Vedlegg 1: Brev fra Justis- og politidepartementet v/justisminister Hanne Harlem til Sivilombudsmannen, datert 1. oktober 2001
Vi viser til Sivilombudsmannens uttalelse 26. juli 2001, og vil meddele at journalist Vidar Ystad nå har fått innsyn i de angjeldende dokumentene slik de ble forelagt for Sivilombudsmannen.
Justisdepartementet ønsker imidlertid å komme med enkelte merknader av mer generell og prinsipiell karakter.
1. Som nevnt i departementets brev 3. mai 2001 er Lovavdelingens tolkningsuttalelser som hovedregel offentlige. Når tolkningsuttalelsen avgis til et annet departement, til bruk for dettes interne saksforberedelse, faller innsynsspørsmålet imidlertid under unntaksregelen i offentlighetsloven § 5 annet ledd bokstav c. Lovavdelingen har for sin del normalt ikke noe imot å praktisere meroffentlighet, og ofte vil det andre departementet være innstilt på meroffentlighet. Lovavdelingens vurdering kan likevel i enkelte tilfeller være at det foreligger et reelt og saklig behov for å unnta dokumentet fra offentlighet. Og dersom det andre departementet motsetter seg at det utvises meroffentlighet, har det vært lang og fast praksis i Lovavdelingen for å respektere dette, slik at det ikke utvises meroffentlighet. Denne praktiseringen av offentlighetsloven er nødvendig for at Lovavdelingen skal kunne opprettholde sin rolle som juridisk rådgiver for andre departementer, også i saker som er politisk sensitive. Skiftende regjeringer har vært kjent med denne praksis. Det er grunn til å påpeke at når en tolkningsuttalelse fra Lovavdelingen blir unntatt fra offentlighet, vil dette som regel være i saker med utpreget politisk karakter, hvor uttalelsen skal ligge til grunn for en forestående regjerings- eller statsrådsbehandling, hvor det for øvrig skal treffes en politisk sensitiv avgjørelse, eller, som i dette tilfellet, når det dreier seg om juridisk rådgivning i forbindelse med en konkret tvistesak.
Justisdepartementet kan ikke se at en slik praksis er i strid med forutsetningene som ligger bak offentlighetsloven § 2 tredje ledd, og heller ikke at departementets skjønnsutøvelse er klart urimelig eller klart strider mot god forvaltningspraksis.
Det er riktig nok flere ganger påpekt i Stortinget at forvaltningen bør utvise meroffentlighet i større grad, også når det gjelder korrespondanse mellom departementene, jf. for eksempel Innst. S. nr. 21 (1998-99) s. 10 annen spalte hvor Justiskomiteen uttaler:
"Komiteen er av den oppfatning at det i større grad kan gis innsyn i saker/korrespondanse mellom departementene ..."
Samtidig går det fram at visse dokumenter fortsatt bør unntas fra offentlighet. Vi viser i denne forbindelse til Innst. S. nr. 21 (1998-99) s. 10 annen spalte hvor en enstemmig justiskomité uttaler:
"Komiteen støtter Regjeringen i at saker som vil munne ut i statsrådsbehandling eller behandling i regjeringskonferanse, eller hvor den enkelte statsråd treffer avgjørelse etter politiske overlegninger med ett eller flere av de øvrige regjeringsmedlemmer, kan unntas fra offentlighet. Komiteen ser det som en selvfølge at Regjeringen bør kunne ha mulighet til å foreta fortrolige politiske vurderinger uten at offentligheten får kjennskap til det. Noe annet ville umuliggjøre en regjerings arbeidssituasjon.
Komiteen mener at foreløpige antakelser og rettslige vurderinger fremdeles bør unntas fra innsyn. Komiteen ser det som nødvendig at forvaltningen gis mulighet til å foreta fortløpende vurderinger av en sak som er til behandling uten at det gis offentlig innsyn i dette arbeidet." (vår uth.)
Når det gjelder juridisk rådgivning i forbindelse med en konkret tvist, viser vi til uttalelsene i St.meld. nr. 32 (1997-98) s. 59 som det er henvist til i vårt brev av 3. mai 2001. Justiskomiteen hadde ikke merknader til regjeringens uttalelser.
2. I brev 28. desember 2000 konstaterer Sivilombudsmannen at forvaltningen kan ha et reelt og saklig behov for å unnlate å oversende dokumenter til Sivilombudsmannen, og at et slikt behov forelå i denne saken. Dokumentene gjaldt som kjent korrespondanse mellom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet om en klage som var til behandling hos Sivilombudsmannen. I brev 23. mars 2001 opprettholder Sivilombudsmannen dette standpunktet. I sin avsluttende uttalelse snur imidlertid Sivilombudsmannen i dette spørsmålet, uten at det gis noen begrunnelse for dette ut over det generelle om hva saken nå har vist. Justisdepartementet må for sin del fastholde det synspunkt at forvaltningen kan ha behov for å kunne ha en intern dialog om hvordan en sak for Sivilombudsmannen skal behandles, uten at dette blir kjent for Sivilombudsmannen.