Vedlegg 1: Brev fra Olje- og energidepartementet v/statsråden til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 27. mai 2002
Jeg viser til brev 25. april 2002 fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, hvor dokument nr 8:103 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal, Åsa Elvik, Rolf Reikvam og Ingvild Vaggen Malvik om gjeninnføring av et vilkår for tildeling av utvinningstillatelser om inngåelse av avtaler som reflekterer intensjonene bak de tidligere teknologiavtalene (de såkalte FoU-avtalene) fulgte vedlagt for kommentarer.
Det emnet representantene tar opp er interessant fordi det omhandler en sak som er av stor betydning for utviklingen av den norske olje- og gassklyngen. Den totale innsatsen innen petroleumsrelatert forskning og utvikling er lav sett i lys av de utfordringene norsk petroleumsnæring står overfor. Det er derfor viktig å se på de insentivene bransjen har i dag og hvordan man skal sette inn ytterligere stimulanser for å bedre dagens situasjon. Olje- og energidepartementet vil i den kommende stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomheten berøre en del liknende problemstillinger som stortingsrepresentantene reiser i sitt forslag. Olje- og energidepartementet ser det derfor som positivt at petroleumsrettet FoU blir satt på dagsorden i Stortinget.
FoU-avtalene som omtales i representantenes forslag var avtaler der utenlandske oljeselskaper var pålagt å finansiere deler av norsk forskning og gjennomføre teknologisk samarbeid med norske forskningsmiljøer og leverandører, som vilkår for konsesjonstildeling. FoU-avtalene ble således etablert i en tid da det var behov for å bygge opp generell kompetanse i norsk petroleumssektor ved overføring av kunnskap og teknologi utenfra. Dette FoU-samarbeidet var utvilsomt viktig i industrioppbyggingsfasen.
I dag fremstår situasjonen som en annen. På enkelte områder er således kompetansen i den norske petroleumsklyngen verdensledende. Samtidig er det klart at norsk petroleumsindustri fortsatt har behov for en betydelig kompetanseheving og utvikling på andre områder. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at en gjeninnføring av kravet om inngåelse av slike FoU-avtaler som konsesjonsvilkår vil være et riktig virkemiddel i den fasen norsk petroleumsvirksomhet nå er i. Dette skyldes både formelle og faktiske forhold.
Fra og med 14. konsesjonsrunde i 1993 gikk en bort fra ordningen med å pålegge rettighetshaverne å inngå FoU-avtaler og Goodwillavtaler som vilkår for tildeling av utvinningstillatelser. Dette skjedde dels fordi hensikten med vilkåret var oppnådd, dels som følge av gjennomgangen av lov- og konsesjonsverket i forbindelse med EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. Man konkluderte her med at en fortsettelse av teknologi- og industrisamarbeidet i den form det hadde, ville være i strid med Norges forpliktelser under EØS-avtalen.
Vilkåret om inngåelse av FoU-avtaler og Goodwill-avtaler kunne således ikke opprettholdes ved EØS-avtalens ikrafttredelse av formelle grunner, fordi det representerte en diskriminering på grunnlag av nasjonalitet i to henseende:
– Det var bare utenlandske selskaper som var forpliktet etter avtalene
– Avtalene påla disse rettighetshaverne å bidra til petroleumsrettet forskning i Norge. Dette innebar en favorisering av norske forskningsinstitusjoner og norsk leverandørindustri på bekostning av tilsvarende insitusjoner og industri i EØS-området.
Av dette følger at det muligens vil kunne være forenlig med EØS-avtalen, å gjeninnføre et vilkår for tildeling av utvinningstillatelser om at samtlige rettighetshavere, uten hensyn til nasjonalitet, skal forplikte seg til å utføre eller finansiere nærmere definert FoU i tilknytning til virksomheten i den enkelte tillatelse. La meg her nevne at konsesjonsverket (regnskapsavtalen) også i dag inneholder regler om forskning og utvikling i tilknytning til aktiviteten på en enkelte utvinningstillatelse, men da på frivillig basis. Dersom det vedtas å utføre FoU som nevnt, er det imidlertid intet krav at den aktuelle FoU skal utføres i Norge. De vilkår som følger av konsesjonsverket gjelder også likt for samtlige rettighetshavere, uten hensyn til nasjonalitet. Dette er følgelig forenlig med EØS-avtalens hovedprinsipper om ikke-diskriminering, objektivitet og transparens.
Siktemålet med det fremsatte forslag er imidlertid å pålegge rettighetshaverne et vilkår om at FoU i tilknytning til aktiviteten i den enkelte utvinningstillatelse (helt eller delvis) skal utføres i Norge. Et slikt vilkår vil, som allerede påpekt, på samme måte som ved EØS-avtalens ikrafttredelse fortsatt være uforenlig med de nevnte hovedprinsipper i EØS-avtalen. Jeg legger derfor til grunn at forslaget ikke vil kunne gjennomføres av formelle grunner.
I tillegg vil jeg påpeke at et konsesjonsvilkår om FoU i tilknytning til aktiviteten i den enkelte utvinningstillatelse, neppe ville dekke de behov man har i dag. De utfordringene industrien nå står overfor, forutsetter primært at FoU utføres på mer generelt grunnlag. EØS-avtalen antas imidlertid også å utgjøre et formelt hinder for et konsesjonsvilkår om at rettighetshaverne plikter å bidra finansielt til mer generell forskning og utvikling. Konsesjonsdirektivet (Europaparlamentets og Rådets direktiv 94/22/EF om betingelser for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av hydrokarboner), som fikk anvendelse for Norge 1. september 1995, stadfester således eksplisitt at det ikke er adgang til å oppstille konsesjonsvilkår som ikke anses helt nødvendige for å kunne utføre den petroleumsaktivitet tillatelsen gir rett til. Et konsesjonsvilkår om generell FoU ville derved som sådan være i strid med konsesjonsdirektivets regler og dermed også være uforenlig med Norges forpliktelser under EØS-avtalen.
Uaktet de formelle hindre jeg har nevnt, mener jeg at det heller ikke rent faktisk vil være hensiktsmessig eller ønskelig å gjeninnføre et tildelingskriterium som nevnt.
På "70- og "80-tallet var norsk kontinentalsokkel således en av de mest attraktive petroleumsprovinsene i verden. I dag har konkurransesituasjonen internasjonalt endret seg. Nye områder er åpnet for petroleumsaktivitet og flere etablerte petroleumsprovinser er blitt tilgjengelige for den internasjonale oljeindustrien. I flere av disse områdene er det de siste årene gjort store funn, og mulighetene for fremtidige funn er også gode. Norsk kontinentalsokkels modenhet gjør likevel at størrelsen på norske funn antas å bli mindre enn før, slik at oljeselskapenes interesse for norsk kontinentalsokkel heller ikke er like stor som tidligere. Illustrerende her er at ExxonMobil og TotalFinaElf ikke fant at 17. konsesjonsrunde inneholdt tilstrekkelig interessante prospekter til at de ville søke. Mange petroleumsprovinser i andre deler av verden har større utfordringer med hensyn til for eksempel vanndybde. Dette gjelder Mexico Gulfen og Vest Afrika.
I motsetning til på"70- og "80-tallet er det i dag leverandørbedriftene som står for den største delen av teknologiutviklingen i industrien. Forskning og teknologiutvikling i henholdsvis leverandørbedrifter og oljeselskap er likevel komplementær. Det ligger et stort potensiale for verdiskaping i samspillet mellom disse aktørene. Det som i denne situasjon mangler for at næringen skal videreutvikle seg, er mer generelle kompetanseoppbyggende programmer. Staten og petroleumsindustrien må gå sammen om å møte denne utfordringen. FoU i tilknytning til den enkelte utvinningstillatelse vil således uansett ikke kunne dekke de behov man i dag har for teknologiske nyvinninger knyttet til mulige fremtidige utbygginger.
På denne bakgrunn har Olje- og energidepartementet i nært samarbeid med Norges forskningsråd og olje- og gassnæringen etablert OG21 (Olje og gass i det 21. århundre), som er et permanent samarbeid for en bred nasjonal strategi for teknologi og forskning. Initiativet er i særlig grad rettet inn mot å bedre konkurransekraften og derigjennom verdiskapingen i olje- og gassklyngen. OG21 skal sikre en mer effektiv og helhetlig FoU innsats. OG21 omfatter strategisk og brukerstyrt forskning i tillegg til demonstrasjon av nye teknologiske løsninger, dvs. hele den forskningsrelaterte verdikjeden.
Den nasjonale strategi under OG21 skal være ferdig i nær fremtid og vil da bli presentert for en samlet norsk petroleumsindustri, og for norske myndigheter. Målsettingen er å få industrien til å bidra aktivt til iverksetting av denne nasjonale strategien for teknologi og forskning. Jeg har stor tro på at dette er den riktige vei å gå for å oppnå den nødvendige kompetanseheving i norsk petroleumsindustri.
Basert på ovenstående legger jeg til grunn at EØS-avtalens hovedprinsipp om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet vil være til hinder for å gjennomføre det fremsatte forslag. Dette vil gjelde hva enten et konsesjonsvilkår skulle gjelde FoU særskilt tilknyttet aktiteten i den enkelte utvinningstillatelse, eller generell petroleumsrettet FoU.
I lys av de initiativ som er tatt for å bedre konkurransekraften og derigjennom verdiskapingen i olje- og gassklyngen, kan jeg heller ikke se at det reelt sett vil være hensiktsmessig eller ønskelig å gjeninnføre et vilkår for tildeling om inngåelse av FoU-avtaler.
Mitt svar er avgitt i samråd med Utdannings- og forskningsministeren.