4. Importvernet og internasjonale forhold
WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte - gul støtte, blå støtte og grønn støtte. Det er knyttet reduksjonsforpliktelser kun til bruken av gul støtte. Dersom summen av blå og gul støtte i løpet av avtaleperioden overstiger nivået som var bestemt i 1992 kan avtalepartene i WTO under visse forutsetninger iverksette ulike mottiltak. Gul støtte er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter. WTO-landbruksavtalen har konkrete bindinger knyttet til bruken av gul støtte. Tillatt nivå for gul støtte er redusert med 20 pst. i gjennomføringsperioden (1995-2000). For Norge innebærer reduksjonskravet en reduksjon fra 14,3 mrd. kroner til 11,4 mrd. kroner fra og med år 2000. For 2000 var det notifiserte nivået i gul boks 10,3 mrd. kroner. Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I 2000 var notifisert blå støtte på 7,7 mrd. kroner, og notifisert grønn støtte på 5,0 mrd. kroner.
På WTOs fjerde ministerkonferanse i Doha i november 2001 ble det enighet om å sette i gang en ny bred forhandlingsrunde. Det forhandles om tjenester, landbruk, handelsrelaterte sider ved immaterielle eiendomsrettigheter (TRIPS), markedsadgang for industrivarer, regelverket (bl.a. for antidumping), handel og miljø, samt oppfølging av utviklingslandenes krav knyttet til eksisterende avtaleverk. Forhandlingene skal etter planen sluttføres senest 1. januar 2005. I ministervedtaket legges det opp til en stram tidsplan, og det forutsettes at medlemslandene har kommet fram til enighet om konkrete reduksjonsforpliktelser og nødvendige endringer i gjeldende regelverk, innen 31. mars 2003. På basis av dette skal medlemslandene innen neste ministerkonferanse i Mexico legge fram utkast til nasjonale bindingslister innenfor de tre forhandlingsområdene eksportsubsidier, markedsadgang og internstøtte. Spesiell og differensiert behandling av utviklingsland skal være integrert i alle deler av forhandlingene. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn til i forhandlingene som fastsatt i landbruksavtalen.
I St.meld. nr. 2 (2000-2001), Revidert nasjonalbudsjett, gjengis vedtaket om å innføre toll- og kvotefri markedsadgang for minst utviklede land (MUL). Sikkerhetsmekanismen for toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra MUL er en del av den norske GSP-ordningen, og skal bidra til at intensjonene i den norske markedsordningen for korn blir ivaretatt. Regjeringen vil iverksette en sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr fra 1. juli 2002, der Landbruksdepartementet utpekes som ansvarlig myndighet.
Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk stor betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri, og betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale prosesser som WTO-forhandlingene. EU gjennomgår nå effektene av reformen av sin landbrukspolitikk og vurderer endringer for enkelte markedsordninger. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke i EU har ført til en debatt om behovet for mer gjennomgripende endringer med økt vekt på økologisk landbruk og mer dyrevennlige driftsformer.
Det legges opp til å avvikle industribeskyttelse i tollsatsene innen 1. juli 2004. Forhandlinger om dette vil ventelig starte sommeren 2002.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil understreka at det er viktig å leggja til rette for auka handel med u-land. Dette må kunne gjennomførast utan skadeverknader for norsk landbruk eller vanskeleggjere landbruket i å nå sine samfunnsmessige og landbrukspolitiske mål. Fleirtalet støttar difor vedtaket om å innføre MUL- ordning med tryggingsmekanisme for korn, mjøl og kraftfor frå 1. juli 2002.
Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peike på at importvernet heller ikkje er eit forhandlingstema, men har merka seg kravet til jordbruksorganisasjonane om at tryggleiksmekanismen for tollfri import av korn frå MUL-landa må leggjast til administrativt nivå, og at ei slik praktisering er ein føresetnad for å få koplinga mellom importvernet og marknadsreguleringa til å fungere i marknadsordninga for korn. Utforminga av marknadsordningane under avtala må skje innanfor dei rammene importvernet set. Samstundes heng importregimet saman med funksjonaliteten til prismarknadsordninga på avtala og prinsippet om jordbruket sitt økonomiske ansvar for overproduksjon. Dette fleirtalet er difor samd i at det vert etablert eit sy-stem for rask handtering av tryggleiksmekanismen når marknadsbalansen er i fare.
Dette fleirtalet viser til at den norske Regjeringa legg til grunn at det framleis er behov for ein eigen landbruksavtale i WTO, som gjev medlemslanda tilstrekkeleg handlingsrom til å føre ein aktiv landbrukspolitikk og som gjev grunnlag for eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur i tråd med behova våre. Det må være mogleg å oppretthalde ein landbrukssektor under vanskelege klimatiske tilhøve og ivareta såkalla ikkje-handelsmessige hensyn - slik som distriktsomsyn, matvaretryggleik, vern av kulturlandskap og omsynet til det biologiske mangfaldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at tollpreferanser overfor utviklingslandene ikke bare skal gi muligheter for de eksporterende land, men også resultere i lavere priser på matvarer for norske forbrukere.
Disse medlemmer viser til egen merknad om korn- og kraftfôrpolitikken i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke viktigheten av at norske myndigheter har en offensiv holdning i forhold til å sikre norsk landbruk gode rammevilkår for norsk matproduksjon til innenlandsk forbruk i den pågående WTO-runden. Det vil si å sikre det norske grensevernet, sikre retten til å føre en offensiv støttepolitikk overfor det norske jordbruket, spesielt med tanke på ikke-handelsmessige hensyn.
Disse medlemmer understreker at et solid importvern for jordbruksvarer som gir preferanse for norsk produksjon er, og fortsatt skal være, en bærebjelke for landbrukspolitikken i Norge. Disse medlemmer har merket seg den strategien som er lagt opp i forbindelse med de kommende forhandlingene i WTO.