5.1 Sammendrag

Undersøkelsestyper og metoder for genetiske undersøkelser etter fødselen krever etter bioteknologiloven som hovedregel særlig godkjenning. I dag er seks offentlige norske sykehus godkjent. Det redegjøres for de vilkår Statens helsetilsyn har satt for godkjenning.

Som trekk ved utviklingen innenfor medisinsk genetikk i tiden etter at bioteknologiloven ble vedtatt, framholdes at det er identifisert genetiske komponenter ved en rekke nye sykdommer, og at det som en konsekvens av dette i dag er mulig å benytte genetiske tester i forbindelse med mange sykdommer.

Det redegjøres for kartleggingen av menneskets arvemateriale gjennom "Det humane genomprosjektet" og for hvordan forskningen i økende grad rettes mot individuelle variasjoner i arvestoffet. Det framholdes at mikrobrikketeknologi vil føre til at genanalyser vil bli billigere og lettere tilgjengelig, samtidig som den gjør en rask og omfattende testing mulig. Det understrekes at den teknologiske utviklingen ikke har eliminert de grunner til varsomhet som lå til grunn for bioteknologilovens ulike bestemmelser om medisinske undersøkelser etter fødselen. Det uttales at det på sikt vil bli en utfordring å ivareta disse bestemmelsene, etter hvert som genetiske undersøkelser blir mer tilgjengelige og alminnelige.

Det framholdes som problematisk at undersøkelser som studerer genetiske forskjeller med hensyn til hvordan individer reagerer på medisiner eller andre stoffer som er fremmede for organismen, faller inn under lovens bestemmelser om godkjenning, veiledning og samtykke, noe som i framtiden vil kunne gjøre det vanskelig å dra nytte av slike undersøkelser. Masseundersøkelser som må karakteriseres som prediktive eller presymptomatiske, utgjør også et problem da det er vanskelig å godkjenne samtlige institusjoner som skal ta prøven, eller gi genetisk veiledning før, under og etter undersøkelser som gjøres på hele befolkningen.

Departementet har bestemt at undersøkelser på nyfødte for å påvise Føllings sykdom inntil videre skal behandles som en genetisk undersøkelse for å stille sykdomsdiagnose, jf. bioteknologiloven § 6-1.

Det uttales at den største utfordringen i forbindelse med den kommersielle utviklingen med bl.a. salg av tester gjennom postordre og Internett er å sikre at retten til veiledning blir ivaretatt. Departementet vil i framtiden vurdere nye virkemidler for å begrense tilgjengeligheten av gentester i lys av den nye markeds­situasjonen utviklingen kan forventes å skape.

Sosial- og helsedepartementet satte i 1998 ned et utvalg som skulle vurdere alle sider ved bruken av gentester i forbindelse med arvelige kreftsykdommer. Det redegjøres for utvalgets hovedkonklusjoner og for høringsrunden om utvalgets innstilling. Departementet vil legge utvalgets arbeid og høringsinstansenes synspunkter til grunn for det videre arbeidet med genetiske undersøkelser etter fødselen.

Reguleringen av genetiske undersøkelser etter fødselen varierer sterkt i Europa. Enkelte land, som Norge, Frankrike og Østerrike, har en relativt omfattende regulering på området, mens andre, som Hellas, ikke har noen særskilt regulering av genetiske undersøkelser. Andre nordiske land har et godt utbygd lovverk for helsesektoren generelt, men er uten særskilt regulering av gentesting. Det gis i meldingen korte beskrivelser av rett og praksis vedrørende genetiske undersøkelser etter fødselen i Østerrike, Frankrike, Sverige, Danmark og Finland.

Moderne bioteknologi har vært diskutert i internasjonale organer, og diskusjonene har i flere tilfeller munnet ut i retningslinjer e.l. Det redegjøres for UNESCOs Erklæring om det menneskelige genom og menneskerettigheter, Europarådets Konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og EUs direktiv om medisinsk utstyr som brukes til å ta prøvemateriale fra en person og analysere dette utenfor personens kropp med sikte på diagnostisering.

Det uttales at det mest grunnleggende tolkningsspørsmålet som har oppstått i forbindelse med kapittel 6 i bioteknologiloven, er hva som skal forstås med begrepet "genetiske undersøkelser". Det gis videre eksempler på tolkningsproblemer som har oppstått i forbindelse med lovens §§ 6-4 til 6-7.

Det vises til at utvalget som vurderte bruk av helseopplysninger i arbeidslivet (NOU 2001:4), framholder at genetiske opplysninger bare gir et ufullstendig bilde av en arbeidstakers mulige helserisikoer i framtiden. Med unntak av ett medlem går utvalget inn for å opprettholde bioteknologilovens forbud mot bruk av genetisk informasjon i arbeidslivet. Høringsrunden viste stor støtte til utvalgets syn.

Departementet vil opprettholde et restriktivt lovverk når det gjelder bruken av genetisk informasjon utenfor helsetjenesten. I denne sammenheng vil departementet vurdere hvorvidt det kan være aktuelt å endre loven slik at forbudet omfatter mer enn bare "opplysninger framkommet ved genetiske undersøkelser". Etter departementets syn bør det ikke spille noen rolle i en slik sammenheng hvordan slike opplysninger er framkommet.

I NOU 2000:23 om forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger drøftes om bioteknologilovens forbud mot bruk av genetisk informasjon bør oppheves for forsikringsselskapers del. Et knapt flertall av utvalgets medlemmer går inn for at forsikringsselskaper bør gis en viss tilgang til genetisk informasjon. Utvalgets mindretall vil opprettholde forbudet mot innhenting og bruk av opplysninger om arveanlegg ved tegning av forsikringsavtaler og at dette også skal gjelde ved særlig høye forsikringssummer. I høringsrunden støttet et stort flertall av hørings­instansene utvalgets mindretall.

Det er departementets vurdering at hensynet til faren for forsikringssvindel og et "skjevt utvalg" av forsikringskunder bør stå tilbake for hensynet til å sikre medisinsk bruk av bioteknologi i samsvar med menneskeverd og ikke-diskriminering. Departementet ser det slik at å åpne for bruk av genetiske opplysninger i forsikringssaker kan føre til at man av frykt for å bli nektet forsikring eller å få en høy forsikringspremie vil unnlate eller utsette å undergi seg en genetisk undersøkelse som kan være nødvendig for å forebygge sykdom. Departementet ser også en fare for at tillatelse til bruk av genetiske opplysninger i forsikringssaker kan skape presedens for bruk av genetiske opplysninger av økonomiske årsaker. Etter departementets vurdering taler også personvernhensyn og retten til ikke å vite for å opprettholde dagens forbud. Departementet kan se at det kan være argumenter for å gjøre unntak ved særlig høye forsikringssummer, men finner at forbudet også bør gjelde her.

Såkalt "oppsøkende genetisk virksomhet" - tilfeller der opplysninger framkommet ved genetiske undersøkelser av en pasient gis til pasientens slektninger uten at disse på forhånd har bedt om dette - ble opprinnelig ikke regulert i bioteknologiloven. På bakgrunn av Stortingets behandling av to Dokument 8-forslag fremmet Regjeringen i 1999 forslag om et nytt kapittel 6a i bioteknologiloven som eksplisitt regulerer oppsøkende genetisk virksomhet - jf. Ot.prp. nr. 93 (1998-1999). Det nye kapitlet trådte i kraft i desember 2000. Hovedinnholdet i endringen er at det på nærmere bestemte strenge vilkår er adgang for en lege til å oppsøke en pasients slektninger med sikte på å tilby genetisk veiledning, undersøkelse og eventuelt behandling. En forskrift om oppsøkende genetisk virksomhet ble sendt på høring i januar 2002. Det uttales at ettersom bioteknologilovens bestemmelse om oppsøkende genetisk virksomhet foreløpig har virket så kort tid, er det for tidlig å vurdere hvordan den har fungert. Erfaringene med bestemmelsen vil i tråd med vedtak i Stortinget bli evaluert og lagt fram for Stortinget etter 2005.

Departementet vil fortsatt legge til grunn at genetiske undersøkelser skiller seg vesentlig fra andre medisinske undersøkelser på grunn av at slike undersøkelser gir opplysninger om framtidig sykdom hos friske individer; og fordi de også angår nære slektninger. Departementet legger som hovedregel opp til at grensen mellom genetiske undersøkelser som omfattes og ikke omfattes av lovens bestemmelser, trekkes mellom henholdsvis undersøkelser som har til hensikt å gi informasjon om arvelige egenskaper, og undersøkelser som ikke har denne hensikten. Det er departementets syn at grensen ikke må være for absolutt, men at det bør finnes en adgang til å unnta bestemte typer undersøkelser fra bestemmelsene i bioteknologilovens kapittel 6. Slike unntak skal bare kunne gjøres for tester som i seg selv er ufarlige, og for alvorlige tilstander som kan behandles med klar helsemessig gevinst.

Det framholdes at bioteknologilovens bestemmelser om genetiske undersøkelser etter fødselen kan sees som et forsøk på å sikre individets rettigheter i forhold til informasjon, medbestemmelse og beskyttelse av følsomme personopplysninger. Det er i dette perspektivet departementet velger å se bestemmelsene om samtykke og genetisk veiledning. Med unntak av enkelte mindre uklarheter i lovteksten mener departementet at disse bestemmelsene har fungert etter hensikten, og at de antakelig har bred oppslutning både blant pasientorganisasjoner, fagfolk og lekfolk. Departementet ønsker derfor at bioteknologilovens bestemmelser om samtykke og genetisk informasjon og veiledning i forbindelse med genetiske undersøkelser etter fødselen videreføres. Det vises til aktuelle trender som peker i retning av at behovet for genetisk veiledning og informasjon vil bli enda større i framtiden enn det er i dag.

Departementet går inn for at genetisk veiledning fortrinnsvis bør gis av personer som er spesielt utdannet for formålet, men påpeker at også annet helsepersonell vil kunne gi forsvarlig genetisk veiledning. Departementet har tatt initiativ til å etablere en enhetlig organisering av videreutdanning for relevante yrkesgrupper med sikte på kompetanse innen genetisk veiledning.

Departementet ser det som viktig at alle med en begrunnet risiko for arvelig sykdom, også personer som har gentestet seg på eget initiativ utenlands, som utgangspunkt bør ha den samme, lovbestemte rett til genetisk veiledning og informasjon.

Departementet vil iverksette ulike tiltak for å øke bevisstheten og kunnskapen om genetikk blant befolkningen generelt og helsepersonell spesielt.

Det framholdes at målet med godkjennings- og rapporteringsordningene fortsatt må være å ivareta samfunnets og myndighetenes behov for kontroll og styring på feltet, samtidig som de forskjellige ordningene er smidige nok til å fungere. Det vil etter departementets mening trolig være nødvendig å forenkle dagens ordninger for å få til dette. Departementet mener at spørsmålet om hvilke teknologiske metoder som benyttes ved genetiske undersøkelser etter fødselen, er et medisinsk faglig spørsmål som må avgjøres av den enkelte institusjon, men understreker at det fortsatt vil være behov for samfunnsmessig styring og kontroll med hva slags typer genetiske undersøkelser som finner sted, og ved hvilke institusjoner de finner sted.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen merker seg at Regjeringen i evalueringen av bioteknologiloven trekker fram en rekke tolkningsproblemer knyttet til kap. 6 i loven som omhandler genetiske undersøkelser etter fødselen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringen i at det legges til grunn at grensen mellom genetiske undersøkelser som omfattes og ikke omfattes av loven, skal trekkes mellom henholdsvis undersøkelser som har til hensikt å gi informasjon om arvelige egenskaper, og undersøkelser som ikke har denne hensikten. Flertalletmerker seg i denne sammenheng de likheter og ulikheter som beskrives mellom moderne gentester og familiær sykehistorie.Flertalletstøtter Regjeringens syn om at hvorvidt en slik undersøkelse skal dekkes av lovens bestemmelser, er et spørsmål som må avgjøres etter en konkret vurdering i forhold til bioteknologilovens ulike bestemmelser, hvor det må legges vekt på den enkelte bestemmelses formål og konsekvenser av at slike opplysninger omfattes eller ikke.

Komiteenmerker seg at betegnelsen "registrering" av prøveresultater (§ 6-4) ut fra Regjeringens syn kan tolkes både som ordinær journalføring av resultatet, men også som en mer systematisk kartlegging av resultatet utover den ordinære journalføringen. Andre begreper som Regjeringen beskriver som uklare, er "omfattende genetisk veiledning" (§ 6-5), hvorvidt en veiledning skal være muntlig eller skriftlig (§ 6-5), samt hvilken kompetanse den genetiske veileder skal ha . Komiteen merker seg også at Regjeringen beskriver tolkningsproblemer med bioteknologiloven § 6-6, og hvorvidt kravet til foreldrenes samtykke innebærer samtykke fra den ene eller begge foreldre. I omtalen av samme paragraf beskriver Regjeringen innbyrdes tolkningsproblemer mellom de to formuleringene "dersom (undersøkelsen) kan påvise forhold som ved dokumentert behandling kan redusere helseskade hos barnet" og "dersom tidlig diagnostikk er av vesentlig betydning for bedring av prognosen". I stortingsmeldingen beskrives også tolkningsproblemer og uklarheter knyttet til § 6-7, vedrørende forbud mot bruk av genetiske opplysninger, og omfanget av dette forbudet.

Komiteen mener at loven bør formuleres slik at den ikke gir rom for vidtfavnende tolkninger, fordi loven i så fall bare i begrenset grad vil påvirke omgangen med genetisk informasjon og dermed ikke vil være det redskap den var ment å være.

Det er komiteens mening at det med registrering av en genetisk undersøkelse må legges noe mer enn en alminnelig journalføring av resultatet, siden det foreligger generell journalplikt for medisinske undersøkelser der det ikke synes naturlig å trekke et skille mellom en genetisk undersøkelse og øvrige medisinske undersøkelser av den personen som gjennomgår undersøkelsen.

Komiteen mener at genetiske undersøkelser ikke skal kunne registreres slik at resultatene senere gjøres tilgjengelig for andre enn den person undersøkelsen gjelder, uten at denne personen har gitt sitt samtykke til videreformidling av informasjonen. Med registrering menes altså her etter komiteens syn en personidentifiserbar registrering som går utover selve journalføringen, og da på en slik måte at resultatet av undersøkelsen kan bli kjent for tredjepart uten at den personen som er undersøkt, har gitt sitt samtykke til det.

Komiteen legger til grunn at genetisk informasjon som benyttes i et helseregister, behandles i henhold til bestemmelsene som gjelder i lov om helseregistre, slik at genetisk informasjon om den det gjelder, ikke lar seg personidentifisere uten at den berørte har gitt sitt samtykke til dette.

Siden journalopplysninger er underlagt taushetsplikt, innebærer dette at opplysninger om genetiske undersøkelser vil kunne oppbevares i en pasientjournal, men opplysningene vil ikke kunne videreformidles uten pasientens samtykke. Dersom den undersøkte er umyndig, vil eventuell tillatelse etter komiteens syn måtte innhentes fra dennes pårørende eller verge.

Komiteen mener at "omfattende genetisk veiledning" og "genetisk veiledning" i lovteksten må oppfattes som synonyme begreper, men at det vil virke avklarende at det samme begrep brukes gjennomgående i hele lovteksten. Det er komiteens oppfatning at den genetiske veiledningen som gis, skal være så omfattende at vedkommende som mottar veiledningen, skal kunne bruke informasjonen til å kunne treffe selvstendige, kvalifiserte valg som en følge av informasjonen. Informasjonen kan dermed etter komiteens mening ikke være begrenset til selve resultatet av den genetiske undersøkelsen, men må også omfatte hvordan resultatet skal forstås, og hvilke medisinske konsekvenser resultatet bærer med seg ut fra den til enhver tid gjeldende medisinske kunnskapen på området.

Komiteen mener at det ikke bør være en forutsetning at den informasjonen som gis, skal gis skriftlig, men at det ofte vil være en fordel for den som mottar informasjonen at denne suppleres med skriftlig informasjon. Etter komiteens syn må det forventes at helsepersonell besitter den nødvendige kompetanse som skal til for å ta stilling til når det er nok å gi muntlig informasjon, og når det i tillegg vil være behov for å supplere med skriftlig informasjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at der informasjonen i tillegg forutsetter samtykke før videre tiltak, skal slikt samtykke foreligge skriftlig.

Komiteen er enig med Regjeringen i at det bør iverksettes tiltak for å bedre bevisstheten og kunnskapen om genetikk blant helsepersonell spesielt og befolkningen generelt. Komiteen mener at en generell heving av kunnskapen om genetikk blant helsepersonell vil redusere behovet for at genetikere ivaretar denne informasjonen overfor pasientene direkte, og at genetikere dermed i større grad vil kunne ha en veilederfunksjon overfor annet helsepersonell som så formidler kunnskapen til pasienten,

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig med Regjeringen i at det er kvaliteten på veiledningen som gis, som er det avgjørende, og ikke hvem som gir veiledningen. Genetisk veiledning bør fortrinnsvis gis av spesialister i medisinsk genetikk og genetisk veiledning, men flertallet støtter også Regjeringen i at annet helsepersonell vil kunne gi forsvarlig genveiledning der praksis og erfaring, sykdomskompleksitet og alvorlighetsgrad er vurdert.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener det er et urimelig og lite praktikabelt krav at genetisk informasjon fortrinnsvis bør gis av en spesialist i genetikk eller en genetisk veileder. Dette er en formalkompetanse som få besitter, mens genetisk informasjon i en eller annen form vil måtte formidles i nesten enhver samtale mellom helsepersonell (særlig lege) og pasient. En forhøyet kolesterolverdi som over tid ikke påvirkes av kostholdet, vil gjerne ha relasjon til arv, og i hvert fall mistanken om dette vil i første omgang formidles av pasientens primærlege, noen ganger med supplerende hjelp fra en indremedisiner, men bare meget sjeldent med tilleggsassistanse fra en genetiker. Et formalkrav om at slik informasjon fortrinnsvis skal formidles av en genetiker, vil dermed kunne være til hinder for at pasienter mottar helt basal viten om sin egen helsetilstand.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det i 1999 ble vedtatt en lovendring hvor det åpnes for at det på nærmere bestemte strenge vilkår er adgang for en lege til å oppsøke en pasients slektninger med sikte på å tilby genetisk veiledning, undersøkelse og eventuelt behandling. Flertallet vil påpeke at slik virksomhet medfører svært vanskelige etiske avveininger, også i de tilfeller det skjer etter samtykke fra den som har vært undergitt genetisk testing. Det må etter flertallets vurdering være et menneskes rett å reservere seg mot medisinsk informasjon knyttet til egne, fremtidige leveutsikter. Unntak fra dette bør bare tillates i helt ekstraordinære tilfeller. Enda vanskeligere etiske spørsmål oppstår hvis informasjonen skal formidles uten at den som er undersøkt, har samtykket. Etter flertallets vurdering bør lovgivningen ikke åpne for dette.

Flertallet har merket seg at departementet viser til at erfaringene med bestemmelsen vil bli evaluert og lagt frem for Stortinget i 2005. Etter flertallets syn bør bestemmelsen vurderes på nytt i forbindelse med den varslede odelstingsproposisjonen om endringer i bioteknologiloven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at det for kort tid tilbake ble vedtatt en lovendring i forbindelse med oppsøkende genetisk veiledning til nærmeste familie. Det var forutsatt at pasienter som hadde fått påvist en genfeil av en art som kunne gi mistanke om sykdomsutvikling i nærmeste familie, selv skulle informere om dette på en forsvarlig og god måte. Hvis pasienten selv ikke vil eller kan gjøre dette, ble det i loven åpnet for at behandlende lege på et selvstendig grunnlag kan foreta denne oppsøkende genetiske veiledningen. Denne lovendringen må etter disse medlemmers mening fortsatt stå fast.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til departementets vurdering om at bioteknologilovens bestemmelser om oppsøkende genetisk virksomhet bare har virket i kort tid, og at det derfor er for tidlig å vurdere hvordan den har fungert. Disse medlemmer er tilfreds med at departementet vil evaluere erfaringene med bestemmelsene og legge dette frem for Stortinget etter 2005 slik forutsetningen var fra Stortingets side da bestemmelsen ble vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det må åpnes for at private laboratorier også kan foreta genetiske undersøkelser etter en faglig forhåndsgodkjennelse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at godkjente private laboratorier også kan utføre genetiske undersøkelser."

Når det i loven stilles krav om foreldrenes samtykke, framstår det etter komiteens syn som rimelig at det i utgangspunktet innhentes samtykke fra begge foreldre. Dersom disse innbyrdes er uenige, bør undersøkelsen etter komiteens syn utstå til barnet har fylt 16 år og dermed kan bestemme dette selv. Komiteen understreker at det gjelder særskilte bestemmelser ved avklaring av farskap som dermed ikke berøres av nevnte krav til samtykke.

Komiteen ser ingen substansiell forskjell mellom de to formuleringene i § 6-6; "... med mindre undersøkelsen kan påvise forhold som ved dokumentert behandling kan redusere helseskade hos barnet" og "Dersom tidlig diagnostikk er av betydning for bedring av prognosen" utover at første ledd gir en åpning for undersøkelse av barnet før fylte 16 år dersom dette har behandlingsmessige konsekvenser, mens andre ledd gir foreldrene retten til å kreve slik undersøkelse før fylte seksten år.

Komiteen mener at en generell bestemmelse som hindrer unødvendig prøvetaking av barn som angitt i § 6-6 første ledd er fornuftig. Når det gjelder annet ledd, er dette imidlertid etter komiteens syn dekket allerede gjennom første ledd. For dersom tidlig diagnostikk er av betydning for prognosen, bør helsepersonell ta initiativ til undersøkelse av barnet før fylte seksten år uten at foreldrene skal behøve å kreve slik undersøkelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener tilsvarende at en undersøkelse som av faglige grunner kan utstå til barnet har fylt seksten år, ikke bør gjennomføres med bakgrunn i krav fra foreldrene, men fordi undersøkelsen uansett framstår som faglig fornuftig å utføre. Den medisinsk-faglige vurderingen bør altså etter flertallets syn ligge hos helsepersonellet, og loven bør klargjøre dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at foreldre må ha krav på å få utført undersøkelser ved mistanke om sykdom før barnet er 16 år.

Komiteen merker seg at § 6-7 etter Regjeringens syn framstår som uklar hva angår utlevering av genetiske opplysninger til tredjepart, deriblant forsikringsselskaper. Komiteen deler Regjeringens syn om at det skal oppvises stor forsiktighet med å utlevere genetisk informasjon til tredjepart fordi informasjon som berører arv, er å anse som særlig sensitiv, og dermed kan komme i konflikt med den enkeltes egeninteresser hva angår bruken av slik informasjon.

Informasjon som er framkommet i en undersøkelsessituasjon der helsepersonellet er underlagt taushetsplikt, bør dermed etter komiteens syn ikke videreformidles uten at taushetsplikten er opphevet, med unntak for de bestemmelser som gjelder i lov om smittsomme sykdommer og i barnevernloven, der hensynet til tredjepart vil være overordnet hensynet til den undersøkte. Eventuelle interessekonflikter mellom den undersøkte og tredjepart må dermed etter komiteens syn falle ut til den undersøktes gunst når ikke allmennpreventive hensyn skulle tilsi noe annet. Et slikt hensyn foreligger etter komiteens syn ikke når det gjelder genetisk informasjon.

Komiteen viser til sosialkomiteens merknader i forbindelse med behandlingen av St.meld nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi, jf. Innst. S. nr. 214 (1992-1993) s. 24:

"Komiteen er enig med Regjeringen i at genetisk testing vil gi svært sensitive opplysninger om den enkeltes arveanlegg. Dette er derfor forhold som vil sette spesielt strenge krav til personvernet. Selv om det i dag er nedfelt bestemmelser om legers taushetsplikt og oppretting og bruk av personregistre, stiller opplysninger om en annen persons arveanlegg helt spesielle krav til håndteringen av disse opplysningene. Komiteen ser derfor et klart behov for egen lovregulering på dette området."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har fortsatt dette synspunkt. Flertalletstøtter derfor Regjeringens syn om at et restriktivt lovverk om bruk av genetisk informasjon utenfor helsetjenesten bør opprettholdes. En regulering av bruken av genetisk informasjon på lik linje med andre helseopplysninger, blant annet gjennom taushetspliktsbestemmelsene i helsepersonelloven, vil åpne for at det blir lagt et utilbørlig press på enkeltpersonene til å gi samtykke til at slik informasjon gis. Flertallet vil blant annet vise til mindretallet i Røsæg-utvalget (NOU 2000:23) som i høringsrunden fikk støtte fra et stort flertall. Dette mindretallet anfører blant annet at genetiske tester er usikre, at det ikke er etisk forsvarlig med gentesting uten behandling som mål, og at det vil være fare for at personer vil utsette å søke genetisk rettet helsehjelp av frykt for at opplysningene senere kan bli brukt mot vedkommende i forsikringssammenheng. Flertallet støtter derfor departementets vurdering om at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger i forsikringssammenheng opprettholdes.