14. Utbyggingsavtaler
Over tid har arealplanleggingen i Norge utviklet seg mot en praksis der de private utbyggere i stadig større grad står for detaljplanlegging og tilrettelegging av boligprosjekter og næringsområder. Dette krever et tett samspill mellom offentlige og private aktører i forbindelse med utbyggingsprosjekter. For mange prosjekters del inngås det særskilte utbyggingsavtaler mellom kommunen og privat utbygger.
Departementet har startet et utredningsarbeid knyttet til bruk av utbyggingsavtaler og de vilkår av økonomisk og ikke- økonomisk karakter som man finner i slike avtaler. Utredningsarbeidet, som har vært tredelt, er nærmere omtalt i proposisjonen.
Departementet er kjent med at Planlovutvalget har bestilt en rapport som beskriver gjeldende praksis for utbyggingsavtaler og partenes intensjoner bak denne type avtaler. Denne rapporten vil være et viktig innspill i det videre arbeid. Først og fremst i Planlovutvalgets videre arbeid, men også i departementets arbeid med å se på utbyggingsavtaler og de nærmere vilkår i avtalene. Når konklusjonene fra den interdepartementale arbeidsgruppen som utreder de gjeldende juridiske rammer for avtalene, samt rapportene fra de to delprosjektene om effektivitets- og fordelingsvirkninger av utbyggingsavgifter foreligger, vil departementet utarbeide en veiledning til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at mange kommuner har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere. Slike avtaler kan være et nyttig supplement til reguleringsplaner. Reguleringsplaner gir rett til, men ingen plikt til utbygging. Det kan derfor være nyttig og nødvendig for kommunen parallelt med reguleringsarbeidet å inngå avtaler med utbygger som sikrer gjennomføring av planen. Det kan også innebære at utbygger pålegges å bekoste hele eller deler av den infrastruktur som er nødvendig for dette.
Flertallet mener at det må settes grenser for hva som kan avtales slik at ikke utbyggingen belastes med kostnader knyttet til utvikling av sosial infrastruktur som skoler, barnehager m.v. Det er også behov for å sikre at slike prosesser ikke på forhånd binder opp folkevalgte organers beslutningsmyndighet eller holdes utenfor innsyn fra offentligheten.
Flertallet mener at rammene for kommunenes bruk av utbyggingsavtaler må klargjøres. Flertallet vil understreke at kostnader ved utbygging av kommunenes sosiale infrastruktur ikke må veltes over på boligbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen vil utarbeide en veiledning om inngåelse av utbyggingsavtaler til kommunene. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig at arten av de utbyggingsavtaler som inngås i kommunesektoren er mest mulig lik av hensyn til ønske om likeverdige vilkår for utbyggere og boligkjøpere, og videre at utbyggingsavtalene ikke forhindrer boligbygging.
Disse medlemmer viser til at plan- og bygningsloven skal revideres, og disse medlemmer imøteser en grundig gjennomgang av dette temaet i den forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hevder at kostnader til infrastruktur utover det som er knyttet til nødvendige investeringer for at en bolig skal godkjennes som ferdig til innflytting, i prinsippet ikke skal belastes beboerne. Utgifter til skoler, barnehager og utbygging av arealer til slike formål er et offentlig ansvar og skal fordeles mellom innbyggere gjennom fordelingsmekanismene i skatte og avgiftssystemet og ikke belastes beboerne gjennom utbyggingsavtaler. Disse medlemmer vil vise til at det er stor behov for økt boligbygging. Disse medlemmer viser til forslag i NOU 2:2002 om å gi kommuner tilskudd gjennom Husbanken for hver ferdigstilt bolig. Dette vil kunne dekke kommunenes utgifter i tilknytning til boligetablering og bidra til økt boligbygging.
Disse medlemmer mener derfor at utbyggingsavtaler må begrenses og ber Regjeringen legge dette synet til grunn for utarbeidelse av veiledningen til kommunene.