Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, er meget positiv til at det blir laget en film som omhandler det religiøse opprøret som fant sted på kirkestedet i Kautokeino den 8. november 1852, der to mennesker ble drept. Handlingen er av stor historisk verdi, og komiteener glad for initiativet fra både produksjonsselskapet Borealis og regissør Nils Gaup.

Komiteen har gjennom budsjettproposisjonen for 2002 sagt seg enig i en investeringsplan over tilskudd til nasjonale kulturbygg der det ikke er rom for nye byggeprosjekt før tidligst i 2006.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, kan ikke imøtekomme idéskaperne og forslagsstillerne med hensyn til å bygge opp en permanent rekonstruksjon av Kautokeinos bebyggelse slik den var i 1852, til en anslått pris av 20 mill. kroner, der staten skulle bidra med 15 mill. kroner.

Flertallet kan, i likhet med Kultur- og kirkedepartementet (se vedlegg), ikke tilrå at dette prosjektet prioriteres foran samiske kulturbygg som er omtalt i investeringsplanen.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Saken vedlegges protokollen."

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dersom prosjektplanene skal videreføres må disse eventuelt utvikles videre, og vurderes på nytt i forbindelse med prioriteringslisten etter 2006.

Dette flertallet vil peke på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt, rettet mot indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, og ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering på egnet måte så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sosialkomiteens merknader i forbindelse med behandlingen av Utjamningsmeldinga i juni 2000, samt til at Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet seinere satte ned en gruppe for å følge opp Stortingets merknad om egne, målrettede tiltak overfor indre Finnmark. Gruppen besto av representanter (inklusive ordførerne) fra kommunene i indre Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Tana, Nesseby og Porsanger), og arbeidet ble koordinert av Finnmark fylkeskommune. Også Sametinget har vært konsultert angående gruppens arbeid.

Gruppens rapport ("Prosjekt Oppfølging av indre Finnmark") ble ferdig utarbeidet den 21. januar 2002. Under tiltak 16 i denne rapporten er oppbygging av Kautokeino anno 1852 et prioritert forslag, og dette er beskrevet slik i rapporten:

"Kautokeino er i ferd med å bygge opp et lite filmmiljø, hvor planene om filmatisering av Kautokeino-opprøret i 1852 vil være et stort løft for Kautokeino og hele Sàpmi. Her inngår planer om oppbygging av Kautokeino ànno 1852, som kan brukes i reiselivsformål senere."

Etter disse medlemmers syn bør midlene til det foreliggende prosjektet ikke primært tas fra investeringstilskudd til kulturbygg, men i stedet knyttes opp til omstillingsmidler for indre Finnmark, som i dette tilfelle bør målrettes mot Kautokeino kommune i regi av Kommunal- og regionaldepartementet.

Etter disse medlemmers syn bør midlene bevilges i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 innenfor en totalramme på 20 mill. kroner, men slik at Kommunal- og Regionaldepartementet søker å oppnå et samarbeid med andre aktuelle aktører (Kautokeino kommune selv, Finnmark fylkeskommune, Sametinget, mulige framtidige investorer, filmskaperne), slik at Regjeringens bevilgning utgjør en andel av, men ikke hele summen på 20 mill. kronene som tenkes brukt til prosjektet.

Disse medlemmer vil også peke på muligheten å se dette prosjektet som et næringsprosjekt rettet mot Indre Finnmark, jf. St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga.

Disse medlemmer ser det ikke som realistisk å finne midler til Kautokeino 1852 innenfor rammene av revidert nasjonalbudsjett, men mener at det er fullt mulig å få til en bevilgning i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Selv om midlene ikke bevilges nå, vil da filmskaperne, Kautokeino kommune og framtidige drivere kunne arbeide videre med planene, fordi man i så fall vet at det vil foreligge en statlig medvirkning på kostnadssiden.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 om å bevilge midler til bebyggelsen Kautokeino 1852 i et samarbeid med andre aktører, og innenfor en samlet kostnadsramme på 20 mill kroner, slik at det kan bygges opp en permanent bebyggelse tilnærmet slik denne var i Kautokeino i 1852."

Etter komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis syn er det et funn for indre Finnmark at det gjennom planene for en filmatisering av Kautokeinoopprøret dukker opp et prosjekt som "Kautokeino 1852". Alternativt skulle man tenke seg år med arbeid i regi av diverse departementer, i forsøket på å komme opp med tilsvarende prosjekter, men uten at disse i utgangspunktet nødvendigvis verken hadde noen lokal forankring, eller ildsjeler og investorer med ønske om å bidra til en realisering.

Disse medlemmer er kjent med at Kautokeino kommune har avsatt nødvendig areal, det er utarbeidet bebyggelsesplan i det terrenget som er tenkt brukt, det er utarbeidet ferdige skisser for den aktuelle bebyggelsen som det også er hentet inn kostnadsoverslag på, og det foreligger konkrete planer for etterbruken i regi av lokalt etablerte foretak (bl.a. lokalt etablerte virksomheter som sølvsmia Juhls og hotellkjeden Norlandia). Det foreligger også vilje fra filmskaperne til å bruke kulisseutgiftene som en andel av totalsummen til en permanent bebyggelse, samt at filmens øvrige rekvisitter stilles til rådighet for etterbruken.

Etter disse medlemmers syn blir et slikt prosjekt en utfordring for Storting og regjering, fordi den synliggjør i hvilken grad folkevalgte organer og det statlige byråkratiet er/ikke er i stand til å foreta raske omstillinger når dette er påkrevet, for å unngå at muligheter går tapt, og for å sikre at de folkevalgtes forutsetninger (jf. Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga) også kan ivaretas gjennom ideer som ikke Storting eller regjering selv har kommet opp med.

Med bakgrunn i en slik utfordring blir kulturministerens svarbrev til komiteen, etter disse medlemmers syn, begredelig lesning. Selv om det av forslagsstillerne er understreket at forslaget ikke gjelder bevilgning til selve filmen om Kautokeinoopprøret, gjør statsråden likevel dette til et eget tema i sitt svarbrev. Disse medlemmer vil påpeke at det er helt naturlig å knytte statlig støtte til bebyggelsen opp til forutgående forutsetninger om at selve filminnspillingen realiseres. Manglende sluttfinansiering av filmen på dette tidspunkt burde dermed ikke være til hinder for støtte til selve etterbruksprosjektet, så lenge midlene ikke kommer til utbetaling før filmen realiseres.

Disse medlemmer merker seg at statsråden bekriver kostnadsrammen som

"… et lite realistisk estimat dersom antikvariske prinsipper skal legges til grunn for rekonstruksjonen av bygningene. For at disse skal ha en kulturvernfaglig formidlingsverdi i fremtiden vil det måtte bevilges investeringstilskudd av et langt større omfang."

Disse medlemmer er kjent med at det er utarbeidet tegninger over de bygg som skal bygges, og innhentet kostnadsoverslag for bygging av disse som omtalt av forslagsstillerne. Det er statsråden selv som bringer inn begreper som "antikvariske prinsipper" og "kulturvernfaglig formidlingsverdi", mens de instanser som har vært engasjert i å få prosjektet realisert så langt disse medlemmer har kunnet registrere, ikke har hatt ambisjoner som har gått på en eksakt historisk korrekthet, noe som også tydelig kommer fram i te­ksten fra forslagsstillerne (bl.a. i form av at størrelsen på byggene bør tilpasses dagens forhold).