Dok. nr. 8:89 (2001-2002) - Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om å opprette et landsomfattende statlig polititilsyn som skal erstatte Sefo

Jeg viser til brev 26. april 2002 fra lederen av Stortingets justiskomité, stortingsrepresentant Trond He­lleland, vedlagt Dok. nr. 8:89 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om ovennevnte.

Innledning

Etter at Sefo ble opprettet i 1988 har det fra flere hold vært reist kritikk mot ordningen. Bakgrunnen for dette er hovedsakelig at de færreste sakene som etterforskes av Sefo resulterer i en reaksjon mot vedkommende tjenestemenn, og fra kritikernes side har det ofte vært hevdet at Sefo beskytter politiet. Slike oppfatninger og holdninger svekker tilliten til Sefo og vil på sikt også svekke tilliten til politiet. På side 2 i Dok. 8:89 hevder forslagsstillerne at svakheten ved Sefo er at det er skapt et inntrykk av at etterforskingen preges av "kameraderi". Slike kritiske holdninger var en av grunnene til at det i 2000 ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle undersøke blant annet kvaliteten på Sefos behandling og etterforsking av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.

Forslagsstillerne viser videre til at det er en stor svakhet i systemet at det ikke finnes noen instans som behandler ordinære klager mot politietaten eller påtalemyndigheten i saker hvor det ikke antas å foreligge noe straffbart. Ordningen i dag er at klager på politiets tjenesteutførelse behandles i linjen med Politidirektoratet som overordnet myndighet.

Polititilsynet skal, etter forslaget både være etterforskingsorgan, avgjøre tiltalespørsmålet og behandle ordinære klagesaker. Dette organet får i så fall oppgaver som bryter med det to-sporede systemet som har vært fulgt i vårt land siden opprettelsen av en selvstendig påtalemyndighet ved vedtakelsen av straffeprosessloven av 1887. Dette systemet har vært en viktig garanti for påtalemyndighetens selvstendighet. Betydningen av en selvstendig påtalemyndighet har vært understreket en rekke ganger av så vel Stortinget som av skiftende regjeringer.

Etterforsking og påtale av straffesaker er påtalemyndighetens eneansvar. Andre politioppgaver enn etterforsking hører under Politidirektoratet og Justisdepartementet. For etterforsking av mulige straffbare handlinger begått i tjenesten av ansatte i politiet og påtalemyndigheten er det gjort et unntak fra påtalemyndighetens eneansvar for etterforsking, idet denne skal gjøres av Sefo. Sefo har imidlertid ikke påtalemyndighet til å avgjøre sakene, og det er statsadvokaten som treffer påtaleavgjørelse i første instans i Sefo-sakene med riksadvokaten som klageinstans. Forslagsstillerne vil gi Polititilsynet påtalekompetanse for hele landet, - en myndighet normalt bare riksadvokaten har i dag. Dette forslaget reiser spørsmål om hvordan den påtalemessige kompetansen skal ivaretas i et landsdekkende organ som både skal treffe avgjørelser som i linjen hører under Politidirektoratet/Justisdepartementet og under riksadvokaten. Det vil videre være et spørsmål om hvem som skal ha instruksjonsmyndighet overfor Polititilsynet og hvem som skal være klageorgan for avgjørelser truffet av tilsynet.

Etterforsking av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten

I samråd med Justisdepartementet nedsatte riksadvokaten en arbeidsgruppe 6. september 2000 med mandat til å undersøke blant annet kvaliteten på Sefos behandling og etterforsking av anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten.

Arbeidsgruppens rapport "Sefos etterforsking - en undersøkelse av kvaliteten", ble avgitt til i desember 2001. Rapporten er sendt på høring med frist 15. juni 2002. Til orientering legger jeg ved et eksemplar av rapporten og en kopi av departementets høringsbrev 1. februar 2002.

Arbeidsgruppen har fremsatt en rekke forslag til forbedringer av dagens ordning og har også vurdert det høye antall henleggelser, det tillitsproblem dette har skapt og foreslått en alternativ behandlingsform for de mange anmeldelser som ender med henleggelse fordi de i realiteten er klager som bør behandles administrativt. Det fremgår av rapporten at arbeidgruppens hovedkonklusjon er at Sefo gjør et tilfredsstillende arbeid "i den forstand at det ikke er avdekket behov for noen omorganisering av etterforskingen av straffbare handlinger begått av ansatte i politiet og påtalemyndighetene (side 8).

Arbeidsgruppen slår videre fast at en høy henleggelsesprosent i Sefo-saker ikke er noen indikasjon på at Sefo gjør dårlig arbeid (side 94) og peker på en rekke årsaker til at en høy andel saker henlegges. Det er i denne sammenhengen viktig å få frem at en rekke av de sakene Sefo får til behandling, i realiteten er klager på politiet og ikke anmeldelser av en mulig straffbar handling.

Etter min vurdering er det åpenbart sider ved dagens Sefo-ordning som kan forbedres, og jeg synes arbeidsgruppen har fremmet en rekke forslag som tar sikte på forbedringer. Det er derfor særlig viktig at vi ikke setter i gang arbeidet med å vurdere opprettelsen av et eget Statlig Polititilsyn før vi ser resultatet av arbeidet med Sefo-rapporten som nå er på høring.

Behandling av klager på politiets og påtale­myndighetenes tjenesteutøvelse

Etter forslaget skal Polititilsynet også behandle ordinære klagesaker mot politiet og påtalemyndigheten. Ordinære klagesaker blir i dag behandlet i linjen, og det vil etter min vurdering være uheldig om behandlingen av slike klager skal legges til et uavhengig og frittstående organ. Politimesteren bør fortsatt ha det administrative ansvaret i sitt distrikt med Politidirektoratet som overordnet myndighet på landsplan. Som klageinstans foretar Politidirektoratet en politifaglig vurdering i hver enkelt klagesak og har myndighet til å rette kritikk mot aktuelle tjenestemenn i politidistriktet, dersom det har funnet sted klanderverdig eller kritikkverdig utførelse av tjenesten.

Politimesteren har et ansvar for hvordan polititjenesten utføres i sitt distrikt. Politimestrene er bevisstgjort dette totalansvaret gjennom den nye politimesterrollen i Politireform 2000. Jeg anser det derfor som svært viktig at dagens ordning med at klagesaker fremmes for politimesteren i første instans videreføres. Politimesteren har ansvaret for personalsaker i sitt distrikt, og det er politimesteren som har disiplinæransvaret. Det er derfor viktig at politimesteren og ansettelsesrådet fortsatt har ansvaret for å ta stilling til hvilke eventuelle konsekvenser et kritikkverdig forhold skal få.

Et Polititilsyn kan komme til å frata politimesteren og direktoratet det ansvaret de må ha for å kunne drive og opprettholde en effektiv politiorganisasjon. Etter forslaget skal Polititilsynet arbeide på nasjonalt plan, og forutsetningsvis skal dets avgjørelser være bindende for politimesteren og for politidirektøren. Her vil det igjen være spørsmål om hvem som skal behandle klager over Polititilsynets avgjørelser i klagesaker.

Jeg vil imidlertid peke på at det i den rapport om SEFO"s etterforskning som nå er sendt på høring er det drøftet spørsmål om opprettelse av klage-/tilsynsorgan, og det er pekt på momenter for og imot å opprette et slikt organ. Arbeidsgruppens forslag er at det bør etableres lokale organ, men at dette reiser spørsmål som krever nærmere utredning. Jeg vil avvente resultatet av denne høringen.

Konklusjon

Forslaget om opprettelse av et Statlig Polititilsyn har flere gode elementer i seg, men etter min vurdering er det ikke formålstjenlig å fremme forslag om opprettelse av et landsomfattende Statlig Polititilsyn slik det her er beskrevet.

Rapporten fra arbeidsgruppen som har undersøkt kvaliteten på Sefos arbeid og høringsuttalelsen til denne, vil gi et viktig grunnlag for forbedringer som reduserer de problemene som forslagsstillerne er inne på.

Under enhver omstendighet vil det være formålstjenlig å sluttføre behandlingen av denne rapporten før man begynner å vurdere andre forslag. Jeg vil åpent vurdere de reaksjoner som kommer frem i høringen.