4. Kommunesektorens pensjonsutgifter
I statsbudsjettet 2002 (St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)) varslet Regjeringen at den i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 ville foreta en bred gjennomgang av kommunesektorens pensjonskostnader.
En arbeidsgruppe med representanter for staten og kommunesektoren har gjennomgått de ulike elementene som påvirker pensjonskostnadene, og hvordan de skal behandles i forhold til det økonomiske opplegget for kommunesektoren. Som forutsatt i mandatet har arbeidsgruppa konsentrert seg om langsiktige og prinsipielle sider ved behandlingen av pensjonskostnader i kommuneopplegget. Den aktuelle situasjonen knyttet til sviktende finansavkastning for KLP/livselskapene i den senere tid, og de konsekvenser det har hatt for pensjonspremien, har ikke vært en del av arbeidsgruppas mandat. Hovedpunkter i arbeidsgruppas rapport er gjengitt i proposisjonen. Når det gjelder spørsmålet om finansiering av økte pensjonskostnader i 2002, vises det til omtale i kapittel 2.4.1.1 foran.
I likhet med arbeidsgruppa legger departementet som et utgangspunkt til grunn at pensjonskostnader er kommunesektorens eget ansvar. Siden pensjonsutgiftene kan være påvirket av forhold som kommunesektoren i liten grad kan påvirke, er det naturlig at pensjonskostnader drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet mellom staten og kommunesektoren.
Departementet vil peke på at så lenge pensjonsutgiftene har den samme prosentvise vekst som den årslønnsveksten som er lagt til grunn i nasjonalbudsjettet, gis det full kompensasjon for de økte pensjonsutgiftene. Det er i tilfeller hvor pensjonskostnadene øker prosentvis mer enn lønnsveksten som er forutsatt i nasjonalbudsjettet, at kommunesektoren får merutgifter som ikke kompenseres i statsbudsjettet. I gjennomsnitt over den siste 5-årsperioden har imidlertid kommunesektorens faktiske realinntektsvekst blitt noe høyere enn lagt til grunn i forslaget til statsbudsjett og i Stortingets budsjettvedtak. Dette skyldes bl.a. høyere vekst i skatteinntektene enn det som opprinnelig har vært lagt til grunn.
Departementet vil understreke at de økonomiske konsekvensene for kommuner og fylkeskommuner av statlig initierte endringer i pensjonsregler må utredes slik Utredningsinstruksen bestemmer.
Endringer i pensjonsregler (for eksempel lovendringer) som får direkte konsekvenser for utgiftene i de kommunale pensjonsordningene, økt uførehyppighet og økt omfang av tidligpensjonering i kommunesektoren, er forhold som bør drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet mellom staten og kommunesektoren.
Som følge av svingninger i finansavkastningen kan behovet for premieinnbetaling variere mye fra år til år. Videre vil virkningstidspunktet for lønnsoppgjøret direkte påvirke pensjonsforpliktelsene til kommunene og fylkeskommunene i det enkelte år. Departementet viser til det arbeid som foregår i Foreningen for god kommunal regnskapsskikk med å vurdere løsninger tilsvarende Norsk Regnskapsstandard som vil medføre at kommunene og fylkeskommunene kan utjevne årlige avvik fra en realistisk langsiktig premie.
Departementet vil peke på at kommunesektoren på mellomlang sikt må forvente et noe høyere nivå på pensjonspremiene enn det som har vært tilfellet de senere år.
Komiteen viser til at økte pensjonsutgifter er blitt en av de store utfordringene for kommunesektoren.
Komiteen vil bemerke at de kommunale pensjonsordningene er avtalt mellom kommunesektoren som arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner i tariffavtaler, og utgiftene som i den forbindelse påløper må i utgangspunktet være kommunenes eget ansvar å dekke.
Komiteen vil bemerke at så lenge pensjonsutgiftene ikke overstiger den prosentvise vekst i den årlige lønnsveksten som er lagt til grunn i nasjonalbudsjettet, gis det full kompensasjon for økte pensjonsutgifter.
Komiteen erkjenner imidlertid at økningen i kommunesektorens pensjonsutgifter trolig vil fortsette i årene som kommer. Økningen skyldes delvis forhold som ligger utenfor sektorens kontroll. Komiteen er enig i at problemstillingen må drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet mellom staten og kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dersom kommunesektoren kunne kreve samlet økning i utgifter til pensjon dekket av staten, ville det trolig fått uheldige utslag på kommunenes rolle i forhandlinger med de ansattes organisasjoner. Incentivet for å holde utgiftsveksten nede ville langt på vei forsvunnet.
Disse medlemmer vil presisere at kommunesektoren i sin planlegging må ta høyde for de økte pensjonskostnadene.
Disse medlemmer registrerer med uro at kraftig lønnsvekst, økt uføregrad, økt tidligpensjonering og sviktende kapitalavkastning bidrar til sterk vekst i kommunesektorens totale pensjonskostnader.
Disse medlemmer vil understreke at hovedansvaret for utvikling i lønns- og pensjonskostnader ligger hos kommunesektoren selv. Det er avgjørende for en velfungerende konkurranse pensjonsselskapene imellom, at staten ikke griper inn på en måte som bidrar til at kostnader som selskapenes eiere bør håndtere veltes over på skattebetalerne. Selskapene har selv ansvar for tilstrekkelig finansiell styrke for å håndtere svingninger i kapitalavkastningen og gjennom dette bidra til stabilitet i de årlige pensjonspremiene.
Disse medlemmer har merket seg utsagn fra KS om at kommunesektorens pensjonsutgifter vil øke med 5,7 mrd. kroner i 2002. Disse medlemmer fastslår at det ved Stortingets behandling av kommuneproposisjonen ikke er kjent hvilke faktiske pensjonskostnader kommunesektoren vil ha for 2002. Det er imidlertid grunn til å anta at pensjonskostnadene vil ligge betydelig høyere enn hva kommunesektoren har inndekning for i vedtatte budsjetter for 2002.
Disse medlemmer registrer at KS anslår det er behov for en ekstraordinær bufferoppbygging i livselskapene med 1,9 mrd. kroner. Disse medlemmer konstaterer at økningen i premiebehov i KLP bl.a. skyldes en betydelig underestimering av det faktiske premiebehovet i årene 1999 og 2000. Disse medlemmer mener at det er eiernes ansvar å sørge for tilstrekkelig kapital i livselskapene. Hvis eierne i KLP, som er norske kommuner, ikke har økonomi til å tilføre selskapet den ønskede kapital, må selskapet vurdere andre kilder for kapitaltilførsel.
Disse medlemmer registrerer at KS mener at staten har påført kommunesektoren langsiktige pensjonskostnader på over 2 mrd. kroner som følge av blant annet justering av grunnbeløpet i Folketrygden og AFP-ordningen. Disse medlemmer har videre merket seg at vårens lønnsoppgjør i kommunal sektor har medført ekstraordinære pensjonskostnader på anslagsvis 1,7 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil understreke at det hersker usikkerhet til disse to anslagene. For å unngå at økte pensjonskostnader går utover kommunenes mulighet til å levere et godt tjenestetilbud til sine innbyggere vil disse medlemmer be Regjeringen utover den foreslåtte veksten i de frie inntektene bidra med følgende løsninger på pensjonsområdet:
a) La kommunene beholde merskatteveksten for 2002 og 2003. Det er vanskelig å anslå hva denne vil være i 2002 ettersom den vil avhenge av den økonomiske aktiviteten gjennom året. I 2001 ble merskatteveksten 2,9 mrd. kroner.
b) Arbeide for at kommunesektoren fra 2002 kan regnskapsføre en stabil årlig pensjonskostnad ut fra god kommunal regnskapsskikk. Dersom regnskapsføringen i kommunene fra 2002 følger prinsippene i Norsk Regnskapsstandard vil ekstrautgiften i 2002 kunne føres over flere år.
Disse medlemmer ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 vurdere hvilke resultater disse elementene har gitt for 2002 og vil gi for 2003, og komme tilbake med eventuelle ytterligere tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de økte pensjonsutgiftene kan få store konsekvenser for kommunenes virksomhet og vil derfor peke på følgende:
En arbeidsgruppe med representanter fra staten og kommunesektoren har vurdert utviklingen i kommunesektorens pensjonskostnader framover. Arbeidsgruppen regner med at de økte pensjonskostnadene vil bli videreført i årene framover. Gruppen regner med en merkostnad på i størrelsesorden mellom 0,5 mrd. kroner og 2,5 mrd. kroner i året. Det er stor usikkerhet knyttet til pensjonspremiene, som avhenger både av avkastningen i pensjonsfondet og lønnsnivået. Arbeidsgruppen peker videre på at det i de nærmeste årene er en sterk økning i antall ansatte i kommunal sektor som tilhører en årsklasse der AFP er aktuelt. Det betyr at selv om andelen som tar ut AFP ikke øker, vil kostnadene til ordningen øke sterkt.
Den kommunale deflatoren er et uttrykk for kostnadsøkningen i kommunesektoren knyttet til økte priser og lønninger, og brukes for å anslå hvor mye staten må kompensere kommunene for at de skal kunne opprettholde samme aktivitetsnivå. Pensjonsutgiftene inngår i deflatoren som en del av lønnskostnadene. Det betyr at dersom pensjonskostnadene øker prosentvis like mye som den årslønnsveksten som er lagt til grunn for budsjettet, vil det bli gitt full kompensasjon for pensjonsutgiftene. Dersom pensjonskostnadene øker prosentvis mer enn lønnsveksten, får kommunene merutgifter det ikke blir gitt dekning for. Blant de andre forholdene som har betydning for kommunesektorens pensjonskostnader, er avkastningen på pensjonskapitalen, reguleringstidspunkt for lønnsoppgjøret og underliggende forhold som økt uføregrad og økt tidligpensjonering.
Disse medlemmer mener at det i den forventede lønns- og prisveksten (den budsjettmessige deflatoren) må bli tatt hensyn til flere av de underliggende forholdene som skaper vekst i kommunesektorens pensjonskostnader. Disse medlemmer mener at følgende forhold må vektlegges:
– økte pensjonskostnader knyttet til økt antall uføre
– økte pensjonskostnader knyttet til en økende andel eldre arbeidstakere og andre underliggende demografiske forhold.
– statlig initierte endringer i pensjonsreglene (samordningsreglene, beregningsreglene i folketrygden og i de lovfestede tjenestepensjonsordningene)
Disse medlemmer mener videre at det må bli tatt hensyn til økte kostnader til AFP i kommuner og fylkeskommuner som skyldes at kommunesektoren får flere eldre arbeidstakere.
Disse medlemmer mener at svingninger i finansavkastningen skal løses gjennom fond/lån fra staten, ikke gjennom deflatoren. Det samme gjelder oppbygging av bufferfond i livselskapene og pensjonskassene. Reguleringstidspunktet har betydning for pensjonspremien i det enkelte år, men jevner seg ut over tid, så dette er det heller ikke naturlig å ta hensyn til i deflatoren.
Arbeidsgruppen mener at ved siden av den usikkerheten som er knyttet til den langsiktige utviklingen i premiebehovet, foreligger det en betydelig risiko for at kostnadene i enkelte år eller for en 2-3-årsperiode vil svinge kraftig. Svingningene er knyttet til økt risiko ved en høy aksjeandel for å bedre den langsiktige avkastningen, generell usikkerhet i finansmarkedene og svingninger i lønnsoppgjørene, herunder hvordan de påvirker behovet for avsetning til pensjoner.
Den økte risikoen knyttet til avkastningen i finansmarkedet fører til at det er behov for økt bufferkapital i livselskapene og pensjonskassene. Disse selskapenes/pensjonskassenes bufferkapital er nå på et lavt nivå og må bygges opp igjen.
Det har vært tradisjon for at de kommunalt eide pensjonsinnretningene både har klart å håndtere risiko knyttet til svingende avkastning i finansmarkedet og til regulering av lønn og grunnbeløp. Økt risiko i finansforvaltningen og sviktende finansavkastning i de senere årene, har endret dette. Det er derfor behov for å finne løsninger som jevner ut svingningene også i lønnsvekst og regulering av grunnbeløpet.
I privat sektor eksisterer det regnskapsregler som innebærer at det bare er de gjennomsnittlige pensjonsutgiftene som dekkes over driftsbudsjettet, mens svingninger i forhold til gjennomsnittet føres rett i balansen/kapitalregnskapet. Med en slik regel vil pensjonskostnader utover det normale gi en likviditetsbelastning, men ikke føres som en driftskostnad det aktuelle året. Det fører til at en pensjonspremie over gjennomsnittet heller ikke vil føre til et eventuelt underskudd på driftsbalansen. Rådet for kommunal regnskapsskikk vurderer om tilsvarende regler bør gjelde for kommunal regnskapsførsel. Disse medlemmer støtter en slik regelendring, og mener at den bør gjelde allerede fra 2002.
Selv om de kommunale regnskapsreglene endres, vil mange kommuner få problemer med å ha nok likviditet til å dekke pensjonspremien. En grunn til dette er at kommunesektoren fra før har relativt stor gjeld. Etter at sykehusene er flyttet over fra fylkeskommunen til staten, mener arbeidsgruppen at samlet netto gjeld i kommuner og fylkeskommuner kan anslås til 70 mrd. kroner. Disse medlemmer mener derfor at staten må bidra til at kommunesektoren har likviditet til å håndtere svingningene i pensjonskostnadene over tid. Dette kan skje gjennom en låneordning eller et fond eller på andre måter. Hensikten er at kommunesektoren får hjelp til å dekke pensjonspremien i år med høyere pensjonspremie enn gjennomsnittet. I år med lavere premie enn gjennomsnittet, må kommunesektoren betale tilbake på lånet eller føre midler tilbake til fondet.
De framtidige store svingningene i pensjonspremien kan føre til reduksjon i kommunale tjenester. I arbeidsgruppens rapport heter det om dette at:
"Dersom kommuner/fylkeskommuner velger å ikke holde denne bufferkapitalen, vil variasjonen i de årlige kostnadene kunne slå ut i tjenestetilbudet. Det vil gjelde kommuner og fylkeskommuner uten økonomisk handlefrihet, hvor økte utgifter på ett område vil innebære reduserte utgifter på andre områder."
(Kommunesektorens pensjonsutgifter, Rapport fra en arbeidsgruppe med representanter fra staten og kommunesektoren (H-2132), april 2002)
I 2002 har summen av flere forhold til sammen gjort at pensjonspremien blir spesielt høy. Disse forholdene er blant annet at pensjonspremiene er blitt undervurdert de siste årene, lav avkastning i finansmarkedene som gjør at livselskapenes og pensjonskassenes bufferkapital er på et lavt nivå og må bygges opp igjen og at lønnsoppgjøret er blitt dyrere enn anslått. Kommunenes Sentralforbunds anslår at det i 2002 påløper ekstra pensjonskostnader på 5,9 mrd. kroner, hvorav 2,3 mrd. kroner til økt skift i pensjonspremien på mellomlang sikt, 1,7 mrd. kroner som skyldes lønnsvekst utover 4,5 pst., og 1,9 mrd. kroner til ekstraordinær bufferoppbygging.
Kommuner og fylkeskommuner er nå i den situasjon at de i inneværende år må redusere dramatisk i velferdstilbudet for å dekke sine pensjonskostnader. For disse medlemmer er dette uakseptabelt.
Disse medlemmer mener at staten må ta et ansvar for at disse kostnadene kan dekkes uten reduksjon i tjenestetilbudet i kommunal sektor. Dette kan gjøres utenfor budsjettrammen ved en statlig låneordning eller en fondsordning. Arbeiderpartiet vil peke på at dette ikke betyr en aktivitetsøkning som øker presset i norsk økonomi, men en normalisering til det aktivitetsnivået som var forutsatt.
Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer der Arbeiderpartiet har fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget innen 15. oktober med et forslag om hvordan svingningene i kommunesektorens pensjonskostnader kan jevnes ut, herunder hvordan staten kan bidra til å jevne ut de ekstraordinært store pensjonspremiene i 2002. Forslaget må inneholde:
- en endring av de kommunale regnskapsreglene slik at kommunene og fylkeskommunene kan utjevne årlige avvik fra en realistisk langsiktig premie. En slik endring må kunne iverksettes allerede i 2002.
- en statlig låneordning eller en fondsordning som gjør at kommunene kan dekke sine pensjonsforpliktelser. Hensikten med en slik ordning er at kommuner og fylkeskommuner kan låne midler av staten/trekke på fondet når pensjonspremien er over gjennomsnittet, men må betale tilbake/inn i fondet når pensjonspremien er under snittet. Det skal ikke tas hensyn til kommunenes og fylkeskommunenes bruk av ordningen når kommunenes økonomiske situasjon vurderes i forhold til adgang til å oppta andre lån i markedet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener ulike metoder for dekking av løpende og svingende pensjonsutgifter og endrede regnskapsrutiner må utredes. Disse medlemmer vil imidlertid ikke konkludere på om dette er den riktige løsningen på noen av problemene før utredningen foreligger. Kommunesektoren har i utgangspunktet behov for økte inntekter og ikke behov for mer låneopptak som ikke er knyttet til nødvendige investeringer i tjenester. Disse medlemmer viser til egne forslag om økning i rammene.
Disse medlemmerviser til at pensjonskostnader er kommunesektorens ansvar, men staten har et overordnet ansvar for å sikre kommunesektoren rammer som gjør det mulig å tilby minst like gode pensjonsvilkår som i statlig virksomhet.
Disse medlemmer mener pensjonskostnader skal drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet mellom staten og kommunesektoren og at det gis full kompensasjon for økte pensjonsutgifter som følger av statlig initierte endringer i pensjonsregler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet, viser til framstillingen ovenfor og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med kommunesektoren anslå den gjennomsnittlige pensjonspremien i 2003 og 2004, og komme med forslag om hvordan det skal tas hensyn til denne premien i statsbudsjettet for 2003 og i kommuneproposisjonen for 2004."
"Stortinget ber Regjeringen i den forventede lønns- og prisveksten (den budsjettmessige deflatoren) for kommunesektoren ta hensyn til andre forhold av betydning for kommunesektorens pensjonskostnader enn lønnsveksten. Følgende forhold må vektlegges:
– Økte pensjonskostnader knyttet til økt antall uføre.
– Økte pensjonskostnader knyttet til en økende andel eldre arbeidstakere og andre underliggende demografiske forhold.
– Statlig initierte endringer i pensjonsreglene (samordningsreglene, beregningsreglene i folketrygden og i de lovfestede tjenestepensjonsordningene).
Stortinget ber Regjeringen også vurdere å ta hensyn til eventuelle andre forhold av betydning for kommunesektorens pensjonskostnader i den budsjettmessige deflatoren."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 komme tilbake med et forslag om hvordan økninger i de gjennomsnittlige pensjonskostnadene kan løses."
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en permanent ordning for hvordan svingningene i kommunesektorens pensjonspremier kan jevnes utover tid."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at økte pensjonskostnader er et problem for kommunene både på kort og lang sikt. Når det gjelder de særlig høye pensjonskostnadene for 2002 viser dette medlem til forslag fra Senterpartiet i St.prp. nr. 63 (2001-2002) der det blir gjort rede for økte overføringer til kommunenes pensjonsutgifter utenfor budsjettrammen. Dette medlem mener pensjonsproblematikken må løses gjennom å endre reglene for kommunal regnskapsføring. I tillegg til dette må kommunene tilføres midler til å håndtere de pensjonsforpliktelsene de har. Dette medlem er av den oppfatning at å dekke disse ekstraordinære utgiftene ikke vil skape press i økonomien, da de ikke fører til aktivitetsøkning ut over det Regjeringen legger opp til. Dette medlem viser og til at ett av hovedmålene med Petroleumsfondet er å sikre framtidige pensjonsforpliktelser, noe som etter dette medlems oppfatning gjør det mulig å ta mer penger fra oljefondet. Dette medlem viser til at konsekvensene av ikke å løse disse problemene er store og utilsiktede kutt i det offentlige tjenestetilbudet.
Dette medlem viser videre til at det er uklart hvilke tall en skal legge til grunn. Dette medlem stiller seg undrende til at Regjeringen legger seg på et annet nivå for forventet finansavkastning enn hva livselskapene opererer med.
Dette medlem viser til at Senterpartiet foreslår en tilleggsbevilgning i innstillingen til St.meld nr. 2 (2001-2002) for å dekke denne ekstraordinære bufferoppbyggingen.
På lengre sikt er det nødvendig å sikre en kommuneøkonomi som gjør kommunene i stand til å håndtere sine pensjonsutgifter. Dette krever etter dette medlems syn en økning i overføringene til kommunene på 2,3 mrd. kroner. Dette medlem viser ellers til merknader om Senterpartiets økonomiske opplegg for 2003 under kapittel 1.
Dette medlem vil vise til at en arbeidsgruppe med representanter fra staten og kommunesektoren har vurdert utviklingen i kommunesektorens pensjonskostnader framover. Arbeidsgruppen regner med at de økte pensjonskostnadene vil bli videreført i årene framover. Gruppen regner med en merkostnad på i størrelsesorden mellom 0,5 mrd. kroner og 2,5 mrd. kroner i året. Det er stor usikkerhet knyttet til pensjonspremiene, som avhenger både av avkastningen i pensjonsfondet og lønnsnivået. Arbeidsgruppen peker videre på at det i de nærmeste årene er en sterk økning i antall ansatte i kommunal sektor som tilhører en årsklasse der AFP er aktuelt. Det betyr at selv om andelen som tar ut AFP ikke øker, vil kostnadene til ordningen øke sterkt.
Dette medlem viser til at den kommunale deflatoren er et uttrykk for kostnadsøkningen i kommunesektoren knyttet til økte priser og lønninger, og brukes for å anslå hvor mye staten må kompensere kommunene for at de skal kunne opprettholde samme aktivitetsnivå. Pensjonsutgiftene inngår i deflatoren som en del av lønnskostnadene. Det betyr at dersom pensjonskostnadene øker prosentvis like mye som den årslønnsveksten som er lagt til grunn for budsjettet, vil det bli gitt full kompensasjon for pensjonsutgiftene. Dersom pensjonskostnadene øker prosentvis mer enn lønnsveksten, får kommunene merutgifter det ikke blir gitt dekning for. Blant de andre forholdene som har betydning for kommunesektorens pensjonskostnader, er avkastningen på pensjonskapitalen, reguleringstidspunkt for lønnsoppgjøret og underliggende forhold som økt uføregrad og økt tidligpensjonering. Dette medlem mener at det i den forventede lønns- og prisveksten (den budsjettmessige deflatoren) må bli tatt hensyn til flere av de underliggende forholdene som skaper vekst i kommunesektorens pensjonskostnader. Dette medlem mener at følgende forhold må vektlegges:
– Økte pensjonskostnader knyttet til økt antall uføre.
– Økte pensjonskostnader knyttet til en økende andel eldre arbeidstakere og andre underliggende demografiske forhold.
– Statlig initierte endringer i pensjonsreglene (samordningsreglene. beregningsreglene i folketrygden og i de lovfestede tjenestepensjonsordningene).
– Eventuelle andre endringer i pensjonsutgiftene som direkte skyldes statlige vedtak.
Dette medlem mener videre at det må bli tatt hensyn til økte kostnader til AFP i kommuner og fylkeskommuner som skyldes at kommunesektoren får flere eldre arbeidstakere.
Økt risiko knyttet til avkastningen i finansmarkedet fører til at det er behov for økt bufferkapital i livselskapene og pensjonskassene. Disse selskapenes/pensjonskassenes bufferkapital er nå på et lavt nivå og må bygges opp igjen.
Det har vært tradisjon for at de kommunalt eide pensjonsinnretningene både har klart å håndtere risiko knyttet til svingende avkastning i finansmarkedet og til regulering av lønn og grunnbeløp. Økt risiko i finansforvaltningen og sviktende finansavkastning i de senere årene, har endret dette. Det er derfor behov for å finne løsninger som jevner ut svingningene også i lønnsvekst og regulering av grunnbeløpet.
I privat sektor eksisterer det regnskapsregler som innebærer at det bare er de gjennomsnittlige pensjonsutgiftene som dekkes over driftsbudsjettet, mens svingninger i forhold til gjennomsnittet føres rett i balansen/kapitalregnskapet. Med en slik regel vil pensjonskostnader utover det normale gi en likviditetsbelastning, men ikke føres som en driftskostnad det aktuelle året. Det fører til at en pensjonspremie over gjennomsnittet heller ikke vil føre til et eventuelt underskudd på driftsbalansen. Rådet for kommunal regnskapsskikk vurderer om tilsvarende regler bør gjelde for kommunal regnskapsførsel. Dette medlem støtter en slik regelendring, og mener at den bør gjelde allerede fra 2002.
Selv om de kommunale regnskapsreglene endres, vil mange kommuner få problemer med å ha nok likviditet til å dekke pensjonspremien. En grunn til dette er at kommunesektoren fra før har relativt stor gjeld. Etter at sykehusene er flyttet over fra fylkeskommunen til staten, mener arbeidsgruppen at samlet netto gjeld i kommuner og fylkeskommuner kan anslås til 70 mrd. kroner. Dette medlem mener derfor at staten må bidra til at kommunesektoren har likviditet til å håndtere svingningene i pensjonskostnadene over tid.
Dette medlem mener de framtidige store svingningene i pensjonspremien kan føre til reduksjon i kommunale tjenester.
Dette medlem viser til at i 2002 har summen av flere forhold til sammen gjort at pensjonspremien blir spesielt høy. Disse forholdene er blant annet at pensjonspremiene er blitt undervurdert de siste årene, lav avkastning i finansmarkedene som gjør at livselskapenes og pensjonskassenes bufferkapital er på et lavt nivå og må bygges opp igjen og at lønnsoppgjøret er blitt dyrere enn anslått. Kommunenes Sentralforbund anslår at det i 2002 påløper ekstra pensjonskostnader på 5,9 mrd. kroner, hvorav 2,3 mrd. kroner til økt skift i pensjonspremien på mellomlang sikt, 1,7 mrd. kroner som skyldes lønnsvekst utover 4,5 pst., og 1,9 mrd. kroner til ekstraordinær bufferoppbygging.
Kommuner og fylkeskommuner er nå i den situasjon at de i inneværende år må redusere dramatisk i velferdstilbudet for å dekke sine pensjonskostnader. For dette medlem er dette uakseptabelt. Dette medlem mener at staten må ta et ansvar for at disse kostnadene kan dekkes uten reduksjon i tjenestetilbudet i kommunal sektor. Dette kan gjøres utenfor budsjettrammen.