Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Reidun Gravdahl, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, vil fremheve at en av Stortingets viktigste oppgaver er å kontrollere om regjeringen og forvaltningen etterlever de vedtak som er fattet av Stortinget. Sivilombudsmannens rolle som Stortingets forlengede arm og praktisk utøver for deler av denne kontrollen, er av avgjørende betydning. Komiteen er av den oppfatning at den uhildede behandlingen av enkeltsaker ved ombudets kontor, ikke kan erstattes av rapportering fra forvaltningsorganene selv. Det er med dette utgangspunkt komiteen videre gjør sine anmerkninger til Sivilombudsmannens årsmelding for 2001.

Komiteen ser positivt på Sivilombudsmannens planer om mer delegert avgjørelsesmyndighet til kontorsjefene og annen intern omorganisering ved virksomheten, dersom dette kan gjøre saksbehandlingen ved kontoret mer effektiv. Komiteen forutsetter at kvaliteten på saksbehandlingen ikke blir skadelidende.

Komiteen ser positivt på innføringen av dokumentoffentlighet ved ombudsmannens kontor, og registerer at dette øyensynlig har gått forholdsvis smertefritt.

Komiteen er kjent med problemstillingene rundt at enkeltsaker som blir undersøkt i kontroll- og konstitusjonskomiteen også blir behandlet ved ombudsmannens kontor. Komiteenunderstreker betydningen av at den videre saksbehandlingen ved slike overlappende saker av hensyn til klager avklares så tidlig som mulig. Videre er det viktig at vedkommende som henvender seg med sin enkeltsak til ombudsmannen eller kontroll- og konstitusjonskomiteen informeres om at samme problemstilling vanskelig lar seg behandle både hos ombudsmannen og kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Komiteen konstaterer at spørsmålet om innsyn i forvaltningens interne dokumenter fortsatt er uavklart, jf. to saker der Bergens Tidende ba om innsyn, ombudsmannssak nr. 2000-1512 og nr. 2001-2023.Komiteen finner ikke at de fremlagte opplysningene fra de aktuelle departementene godt nok begrunner å nekte ombudsmannen innsyn etter ombudsmannsloven § 7. Komiteen slutter seg her til de vurderingene ombudsmannen synliggjør i årsrapporten kap. I pkt. 3.2 side 19 første kolonne, som i korthet går ut på at Justisdepartementets tolkning av ombudsmannsloven § 7 vanskelig korresponderer med ombudsmannens mandat. Komiteen er av den oppfatning at problemstillingen nå bør avklares i tilfelle nye lignende saker. Komiteen ber derfor ombudsmannen komme med en vurdering av om en regelendring kan løse spørsmålet knyttet til innsynsrett, og i tilfelle komme med et konkret forslag til en slik endring.

Ombudsmannen reiser i årsmeldingen også spørsmål om hvilken rolle han skal ha etter omleggingen av billighetserstatningsordningen. Han drøfter også om ombudsmannens forhold til menneskerettighetene bør presiseres i lov eller instruks. Komiteen vil be ombudsmannen komme med konkrete forslag til hvordan disse to problemstillingene kan løses.

Komiteen viser til uklarheten omkring sivilombudsmannens virksomhet i forhold til Trygderetten. Komiteen er enig i at det vil ha uheldige konsekvenser dersom ombudsmannens kritikk av forhold ved saksbehandlingen i Trygderetten ikke blir ryddet opp i ved landets fylkestrygdekontorer. Komiteen er enig i at dersom ikke situasjonen bedres, er det mye som taler for at en må gå tilbake til den tidligere ordningen da ombudsmannen kun forholdt seg til Trygderetten i denne typen saker. Komiteen deler ombudsmannens forståelse av at Trygderettens virksomhet i sin helhet faller inn under ombudsmannens virkeområde, til tross for Trygderettens domstollignende preg. Komiteen ber sivilombudsmannen utrede de aktuelle problemstillingene i dette spørsmålet, slik at det på en egnet måte kan finne sin avklaring.

Komiteen viser til at ombudsmannen i sin årsmelding presiserer at saksbehandlingen etter straffeprosessloven og regelverket for øvrig i saker hvor tiltale ikke blir reist, kan vurderes av ombudsmannen og at han også unntaksvis kan vurdere beslutninger knyttet til etterforskningen av en straffesak og konkrete etterforskningsskritt. Komiteen understreker betydningen av at sivilombudsmannen gjør dette og at ombudsmannens skepsis til å gå inn i de materielle spørsmål ikke trekkes for langt i forhold til vurderingen av om påtalemyndigheten overholder de prosessuelle rettssikkerhetsgarantiene som gjelder under en etterforskning. Disse er av stor betydning for den det gjelder.

Komiteen vurderer det som riktig at ombudsmannen anbefaler bruk av rettsapparatet i saker der forvaltningen opprettholder en praksis ombudsmannen selv mener er rettsstridig. Komiteen vil påpeke at slike saker vil falle inn under reglene om fri rettshjelp, jf. rettshjelpsloven § 19 nr. 3. Komiteen slutter seg til ombudsmannens vurdering av at forvaltningen i prinsipielle saker i utgangspunktet ikke bør påberope seg foreldelsesfrister dersom ombudsmannen anbefaler bruk av søksmål. Komiteen forutsetter at saksomkostninger overfor motparten, dvs. forvaltningen, ikke tilfaller den som har reist sak. Dette kan enten gjøres ved at rettshjelpsloven § 24 tredje ledd kommer til anvendelse, eller ved at forvaltningsorganet det blir reist sak mot på forhånd tilkjennegir at organet ikke vil legge ned påstand om å bli tilkjent saksomkostningene.

Komiteen viser til at ombudsmannens årsrapport igjen dokumenterer at mange forvaltningsorganer har svært lang saksbehandlingstid, og at slike organer ofte ikke engang orienterer under veis om at saksbehandlingen vil bli forsinket. Komiteen fremhever at varslingsplikten generelt er pålagt forvaltningen etter forvaltningsloven § 11, som igjen har sitt utspring i reglene om god forvaltningsskikk. Selv om det for den enkelte innbygger med en sak i forvaltningen først og fremst er viktig med kort saksbehandlingstid, vil mye irritasjon og følgende mistillit overfor forvaltningen kunne avhjelpes dersom vedkommende får begrunnet informasjon om forsinkelsene underveis.

Komiteen er fornøyd med at ombudsmannens generelle engasjement i kritikkverdige forhold i politiarrestene trolig har vært medvirkende til at dette problemet nå vurderes i Politidirektoratet og av Stortinget i forbindelse med et Dokument 8-forslag.