5. Hovedtrekk i jordbruksavtalen
Opplegget for jordbruksavtalen er basert på de prinsipper som er trukket opp i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon med tilhørende Innst. S. nr. 167 (1999-2000) fra næringskomiteen og Regjeringens Sem-erklæring.
Avtalen skal bidra til omstilling og effektivisering og at aktive utøvere skal få en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet, kombinert med et fortsatt desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Samtidig skal det tas større hensyn til bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til inntekten.
Med de utfordringene det norske jordbruket står overfor er effektivisering og kostnadsreduksjon i vareproduksjonen nødvendig for at jordbruket over tid fortsatt skal være i stand til å produsere fellesgodene samfunnet etterspør og som er hovedbegrunnelsen for overføringsnivået.
Store deler av overføringene over jordbruksavtalen går til melkeproduksjonen, hvor strukturen har vært tilnærmet låst siden innføringen av kvoteordningen i 1983. Nesten 60 pst. av melkeprodusentene har også uendret eller mindre kvote enn for 20 år siden, og dermed begrenset mulighet til å utnytte sin kapital effektivt. Regjeringen mener det er nødvendig å øke melkeprodusentenes handlingsrom for å bidra til en mer effektiv produksjon gjennom en friere omsetning av melkekvoter.
Regjeringen fremmer i proposisjonen et eget romertallsvedtak for Stortinget med forslag om et utvidet inntektsfradrag for jordbruket ved beskatningen med halv virkning for inntektsåret 2002 og full virkning i 2003. Endelig utforming av forslaget presenteres i budsjettet for 2003. Ordningen skal ha en provenyvirkning i statsbudsjettet på 200 mill. kroner, tilsvarende en inntektsverdi for jordbruket før skatt på 300 mill. kroner. I påvente av endelig utforming har partene lagt til grunn at det kan trekkes fra 16 pst. av inntekt mellom 36 000 og 155 000 kroner pr. bruk i næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002 vedtok Stortinget samtidig å redusere bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) med 300 mill. kroner for 2002. Partene ble i oppgjøret enige om å fordele kuttet på underposter. Partene i jordbruksoppgjøret har lagt til grunn at utgangspunktet for forhandlingene i 2002 er bevilgningsnivået etter reduksjonen på kap. 1150, dvs. 12,17 mrd. kroner.
Fra 2001 til 2002 har BFJ budsjettert med en inntektsøkning for jordbruket på 2 pst. (inkl. verdien av jordbruksfradraget). Det er særlig økt reduksjon i antall årsverk i sektoren som gir økning i inntekten pr. årsverk. Fra 2000 til 2002 reduseres antall årsverk prosentvis om lag dobbelt så mye som på 90-tallet. Kostnadene pr. årsverk i jordbruket har økt betydelig de siste par årene, delvis på grunn av økt realrente. Det er likevel grunn til å peke på at det er behov for å gjennomføre strukturelle forbedringer som kan bidra til å redusere småskalaulempene i produksjonen. BFJs materiale viser også en urovekkende kostnadsutvikling i deler av omsetningsorganisasjonene. Forbedringer her har stor betydning både for industriens konkurransekraft og for utbetalingsprisene til råvareprodusentene.
Rammen i tilbudet består av endring i bevilgning over kap. 1150, målprisendringer og verdien av det utvidede jordbruksfradraget ved beskatning. Som inndekning er lagt til grunn en reduksjon i antall årsverk, økt kostnadseffektivitet i jordbruket og krav til økt kostnadseffektivitet i omsetnings- og foredlingsledd. På denne bakgrunn er partene enige om en ramme for avtalen på 450 mill. kroner. Etter dette blir rammen, inkl. skatteordningen og engangsmidler, på 750 mill. kroner.
Målprisene på jordbruksvarer økes i avtalen tilsvarende 475 mill. kroner. I gjennomsnitt er det en økning i målprisene på om lag 3 pst., som tilsvarer et utslag i konsumprisindeksen på om lag 0,1 pst. Målprisene på storfekjøtt, sauekjøtt, poteter og noen melkeprodukter til dagligvaremarkedet økes over gjennomsnittet. Melk til industrimarkedet endres ikke og målprisene på korn reduseres. Målprisene på korn reduseres med 5 øre pr. kg i forhold til vedtatt målpris. Dette gir en reell prisreduksjon på 1 øre pr. kg. I tillegg er det lagt til grunn at effektivisering i korn-/kraftfôromsetning skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Avtalen innebærer en friere omsetning av melkekvoter. Brukere som selger kvoten må selge 70 pst. til staten til kr 3,50 pr. liter. Det resterende selges fritt innen fylket til fri pris. Kvote som staten har kjøpt kan selges ut igjen etter gjeldende regelverk eller holdes tilbake til prioriterte grupper. Taket på kvotestørrelse enkeltprodusenter kan kjøpe seg opp til, heves til 225 000 liter, eller basiskvote når denne er høyere. Kvotetaket for samdrifter i melkeproduksjonen på 500 000 liter heves til 750 000 liter. Deltagerbruk i samdrifter kan søke særskilt om tilskudd til annet husdyrhold enn storfe på eget bruk når dette ikke er del av driftssamarbeid.
Spørsmålet om to-årige jordbruksavtaler har vært drøftet under forhandlingene. Ut fra en totalvurdering fra statens side ble det konkludert med at avtalesystemet ikke endres, bl.a. ut fra at to-årige avtaler vil representere nye bindinger på budsjettpolitikken. Fra 2003 innføres det krav om miljøplan på det enkelte foretak innen jord- og hagebruk som søker produksjonstilskudd.
Enkelte av referansebrukene får ikke full virkning av det utvidede inntektsfradraget ved skatteligningen, som i full virkning utgjør knapt 8 000 kroner pr. bruk, før skatt. Det gjelder brukene med lite driftsomfang og lav næringsinntekt innenfor saueholdet, kornproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon. Utvidelsen av jordbruksfradraget er gjort med sikte på å målrette støtten til bruk hvor jordbruksdrift er en viktig del av inntektsgrunnlaget.
Komiteen har merka seg at avtalepartane har fordelt reduksjonen i løyvingane på kap. 1150 på 300 mill. kroner for 2002, slik Stortinget gjekk ut frå ved handsaminga av statsbudsjettet for 2002. Komiteen har merka seg at dette i den framforhandla avtala delvis er gjort gjennom innsparingar og disponering av overførte beløp, og sluttar seg til denne framgangsmåten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt et kutt i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Flertallet mener at det er et prinsipp om at framforhandle avtaler bør respekteres, ikke bare her i Stortinget, men også Regjeringen har et ansvar for trygghet og forutsigbarhet som forhandlingsinstituttet gir. Flertallet mener derfor det var svært uheldig at Regjeringen med Fremskrittspartiets støtte kuttet 300 mill. kroner for inneværende års budsjett.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merka seg at partane har lagt utviklinga av utvida jordbruksfrådrag som premiss for dimensjonering av både storleiken på ramma og fordelinga.
Fleirtalet vil streke under at skatt ikkje er noko forhandlingstema, men er samd i Regjeringa sitt framlegg til å utvida det eksisterande jordbruksfrådraget ved skattelikninga og at det vert gjort gjeldande med halv verknad for 2002. Fleirtalet har merka seg at utvidinga av den eksisterande flate ordninga med 36 000 kroner som frådrag, skal gjerast proporsjonal med storleiken på næringsinntekta, opp til om lag 155 000 kroner, innanfor ein provenyverknad på 200 mill. kroner på statsbudsjettet. Fleirtalet sluttar seg til den framlagde skatteordninga. Det har lenge vore eit ønskje å målretta stønaden til jordbruket mot næringsdrivande der jordbruksinntekta er ein viktig del av inntektsgrunnlaget for brukarane.
Flertallet vil peke på at jordbruket og næringsmiddelindustrien sliter med de samme kostnadsproblemer som resten av norsk fastlandsindustri. Det er på denne bakgrunn avgjørende at skatte- og avgiftspolitikken i forhold til næringen utformes slik at man hindrer ny kostnadsvekst. Flertallet ser det som vesentlig at man gjennomgår skattepolitikken med sikte på maksimal ressursutnyttelse i næringen.
Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at dei minste bruka med korn, sau og ammekyr statisk vurdert får lita nytte av den utvida ordninga. Men ved vidareutvikling av slike bruk vil ordninga vere til gagn for alle som driv jordbruk til å få ei god næringsinntekt.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at skattepolitikken er et viktig fordelingspolitisk virkemiddel. Ved framleggelsen av statsbudsjettet bør derfor Regjeringen gjøre rede for fordelingsvirkningene av ulike utforminger av skattefradraget. I tillegg kan det oppstå påregnelige produksjonstilpasninger i næringen når de marginale skattesatsene endres. Dette flertallet legger til grunn at Regjeringen gir en grundig redegjørelse for slike forhold når forslaget til endelig utforming presenteres i budsjettet for 2003.
Eit fjerde fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har elles merka seg at Regjeringa vil leggje fram for Stortinget framlegg om endeleg utforming av det utvida jordbruksfrådraget ved skattelikninga i samband med statsbudsjettet for 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også vise til at kostnadsutviklingen gjør det påkrevet å kompensere for offentlig pålagte oppgaver som innebærer merkostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget om en utvidelse av den eksisterende inntektsfradragsordningen ved beskatning av næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Disse medlemmer minner om at Fremskrittspartiet var imot innføringen av denne særordningen for de selvstendige næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen og er følgelig uenig i en utvidelse av jordbruksfradraget. Disse medlemmer mener det er riktig å redusere skatter og avgifter, men at dette bør gjennomføres i form av generelle ordninger, like for alle bransjer og næringer. Disse medlemmer minner om Fremskrittspartiets gjentatte forslag om å fjerne formueskatten samt redusere en del andre skatter og avgifter som øker kostnadene for landbruket i tillegg til andre bransjer og næringer. Disse medlemmer vil ikke anbefale selektive skatteregler som begunstiger en næring med relativt liten verdiskapning i tillegg, mens andre næringer som er konkurranseutsatt og i langt sterkere grad bidrar til fellesskapet, skal straffes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det under behandlingen av statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt et kutt i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Disse medlemmer vil påpeke det svært uheldige, både i forhold til signaleffekten til næringen og respekten for forhandlingsinstituttet, å gjennomføre et slikt kutt som måtte innarbeides før de reelle forhandlingene startet.
Disse medlemmer mener at en slik framgangsmåte skaper stor usikkerhet for næringen og lite forutsigbare rammevilkår, samt svekker forhandlingsinstituttet. Videre fører en slik inngripen til at inntektsnivået i jordbruket blir ytterligere redusert uten en landbrukspolitisk debatt.
Disse medlemmer viser til Regjeringens utvidede jordbruksfradrag. Ordningen er sagt å skulle ha en inntektsverdi for jordbruket før skatt på 300 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at inntektsverdien av denne ordningen er mindre enn de samlede kutt i rammen på 435 mill. kroner (300 + 135). Dette betyr at skatteordningen ikke dekker opp for den inntektsreduksjon som rammekuttene gir.
Disse medlemmer vil videre påpeke at ordningens innretning er av en slik art at store bruk har større effekt av ordningen enn mindre bruk. Dette vil si at ordningen har en strukturdrivende bieffekt, i motsetning til en ordning som bygger videre på dagens flate fradrag.
Disse medlemmer vil påpeke det faktum at den inngåtte avtalens ramme gir en inntektsøkning på årsbasis på 10 700 kroner i gjennomsnitt pr. årsverk. Til sammenligning har andre grupper fått en gjennomsnittlig økning i årsinntekten på 15 500 kroner. Dette betyr at den inngåtte avtalen ikke reduserer inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.
Disse medlemmer vil videre vise til at den foreslåtte målprisøkningen ikke vil dekke den forventede kostnadsøkningen i primærjordbruket og den del av kostnadsøkningen i næringsmiddelindustrien som jordbruket må dekke. Disse medlemmer finner grunn til å gjøre oppmerksom på at målpriser ikke må forveksles med pris til produsent som vil ligge lavere enn målpris.
Disse medlemmer viser til omtalen av fordelingsprofilen i den inngåtte avtalen. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) er det omtalt et behov for en moderat strukturutvikling, spesielt innen melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil minne om at stortingsmeldingens forslag til tiltak for å oppnå denne strukturutviklingen allerede er gjennomført. Dette tilsier at tiltak for å framskynde en videre strukturutvikling ikke bør fremmes før det er tatt en bred politisk diskusjon om landbrukets samfunnsmessige og næringspolitiske mål.
Disse medlemmer viser til tabell 6.5 i proposisjonen og utslagene av den framforhandlede avtalen på enkeltbruk.
Disse medlemmer vil spesielt trekke fram inntektsmulighetene for sau, mindre kornbruk og mindre melkebruk. Disse utslagene bekrefter den gjennomgående profilen i avtalen på belønning av intensiv drift og større bruk. Tabellen gir heller ikke et reelt bilde av dreiningen i virkemiddelbruken som nå sterkt vil favorisere store bruk rett og slett fordi disse brukene ikke er representert i tabellmaterialet.