring øker enkeltmenneskers og arbeidstakernes generelle trivsel og trygghet. Videre økes også næringslivets og offentlig sektors effektivitet ved at enkeltpersoner får rask behandling og slipper lang ventetid. Helseforsikringer åpner også for at det voksende tilbudet av private helsetjenester blir tilgjengelig for folk flest, ikke bare for mennesker med særlig god økonomi.

Etter disse medlemmers oppfatning bør man ønske velkommen tiltak som samlet bidrar til å redusere ventetiden i det offentlige helsevesen, noe privat helseforsikring vil bidra til.

Tegning av privat helseforsikring i dag anses for å være en fordel som dermed er skattepliktig. Gir man skattefritak for slike ordninger, vil det bidra til at statens utgifter til behandling av syke mennesker blir lavere enn det brutto provenytap man får som følge av skattelettelsen. Disse medlemmer vil også presisere at slik skattelette selvsagt også skal gis til skatteytere som tegner privat helseforsikring på egen hånd uten at arbeidsgiver er involvert.

Disse medlemmer viser videre til at utgiftene knyttet til sykefravær er stigende, blant annet fordi gjennomsnittlig tid i sykehuskø i Norge er alt for lang.

Disse medlemmer mener det isolerte provenytap for staten er relativt lite ved å innføre slikt skattefradrag, samtidig som staten vil spare betydelige beløp i sykepengeutbetalinger og behandlingskostnader ved sykehusene.

Disse medlemmer viser til finansministerens svarbrev til finanskomiteen av 8. mai 2002 hvor det skrives:

"Jeg er enig i at det vil ha positive effekter å innføre en ordning med fritak for beskatning ved arbeidsgivers betaling for behandling av ansatte. (…) I et brev til finanskomiteen av 26. april 2002 varslet jeg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag om at arbeidsgiver innenfor visse rammer skal kunne tilby sine ansatte dekning av kostnader til behandling uten at denne fordelen blir gjenstand for beskatning, verken på arbeidsgivers eller arbeidstakers hånd."

Disse medlemmer viser videre til Innst. S. nr. 250 (2000-2001), innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad Haugland, Siv Jensen, Per-Kristian Foss og Terje Johansen om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom. I daværende Storting hadde ikke Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre flertall, noe som medførte at forslaget ble nedstemt mot disse partiers stemmer. I Sem-erklæringen er det uttrykt positiv vilje til å gjennomføre dette nå, noe som selvsagt støttes av disse medlemmer.

Disse medlemmer regner derfor med at Regjeringen snarlig vil følge dette opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ser at det praktisk sett vil være vanskelig å innføre slikt fritak allerede fra 1. juli 2002 som forslagsstillerne foreslår, og flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 legge frem forslag om å unnta private behandlingsforsikringer for arbeidsgiveravgift og personskatt med virkning fra 1. januar 2003."

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil vise til brev fra Finansdepartementet til Senterpartiets stortingsgruppe datert 2. november 2001 med svar på spørsmålet "Hvor mange årsverk går tapt på grunn av venting i helsekø?" I dette brevet er "Unødig venting" definert som venting ut over 4 uker, og departementet anslår det samlede antall årsverk som går tapt på grunn av unødig venting i helsekø til om lag 7 300. Disse medlemmer er opptatt av at all "unødig venting" blir eliminert ved at kapasiteten i det offentlige helsevesen bli utbygget og bedre utnyttet. Disse medlemmer mener at de investeringer og driftsmidler som trengs for å oppnå dette, vil spare samfunnet for store kostnader, minske arbeidslivets kostnader og inntektstap, samt redusere det presset i norsk økonomi som mangel på arbeidskraft fører med seg. Bevilgninger til dette formål må derfor kunne regnes som "ikke inflasjonsdrivende". Disse medlemmer vil følge opp dette resonnement med forslag til økte bevilgninger ved behandling av Revidert Nasjonalbudsjett.