Vedlegg 1: Brev fra Olje- og energidepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 28. mai 2002
Det vises til brev 22. mai 2002 fra komiteen vedrørende ovenstående. Under henvisning til mine svar 16. mai d.å. på tidligere spørsmål fra komiteen, ønskes svar på ytterligere spørsmål. Disse følger nedenfor.
1. I svar på spørsmål om GFU-saken og EU-kommisjonens behandling av denne (nr. 1) avvises en eventuell sammenheng med Gassmarkedsdirektivet - Dersom EU-kommisjonen går til sak og gir bøter på 30 til 50 mrd kroner - kan det tenkes å ha noen betydning for vårt samarbeid med EU på andre områder?
Skulle Kommisjonen komme til å fatte et negativt vedtak i GFU-saken der bøter ilegges de selskaper som er adressater for Kommisjonens klageskrift, vil det være et uttrykk for at Kommisjonen mener disse selskapene har begått brudd på gjeldende konkurranseregler. Disse konkurransereglene har Norge forpliktet seg til å følge gjennom sin tilslutning til EØS-avtalen. Som sådan vil et eventuelt pålegg om bøter være en del av de spilleregler som gjelder for det indre marked innenfor EØS-området. I et slikt tilfelle må det antas at selskapene som eventuelt ilegges bøter som nevnt, vil følge de prosedyrer som gjelder for å prøve Kommisjonens vedtak. Dette vil eventuelt være i form av saksanlegg for EF-domstolen.
Norge har som kjent tilkjennegitt overfor Kommisjonen at saken mot selskapene etter norsk syn eventuelt burde vært reist mot den norske stat, og en har i denne forbindelse bedt om at saken må legges til side. Den norske stat har samtidig bedt om, og blitt akseptert av Kommisjonen som såkalt interessert tredjepart. Et negativt vedtak vil bli påanket av selskapene, og som interessert tredjepart vil norske myndigheter også måtte ha en tett oppfølging av en slik ankesak. Saken vil kunne pågå i lang tid fremover.
GFU-saken er ennå ikke avsluttet fra Kommisjonens side, og det er derfor ikke på det nåværende tidspunkt mulig å si noe nærmere om eventuelle reaksjoner fra norsk side på et negativt vedtak i konkurransesaken. Skulle saken versere i lengre tid, vil den likevel kunne få en negativ innvirkning på det generelle kaka mellom Norge og EU. Jeg kan imidlertid ikke se at et negativt vedtak fra Kommisjonen, som altså vil være i samsvar med de prosedyrer Kommisjonen anvender i konkurransesaker, skulle kunne få særskilt betydning for Norges forhold til EU i andreenkeltsaker.
2. I svar på spørsmål om direktivets intensjon om rimeligere gass for EU som kjøper, samtidig som betydningen overfor Norge er minimal (nr. 7), svares det ikke konkret på hovedspørsmålet: Betyr aktte i realiteten at EUs intensjon med direktivet ikke er oppnådd? - Og om så er tilfellet, er det derfor det er spekulativt å snakke om et årlig tap på 10 mrd kr (nr. 3) ?
Den intensjonen om reduserte gasspriser som komiteen trekker frem, fremgår ikke av direktivet selv, men er uttalt muntlig av Kommisjonen. Av direktivet fremgår det at siktemålet med direktivet er å etablere et indre gassmarked basert på konkurranse. Markedsliberalisering er derved direktivets hovedintensjon. En forventet effekt av slik liberalisering har vært reduserte priser til forbruker.
Liberaliseringen i det europeiske gassmarkedet er kommet godt i gang, Det er likevel vanskelig å si noe håndfast om årsaken (e) til dette. Bildet er komplisert, og gjennomføringen av gassmarkedsdirektivet må antas å være ett av flere elementer som har betydning i denne forbindelse. Andre elementer som bidrar til liberaliseringen er tiltak i enkeltstater, og på selskapsnivå. Som jeg har påpekt i mine tidligere svar, er det foreløpig ikke grunnlag for å si at gassprisene derved er redusert i særlig grad. Isolert sett vil dette faktum neppe kunne anses som basis for antakelser om hvorvidt EUs intensjon med direktivet er oppnådd eller ikke.
Når det gjelder spørsmålet om en kvantifisering av et mulig tap for Norge som følge av en eventuell prisreduksjon på gass, vil jeg på ny påpeke at det synes spekulativt å legge bestemte tall til gran. Dette må iallefall gjelde all den tid det ikke kan pekes på noen entydig tendens til at gassprisene i Europa vil reduseres. I så måte har en heller intet grunnlag for å konkretisere noe tall.
3. I svar på spørsmålet om muligheten til en eventuell tilslutning til produsentorganisasjoner som OPEC (nr. 6), vites ikke om dette er i strid med konkurransereglene i EU; men problemstillingen avvises fordi medlemskap i for eksempel OPEC "... ikke er noen aktuell problemstilling: Flere, bl.a. tidligere statsminister Kåre Willoch, har tatt til orde for et tettere samarbeid med organisasjonen. Et samarbeid med Gas Exporting Country Forum (GECF) ville, om organisasjonen formelt blir opprettet, havne i samme kategori som OPEC. - Vil det ikke være naturlig at Norge har klarhet i hvilet spillerom vi som olje- og gassproduserende nasjon har, før vi går videre i en felles integrering av lovverk med EU (som etterspør olje og gass) - og at Stortinget er klar over eventuelle konsekvenser?
Som suveren stat er det min oppfatning at Norge på helt generelt grunnlag ikke på noe tidspunkt har ønsket å slutte seg til noen produsentorganisasjon (som de nevnte) som vil kunne legge forpliktende føringer på nasjonale beslutninger om produksjonsnivå og -tempo. Denne retten til ressursforvaltning er eksklusiv for enhver suveren stat og kan bare begrenses ved avtale med andre stater. Slike avtaler blir først bindende for landet når nasjonalforsamlingen har godkjent dem.
EØS-avtalen er et eksempel på en folkerettslig avtale som Norge er part i, og som legger visse føringer på hva som vil kunne være mulig for Norge å gå inn på av samarbeid med stater utenfor EØS-området. Ett element i EØS-avtalen er at Norge derved har akseptert å etterleve konkurransereglene i EU/EØS. Disse forbyr bl.a. (EØS-avtalens artikkel 53) selskaper å opptre samlet i markedet, i den grad dette kan tenkes å påvirke konkurransen i medlemslandene. Stater som etter avtalen er forpliktet til å påse at konkurransereglene etterleves (d.e. samtlige EU-medlemmer samt EFTA-statene i EØS), er etter EØS-avtalens 59 forpliktet til å påse at selskaper ikke pålegges ordninger som er i strid med konkurransereglene.
Spørsmålet om gassmarkedsdirektivets gjennomføling i Norge vil ikke ha noen sammenheng med, eller innvirkning på de generelle folkerettslige forpliktelser som Norge har påtatt seg ved sin tilslutning til EØS-avtalen. Disse folkerettslige forpliktelsene vil bestå uaktet innlemmelsen av gassmarkedsdirektivet i EØS-avtalen og vil på selvstendig grunnlag, og på basis av de regler som følger av EØS-avtalen måtte vurderes i forhold til eventuelle senere ønsker om samarbeid med andre land og organisasjoner.
4. I Nationen 06.05.02 skriver Senterpartiets nestleder Åslaug Haga; "Å godta gassmarkedsdirektivet er bananrepublikk politikk". Siden det ikke er problematisert i selve St.prp. nr. 42 (Gassmarkedsdirektivet), - hva er hovedargumentasjonen for at Regjeringen ikke mener det er nødvendig å nedlegge veto mot direktivet?
Etter at direktivet ble vedtatt i EU sommeren 1998, ble EFTA statene i EØS invitert til å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Dette er EFTA statene i EØS forpliktet til gjennom EØS-avtalens artikkel 102, som forutsetter at ny sekundærlovgivning for EUs indre marked skal gjøres til en del av EØS-avtalen - som hovedregel samtidig som den nye sekundærlovgivning får anvendelse i EU.
Gassmarkedsdirektivet er ett element i EUs måte å organisere det indre energimarked på. Som jeg også tidligere har presisert, vil norsk petroleumsvirksomhet påvirkes marginalt av at direktivets oppstrømsregler gjennomføres i Norge. I og med at vi pr. i dag har en meget liten nedstrømssektor, vil direktivet heller ikke få konsekvenser av betydning for denne sektoren i Norge. Nedstrømssektoren vil nå enkelt kunne bygges opp i samsvar med direktivets regler.
Komiteen synes gjennom sitt spørsmål å tilkjennegi en presumpsjon om at Norge, ved eventuelt å nekte å akseptere direktivet som en del av EØS-avtalen, vil kunne påvirke liberaliseringen av gassmarkedet i Europa. Som det følger av det foregående, medfører en slik antakelse ikke riktighet. I forholdet mellom Norge og EU er det essensielle således at Norge sompart i EØS-avtalen har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre sekundærlovgivning for det indre marked i sin nasjonale lovgivning. Både den forrige og den nåværende regjering vurderte gassmarkedsdirektivet som EØS-relevant og har derved verken ansett det nødvendig eller ønskelig å nekte aksept av direktivets innlemmelse i EØS-avtalen.
5. Til Nationen 08.02.02, i forbindelse med bl.a. trusselen om milliardbøter fra EU, nedlegging av GFU og nasjonalt løft i energipolitikken, sier lederen av Stortingets finanskomite Siv Jensen følgende: "La oss tenke oss grundig om også når det gjelder næringens rammebetingelser. Hadde dette vært en enkeltsak, hadde vi løst den for lenge siden. Nå må vi gjennomgå hele vår energipolitikk og ikke ensidig akseptere lesninger diktert av andre." Hun understreker at Norges hovedoppgave er å forvalte vår felles nasjonalformue på en best mulig måte.
Noe i samme retning uttrykker også BI-professor Svein Andersen i Nationen 07.02 02. "Men dette krever en mer helhetlig politikk og strategisk tenkning. Vi må rett og slett livre oss å leve med at det er en permanent interessekonflikt mellom EU og Norge i energispørsmål".
- Er Statsråden enig i at det er behov for en mer helhetlig politikk og strategisk tenkning for å behandle vår nasjonalformue på en best mulig måte, evt, når vil dette bli tatt opp?
Jeg er av den klare oppfatning at norsk petroleumspolitikk fullt ut har vært - og fortsatt er - basert på helhetlig og strategisk tenkning. Det er korrekt som Siv Jensen påpeker i nevnte innlegg i Nationen, at det siden 1965 har vært et grunnleggende prinsipp at olje- og gassressursene på norsk kontinentalsokkel skal forvaltes slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Alle elementer i norsk petroleumspolitikk har til enhver tid vært knesatt nettopp for å påse etterlevelse av dette bærende prinsippet. Jeg ser derfor ikke noe poeng ved nå - etter 35 år - å drøfte noe behov for om norsk petroleumspolitikk skal baseres på en helhetlig og strategisk tenkning. De verdier som er sikret for det norske samfunn gjennom petroleumsvirksomheten i disse årene, hadde aldri kunnet bli av det omfang vi i dag ser uten meget nøye styring og helhetstenkning fra norske myndigheter gjennom hele denne perioden.
Jeg oppfatter også dette spørsmål fra komiteen slik at det bygger på en oppfatning om at Norge vil kunne påvirke liberaliseringen i EU. Som jeg også tidligere har fremhevet, er dette ikke korrekt. EUs indre energimarked generelt, herunder gassprisene, vil utvikle seg uten hensyn til om Norge gjennomfører gassmarkedsdirektivet i nasjonal lovgivning eller ikke.
Generelt vil jeg si at utviklingen i det europeiske gassmarked har vært preget av et langsiktig interessefellesskap mellom produsenter og konsumenter. EUs egne analyser indikerer en sterk vekst i gassforbruket fremover. En slik vekst vil ikke realiseres med mindre produsentene oppnår tilstrekkelige vilkår til å forsvare ytterligere investeringer. Jeg er derfor optimistisk mht at det også i en mer liberalisert verden vil foreligge et klart interessefellesskap mellom EU og Norge.
Spørsmålet fra komiteen synes også 4 være basert på en forestilling om at Norge bør slutte å produsere gass for eksport til markedet, dersom EUs tiltak for å liberalisere energimarkedet ikke passer Norges behov fullt ut. En slik utvikling er imidlertid ikke noe realistisk alternativ. Utfordringen for norske myndigheter er tvert imot å sikre at forholdene ligger til rette for høyest mulig verdiskaping fra de norske olje- og gassressursene - i lys av, og under hensyntagen til den pågående markedsliberalisering i EU.
På dette grunnlag anser jeg ovennevnte utsagn fra professor Svein Andersen for lite nyansert.
Vår erfaring er således at Norge, på tross av mange intense debatter om viktige energispørsmål, også anses som svært viktig for EU i energispørsmål. Over tid er jeg trygg på at Norge og EU i fellesskap vil komme frem til løsninger på energisektoren som er gjensidig akseptable både for produsent og konsumentinteressene. Dette er helt nødvendig på basis av den gjensidige avhengighet mellom disse. EU-kommisjonen er også klar over det.
Dette er også årsaken til at Russland, som står utenfor både EU og EØS, nå er i diskusjoner med EU om tilpasninger i sine systemer for gasseksport for å gjøre dem bedre i samsvar med den liberalisering som skjer i EUs indre energimarked. Dette viser samtidig at Norge, dersom vi hadde stått utenfor EØS-avtalen, heller ikke ville stått fritt til selv å bestemene fullt ut - og i full isolasjon fra EUs behov og synspunkter - hvordan norsk gasseksport til EU skulle skje i tiden fremover.