Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Silja Ekeland, Ivar Kristiansen og Egil Hestnes, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Svein A. Roseth og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, viser til St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil innledningsvis peke på at statens eierrolle er blitt endret. Statlig eierskap var i visse selskaper opprinnelig et virkemiddel for å sikre statlig styring og kontroll over viktige deler av norsk næringsliv. En rekke forhold, bl.a. globaliseringen og handels- og folkerettslige forpliktelser har imidlertid endret forutsetningene for den eierrollen som staten kan spille. Samtidig blir det særlig viktig, spesielt for små land som Norge, å legge forholdene til rette slik at vi gjennom langsiktige industrielle eiere kan sikre verdiskaping og utvikling av arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at denne utviklingen gjenspeiles i de endringene Regjeringen har gjort når det gjelder organiseringen av det statlige eierskapet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at i forbindelse med behandlingen av Nærings- og handelsdepartementets budsjett for 2002, jf. Budsjett-innst. S. nr. 8 (2001-2002) viste et flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, til at Stortinget ved en rekke anledninger de siste årene hadde tatt stilling til omfanget av statlig eierskap i enkelte norske industriselskaper. Flertallet uttalte videre at

"man vil understreke betydningen av at Stortinget på et mer prinsipielt grunnlag får drøfte problemstillinger knyttet til utøvelsen og omfanget av statlig eierskap før det gis nye tilsagn om endringer i statens eierposisjoner. Spørsmål som flertallet mener bør drøftes videre er bl.a. hvordan staten kan utøve et mer profesjonelt eierskap, hvordan det kan sikres et aktivt privat eierskap og hvordan norske institusjonelle investorer kan utvikles.

Flertallet mener det heller ikke kan utelukkes at særlige situasjoner kan oppstå som kan aktualisere salg av eierandeler eller utvanne eierskapet i andre selskaper. Flertallet forutsetter at Regjeringen eventuelt kommer tilbake til Stortinget med dette på egnet måte."

Flertallet fremmet følgende forslag:

"Det tas stilling til forslag om å gi Regjeringen fullmakt til salg av statens aksjer slik det foreslås i St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002), gjengitt i forslag til vedtak XII først etter at Stortinget har behandlet Regjeringens bebudede eierskapsmelding."

Forslaget ble vedtatt med 58 mot 38 stemmer.

Flertallet vil imidlertid understreke at selv om statens eierrolle er endret, betyr de økte krav til kunnskap og kompetanse at behovet for en aktiv offentlig politikk ikke nødvendigvis blir mindre i kunnskaps­økonomien enn i industrisamfunnet. I flere land har staten spilt en aktiv rolle i omstilling til mer kunnskapsintensiv virksomhet. Dette gjelder bl.a. USA og Irland. Betydelige endringer har også skjedd i mange andre land.

Flertallet vil videre peke på at de store oljeinntektene på statens hånd innebærer at Norge står overfor en særnorsk situasjon. Staten vil uansett forbli en stor eier i overskuelig framtid.

Flertallet mener det er viktig at disse utviklingstrekk danner bakgrunn for diskusjonen om den framtidige eierskapspolitikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at detiSem-erklæringen, som er det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen, slås fast at statlige virksomheter ikke skal tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige vilkår som private kan gjøre like godt eller bedre. Disse medlemmer mener at i de fleste tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt eller bedre gjennom utformingen av lovverk, rammebetingelser og utøvelse av kontrollmyndighet, som gjennom statlig eierskap. Disse medlemmer mener derfor at der det ikke foreligger spesielle begrunnelser for statlig eierskap bør staten selge seg ut . Disse medlemmer påpeker likevel at det ikke skal ligge noe pålegg om bruk av fullmakter til å selge seg ned i statlig virksomhet. Gjennomføringen av eventuelle endringer i statens eierandeler i de enkelte selskaper vil særlig ta utgangspunkt i å sikre det enkelte selskaps industrielle og strategiske utvikling - slik at selskapenes arbeidsplasser sikres på best mulig måte - og å ta vare på og utvikle statens verdier.

Disse medlemmer mener det er et generelt trekk at det offentlige eierskapet er blitt mer forretningsmessig motivert. Disse medlemmer viser til at verdien av de statlige aksjepostene på Oslo Børs i dag utgjør rundt 250 mrd. kroner. Disse medlemmer mener at for å sikre at de statlige aksjonærverdiene blir forvaltet best mulig er det viktig at forvaltningen av statlige selskaper får en profesjonell organisering og at de får rammebetingelser som er tilpasset de krav som stilles. Disse medlemmer mener derfor staten må ha et gjennomtenkt og bevisst mål for eierskapet, og klare retningslinjer for forvaltningen.

Disse medlemmer viser til at viktige begrunnelser som har vært fremført for statlig eierskap har vært kontroll med viktige naturressurser, arbeidsplasser i distriktene og virksomhet som har vært oppfattet som statlige oppgaver. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at vi i dag ser at slike hensyn mer og mer blir ivaretatt via lover og forskrifter, konsesjonsbetingelser og andre former for regulering.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i stortingsmeldingen vurderer behovet for statlige eierandeler i hvert enkelt selskap der staten i dag har eierinteresser. Det fremmes således ingen forslag til fullmakter, men anbefalinger om fremtidige rammer for statlige eierandeler. Regjeringen vil først komme tilbake med konkrete forslag til fullmakter etter at Stortinget har gitt sine signaler gjennom behandlingen av eierskapsmeldingen.

Disse medlemmer finner samtidig grunn til å understreke at Regjeringen i vurderingen av hvordan og i hvilket omgang det statlige eierskapet bør reduseres, vil ta nødvendige hensyn til selskapenes forretningsmessige utvikling og ivaretakelsen av statens verdier. Eventuelle fullmakter vil ikke bli benyttet uten at disse hensynene fullt ut er ivaretatt.

Disse medlemmer mener at til tross for at det er en målsetting for Samarbeidsregjeringen å redusere det statlige eierskapet, vil staten ha og beholde eierandeler i norsk næringsliv i lang tid fremover. Disse medlemmer er derfor svært fornøyd med at Regjeringen i meldingen retter oppmerksomheten mot spørsmålet om hvordan staten bør eie. Disse medlemmer vil påpeke at med den beslutningsstruktur staten i dag har, er det svært krevende for departementet som eier å treffe avgjørelser så raskt som ønskelig. Dette har sitt utgangspunkt særlig i konstitusjonelle forhold og kravet om at Stortinget skal treffe avgjørelser i viktige saker. Stadig høyere forandringstakt i bedriftenes markeds- og konkurranseforhold krever at eierne i økende grad deltar i endringsprosesser. Det kan dreie seg om kapitalforhøyelser, fusjoner, fisjoner, mv. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at blant de 16 selskapene hvor NHD forvalter eierinteresser, har det over de siste to årene inntruffet forhold som har krevd aktive eierdisposisjoner i 12 av disse selskapene. Beslutningsstrukturen bør tilpasses på en bedre måte til de krav som stilles til en god utøvelse av eierskap. Dette dreier seg i stor grad om hvilke fullmakter Stortinget er villige til å gi Regjeringen og den konstitusjonelt ansvarlige statsråd.

Disse medlemmer viser til at så lenge staten er deleier i flere av landets største selskaper forventes det at staten stiller krav til selskapets ledelse og er i stand til å fatte raske beslutninger om eierdisposisjoner. Det skal være en klar rollefordeling mellom eier, styret og daglig ledelse, i samsvar med aksjelovens regler. Et hovedprinsipp er at selskapenes virksomhet skal baseres på forretningsmessig drift; de skal være effektive og lønnsomme. Disse medlemmer mener staten skal stille konkrete krav til avkastning og utbytte fra de enkelte bedriftene, og at Regjeringen i denne sammenheng bør legge vekt på å utvikle metoder og rutiner for oppfølging av lønnsomhet og verdiutvikling, samt evaluering av styrende organer i statlig eide selskaper. Gjennom en videreutvikling og skjerping av de krav staten som eier stiller til selskapenes ledelse om utvikling av aksjonærverdier vil selskapene ha press på seg til å være aktive bl.a. i nødvendige endringsprosesser.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner at det sjølvsagt ikkje er eit mål i seg sjølv at staten skal eiga mest mogleg i norsk næringsliv. På den andre side, har den norske staten spela ei sentral rolle i utviklinga av det næringslivet me har her i landet. At staten har vore med også på eigarsida, har vore heilt avgjerande for oppretting og utvikling av mange viktige norske verksemder. Særleg i bransjar som har vore og er svært viktige for Noreg, har statleg engasjement spela ei avgjerande rolle. Etter desse medlemene sitt syn må statleg eigarskap spela ei viktig rolla også i framtidig næringspolitikk. Det er difor ikkje eit mål i seg sjølv at staten skal selja seg ned i norsk næringsliv.

På grunn av store oljeinntekter vil Noreg i lang tid ha rikeleg tilgang på kapital. Gjennom oljefondet vil store delar av denne kapitalen bli plassert i utanlandsk næringsliv. Det bør etter desse medlemene sitt syn vera eit mål at noko av nasjonen sin kapitalrikdom også vert tilgjengeleg for norsk næringsliv.

Desse medlemene vil oppretthalde eit framtidsretta konkurransekraftig næringsliv. Dette næringslivet skal sikra interessante arbeidsplassar for innbyggarane i landet og inntektsgrunnlag for framtidige generasjonar.

For å sikra kontroll med eiga framtid er det viktig at sentrale verksemder vert styrt med ståstad i norsk røyndom. Me må etter desse medlemene sitt syn unngå å bli eit land der næringslivet i for stor grad består av filialar som vert styrt frå utlandet. Landet må ha førande verksemder med sentrale funksjonar som hovudkontor og FoU-verksemd lokalisert i Noreg. Det er bare eigarskap som gir grunnlag for slik styring, og Noreg har som nasjon no finansiell handlefridom til å sikra det nødvendige eigarskapet. Svært stor del av den norske sparinga skjer på statleg hald og den finansielle "muskelen" er konsentrert hos staten. Privat norsk eigarskap er avgrensa. Det er difor no bare eit aktivt statleg eigarengasjement som kan sikra det nødvendige eigarskapet. Dette står ikkje i motstrid til at ein på sikt kan byggja opp sterke private eigarmiljø.

Desse medlemene er samd i at det er viktig å styrka det langsiktige private eigarmiljøet i Noreg, men det er også viktig å erkjenne at staten er, og i svært lang tid vil vera, den største og viktigaste eigaren i næringslivet vårt. Det er difor svært viktig at staten utøver profesjonelt og aktivt eigarskap. Det er også viktig at dei verksemdene staten eig heilt eller delvis, får høve til å utvikla seg, både operasjonelt og finansielt. I ein stadig meir globalisert økonomi er storleik viktig. Tilgang på nødvendig kapital er avgjerande.

Desse medlemene vil visa til sine merknader under pkt. 7.2 der det vert gjort framlegg om å sette ned eit offentleg utval til å sjå på betre måtar å organisera offentleg eigarskap på.

Regjeringa gjer framlegg om at staten skal selja seg ned til N i strategisk viktige selskap. Grunnen til at ein vil halde på N er den negative kontrollen det gir. Etter desse medlemene sitt syn, bør ein unngå å hamna i ein minimumsposisjon dersom ein meiner selskapet er strategisk viktig. Ved berre å eiga N av aksjane i eit selskap, vil staten lett koma i ein pressa situasjon dersom dei andre eigarane samlar seg. Eit døme på ein slik situasjon kan vera eit bod på heile selskapet. Dersom staten berre eig minimum av det ein treng for å ha negativ kontroll, vil ein også vera forhindra frå å nytta aksjane til å handla med.

Desse medlemene meiner at ein i denne type selskap difor bør ha ein buffer. Denne bør vera på minst 10 pst. Det vil seie at staten ikkje bør eiga mindre enn 44. pst. i strategisk viktige selskap. Desse medlemene er generelt skeptisk til nye fullmakter til nedsalg, men vil opna for redusert statleg eigardel som fylgje av samanslåingar og oppkjøp.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ta utgangspunkt i den reelle situasjon når det gjelder eierskap, nemlig at staten er meget formuende, mens private kapitalmiljøer og private eiere har begrenset kapital i forhold til statens rikelighet. Når disse medlemmer i tidligere tider var sterk tilhenger av å selge aksjer i bedrifter som burde og kunne drives av private, skyldes det også i betydelig grad et ønske om å benytte salgsinntektene til andre og mer presserende offentlige investeringsformål som veibygging, bygging av skoler, helseinstitusjoner, eldreomsorgsinstitusjoner, m.m., eller som grunnlag for å begrense skatte- og avgiftstrykket. Etter hvert som bl.a. olje- og gassinntektene har vokst er imidlertid situasjonen endret idet det ikke lenger er mangel på penger som styrer investeringsnivået i offentlig sektor.

Det er således nå oppstått en situasjon hvor staten eier aksjer i utenlandske selskaper for flere hundre mrd. kroner i tillegg til at staten også er en betydelig aksjonær i norske selskaper, også flere børsnoterte. Den statlige andelen av de børsnoterte aksjer er også økt radikalt som følge av børsnoteringen av Statoil og Telenor og vil også øke hvis Statkraft og Cermaq blir børsnotert.

Disse medlemmers viktigste kritikk mot det statlige eierskap er derfor nå at dette er et direkte statlig eierskap med betydelig mulighet for at et slikt direkte eierskap svekker selskapenes omdømme i aksjemarkedet, samt at departementer, regjering og nasjonalforsamling er dårlig egnet til å utøve et fornuftig og profesjonelt eierskap og fordi det offentlige beslutningssystem også hindrer rasjonell og forretningsmessig opptreden.

Disse medlemmer vil vise til Fremskrittspartiets program om "Statlig Eierskap - Maktspredning og pensjonssikring" som gir en detaljert forklaring og oppskrift for en fornuftig omdannelse av det direkte statlige eierskap til et indirekte eierskap i fondskonstruksjoner knyttet til statens pensjonsforpliktelser, samt en viss overføring av aksjer direkte til de reelle eiere: den norske befolkning.

Flere utfordringer for det norske samfunn burde i forbindelse med behandlingen av denne saken kunne funnet en fornuftig løsning. Det tenkes her på utfordringen om å sikre en bedre tilgang på forretningsmessig styrt og forvaltet risiko-, gründer, såkorn- og inkubatorkapital til nyetablering av arbeidsplasser over det ganske land, behovet for at det blir etablert en fornuftig og konkurransedyktig næringsstruktur for de viktigste bransjer i en europeisk og globalisert fremtid med bedrifter med hovedkontor i Norge og en fondssikring av statens pensjonsforpliktelser, samtidig som det negative med direkte statlig eierskap elimineres.

Disse medlemmers løsning på disse utfordringer er følgende:

Bedring av risikokapitaltilgangen til gründer-, inkubator-, venture-, nyskapningsvirksomhet sikres gjennom SND-Invest og Argentum A/S med en forsvarlig basiskapital som styres på forretningsmessig grunnlag, men med en betydelig risikoprofil og i et kortsiktig og mellomlangt tidsperspektiv og begrenset til i hovedsak norske bedrifter i Norge. Når bedrifter når en modenhet og er i driftsfasen selger disse seg ut for eksempel i forbindelse med børsnotering. Avkastningen av fondet legges til fondets egenkapital.

Sikring av en fornuftig næringsstruktur kan styrkes ved at det etableres et strukturfond av betydelig størrelse hvor en betydelig del av statens aksjer kan plasseres sammen med en betydelig egenkapital. Et slikt strukturfond skal virke som en langsiktig aktiv eier med vedtektsbestemmelser med et nærmere spesifisert formål om å bidra til en rasjonell og fornuftig struktur i norsk næringslivs viktigste bransjer i et europeisk og globalisert marked. Avkastningen av fondet legges til fondets egenkapital. Fondet holdes helt adskilt fra myndighetene, og valg av styre kan gjøres fra forskjellige organisasjoner eller foreninger i et bredt sammensatt representantskap og med en administrasjon som skal arbeide etter sunne forretningsmessige og profesjonelle prinsipper og med fornuftig risikoprofil. Et slikt strukturfond kan etableres ved å bygge på Folketrygdfondets nåværende organisasjon og virksomhet, men med endrede vedtekter i samsvar med det som her er nevnt. De internasjonale markedsaktører ser nemlig ikke på Folketrygdfondet som staten, men som en privat aktør på linje med forsikringsselskapers aksjeporteføljer som også opptrer som aktive eiere i større strukturspørsmål.

Når det gjelder sikring av en del av landets pensjonsforpliktelser kan det sikres ved å omdanne Petroleumsfondet til et reelt pensjonsfond, basert på en betydelig del av porteføljeforvaltning med minimal eller begrenset risikoprofil. Pensjonsfondets avkastning knyttes til statens pensjonsforpliktelser, og fondet får tilførsler fra statsbudsjettets overskudd etter at alle inntekter fra også olje- og gassvirksomheten inngår i budsjettet på normal måte. Når så midler er overført fondet, er de øremerket pensjonsformål og således stengt for muligheten for andre politiske formål etter modell av Alaskas tilsvarende fond. Den ordnes ved grunnlovsbeskyttelse. Gjennom vedtektene kan det reguleres om midler kan plasseres i aksjer på Oslo Børs, nordiske børser, europeiske børser og overnasjonale børser og hvor mye av midlene som skal være i obligasjoner, m.m. Endringer i rammene for plassering med øvre og nedre grenser i prosent av kapitalen bør kunne endres av vanlig flertall i Stortinget, for eksempel i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettene. Det vil muliggjøre styring i stort, men ikke i smått, idet alle investerings- og plasseringsbeslutninger vil bli truffet av administrasjonen og styret i fondet.

I sum vil dette skape et helhetlig system som ivaretar hensynet til en styrket tilgang på risikokapital, bedre muligheter for utvikling av en fornuftig, langsiktig næringsstruktur og et delvis fondsbasert pensjonssystem, som også i sum vil eliminere det direkte statlige eierskap. Det avgjørende er imidlertid at fondssystemet må etableres før nedsalg og overføring av aksjer fra staten til fondene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil innledningsvis peke på det forhold at den vestlige økonomien i økende grad er preget av globalisering, gjennom integrasjon mellom internasjonale foretak. Integrasjonen øker ved at selskaper i vestlige land i økende grad handler med hverandre, og i økende grad eier hverandre. Denne integrasjonen har positive og negative sider.

Disse medlemmer mener at den positive siden knyttet til handel og integrasjon er at teknologi og nyskapninger spres raskere, og dermed sørger for produktiv utvikling i flere land og områder enn de som først utviklet kunnskapen, for eksempel gjennom spredning av maskiner, materialer og utstyr.

Disse medlemmer mener at de mest negative sidene ved økt integrasjon er knyttet til at det i stor grad er de vestlige land som integreres i en slik prosess, på bekostning av utviklingsland som i større og større grad blir hengende etter. Vestlige lands beskyttelse av seg selv, enten direkte gjennom patentering, eller indirekte gjennom handelshindre, innen livsviktige områder som mat, medisin og energiteknologi gjør at skillet mellom nord og sør forsterkes, og at liv går tapt. Statens eierskapspolitikk kan ikke vurderes uavhengig av de medmenneskelige forpliktelser Norge har som et rikt og utviklet land.

Økonomisk integrasjon har også den følgen at plutselige negative sjokk i ett land eller ett foretak får umiddelbare konsekvenser i mange andre land og foretak. Internasjonal økonomisk integrasjon innebærer dermed risiko for raskere og mer omfattende endringer enn tidligere, forsterket av en kontinuerlig og tidvis radikal teknologisk utvikling. Disse flyktige rammevilkårene gjør at behovet for langsiktighet gjennom stabile rammer for fremtidsrettet kompetanseoppbygging er større enn noen gang. Det er i lys av dette disse medlemmer vurderer Regjeringens eierskapsmelding.

Disse medlemmer mener at behovet for langsiktighet gjennom stabile rammer for fremtidsrettet kompetanseoppbygging er større enn noen gang. Disse medlemmer er på denne bakgrunn overrasket og sterk kritisk til Regjeringens argumentasjon for statlig nedsalg og omdannelser.

Disse medlemmer registrerer at i en integrert, vestlig konkurranseøkonomi er spørsmålet om hva som best mulig sikrer utvikling og lønnsomhet ofte på dagsorden. Så også i Norge. Men mens mange mener at økt konkurranse og privat eierskap i seg selv øker bedriftenes evne til utvikling, viser et økende antall studier at lokal kompetanse, nyskapningsevne, innovasjon og teknologisk endring er de viktigste indre forholdene som fornyer og forsterker bedriftene og økonomien. Det at bedrifter konkurrerer på innovasjon og utvikling av nye prosesser og markeder, fremfor å være volumtilpassere som konkurrerer på like vilkår med faste produkter og prosesser, har flere viktige implikasjoner for hvordan man forstår konkurranse mellom bedrifter, og dermed også hvordan statens eierskaps- og næringspolitikk bør utformes.

Disse medlemmer mener at et innovasjons- og nyskapningsperspektiv må danne utgangspunktet for forståelsen av økonomien, og at forståelsen av innovasjonsøkonomi betyr at konkurranseevnen hele tiden må utvikles gjennom fornyelse og innovasjon. Statens eierskaps- og næringsutviklingspolitikk må i mye større grad være teknologipolitisk orientert. Statens næringspolitikk må innrettes på en slik måte at den stimulerer til nyskapning og innovasjon, og ikke være på en slik måte at utvikling sementeres, f.eks. ved å konservere tradisjonelle produkter og måter å produsere på. Derfor er også god politikk overfor utviklingsland knyttet til å sørge for både teknologispredning og utvikling av god mottakerkompetanse i disse områdene.

Disse medlemmer peker på at perspektivet om at kompetanse, innovasjon og teknologisk utvikling er å betrakte som motor for bedrifts- og samfunnsutvikling - med de implikasjoner det har for sysselsetting, verdiskapning, internasjonal konkurranseevne, produktutvikling og velferd - har viktige implikasjoner for eierskap. Disse medlemmer mener på bakgrunn av det ovenstående at nødvendigheten av privat drift og eierskap er av mindre betydning for et selskaps utvikling, så lenge perspektivet om kompetanseutvikling og innovasjon i samfunnet og bedriften er bevart. Internasjonale studier bekrefter at det slett ikke kan dokumenteres at land med mer markedsrettetede økonomier, som USA og Storbritannia, har hatt noen raskere økonomisk utvikling enn land med blandingsøkonomier hvor det statlige engasjementet har vært høyere, som Frankrike og Tyskland.

Disse medlemmer kan på denne bakgrunnen ikke se at Regjeringen har funnet frem til overbevisende argumentasjon for hvorfor privatisering er nødvendig. Regjeringen viser i sin argumentasjon til påstanden om at det statlige eierskapet ikke er godt nok, uten å kunne gi noen god empirisk dokumentasjon for denne påstanden. Disse medlemmer vil uansett understreke at om statens eierskap ikke er godt nok, påligger ansvaret ingen andre enn Regjeringen selv å sørge for at eierskapet er godt.

Disse medlemmer vil understreke at St.meld. nr. 22(2001-2002) kun refererer én kilde som påstår at kvaliteten på norske statseide bedrifter er dårlig (Roland, Norman og Reve (2001)). I boka måles omsetningsutvikling og lønnsomhet i statsbedrifter mot omsetningsutvikling og lønnsomhet i privateide bedrifter. Det som imidlertid svekker undersøkelsen er for det første at en rekke av de største og mest lønnsomme statsbedriftene ikke er tatt med (Statkraft SF, Statoil ASA, Norsk Hydro ASA, Telenor ASA). For det andre tas det ikke hensyn til om bedriftene i utvalget har oppnådd viktige samfunnsmål og verdier, som distriktsarbeidsplasser, forskning og utvikling, miljøresultater, kompetanseutvikling eller infrastruktur. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringens påstand om at statsbedrifter har en svak økonomisk utvikling er både feil og irrelevant. Disse medlemmer vil videre peke på at underlagspublikasjonen i stor grad er finansiert av næringslivet, bl.a. ABB AS, Elkem ASA, tidligere Kredittkassen, NHO, Norges Rederiforbund, Norske Skog og Orkla, og i tillegg i hovedsak redigert av forfattere som i lang tid har hatt økt konkurranse og redusert statlig eierskap som politisk agenda for sin virksomhet som forskere. Disse medlemmer mener dette er et for tynt kunnskapsgrunnlag å foreslå utsalg i størrelsesorden 70-80 mrd. kroner på.

Disse medlemmer vil nevne at Regjeringen selv viser til en oversikt som sier at statseide selskaper har hatt en børsavkastning tilsvarende private selskaper de siste årene. Når Kongsberg Gruppen ASA, Statoil ASA, Telenor ASA og Norsk Hydro ASA samtidig har blitt internasjonale, høyteknologiske selskaper under statlig eierskap, og når statens Folketrygdfond er ett av de fondene som har hatt best utvikling de siste årene, mener disse medlemmer at sammenhengene mellom eierskap, kompetanse og utvikling er mer komplekse og mindre sort-hvitt enn det Regjeringen har forstått.

Disse medlemmer er overrasket og sterk kritisk til Regjeringens intensjon om at privatiseringen skal knyttes til skattelette for de rikeste, for å sikre norsk eierskap. Regjeringens varslede kutt i formueskatten, både uttrykt i St.m. nr. 22 (2001-2002), i Sem-erklæringa og som en del av bakgrunnen for mandatet til Skauge-uvalget, betyr i praksis at de rikeste får aksjene gratis, ved at de får aksjer som kvittering for den skatten de egentlig skulle betale. Dette er en formueoverføring fra stat til de aller rikeste private som disse medlemmer ikke finner noen saklig argumentasjon for. For å understreke dette ytterlige, vil disse medlemmer vise til Stein Hauglid i Dagens Næringsliv, som i en kommentarartikkel 23. mars 2002 skriver at

"Investorene som nå roper på staten, handler hvert år aksjer i utlandet for adskillige milliarder. Norske bedrifter eier aksjer for 210 mrd. kroner i utlandet i 1998. De eier neppe mindre i dag".

Disse medlemmer vil påpeke at forslaget om et stort nedsalg av statens aksjer kommer i en periode der Regjeringen og stortingsflertallet mener at staten må plassere en del av sine inntekter som fond i utlandet. På denne bakgrunnen synes forslagene å være mer preget av ideologi enn av faktiske behov.

Disse medlemmer mener at behovet for engangsinntektene fra et slikt salg i dag som Regjeringen foreslår, må vurderes opp mot de langsiktige, faste inntektene som staten vil trenge fremover, i første rekke pga. eldrebølgen. På denne bakgrunnen konkluderer disse medlemmer med at Regjeringens vurdering av behovet for nedsalg er uklok og på ingen måte står i sammenheng med statens langsiktige velferdsforpliktelser.

Disse medlemmer vil derfor oppsummere med at det ikke finnes noen gode grunner for å gjennomføre Regjeringens foreslåtte privatisering, og vil i all hovedsak gå imot Regjeringens forslag om nedsalg og privatisering.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Regjeringens melding om eierskap, St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap, sendes tilbake til Regjeringen."

Komiteens medlem fra Senterpartiet er av den oppfatning at det er gjennom samspillet mellom en aktiv nasjonalstat, privat næringsliv og statlige eierinteresser i strategisk viktige sektorer at man best kan trygge norske ressurser og interesser på globale markeder. Dette medlem vil i denne sammenheng peke på ønsket om å legge bedre til rette for aktivt privat eierskap i Norge. Det er særlig grunn til å understreke at man i Norge står overfor det problem at det ikke har vært mulig å kanalisere tilstrekkelig kapital til norske bedrifter selv om både behovet er til stede og kapital tilgjengelig.

Dette medlem viser til at en gunstig nærings-utvikling ikke nødvendigvis er avhengig av om eierskap er privat eller offentlig, men av hvordan eierskapet utøves. Samfunnet er tjent med et stabilt og langsiktig eierskap hvor klare mål ligger til grunn for offentlig eierskap. Et statlig eierskap av noe varighet bør være aktivt og profesjonelt.

Dette medlem vil understreke at både forvaltning av naturressurser, drift av infrastruktur og virksomhet knyttet til forsvar og sikkerhet er områder hvor det ligger godt til rette for offentlig eierskap og hvor dette kan være avgjørende for å sikre nasjonalt eierskap, likeverdige tilbud, samt utvikling av teknologi og kompetanse i Norge. Dette medlem vil understreke at en rekke av høringsinstansene har understreket den positive rolle staten har spilt og kan spille som en stabil eier som gir bedriftene rom for nødvendige omstillinger.

Dette medlem vil peke på at det offentlige skal ha klart definerte mål med sitt eierskap. Det er en utfordring for staten å sørge for at virksomhet med en stor offentlig eierandel ikke blir administrasjons- eller minoritetsstyrt. Der det er formålstjenlig med offentlig eierskap bør eierandelen være stor nok til å sikre reell innflytelse. Dette medlem vil understreke den store variasjonen av virksomhet hvor det offentlige har eierinteresser og vil påpeke at det er behov for ulik eierforvaltning alt etter hvilket formål virksomheten har. For bedrifter med forretningsmessige mål må målene utformes annerledes enn for monopolbedrifter eller virksomhet med samfunnsmessige oppgaver. Dette medlem ser det som hensiktsmessig at man har tydelige politiske mål for virksomheter med samfunnsmessige oppgaver og at dette nedfelles i vedtektene for selskapene. For monopolbedrifter og infrastruktur-bedrifter må staten nedfelle strategiske mål som angir klare rammer for den virksomhet som skal utøves.

Dette medlem er av den oppfatning at man for sitt eierskap i forhold til forretningsmessig virksomhet burde vurdere en forvaltningsmodell lik den man har i Singapore. Det vil si et eget selskap underlagt finansdepartementet som har et todelt mål for sin eierrolle; å drive best mulig forretningsmessig til beste for landet. I dette inngår blant annet ønske om å beholde hovedkontor, forskning og utviklingsoppgaver nasjonalt.

Dette medlem vil understreke behovet for å bygge opp privat kapital i Norge som uavhengig av et eventuelt statlig nedsalg kan bidra til en mer robust industriell struktur. I denne sammenheng er både skattemessige forhold og oppbygging av kapital viktig. Dette medlem ser det som viktig at det utvikles et sett av virkemidler både rettet inn mot nyskapning og etablering og de "modne" bedriftenes behov i så måte. Slike virkemidler bør omfatte styrking av eksisterende virkemidler så vel som etablering av nye. Virkemidler som er rettet inn mot områder av landet med en svak kapitaltilgang bør prioriteres.